Uenig? Ring Jonas

Fra Dagbladet: Ap-opprørerne fikk særlig pepper for at de hadde gått ut i media og kritisert utenriksministeren og regjeringens linje. Utenriksministeren selv ønsket å fremheve at motstanderne var marginale.
-De to-tre stykkene som uttalelser (sic) i avisene, de bruker den måten. De titalls andre som sender meg sms-er og snakker med (sic) på telefonen, de uttrykker seg på en annen måte, sier Støre.

Her er ministeren inne på noe viktig. Når man diskuterer politikk i det offentlige rom uttrykker man seg på en annen måte enn man gjør i private telefonsamtaler. Slik gikk det da jeg ringte Jonas Gahr Støre:

-Det er Jonas.
-Det er Fitta.
-Hvorfor ringer du?
-Jeg er uenig i deler av norsk utenrikspolitikk.
-Akkurat. Er du en av oss?
-Hva mener du?
-Er du medlem av Arbeiderpartiet?
-Jeg vet ikke. Jeg ble tulle-innmeldt i AUF når jeg gikk på gymnaset.
-Den gang da, hver gang når.
-Whatever.
-Ja vel. Betalte du kontingenten?
-Nei. Men jeg skjønner jo at jeg var en god inntektskilde allikevel. For alt jeg vet er jeg fortsatt medlem i AUF.
-Ikke umulig. Men den saken er ute av verden, vet du. Vi har gjort opp for oss.
-Har dere?
-Absolutt. Anders Hornslien gikk i fengsel, såvidt jeg husker.
-Hm.
-Så hvilke deler av norsk utenrikspolitikk er du uenig i, Fitta?
-Ta nå dette med Saudi-Arabia, et sinnsykt og perverst land.
-Jeg ville nok ikke ha uttrykt meg på den måten.
-Sikkert ikke. Men hvorfor har vi diplomatiske forbindelser med en stat som nekter kvinner og homofile de mest grunnleggende rettigheter?
-Det er da innlysende. Vi kan ikke bryte kontakten med alle vi er uenige med. Faktisk er det nettopp dem vi er mest uenige med det er viktigst å ha dialog med.
-Så dere er i dialog med saudiske myndigheter om kvinners og homofiles rettigheter?
-Dette er svært delikate emner.
-Er det?
-Å ja. Du vet, kvinner... og homofile. Sånt er delikat. Det er ømtålig. Det er kulturelt vanskelig. Vi kan ikke komme her og tro at vi vet bedre enn alle andre. Vi må vise respekt.
-Og dialogen?
-Det viktigste er å lytte.
-Men Joe?
-Ja?
-Erik Solheim.
-Jeg vet, jeg vet. Men no worries. Jeg lar ham baske rundt en stund.
-Hvor lenge?
-Det tar den tiden det tar. Du må la byttet komme til deg. Du sitter urørlig, du venter. Når tiden er inne, når byttet blotter strupen, da går du til angrep.
-Er det slik du skal gjøre det?
-Ja. Det er best slik.
-Skal du rive ham i filler eller bare bli kvitt ham?
-Jeg gjør det som er nødvendig.
-Ok.
-Det var flott at vi kunne ta dette over telefonen, du. Det er så lettvint og moderne med telefoni og teletjenester. Og uenighet og meningsutveksling hører jo ikke hjemme i avisene.
-Nei?
-Nei. Så tusen takk for at du ringte meg, Fitta. Det er noe jeg setter veldig stor pris på at folk gjør når de er uenige i deler av norsk utenrikspolitikk.
-Ingen årsak, Joe. Kan jeg ringe deg flere ganger?
-Ja visst. Men husk å ringe før klokken sytten null null. Da går jeg hjem for å spise torsk eller grøt.
-Ok. Ha det.
-Ha det.

Krim og virkelighet

-Jeg syns det er så kjedelig med krim der kvinner blir drept av menn.
-Men det er jo sånn det er.
-Hva så?
-Krim må være realistisk.
-Jeg vil ha krim som underholdning. Jeg morer meg ikke over virkelige forbrytelser.
-Du er altså ikke en koherent krim-tilhenger?
-Nei.
-Du er så jentete. Vi menn har mer logisk sans.
-Jeg kunne bare ønske at jeg fikk se en mann som ble voldtatt eller drept eller partert av en kvinne hver gang jeg skrudde på tv'n.
-Det er jo sykt.
-Og så hadde det vært kjempegøy hvis det vokste opp en hel industri som lagde filmer og serier om skrekkslagne menn som ble analt voldtatt av kvinner som gikk fri i retten fordi de voldtatte mennene alltid ble fremstilt som temmelig lettkledde og lause typer som egentlig ville det selv.
-Ønsker du deg virkelig det?
-Ja! Ja!
-Det må være noe galt med deg.
-Hva da?
-Du har misforstått feminismen. I Afrika blir kvinner torturert.
-Hva har Afrika med saken å gjøre?
-Afrikanske kvinner lider. De blir torturert! Det kan jeg respektere.
-Men hva har det med underholdningsindustrien å gjøre?
-Du har ingen virkelige problemer! Jo forresten, det har du. Du har problemer, ass!
-Hva er problemet mitt?
-At du misbruker feminismen. Du ønsker deg helt latterlige ting.
-Ja, krim som fiksjon.
-Du burde være flau. Tenk å synke så dypt.

Blogg om blogg, altså meta-gnål

Etter at jeg utarbeidet et diagnoseverktøy for bloggere og brukte meg selv som forsøksperson i vitenskapens tjeneste, innså jeg at jeg er angrepet av bloggdepresjon. Men litt meta-gnål kan sikkert kurere meg. Det er jo så mye å irritere seg over.

For eksempel en fyr som heter Paal Leverås. Han trodde at "bloggerne hadde potensial i seg til å velte regjeringer, sparke kringkastingssjefer og gjøre journalister så pinlig berørt at de ble rammet av skrivevegring for resten av sin karriere". Han kjente "den gamle gode lukten av sprengstoff rive i [sin] sensasjontrenede nese". "Nå får grasrota en stemme", tenkte Paal, "og den skal vi jammen meg bli tvunget til å lytte til alle sammen".

Ja vel, nesa til Paal er tydeligvis mer sensasjonslysten enn sensasjonstrenet. Ja vel, han begynte å interessere seg for blogging i stedet for å kjøpe seg en fotballklubb. Ja vel, han ironiserer. Eller gjør han? Ja vel, jeg skjønner ikke forskjell på tull og seriøst – en trist og farlig bivirkning av bloggdepresjon.

Så var det dette med grasrota. Hva er grasrota? Grasrota er venstresidens versjon av folk flest. Grasrota er bra. Grasrota er snill. Grasrota er sunn og hærlig. Grasrota snakker selvfølgelig samnorsk, et språk som ikke fins. Ja vel, jeg hater grasrota.

Drømmen om grasrota er naiv, stupid og totally... AKP. Hva slags mennesker er det som tror at denne grasrota kan og vet så mye bedre enn for eksempel journalister, og at den samme rota bare sitter og venter på at det skal dukke opp et verktøy (altså blogspot) de kan bruke til å velte regjeringer? Sånt gjør meg bare mer deprimert. Fordi det virker som om utdanningssamfunnet har feilet 100 %. Og da kan du spørre deg hva som var vitsen.

Vel. Nok selv-medisinering. Nok blogg om blogg. Jeg ble ikke kurert, så mye er sikkert. Å blogge om hvordan andre bør blogge er kvalmt og tråkigt. Men å blogge om hva andre bør blogge om, ja, det er vel noe helt annet. Så det skal jeg gjøre. Her er min ønskeliste om hva andre bør blogge om:

Androida: Det personlige møter det litterære. Om reaksjoner du får på din blogg IRL.
Drusilla: Voldtekt og trafficking-saker i norsk rett.
Hjorthen: Bloggebyen. Avsi dom. Hvor står vi og hvor bør vi gå?
Kachine (avdød): En skummel påskekrim med erotiske undertoner.
Kreksene: Tor Milde som seksuelt objekt. Et portrett.
lotten: Øystein Rottem, en grundig konsekvensanalyse.
Marion: Opptaket til UDs aspirantkurs. Rapport. En kvalitativ tilnærming.
Mihoe: Mihoe møter mørke, mystiske menn. En serie i mange episoder.
Saccarina: Utenriksdekningen i NRK.
Spaltet: Om (fraværet av) muslimer og personer med ikke-vestlig bakgrunn i den norske blogosfæren.
Tenke.no: Hjernen, psyken og forholdet mellom EPA og DHA. (Hvem har rett og hvem har feil - Eye q eller Triomar Memorex?)
Tiram: P3-Marte vs P3-Mina. Må de hjernedøde vinne over de morsomme? Er det en regel om det?
VamPus: FrPs fremgang, Høyres fall. En forklaring.