torsdag, august 02, 2007

Fanget i jerngrepet

En spennende føljetong fra virkeligheten.

(Dette har skjedd: de to hyperintellektuelle høirekvinnene Linda-Cathrine Hofstad og Sunniva F. Ihle har mot sin vilje havnet i et lammende stalinistisk statsfeministisk sosialdemokrati, der de har blitt påtvunget en statsfeministisk tvangstrøye av de onde, selvutnevnte feministene på venstresida. Hva skal de gjøre?! Hvordan skal de to hyperintellektuelle høirekvinnene komme seg ut av statsfeminismens lammende jerngrep?!)

Plutselig fikk Linda-Cathrine, leder av Høires Kvinneforum en ide.
-Vi skriver en hyperintellektuell kronikk i Dagbladet! utbrøt hun på klingende trøndersk. Den mer forsiktige Sunniva rynket brynene ettertenksomt.
-Jeg tror ikke vi er smarte nok til det, Linda-Cathrine. Husk at vi er lammet av statsfeminismens jerngrep. Vi klarer liksom ikke å tenke klart, vi to. De selvutnevnte feministene kommer sikkert bare til å latterliggjøre oss og gjøre narr. Jeg tror ikke det vil hjelpe oss ut av denne suppa vi har havnet i.
Linda-Cathrine var skuffet over den andre hyperintellektuelle høirekvinnens defensive holdning.
-Har det virkelig gått så langt her i dette statsfeministiske helvete, tenkte hun forbitret. Hadde virkelig statsfeminismens jerngrep og tvangstrøye gjort frie, mangfoldige kvinner så bomullsdottaktige, rent intellektuelt? Det var skremmende. Men Linda-Cathrine hadde bestemt seg. Hun ville kaste lenkene, koste hva det koste ville.
-Se her, sa hun voksent. Jeg har allerede skrevet noe viktig.

Kvinner er mangfoldige, og vi tror de ønsker å bli sett på som enkeltindivider med ulike behov og ønsker.

-Hm, sa Sunniva sakte. Det var da uutholdelig banalt.
-Banalt? Linda-Cathrine trodde ikke sine egne ører. Sunniva var jammen mer lammet av jerngrepet enn hun hadde trodd.
-Hva med dette da?

I dag er det ikke rom for å være annerledes. Alle som ikke passer inn i malen, for eksempel de som ønsker å være hjemmeværende noen år, eller de som sier rett ut at de ønsker seg makt og posisjoner i næringslivet, bli sett på som unormale.

-Tja, sa Sunniva nølende. Det er bare tull at det ikke er rom for å være annerledes. At noen, i dette tilfellet de onde, selvutnevnte feministene, mener at visse valg er mindre heldige betyr jo ikke at det ikke er rom for å gjøre disse valgene. Dessuten... Sunniva tenkte så det knaket nå, mange av de selvutnevnte feministene forsvarer jo retten til å leve som man vil. Og er ikke fordommer mot kvinner i næringslivet like utbredt blant oss høirefolk og blant ikke-feminister?
-Nei, sa Linda-Cathrine hardt. Riulf Rustad er faktisk en typisk kommunist og feminist.
-Å ja, det hadde jeg glemt, sukket Sunniva.
-Sunniva, jeg tror jeg vet hvorfor du er så surrete som individ. Det kan være early onset Alzheimers, men det kan også være på grunn av statsfeminismens jerngrep. Hør på dette:

Statsfeminismens jerngrep rundt norsk likestillingsdebatt er ikke bare lammende, den tar også livet av det minste tilløp til feministisk debatt. I den smålige norske likestillingsdebatten er det bare rom for noen få selvutnevnte feminister, der det eneste saliggjørende er å drive kvinnekamp gjennom lovreguleringer. Hvis du ikke kommer deg med i denne runddansen er du ute. Helt ute. Så lenge det ikke er klistret statsfeminist i panna på deg har du ingenting i norsk likestillingsdebatt å gjøre. Du blir ikke godkjent som "verdig" feminist.

-Ja, nikket Sunniva sørgmodig. Akkurat sånn var det hun følte det! Linda-Cathrine satte ord på noe viktig. Det var ikke fritt for at Sunniva måtte felle en tåre når hun tenkte over hvor smålig Den Norske Likestillingsdebatten var, og hvor sårende det hadde vært å ikke bli godkjent som "verdig" feminist av de selvutnevnte folkene på venstresida. Sunniva hadde egentlig aldri ønsket noe annet enn å bli godkjent som "verdig" feminist av nettopp disse reguleringskåte meningsmotstanderne. Hun måtte innrømme at det hadde svidd å ikke bli godkjent av de hurpene, de fordomsfulle, smålige hurpene. Faktisk gjorde det forsatt vondt. Hun hikstet. Linda-Cathrine lot seg ikke merke med noe, og fortsatte:

Feministene på venstresida henger fortsatt igjen i forestillingen om at kvinner er en særegen interessegruppe. Det de i sin reguleringsiver har oversett er at dagens kvinnekamp ikke kan drives ut fra kampen for kollektive gruppers rettigheter.

-Hmmm. Joda. Jeg vil ikke banne i kirka, men er ikke kvinner på en måte en særegen interessegruppe? Smerten var sviende og plutselig, og kom liksom ingensteds fra. Sunniva mistet fotfestet. Var det de selvutnevnte feministene som såret henne igjen? Nei, det var Linda-Cathrine Hofstad som slo henne i ansiktet. Igjen og igjen. Slagene haglet, mens lederen av Høires Kvinneforum deklarerte med en fremmed og metallisk stemme:

-Det e ingen forskjeller mellom menn og kvinner. Vi e aill indivda! Aill individa! Itj kjønn. Itj menn og dama. Aill kann bli gravvid. Aill kann gi pupp. Aill får lik lønn for likt arbeid. Vi e berre inndivida, Sunniva. Berre inndivida! Aill sammen! Det fins ingen forskjella. Det fins ingen strukkturell disskriminering i Norges lainn og rike. Det fins ingen innteressegruppa. No må du lære! Gjennta ette mæ: vi e aill inndivida!

Sunniva adlød. Nå forsto hun. Det var ingen grupper, det var bare individer. Det eneste hun lurte på var hva kollektive grupper var for noe, og om kollektive grupper var noe annet enn individuelle grupper. Og hva var nå individuelle grupper igjen? Men det turte hun ikke å spørre om, ikke når Linda var i dét humøret.
-Aill kann få PMS, tenkte Sunniva så korrekt hun kunne. Linda hjalp henne på bena igjen og fortsatte:

Vi må ha en likestillingspolitikk tilpasset dagen i dag og morgendagen.

-Uh, sa Sunniva tappert. Jeg mener ikke å være negativ, men det er litt som å si at a er den første bokstaven i alfabetet. Det er liksom ingen som mener noe annet. Jeg tror ikke engang de selvutnevnte feministene ønsker seg en politikk tilpasset gårsdagen. Det er vel bare det at vi er uenige i virkemidlene.
-Nemlig!
-Kan vi ikke bare skrive det, da?
-No e du bra toillat, Sunni, lo Linda-Cathrine hjertelig. Det der det e bare itj akktuelt. Vi må ha med at det er gammeldags å mene noe annet enn oss.
-Ja, kanskje du har rett. Da viser vi i hvert fall at vi respekterer mangfold og andre individers oppfatninger.
-Nemlig, sa Linda smørblidt. Vi e aill individa! Hør no:

Venstresiden i norsk politikk ønsker at norsk likestillingspolitikk skal bli sett på som et utstillingsvindu for resten av Europa og verden. Norge er et foregangsland når det gjelder likestilling, men vi er ennå ikke i mål.

-Nå er jeg visst ikke helt med, sa Sunniva, som begynte å føle seg litt dum. Linda sa liksom så mye vanskelig og rart. Gjør det noe at vi ikke er helt i mål med likestillingspolitikken? Og hva skal vi egentlig med likestilling? Er det ikke nok at vi ser på folk som individer med ulike ønsker og behov? Vi trenger vel ikke noen spesiell likestillingspolitikk utover det?

Linda så bebreidende på den dumme jenta.
-Sunniva, sa hun med ettertrykk. Har du glemt alt? Vi er lammet av statsfeminismens jerngrep. Vi befinner oss i en tvangstrøye. Hvorfor tror du jeg er leder for Høires Kvinneforum? Fordi jeg, Linda, har blitt lurt til å mene at vi høirekvinner trenger et eget forum for kvinner, akkurat som om vi var en særegen interessegruppe. Jeg snakker ikke om likestilling fordi jeg syns det er viktig. Jeg snakker om likestilling fordi jeg er lammet og hjernevasket og plassert i tvangstrøye.


Neste episode: Linda-Cathrine og Sunniva møter en lumpen og smålig virtuell feminist som ber dem forklare hva en selvutnevnt feminist er, og hvor hun kan treffe feminister som ikke er selvutnevnte. Ooh, the excitement! Følg med!

2 kommentarer:

larslaird sa...

Ah... det er genialt. Veldig deilig når du hetser noen jeg misliker. Da slipper jeg å tenke at det er litt urettferdig - også kan jeg bare nyte litt glitrende retorikk og språkføring!

Strålende!

Avil sa...

*held pusten*