tirsdag, desember 19, 2006

Ei gjetarjente, nokre soldatar og ein mannleg historikar

Det var ein gong ei gjetarjente, ein veg og nokre soldatar. Titus Pullo tek ei mørkhåra kvinne bakfrå, opp langs eit eiketre, ein stad mellom Gallia og Italia. Krigskompisen hans og dei andre legionæreane sit på hesteryggen like ved. Dei gjespar demonstrativt og lurer på når han skal bli ferdig. Kvinna seier ingenting. Du får berre sjå det uttrykkslause andletet ein augneblink. Sola skin. Valdtekt? Tilfeldig gladsex?

Eg som spør er altså historikar Nils Rune Langeland, spynorskmannen i debatten. Eg skriv dette i Aftenpoften slik at du skal få eit innblikk i psyken min, eller sjuka, som det heiter på spynorsk. Eg tykkjer du er glad for det, for dette kan lære deg noko viktig om korleis mannlege historikarar tenkjar och resonnerar. Korleis me sjår på verda. Korleis me tolkar hendelsar. Korleis historia har blitt nedtegna. Korleis kvinner, menn og soldatar har fått sin plass i den. Kva som har blitt sagt, kva som har blitt fortidd. Kva me kallar sex, kva me kallar vald. Gjennom sjuka og fantasiene til meg, Nils Rune, får du eit snap shot av alt dette. Kvalmande? Kan so vere, men det er faktisk menn som meg som har forma historia inntil nyleg. Det er derfor sjuka mi er interessant for deg.

No skal me finne ut om dette var valdtekt eller gladsex. Me tek det systematisk. På bokmål, fordi me spynorskmenn i debatten er ein hundsa og latterleggjort minoritet som ikkje blir tatt seriøst. Grunn litt på det no, om du sjøl tilhøyrer majoriteten.

Dette taler for gladsex:
-alle er uskyldige til det motsatte er bevist, særlig soldater og legionærer som tar forbipasserende gjeterjenter bakfra mens kameratene ser på
-gjeterjenta sier ingenting, noe som beviser at hun ikke gjør motstand, noe hun selvsagt ville ha gjort hvis det var voldtekt
-ansiktet hennes er uttrykksløst, noe som beviser at hun ikke har smerter eller misliker å ha sex med mannen
-for mange er det ekstra pirrende å ha sex med tilfeldig forbipasserende mens kameratene hans/dine ser på
-det er velkjent at mange damer tenner på soldater
-sola skinner = happy times

Dette taler for voldtekt:
-egentlig ingenting

Hm? Kva seier du? Du vil mose trynet mitt med svære steinar? Du vil kløyve skallen min med kjøtøks? Du kjennar trong til å banke det glinsande, glattbarberte haudet mitt inn i ein murvegg om igjen og om igjen og om igjen til det ikkje er noko anna igjen av meg enn blodige slintrar og beinspissar? Og dette er noko du kallar gladvold? Du, eg må seie deg noko. Eg tykkjer du virkar heilt sinnsjuk.

mandag, desember 11, 2006

Blogger in beta og Stat Counter

Er det noen som har klart å re-installere Stat Counter etter å ha oppgradert blogger?

Jeg klarer nemlig ikke det. Når jeg prøver å lime inn koden får jeg beskjed om at img ikke er closed properly med tags ””. Kan de mene dette?

href="http://www.statcounter.com/" target="_blank"><[HER STÅR DET IMG]
src="http://c20.statcounter.com

Men Stat Counter sier jeg må lime inn koden nøyaktig slik den er, så jeg kan vel ikke begynne å klusse med koden? Mener selv jeg har limt inn på riktig sted, rett over body og html helt nederst på siden.

Litt intranett

Ha ha! Ha ha ha! Ha ha ha! Du kan bare gratulere deg selv, for du må ha gjennomsnittelig 11,32 års skolegang for å lese Fjordfittas vanskelige blogg. Ja, tenk for det må du, og hvis du ikke har 11,32 års skolegang - gjennomsnittelig - så bare piss off.

Dette er matematisk og vitenskapelig bevist. Gå hit hvis du ikke tror meg. Ha ha! Fant denne sykt kule testen via Iskwew. Og nå kan du och jag nikose oss med de objektive resultatene av den komparative analysen:

Bloggens andel komplekse ord, ord med 3 stavelser eller mer:
Jeg vinner hele kalaset, og det betyr at DU også gjør det, hvis du er fast innringer. Ha ha! Se på dette.

Fjordfitte: 18,36 %
Fra Balkongen: 16,9%
Hjorthen: 13,6%
Undre: 13,3%
Drusilla: 12,74%
Mihoe: 12,6%
Lindkvist: 12,47%
Iskwew: 10,5 %

Ikke bare det, jeg er også en klar vinner når det gjelder ord med 4 stavelser eller mer, noe som såvidt jeg kan skjønne er et tegn på et ubegripelig høyt niveau, menneskelig og kulturelt. Jeg har nemlig 594 slike ord av totalt 6570, mens Hjorthen har 631 av 15480 totalt. Lindkvist har 192 av 4480 og Drusilla 224 av 4450. Mihoe har 122 av 2229, noe jeg syns virker som et merkelig resultat, siden jeg er overbevist om at hun har skrevet mye mer. Men kan matematikken ta feil?

Så er det 3 forskjellige lesbarhets-indekser, og jeg (og derfor DU) vinner 3 av 3. Ha ha!

Gunning Fog:
Denne indeksen sier grovet regnet hvor mange års utdannelse du trenger for å lese tekstene. Ha ha!

Fjordfitte: 11,32
Fra Balkongen: 10.49
Hjorthen: 9,68
Drusilla: 8,61
Mihoe: 8,49
Undre: 8,41
Iskwew: 8,33
Lindkvist: 8,32

Flesch:
Jo høyere tall, jo lettere er det å forstå innholdet. Det anbefales å ligge på 60-70.

Fjordfitte: 57.93 Ha ha! It's hilarious!
Fra Balkongen: 63,14
Hjorthen: 69,48
Undre: 71,32
Mihoe: 71,91
Drusilla: 72,09
Lindkvist: 72,47
Iskwew: 76.07

Flesch-Kincaid:
Denne indeksen beskriver noe av det samme som Gunning Fog, altså antall år på skolen du trenger for å forstå innholdet.

Fjordfitte: 7,65
Fra Balkongen 6,78
Hjorthen: 6,20
Drusilla: 5,45
Lindkvist: 5,40
Mihoe: 5,38
Undre: 5,24
Iskwew 5,22

P.S Hvis det er noe galt eller tallmessig unaturlig i denne posten, så er det fordi jeg har klipt og limt masse fra Iskwews tekst, og fordi jeg er skikkelig, skikkelig tallblind. Jeg trodde for eksempel at jeg hadde tapt Flesch-Kincaid-indeksen fordi 7,65 jo ser ut som et mye lavere tall enn 6,78.

P.P.S Hvis du føler at du ikke passer inn som leser her kanskje du forsøke deg på den mer folkelige Wall Street Journal? Den trenger du nemlig bare 11 års skolegang for å lese.

P.P.P.S Etterpå sjekket jeg dessverre den abdiserte lottens blogg. Nå angrer jeg, men i den vitenskapelige etterrettelighetens navn må jeg ta med at lotten er den egentlige vinneren av Flesch-indeksen med en lesbarhet på 55.06, og dessuten 21,36 % ord med 3 stavelser eller mer.

torsdag, desember 07, 2006

Ting som har irritert meg denne uka

Aftenpostens kronikk-konkurranse
Jeg trodde jo egentlig at konkurransebidragene hadde kommet på trykk for lenge siden, ettersom det står så mye rart på de kronikksidene. Og hvem skulle trodd at kronikk-skribenter kunne synke særlig dypere enn han der samfunnsviteren fra Utsira? Ikke jeg! Men denne uka beviste vinneren i konkurransen, fast ansatt ”aktivist” Silje M. B. Ander at det er fullt mulig. Jeg siterer:

Så, kjære medieforvaltere, mediebrukere og medieutnyttere. Ikke konsentrer dere om fengende overskrifter i fete typer og frekke bokstavrim fulle av konflikter og tilspissede poenger. Vær tøffere! Verden stopper ikke ved svenskegrensen. Verden er nyansert og mangfoldig. Den kan ikke formidles korrekt gjennom snevre regler og oppskrifter.

Jammen bu hu, da! Er det mulig? Er det blogg eller avis? Er det fantasi eller virkelighet? Dette er jo som klippet ut av de mest emosjonelle politikkbloggene. Der skjelvende underlepper og salte tårer over verdens urettferdighet forvandles til søvndyssende bloggposter. Så idealistisk, så vakkert, så simpelthen mediekritisk! Så bu hu, altså, det er alt jeg kan si.

Duckert-saken
Ok at Duckert-saken er ganske kvalm, men det kvalmeste var Kåre Valebrokk som moralens vokter. Som Anne Aasheim påpekte er det merkelig at en mann som hvert år ”inviterer makt og kultureliten til sine private julebord” - og skryter av det - skal opphøye seg til kritiker her. Nå ser det ut til at MSM har lagt saken død. Det er både leit og uforståelig.

Siden så mange innad i MSM tydeligvis er så opptatt av ”pressens integritet” og slike ting bør vi nå få se en komplett omgangs- og venneliste for Kåre Valebrokk, Bernt Olufsen, John G. Bernander, Knut Olav Åmås, Bjørgulv Braanen, Alf van der Hagen, Trygve Hegnar og han der kvasi-aristokratiske typen i presseforbundet. (Jeg vil også vite hvem Håkon Moslet er venner med, mest fordi jeg lurer på om han har en sykelig relasjon med CC Cowboys, de Lillos og DumDum Boys.) Når vi har vurdert redacteurenes omgangskrets kan vi avsi en endelig dom over pressens integritet. Og da er det kanskje ikke bare Hege Duckert som må svare for seg.

Naive Norge/rare tv2
Vel, her er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Her har så mye gått galt, både psykososialt og redaksjonelt. Denne leserbrevaktige "dokumentar"filmen var både uutholdelig pinlig og uutholdelig langtekkelig.

Langtekkelig: det skjedde absolutt ingenting. Fotografen snakket mye om drama og konflikter, og det verste året i livet hans, men merkelig nok hadde han valgt å ikke ta med noe av dette i filmen!

Flaut: figuren Christofer Owe, eller Christofer Blixh som han kaller seg i rulleteksten. Han har av dunkle årsaker valgt å fremstille seg selv som en både innpåsliten, insisterende og sosialt keitete mann. Det er ekkelt å se på! Lite hyggelig! Særlig når han interagerer med andre mennesker. Intervjuer han dem? Eller er det bare løst snakk med folk som har bestilt time i fotostudioet hans? Vet de at de er med i en "dokumentar"? Hva heter de egentlig? Hvorfor virker mange av dem så pinlig berørt når de svarer på spørsmålene han stiller?

Har de fått godkjent materialet før filmen sendes? Dette er jo tross alt ikke maktpersoner i samfunnet, men helt vanlige mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å forbarme seg over en mann som ikke fant seg til rette i sitt nye nabolag. Hvorfor sladdet han ansiktet til den norske jenta på hjemme alene-”festen”? Og hvorfor henger en så gammel mann sammen med tenåringer? På hvilken måte er disse guttene interessante for filmens tema, hvis den hadde noe tema?

Jeg tar med tre høydepunkter etter hukommelsen:

Jeg hadde vel aldri trodd at livet mitt skulle bli slik. At jeg skulle høre naboene krangle på et språk jeg ikke forstår!

I dag har naboene mine laget mat to ganger. Jeg kjenner lukten. Av karri, chili … og hva de nå har oppi maten sin.


Og det beste av alt, helt ut av det blå og uten antydning til begrunnelse:

Vi får vel bare venne oss til det, at Norge som selvstendig kulturnasjon kommer til å opphøre… blah blah blah… muslimsk flertall... blah blah blah…

Til slutt litt om Thomas Hylland Eriksen, den feirede professor og forskningsleder for kulturell kompleksitet. Han hadde i hvert fall ikke fått godkjent materialet og det er tydeligvis noe han tar VELDIG tungt. I leserinnlegg i Dagbladet skriver han:

”Ingen har bedt oss om tillatelse til å bruke snutttene han rakk å filme før vi oppdaget hva han holdt på med, verken før eller etter seminaret. Hadde de så gjort, ville svaret ha vært nei”.

Men hvorfor det? Hylland Eriksen hadde jo selv gitt tillatelse til at Owe/Blixh kunne filme seg selv på talerstolen under seminaret på Culcom. Og ettersom han understreker at han, Thomas Hylland Eriksen, ikke er en formalistisk eller mistenksom person, skurrer det aldri så lite at han ikke ville tillate filmsnuttene vist.

Er seminar på Culcom hemmelige møter for privatpersoner? Nei, det kan ikke stemme. Er det fordi professor Thomas ikke er enig med Owe/Blixh i saker og ting at han ikke ville tillatt filmsnuttene vist? Det er å så fall en besynderlig holdning fra en forskningsleder for kulturell kompleksitet. Er det kulturell kompleksitet å være enig med eller likt av Thomas Hylland Eriksen?

Prins Ari av Akersgata
Finnes det en større ikke-sak enn Ari Behn? Ja, kanskje Hans Martin Ferner eller hva han heter om han lever eller er død. Han med Ferner Jacobsen, snobbebutikken med de sjtøgge klæra. Men Ari, dah. Ari vil på tv. Ari vil i avisa. Ari vil debatt! Ari vil at alle skal snakke om Ari og tenke på Ari og vite hva Ari stemmer og mene noe om den spennende og sjarmerende Ari, den frie og kontroversielle Ari. Jeg vil ikke tenke på Ari, men nå må jeg det fordi han tukler med de uskrevne reglene for vår statsform. Og da tenker jeg at ingen tror at Ari ville ha giftet seg med Märtha hvis hun var en vanlig jente fra Asker som het Haraldsen til etternavn. Derfor syns alle litt synd på Märtha. Jeg også!

Men den sympatien stikker ikke så veldig dypt, og jeg vil ikke vite mer om de folka enn jeg må. Jeg vil ikke vite hva de stemmer eller hvordan de tørker seg i rompa. Og jeg vil ikke at MSM skal gå rett på Aris ”debatt”limpinne hver gang han trenger oppmerksomhet som kjendis. Norske redaksjoner har alltid visst ting om kongefamilien de ikke har skrevet. De har alltid visst hvem som er litt harde på flaska, hvem som har nedsatt intelligens og hvem som har problemer i ekteskapet. Men de har ikke gjort noe ut av det. Slik bør det fortsette! På tross av Ari Behn og på tross av at det ikke er noen hemmelighet at han pleier å tørke seg i rompa si.

onsdag, desember 06, 2006

Angående det norske språk

1) Skal ikke dra opp negerdebatten igjen, men bare én ting: de folka som fortsatt mener at neger er et nøytralt ord – hvor har de egentlig vært de siste tjue åra? Hvor i den vide verden har de faktisk oppholdt seg, og kan de ikke bare dra tilbake dit?

2) Jeg har tidligere gått inn for at det sterkt misvisende ordet glamourmodell bør byttes ut med implantatmodell. Men nå har jeg et mye bedre forslag: det bør heller hete protesemodell. Da får vi en tiltrengt understrekning av de medisinske og tragiske sidene ved fenomenet, illeluktende sykehuskorridorer og den slags.

3) I det siste har jeg merket meg at blogg har erstattet caffe latte som generelt skjellsord blant folk flest og i MSM. Så jeg proklamerer herved at vi er den nye caffe latte!

torsdag, november 30, 2006

Søplemannen i debatten

Nå litt om søplemannen i debatten, en kulturell stereotypi som irriterer meg veldig mye. Spar tårene, for han er ikke et utrydningstruet offer for den slemme, feminazistiske vaginalstaten. Vi har tre kategorier søplemann i debatten:

Eksperten
Ok, akkurat Eksperten er kanskje litt utrydningstruet. I alle fall trodde jeg det helt til forbruksforsker Runar Døving dukket opp i rollen som mannsforsker. Det viste seg da at den kulturelle stereotypien Eksperten i debatten er alive and kicking. Dessverre. Slik oppfører Eksperten i debatten seg: han snakker om noe han ikke vet noe om. Når noen stiller kritiske spørsmål svarer han bare at akkurat det kan han ikke gå inn på fordi det er så vanskelig og komplisert. Og der stopper det. I Redaksjon En eksemplifiserte professor Runar dette på en strålende måte. Han opplyste at økonomi er knyttet til husstand, ikke individ, slik at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er viktige. Da en annen debatt-deltager påpekte at ikke alle kvinner bor sammen med en mann sa han bare: ”Men økonomi er komplisert!” Og dett var dett. Etter at Eksperten hadde stadfestet at økonomi var komplisert fikk han ikke flere spørsmål om økonomi.

Ropemannen
Ropemannen opptrer oftest i debatt med en kvinne, der er i alle fall der hans medfødte fortrinn stemmen kommer best til sin rett. Som alle vet har menn mer volum på stemmen enn kvinner, og kulturelt sett regnes menns stemmebruk som dynamisk eller livat, mens kvinners stemmebruk lett oppfattes som irriterende eller kjeftete. Dette vet Ropemannen å benytte seg av. Han skravler i vei og avbryter eller overdøver sin med-debattant av hjertens lyst. Han vet at dette ikke får noen konsekvenser, og vanlig folkeskikk er noe han ikke er så opptatt av.

Ettersom alle debatter foregår på tilmålt tid, blir dette etterhvert et demokratisk problem. De kvinnene som møter Ropemannen i debatt må bruke en uforholdsmessig stor del av sine tilmålte minutter til å be om ordet, eller be om å få fullføre setningen når de blir avbrutt, noe som både virker defensivt og jamrete og som gir mindre tid til å snakke om det diskusjonen faktisk skulle handle om.

Dessuten er det typisk at med-debattanten til slutt mister tålmodigheten og avbryter Ropemannen én gang etter at han har avbrutt og overdøvet henne gjentatte ganger i løpet av diskusjonen. Det vet Ropemannen å gjøre et stort nummer ut av, og roper krenket: NÅ MÅ JEG FÅ FULLFØRE! NÅ MÅ JEG FÅ SNAKKE UT! DU AVBRØT MEG, SELVESTE ROPEMANNEN! HVORFOR ER DU SÅ FREKK MOT MEG?!

Intimterroristen
Intimterroristen treffes ukentlig i debatt på radio eller tv. Og bare i debatt med en kvinne. Intimterroristen er en kar som konsekvent er på fornavn med sin med-debattant, mens hun like konsekvent er på etternavn med ham. Denne gjennomførte asymmetrien gir lytteren eller seeren inntrykk av at det er en voksen (mannen) som snakker med et barn (kvinnen) eller en som fortjener respekt (mannen) som snakker med en som ikke gjør det (kvinnen). Kjente intimterrorister er Øystein Djupedal i debatt med "Ine" eller "Ine Marie" og Per Sandberg i debatt med "Erna". Ine og Erna på sin side møter aldri Øystein eller Per i debatt, de er så høflige og respektfulle at de alltid debatterer med "Djupedal" eller "Sandberg".

Søplemannens allierte
Søplemannen i debatten hadde ikke overlevd så lenge som stereotypi i kulturen uten sine trofaste allierte. Ekspertens og Ropemannens viktigste allierte er debattlederen. Det er debattlederens oppgave å stille Eksperten de riktige spørsmålene og ikke godta hva som helst av stupide utsagn. Det er debattlederens oppgave å styre samtalen slik at Ropemannens gjentatte avbrytelser og overdøvinger ikke ødelegger diskusjonen. Dessverre viser det seg at nesten alle debattledere - jeg vil anslå 10 av 10 - setter sin allianse med søplemannen høyere enn hensynet til lytterne. Men når det gjelder intimterroristen er debattlederen uskyldig. Intimterroristens viktigste allierte er kvinnen han debatterer med. Hun som er så høflig og respektfull at det er parodisk og som gir faen i at hun er med på å opprettholde en kulturell stereotypi som er verdiløst, irriterende søppel.

fredag, november 24, 2006

Mihoe: tabloid oppsummert

Nei og nei, så treigt det er med langtekkelige bloggposter fulle av forbehold og omstendeligheter. Til slutt begynner man å lure på hva man selv egentlig mener fordi det er vanskelig å se forskjell på generell jabbing og det totale kaos. Derfor vil jeg nå presentere en tabloid oppsummering av forskjellene mellom Mihoe og meg selv, som jeg mener forklarer hvorfor denne posten gjorde meg vanvittig rasende. For bedre tabloiditet har jeg fjernet alle forbehold og irritasjonsmomenter, så jeg understreker at påstandene om Mihoe ikke er noe annet enn mitt inntrykk, slik jeg har forstått det, slik jeg oppfatter deg, osv osv. Så det betyr at jeg er klar over at jeg kan ha misforstått fullstendig.

*Du definerer muslimske kvinner utfra religionen. Det er oppsiktsvekkende fordi du ikke bruker samme standard på andre mennesker, for eksempel deg selv.

*Du er motstander av provokative og negative ytringer om religion fordi du ikke skiller mellom religion - spesielt islam - og religiøse mennesker - spesielt muslimer, særlig muslimske kvinner.

*Fordi ditt mål er endring er du opptatt av strategiske ytringer og handlinger.

*Fordi du spesielt ønsker endringer i muslimske kvinners livsvilkår er du spesielt opptatt av at muslimske kvinner skal opptre og ytre seg strategisk.

*Du har en aktivistisk tilnærming til feminisme og menneskenes livsvilkår, jeg har ikke det.

*Fordi jeg ikke er spesielt opptatt av muslimske kvinners livsvilkår er jeg ikke opptatt av at de skal opptre eller ytre seg strategisk.

*Fordi jeg er mer opptatt av å rope enn å skape en bedre verden, er jeg ikke så opptatt av at ytringer og handlinger skal være strategiske.

*Jeg syns provokative og negative ytringer om religion er uproblematisk fordi jeg skiller mellom religion og religiøse mennesker.

*Jeg setter samme standard for muslimske kvinner som for meg selv. Det betyr at jeg ser dem som individer, ikke gruppe.

onsdag, november 22, 2006

Mihoe: lett match!

Dette er et svar på denne posten, men igjen ble det for langt for kommentarfeltet. Jeg tar det punktvis.

1) Er det rekti a meg å kalle Mihoe moraltante? Jeg oppfatter deg som moraltante i forhold til muslimske kvinner, ikke overfor andre. Det du skriver her ga meg inntrykk av at du opererer med en strengere og annerledes moralkodeks for muslimske kvinner enn for oss andre. Slik jeg forstår deg her mener du at muslimske kvinner ikke bør ytre seg på en provokativ måte, noe som må være spesielt leit for kunstnere og kulturarbeidere. Har ikke sett at du kommer med lignende formaninger til andre. Dessuten er det uhyre spesielt at du sammenligner en menneskerettighetsjurist i et asiatisk militærdiktatur med en norsk skribent/stunter bare fordi de har muslimsk bakgrunn og utfra dette kritiserer Shabana Rehman fordi hun ikke jobber like ”strategisk” som juristen. Ja, jeg mener dette er moraltantete, og dessuten en type svart-hvitt-tenkning om mennesker som for meg er uforståelig. Hvis dette legger debatten død igjen, så ok for meg.

2) Jeg mener det er forskjell på å sammenligne en tankegang, som var det jeg mente å gjøre, og å sammenligne deg direkte med en ”hvit amerikaner…”. Tankegangen jeg mener er uheldig: det er ikke noe vits i at jeg sier hva jeg mener om slavefarmen/kristne privatskoler/islam fordi jeg er hvit/ateist/ikke-muslim. Jeg kunne ha valgt et bedre eksempel.

3) Jeg vet at du modifiserte utsagnet "bidra til feministisk teori og finspisse argumentasjon og rettighetstenkning", brukte sitatet bare som kroneksempel på en bistandstenkning jeg syns er usympatisk. Men som du altså ikke står for, ok.

4) Jeg har ikke kalt deg rasistisk bistandsfeminist. Her er du enten hårsår eller ute etter å tillegge meg motiver jeg ikke har.

5) Når ble bistand et skjellsord? Vel, det er jo tydeligvis ikke det for alle. Personlig har jeg dessverre fått en overdose av den norske merkevaren bistand, nødhjelp og fred på jord som profesjon. Dette på tross av at jeg mener vi skal bruke penger på å utjevne forskjellene mellom nord og sør. Jeg har dessverre problemer med å skille mellom fredsmegling som profesjon, kristen misjon, en hvit bistandselite som lever grandiost med tjenerskap, kjører rundt i Jeep og "hjelper" de innfødte og generell idioti. Jeg har nok et litt sykt syn på bistand og bistandsarbeidere, det skal jeg medgi. Jeg vet jo at Leger uten grenser ikke passer inn i dette bildet, for eksempel.

6) Du sier: ”Jeg har overhode ingen tro på at norske feminister kan endre muslimske kvinners livsvilkår”.

Her mister du meg. Først: hvordan skiller du mellom norske feminister og muslimske kvinner? Det er fullt mulig å være begge deler. Dernest: hva mener du med ”muslimske kvinners livsvilkår”? Mulig jeg misforstår deg, men det virker som om du tror at muslimske kvinner utelukkende lever i en muslimsk virkelighet. Men muslimske kvinner lever både i Oslo, Paris og på den kurdiske landsbygda. Livsvilkårene er svært ulike.

Jeg forstår ikke hvem og hva du tenker på når du snakker om ”muslimske kvinners livsvilkår”. Mulig det er innlysende at du mener muslimske kvinner i Norge, og at ”muslimske kvinner” per definisjon ikke mener det samme som ”norske feminister”, i så fall: er du like opptatt av at norske feminister ikke kan endre livsvilkårene til andre grupper som ikke mener det samme som ”norske feminister”? Får vel understreke at dette er noe jeg lurer på, ikke et retorisk spørsmål.

Hvis du mener dette, ok, for meg er det bare en litt merkelig innfallsvinkel. Jeg er feminist av instinkt, jeg jobber ikke aktivt for å endre livsvilkårene til for eksempel kristne karrieremenn som nedprioriterer samvær med egne barn. Jeg tror jeg er en abstrakt feminist, mens du og Pakkepiken antagelig er mer praktiske feminister eller aktivister.

7) "Endringer må komme innenifra, med utgangspunkt i muslimske kvinner selv og den troen som de bekjenner seg til".

Ja, alle endringer må komme innenfra. Men igjen, hvem er de muslimske kvinnene du snakker om? Alle muslimske kvinner er ikke troende, og troen de bekjenner seg til varierer like sterkt som troen katolske kvinner bekjenner seg til.

En parallell: jeg er for selvbestemt abort. Jeg mener denne retten bør gjelde alle kvinner, også de katolske kvinnene, uansett hva Paven og den mannlige guden sier. Mange ”katolske kvinner selv” er mot abort. Men det får ikke meg til å endre syn på retten til selvbestemt abort, eller føle meg unyansert og skandinavisk arrogant. Jeg syns ikke jeg ser verden i svart-hvitt fordi ”katolske kvinner selv” mener noe annet enn meg i viktige spørsmål. Riktignok syns jeg synd på alle barna og tenåringene i Latin-Amerika som må bære frem barn pga Paven og den mannlige guden, men det gir meg ikke noe behov for å endre katolikkenes livsvilkår. Er dette arroganse i seg selv? Ja, kanskje.

8) Du møter ofte påstander om at norske feminister er navlebeskuende. Ja, enig i dette, jfr 8. mars i år. Slik jeg oppfatter det er det to påstander om norske/vestlige feminister som jevnlig fremkommer i offentligheten:

a) de er navlebeskuende/arrogante/bortskjemte/selvopptatte
b) de er sykt kulturrelativistiske islamhorer

Begge deler kan selvsagt være riktig i enkelttilfeller (bortsett fra at jeg ikke helt vet hva islamhore er) og begge deler er like latterlig som generell påstand. Disse påstandene kommer dessuten oftest fra anti-feminister. Skal man ta slike påstander seriøst? Bare hvis man gidder. Man kan like lite uttale seg om ”norske feminister” som gruppe som om ”muslimske kvinner”. Særlig i dette landet, hvor jeg oppfatter at feminisme er en helt individuell greie og den organiserte feministiske virksomheten ligger brakk - muligens fordi en feministisk forståelse har bredd seg til samfunnet generelt. For Fett-redaksjonen fortoner det seg kanskje annerledes, men selv blir jeg alltid svært forvirret når folk snakker om "kvinnebevegelsen", igjen jfr 8. mars 2006. Hvem faen er kvinnebevegelsen?

Er jeg en navlebeskuende feminist? Sannsynligvis. Men jeg tar ikke det så tungt! Uten at det kommer klart frem på denne blogg, definerer jeg meg som tilhenger av demokratiet og rettsstaten i like stor grad som jeg definerer meg som feminist. Jeg jobber ikke aktivt for demokratiet og rettsstaten, og det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å dra rundt som valgobservatør eller spre demokratiet i diktaturer. Jeg tror dette gjelder mange andre som støtter demokratiet også. Allikevel møter vi så godt som aldri beskyldninger om å være navlebeskuende og bortskjemte demokratitilhengere. Men slike beskyldninger rettes gjerne mot feminister.

Jeg tror dette har sammenheng med en tradisjonell forestilling om at kvinner (og derfor feminister) bør være ekstra snille, gode og oppofrende og at de ikke må sluntre unna omsorgsarbeidet og de praktiske oppgavene. Jeg sier ikke at du Mihoe tenker slik. Jeg sier bare at det er påfallende at feminister ikke kan drive med fri tenkning uten å møtes med beskyldninger om å være navlebeskuende og selvopptatte. Og det er veldig useriøst og kleint, uansett hvor lavt nivået på min frie tenkning er.

9) Du spør meg hvordan "norske feminister kan bidra til at undertrykkingen av muslimske kvinner opphører".

Men er ”muslimske kvinner” undertrykt? Noen er det, andre ikke. Som du selv sier: ”jeg kan fortelle at jeg har møtt uttallige muslimske kvinner som verken oppfatter seg selv eller fremstår som undertrykt av det muslimske patriarkatet”. Nettopp. Det finnes ingen generell enighet om hva som er undertrykking og alle muslimer lever ikke på samme måte.

Jeg mener at hijab er et symbol på kvinneundertrykking, en som bruker hijab mener ikke det. Jeg mener flerkoneri, ulike skilsmisselover for menn og kvinner, halv arverett for kvinner osv er uttrykk for kvinnehat, en kvinne som mener dette er rett islam vil mene noe annet. Jeg syns det er uheldig at tilsløring av kvinner og småjenter brer om seg i samfunnet, for andre er det uproblematisk. Mitt poeng: som feminist er jeg mer interessert i å si hva jeg mener enn aktivt å forsøke å endre måten andre folk tenker/lever på eller deres syn på seg selv. Jeg syns det er uproblematisk at en kvinne i ansiktskamuflasje mener at hun ikke er undertrykt. Men jeg syns ikke ansiktskamuflasje er uproblematisk.

Jeg har altså ikke noe svar på hvordan norske feminister kan bidra til at undertrykkingen av muslimske kvinner (eller kristne menn låst i en uheldig mannsrolle) opphører. Men jeg mener det er helt grunnleggende at man opererer med samme standard overfor muslimske kvinner som overfor alle andre. Det innebærer blant annet at man ikke setter opp en strengere moralkodeks for dem enn for oss, ikke formaner dem om ikke å ytre seg provokativt, og definitivt ikke sammenligner jurister i asiatiske militærdiktaturer med kulturarbeidere i demokratiske stater!

10) Jeg har ikke anført Sobia Khan og brudeselvmorderne som sannhetsvitner om islam slik du har oppfattet. I posten du tenker på finnes så vidt jeg kan se verken ordene ”islam” eller ”religion”, så jeg skjønner ikke hvor du tar det fra. Jeg snakker utelukkende om kultur/ukultur. Og selv om jeg mener man ikke kan skille sylskarpt mellom religion og kultur bør det være klart at jeg her ikke uttaler meg om islam.

Dessuten tror du jeg mener dette: ”Den muslimske kvinnen, som tror på den mannlige guden, er og blir undertrykt”. Men det mener jeg ikke, har heller ikke sagt det. Jeg mener det er en klar forskjell på å si at ideen om den mannlige guden er årsaken til (eller for å være mer nøyaktig bidrar til) strukturelt og dyptgående kvinnehat og å si at alle kvinner (eller menn) som tror på den mannlige guden er undertrykt. Hvis noen ikke ser denne viktige nyanseforskjellen vet jeg ikke hva jeg kan gjøre med det. Men jeg skal da ikke beskylde noen for å se ting i svart-hvitt!

Rosemarie Køhn kan tjene som kroneksempel på kvinne som tror på den mannlige guden. Hun er vel ikke undertrykt. Derimot er det mulig at hun var diskriminert tidligere, jeg har i alle fall hørt at det var en viss form for motstand innad i den religiøse gruppen mot at hun skulle bli biskop, noe som visstnok skulle ha sammenheng med at hun var kvinne og ikke mann og at den mannlige guden hadde sagt bla bla bla. Er åpen for at jeg feiltolker historien på dette punkt og at de kristne kvinnene selv har oppfattet situasjonen helt annerledes.

11) Vi forstår begrepet multikulturalisme på helt forskjellige måter. Jeg skiller mellom et multikulturelt samfunn (=bra) og multikulturalisme som ideologi (=dårlig), og jeg trodde det var vanlig å gjøre dette skillet. Hvis man (som deg?) forstår multikulturalisme som ”en fjord der mange kulturer holder til” er jeg selvsagt for. Men jeg syns det er et viktig poeng at seriøse kritikere av multikulturalismen som ideologi oppfatter begrepet omtrent som jeg har skissert, et eksempel er Yasmin Alibhai-Brown i The Independent.

12) Hvem er multikulturalistene? Her er det er opplagt et problem at jeg kan navngi dem i like liten grad som Pakkepiken kan navngi imperialismefeministene. Jeg oppfatter at dette har vært en samfunnstrend på 70 og 80-tallet. Jeg kan ikke gi enkeltpersoner eller grupper skylden for at kun én sigøyner har fullført gymnaset, jeg kan bare konstantere at det er slik. Jeg mener dette er et stort problem, om ikke i kvantitet, så i kvalitet. Det samme gjelder barn av innvandrerforeldre som kunne forsvinne uten at noen slo alarm eller etterlyste dem, verken skolen, politiet eller barnevernet. Her har foreldrenes kollektive rettigheter til å utøve sin kultur åpenbart gått på bekostning av barna. Og ganske mange enkeltpersoner og institusjoner innad i myndighetene må over ganske lang tid ha ment at det var greit. Hvorfor?

13) ”Hverdagsrasistene”. Ja da, jeg møter også mange hverdagsrasister, eller bare rasister som jeg foretrekker å kalle dem. Jeg møter selvfølgelig også nordmenn som gjerne kaller muslimer kvinneundertrykkende mens de selv er anti-feminister på sin hals. Jeg oppfatter imidlertid ikke dette som "feministdiskurs" eller feministisk argumentasjon. Og selv om man i denne sammenhengen gjerne kan si at det personlige er politisk, syns jeg ikke det er så interessant å diskutere hva sullikene i nærmiljøet lirer av seg. Hvis det er slike ytringer du/dere tenker på er vi både uenige i hva som kan karakteriseres som ”feministdiskurs” og hva som er interessant å diskutere. Jeg trodde nemlig at vi diskuterte det offentlige ordskiftet. Det var derfor jeg spurte Pakkepiken om hvem hun tenkte på utover Hege Storhaug.

Alt i alt: du oppfatter meg som dogmatisk og en som ser verden i svart-hvitt. Som jeg har forsøkt å vise mener jeg du på mange punkter har misforstått meg totalt, noe som må bety at jeg slett ikke er en utmerket retoriker. Det er meget trist! Og det blir vel neppe noe bedre etter dette!

***

En rettelse til pkt 10: ser at jeg i nevnte post knyttet fenomenet søsterdrap til ”muslimske/asiatiske kulturer”, når jeg burde ha skrevet nord-afrikanske, arabiske, asiatiske kulturer, som såvidt jeg har forstått er de kulturene der søsterdrap er et kjent fenomen. Uansett syns jeg det er drøyt (kanskje til og med svart-hvitt) å forstå dette som at jeg anfører avdøde Sobia Khan som ”sannhetsvitne om islam”.

fredag, november 17, 2006

Død over bistandsfeminismen

Dette er egentlig en kommentar til Pakkepikens post
Imperialismefeminisme, men det ble for langt for kommentarfeltet. Pakkepiken innleder:

Jeg lider av eksistensiell kvalme. Det er kommet av at noen har tatt feminismen, tørket seg med den i rævva, plusset på med litt god gammeldags xenofobi og nå kaller det for «religionskritikk». (...) Jeg inviterer ikke til skyttegravskrig, men skulle så inderlig ønske at de som er så ivrige etter å gi de akkså forhatte innvandrermennene et og annet hoftespark, at de som oppriktig er indignerte over minoritetskvinners rettsstilling klarte å se seg selv litt utenifra, plasserte seg i en maktanalyse og besinnet seg litt.

Det er helt uklart for meg hvem hun tenker på utover Hege Storhaug, som de som bekymrer seg på vegne av "etniske minoriteter selv" oftest tenker på når de sier ”noen”, ”man”, ”mange” eller ”nå for tiden”. Men siden det hadde vært veldig artig å ha vært med på å forårsake noens eksistensielle kvalme, skal jeg forklare mitt ståsted:

-jeg er ikke feminist for å ”hjelpe” noen. At kvinner og menn skal ha like rettigheter osv er et ryggmarksinstinkt hos meg. Mihoes bistandstankegang om at norske feminister kan "hjelpe" feminister fra andre land med "å finspisse argumentasjonen" osv, gjør meg eksistensielt kvalm.

-jeg betrakter ideen om den mannlige guden som anti-tesen til feminismen, og den mest grunnleggende årsaken til strukturelt og dyptgående kvinnehat (om den mannlige guden sprang ut av kvinnehat eller omvendt er irrelevant når vi har mer enn 2000 års historie å dra på).

-jeg er klar over at det er mye rasisme i Vesten, men jeg syns ikke det er noen grunn til å la være å kritisere religion eller kulturelle praksiser jeg oppfatter som diskriminerende.

Pakkepiken bringer et sitat fra bell hooks det er lett å si seg enig i. (Merk også hva den fortvilte Pakkepiken noterte i margen da hun leste dette. Rørende!) Men så vidt jeg kan skjønne henvender hooks seg spesifikt til ”scholars who write about…”, og det hun sier har vel først og fremst relevans for akademikere, feminister eller ikke, som skriver om minoriteter. For dem er dette selvsagt viktig, men alle feminister er jo ikke akademikere. Og alle feminister er definitivt ikke interessert i bistandsarbeid eller å ”hjelpe” noen slik som Pakkepiken.

Fordi mange har så mye og så forfeilet respekt for autoriteter og alt som kan kalles forskning er det klart at en majoritets-akademikers ord om minoriteter kan oppfattes som “the ‘authoritative’ voice”, men dette kan ikke gjelde alt jeg som majoritetsperson sier om noe som angår minoriteten. Da blir det i alle fall veldig vanskelig å uttale seg i det hele tatt, og vi er snart tilbake til 70-80-tallets intellektuelle klima da ”ingen” snakket om kjønnslemlestelse, brudeselvmord eller problemene med sigøynerbarna som ble holdt hjemme fra skolen av kulturelle årsaker. Til dags dato har én norsk sigøyner fullført gymnaset. Det er noe storsamfunnet bør tenke litt på før de bøyer seg i støvet for minoritetenes "egne perspektiver".

Så kommer et avsnitt fra en artikkel av Fakhra Salimi som ifølge Pakkepiken er et angrep på vestlige feministers menneskerettighets -og liketillingsretorikk som ikke anerkjenner "minoriteters egne perspektiver" - som om noen kan sitte på sannheten om "minoriteters egne perspektiver", som om menneskerettigheter og likestilling ikke passer minoritetenes "egne perspektiver", og som om likestilling og menneskerettigheter er noe ekle, vestlige greier majoriteten holder på med. Vel, nok om det. Salimi skriver blant annet:

Det er i ferd med å vokse frem en feministdiskurs som konsekvent benytter seg av likestillings- og menneskerettighetsretorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner.

I den grad det finnes en feministdiskurs i et land uten noen feministisk virksomhet å snakke om (Hege Storhaug i seg selv utgjør jo ingen diskurs og Ottar, Kvinnefronten og deres døtre i Fett er ytterst marginale fenomener) – er det virkelig riktig at denne diskursen forsøker å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner? Nå uttaler jeg meg dessverre på sviktende grunnlag fordi jeg verken har kjennskap til den fremvoksende feministdiskurs eller det luftslottet som kalles ”kvinnebevegelsen”, men generelt har jeg oppfattet at norske feminister har vært og er livredde for å ta i problemstillinger som gjelder etniske minoriteter, nettopp av overdreven redsel for stereotypisering og å tråkke noen på kulturtærne. Dersom det er et engasjement på området, må det utspille seg i lukkede rom. Og hvor finner man den "feministdiskursen" som benytter seg av retorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner?

Resultatet er at fokuset på debattene har forflyttet seg bort fra maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet.

Ja vel. Men er dette et problem? Skal ”debattene” generelt handle om ”maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet” eller er det feministisk debatt som skal ha dette fokuset? Er alt som foregår i minoritetssamfunnet er resultat av maktforholdet mellom majoritet og minoritet? Nei, mener jeg. Har de ulike minoritetssamfunnene levemåter og såkalte utfordringer som utspiller seg uavhengig av dette maktforholdet? Ja, mener jeg. Stikkord er ære-skam-kulturen, polygyni, kjønnslemlestelse, svært ulik oppdragelse av sønner og døtre, en hel generasjon av eldre innvandrerkvinner som ikke kan et ord norsk, fordi "deres egne" ikke ville la dem delta i det norske samfunnet og det norske samfunnet verken stilte krav eller gadd å bry seg om hva som skjedde innad i minoritetsmiljøene.

Salimis artikkel fikk Pakkepiken til å føle seg maktesløs fordi alt det hun ”har lest og lært ikke er verdt en dritt hvis ikke kartet stemmer med gangstiene minoritetskvinnene selv trer på”. Det skjønner jeg ikke noe av. Fakhra Salimi er jo ikke minoritetskvinnene, hun er én minoritetskvinne. Det burde være innlysende at ikke alle minoritetskvinner trår på de samme gangstiene som henne. Det burde være innlysende at Salimi ikke sitter på fasiten for minoritetenes ”egne perspektiver” akkurat som jeg eller Pakkepiken ikke har fasiten på ”majoritetens egne perspektiver” fordi vi er majoritetskvinner.

Jeg tror at Pakkepiken føler seg maktesløs fordi hun er en slags bistandsfeminist, drevet av et oppriktig og sikkert dyptfølt ønske om å hjelpe folk og være snill (jfr ”Kanskje det er på tide å lansere kampanjen "Har du snakket med din pakkis i dag?"). Men det er jo det aller, aller verste utgangspunktet man kan ha for menneskelig samkvem. En bistandsfeminist kan nok aldri noensinne bli fornøyd, for det kommer alltid til å finnes ufattelig mye elendighet rundt omkring og det er sikkert fryktelig slitsomt og leit å være bistandsarbeider i en verden som dette.

Jeg ønsker død og fordervelse over alle former for bistandsfeminisme og lyser herved fred over dens ekle og tarvelige minne.

Pakkepiken, føler du deg ikke mye bedre allerede?

mandag, november 13, 2006

Imamforum - der menn møter menn

Det er ingen hemmelighet at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ikke er feminist. Ministeren mener som kjent at feminister ikke er noe pene, og når vi tenker på hvilket fruktfat Pølsa selv er sier det seg selv at feminisme ikke er noe som passer for departementet han leder. Nå har departementet opprettet et imamforum, et garantert feministfritt all male forum der ministeren kan møte andre menn som heller ikke er feminister og snakke sammen om viktige saker og kanskje ha det trivelig også.

Orntli trivelig kan det være når menn møter menn.

Dette sier Pølsa om imamer:
-Akkurat som presten, gjør imamen mer enn å bare forkynne Guds ord. Han taler også om hvordan man skal fungere i samfunnet. (...) som religiøse ledere har de som oppgave å fortelle medlemmene i menigheten hvordan de skal fungere med medmennesker og i samfunnet generelt.

Dette sier den pakistanske jusprofessoren Shaheen Sardar Ali om imamer:
-I Norge gir dere imamene alt for mye makt. Norske myndigheter forstår ikke forskjellen på imamer og muslimske lærde. I Pakistan har ikke imamer den tilsvarende makten.

Dette sier Caplex om imamer:
imam (arab., forbilde, leder), islamsk bet. med flere betydninger:
(1) leder av den rituelle bønnen,
(2) ærestittel, brukt om fremtredende teologer,
(3) i sjia-islam brukes tittelen om profeten Muhammads etterkommere, som sjia-muslimene anser som de rettmessige ledere av det islamske fellesskapet.


Det kan altså se ut som om det er en viss uenighet om imamens rolle. Eller kan det være at Norges arbeids- og inkluderingsminister, sjølvaste Bjarne Håkon Hanssen rett og slett ikke aner hva en imam er, og derfor bare finner på noe han syns høres bra ut når han skal si noe om imamens rolle? Nei, det kanke værra mulig, vel? Folkens, i denne vanskelige og dypt kompliserte saken må hver og en selv finne ut hva som er mest sannsynlig.

Flere av imamene på forumet snakket ikke norsk, ifølge Dagbladet.no. De stilte med tolk eller snakket engelsk, på tross av at de har bodd i Norge i flere år. Det var jammen litt av en overraskelse! For hvordan kan imamene "tale om" "hvordan man skal fungere i samfunnet" når de ikke kan språket? Hvordan kan de i det hele tatt vite noe om det norske samfunnet når de verken kan følge med i aviser, på tv eller radio og ikke engang kan snakke med de innfødte uten tolk? Jeg lurer på om ministeren og mennene snakket om dette på det viktige møtet sitt.

Jeg lurer også på om Pølsa, ministeren vår, spurte imamene om det var et bevisst valg å ikke lære språket i landet de har bosatt seg i. Om det kanskje er på den måten imamene mener folk skal "fungere i samfunnet" og derfor selv går foran med et godt eksempel? Show, don't tell, er det kanskje det imamene holder på med? I så fall mener jeg de fortjener ros for sin innsikt i pedagogikk og metode.

En av mennene som deltok på forumet var Basim Ghozlan. La oss se litt nærmere på hva slags holdninger han har til medmenneskene og hvordan han taler om hvordan man skal fungere i samfunnet. På diskusjonsforumet til islam.no skriver han:

Jeg mener også at jenter som kler på seg "utfordrende" må/kan ha en del av skylden når en voldtekt skjer. Det er faktisk svart mange som mener dette, både muslimer og ikke muslimer.

Horene som befinner seg her i byen har også rett til å ikke bli voldtatt, ja, men voldtekten begått mot dem må ikke straffes like strengt som voldtekt begått mot en vanlig jente på vei til skolen. Den sistnevnte må straffes mye hardere mener jeg.


Joa, stødig type, Basim. Mann helt og fullt, og ikke det minste redd for å si det han mener om vold mot kvinner. Nå er det ikke godt å si om dette er hans private holdning som mann og kåt eller som imam - hvis det er imam han er. Men spiller det noen rolle? La oss forestille oss at en religiøs eller politisk leder hadde skrevet noe sånt som dette:

Jeg mener at muslimske kvinner som bruker hijab må/kan ta en del av skylden når voldelige angrep skjer. Det er faktisk svært mange av oss norske menn og kvinner som mener dette. Svært mange av oss blir provosert når vi ser kvinner i hijab.

Hijab-damene som befinner seg her i byen har også en rett til ikke å bli trakassert eller bli utsatt for vold, ja, men vold eller trakassering begått mot dem må ikke straffes like strengt som vold begått mot en vanlig norsk kvinne som ikke provoserer noen ved måten hun kler seg på.


Er det noen som tror at en som hadde skrevet noe sånt hadde blitt invitert til formalisert samarbeid eller dialogforum med norske myndigheter? Ikke det, nei? (Det er bra. Det betyr at vi har tillit til myndighetenes vurderingsevne.) Så hvorfor blir en mann som Basim Ghozlan invitert til å delta på departementets forum? For meg er det både fullstendig uforståelig og svært interessant. Etter å ha tenkt meg nøye om tror jeg årsaken er å finne i nedenstående alternativer:

a) fordi arbeids- og inkluderingsministeren er ikke-feminist finner han det naturlig å samarbeide med anti-feminister og/eller misogynister
b) som samfunn rangerer vi muslimer lavere enn andre mennesker og stiller derfor lavere krav til muslimer enn til andre mennesker
c) som samfunn rangerer vi kvinner, og særlig horer, lavere enn andre mennesker og aksepterer derfor holdninger til og handlinger mot kvinner vi ikke ville ha akseptert overfor andre grupper

Du kan skrive inn i kommentarfeltet hvilket bokstavalternativ du går for. Hvis du er Bjarne Håkon Hanssen eller jobber i vårt flotte og enestående Arbeids- og inkluderingsdepartement er det fint om du skriver en kortfattet redegjørelse.

fredag, november 10, 2006

Si unnskyld!

Erik Solheim! Du har ikke alltid vært enig med meg. Du har ofte hatt andre oppfatninger enn det jeg har hatt.

Si unnskyld!

Hvis det er noen andre der ute som ikke har vært enige med meg i noe:

Si unnskyld!

Jeg ber om at alle unnskyldninger går via Kongelig Demokratisk Norsk Utenriksdepartement da jeg nettopp har fått opplyst av min lege at jeg lider av en alvorlig personlighetsforstyrrelse som går i retning av det pompøse, grandiose og kryptototalitære.

onsdag, november 08, 2006

Samfunnsforskning/Utsira

Jeg liker samfunnsforskning. Det er jeg ikke alene om. Så hvorfor ler vi av samfunnsforskningen? Hvorfor ler vi så vi rister? Jeg har sett norske rørleggere le så de gråter av samfunnsforskning. Selv ikke snille bestemødre klarer å holde seg alvorlige når norsk samfunnsforskning kommer drassende. Hvordan kan dette ha skjedd? Alle vet at samfunnsforskning er veldig viktig og seriøst. Da er det upassende å le. Det er åpenbart noe muffens her. Det er helt klart ugler i mosen. Vi burde ikke le av samfunnsforskning i kunnskapsnasjonen Norge. Vi burde heller ikke le av aviskronikker. Vi burde absolutt ikke le av samfunnsforskere som skriver aviskronikker. Nå er det på tide å minne om at det ikke er langt fra ironi til forakt. Og forakt har lav status i samfunnet vårt. Og vi vil ikke ha lav status, vi vil ha høy status. Det er jo derfor vi skriver aviskronikker. Den viktige samfunnsforskningen er under press i vårt land. Kanskje særlig i vårt land, der Jon Sudbø ikke er et unntak, men et symptom på forskningens tilstand og den nasjonale karakter. Du forstår hvor jeg vil. Jeg vil si at kronikk-konkurransen i Aftenpoften har så lavt nivå at den ødelegger frokosten min.

søndag, november 05, 2006

The future's so bright

La oss si at din kjære lille hobby mistet glansen og du ble sur fordi du trodde det skulle bli vanskelig å finne en ny hobby som var like mrzm. Hva skulle du gjøre? Begynne med treskjæring? Nei, det var visst ikke noe for meg. Jeg tror jeg heller vil prøve å ødelegge Norge. Jeg tror det kan funke fordi a) jeg er pseudonym og dette er nettet = no rules! no ethics! og b) når jeg har ødelagt Norge vil det være utrolig mye å blogge om og da vil ens kjære hobby gjenoppstå som fugl føniks.

Metoden jeg skal bruke for å ødelegge landet er latterlig enkel. Jeg skal bare si det jeg egentlig mener. Ikke om de religiøse eller om de psykisk utviklingshemmede, men om FrPerne. Det er jo noe man normalt holder seg for god til fordi man plikter å være hyggelig mot de som har mindre håndbagsje og alt det der. Og på grunn av den mer eller mindre uttalte teorien om at dersom vi sier det vi egentlig mener om FrPerne kommer de til å få martyrstatus og da vil alle stemme på dem og så vil hele samfunnet eksplodere i rasistiske voldsorgier og alt vil bli ufattelig jævlig. Det er den teorien jeg går for, da. Jeg skal på en måte teste den ut.

Tenk deg alt vi kommer til å ha å blogge om hvis det virker. Du kommer til å takke meg. Tenk deg 'mann Siv som statsminister og Martine Aurdal som hoffnarr og minister for den hjemlige hygge. Kanskje hun kan skifte navn til Leni Riefenstahl? Per Sandberg og Ulf Erik Knudsen kan dra på total destruction tour hver dag. Runar "Rettferdig" Døving kan bli justisminister. Han er jo rett omsorgsperson.

Tenk deg at alle normale mennesker kommer til å være overvåket av det hemmelige politiet. Mobben styrer landet. De aller verste menneskene har makten. De som har schäfer! Europa vil sky oss. Vi kommer til å miste alt! Vi må melde oss inn i USA. Vi må ha dødsstraff! Vi må swear allegiance to the flag! Det kommer til å være korrupsjon overalt. Bygninger kommer til å rase sammen. Vi kommer til å sitte gråtende og kjæle med bøker av Stefan Zweig. Verden av i går kommer til å gå for enorme summer på svartebørsen. Og alt av Canetti. Simone de Beauvoir kommer til å bli forbudt. Og strengeinstrumenter. Og te! Og rødvin! Til og med valnøtter! Kan ikke ha fremmedkulturelle nøtter i det norske hjem! Antikvariatene blir stengt. Og bibliotekene. Og Cinemateket. Det blir forbudt å snakke georgisk. Vi kommer til å være avhengige av hemmelige alfabeter og å kommunisere i koder. Vi må sitte på parkbenker kledd i anonyme, beige trenchcoats og overlevere viktige beskjeder mens vi ser stivt rett frem.

Det kommer nok til å regne veldig mye i Norge på denne tiden. Det kommer alltid til å være kaldt og mørkt og guffent. Snøen blir aldri hvit igjen, bare grå og sørpete. Vinteren kommer aldri til å ta slutt. Det kommer alltid til å være november. Det kommer til å være mye forkjølelse og seiglivede infeksjoner, folk som dør av lungesykdommer. Alle kommer til å bo i mørke, fuktskadde leiligheter og alle må ha en forfulgt iraker gjemt på soverommet. På dagtid kan han sikkert skrive dikt eller spille cello. Med sordin! Det kommer til å bli en strålende blogg-gullalder. We must wear shades!

Men alt dette avhenger av at FrPerne kommer til makten, noe vi lettest kan ordne ved å gi dem martyrstatus. Og da må vi si det vi mener om dem. Så det oppfordrer jeg alle til å gjøre.

torsdag, november 02, 2006

FrP-regnskapet

Kan noen snart ta å regne ut hva de folka koster oss?

Ikke det?

Å nei.

torsdag, oktober 19, 2006

Tenketanken Fugleunge

Et kort resyme: Jeger- og sankersamfunnet har gått dukken. Den norske mann er i krise. Den norske mann er systematisk undertrykket. Den norske mann har blitt lurt av kvinnen. Kvinnen har blant annet lurt den norske mann til å tro at han ikke kan bruke kondom og at hun – ja, den norske kvinnen – dessuten er infertil og slett ikke har noen seksuelt overførbare sykdommer. Den norske mann har blitt lurt av den norske kvinne til å tro at arbeidslivet er viktigere enn familielivet. Hvordan har den norske kvinne båret seg ad for å rompekjøre den norske mann så monumentalt?

Å, hun har vært snedig, kvinnen. Hun har brukt kvinnelist og lumske psykiske tricks. Hun har klart det retoriske kunststykke å fremstille familielivet som noe ulønnet til lavtlønnet, slitsomt og mykt. Hun har mast og mast og mast på mannen for at han skal gjøre husarbeid og andre dameting. Da er det klart at mannen, som må ha status, ære og sann manndom og med sin evinnelige frykt for myk pikk ikke har kunnet delta særlig aktivt i familielivet. Mannen må jo ikke bli tatt for å være en damete kjerring!

Slik har den norske kvinne fått mannen til å rømme fra familielivet, sine forpliktelser, den sanne lykke, lav lønn, minstepensjon og definisjonsmakten i hjemmet. Den norske mann har blitt en skjør liten fugleunge med pjuskete fjær. Det er urettferdig! Nok er nok!


Derfor har jeg besluttet å opprette tenketanken Fugleunge. For å tenke på den norske mann og bedrageriet og den systematiske undertrykkelsen han har blitt offer for.

Foreløpig er vi bare to ansatte i Fugleunge. Meg selv, som er executive director og informasjonleder, og Drusilla, som er mannsforsker. Jeg har ikke akkurat spurt mannsforskeren Drusilla om hun vil ha jobben, men vi mannsforskere er ikke så nøye på å skille mellom fiksjon og virkelighet, så det er litt samma det.

Jeg ansatte mannsforskeren Drusilla fordi hun er en av de ledende kapasitetene. Hun har bakgrunn som toppleder for og lederskribent i en av Norges beste blogger og har blant annet forsket på mannlige dommere. Alt i alt har hun forsket på menn i ca 15 år og har et vell av gripende enkeltskjebner å porsjonere ut i samfunnsdebatten. Vi planlegger nå et utspill om "Runar", en av hennes informanter, som en gang opplevde noe leit.

Jeg er usikker på om mannsforskeren Drusilla har betalt tv-lisensen, men jeg undersøker saken nøye. Jeg vil jo ikke at hun skal sitte i tv-debatter med klein samvittighet og skjelvende underleppe. Det er nemlig temmelig viktig at vi mannsforskere er ikke virker ynkelige eller bærer preg av å være i personlig krise. Sånt kan skade forskningens renommé. Og det vil til syvende og sist bare gå ut over den norske mann, eller Pjusken, som han kalles blant oss forskere.

På tross av tung kompetanse og et særdeles glødende engasjement, både globalt og nasjonalt, er Tenketanken Fugleunge fortsatt i støpeskjeen. Rom ble jo ikke bygget på én dag! Foruten å bidra med forskningsrapporter, bøker, kronikker, pisspreik og opphaussete oppslag i tabloidene (ikke vår skyld! Vi er bare noen nedsnødde forskere! Kjenner ikke mekanismene i media! Er sjokkert! Dårlig behandlet! Vonbrotne! Ønsket ikke dette! Og så videre!) vurderer vi å motta menn på vårt kontor. Hvis menn har noen problemer kan de komme til oss og sånn. De kan fortelle om sin systematiske undertrykkelse og få hjelp av oss til å stå fram.

Du norske mann i hus og hytte: tenketanken Fugleunge skal hjelpe og støtte dere skjøre, små fugleunger med de bankende, små hjerter og skjelvende nebb. Tenketanken Fugleunge skal varmt og beskyttende holde sine hender om de skjøre, små fugleungene helt til de lærer seg å fly. Og det er nok noe som kan ta sin tid.

tirsdag, oktober 17, 2006

Professor Runar får en telefon

Ring, ring

-Cirkus Professor!
-Er professor Runar å treffe?
-Det er meg, dah! Er det Skavlan?
-Nei, det er fra myndighetene. Det gjelder mannskampen.
-Mannen er undertrykt, et offer. Mannen har sjokkerende dårlige levekår. Mannen får verken lov til å støvsuge, vaske gulvet, lage middag, skrive julekortene, invitere grandtantene på middag, gå på foreldremøte eller jobbe deltid i lavtlønnsyrker. Nok er nok! Nå må mannen snart få bestemme over gravide kvinner. En tjommi av meg har vært gjennom 12 aborter! Det skakke værra mulig!
-Ja ja ja, professor, alt det der. Det er derfor vi ringer. Nå skal vi ordne opp i dette.
-Men hvorfor så bråttom? Jeg har ikke vært på Skavlan enda. Og så kunne jeg tenkt meg en tur innom iddiot-Viggo og Tabloid og Holmgang og sånt.
-Lenge siden du har vært i media, professor?
-Ja! Og jeg har faktisk visse behov.
-Åpenbart. Kan vi ta dette med menns levekår.
-Helseinnsatsen må organiseres slik at menn og kvinner kommer likt ut på alle levekårsindekser!
-Hvorfor det, egentlig?
-Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner!
-Hm. Det er vel kvinner som topper depresjons-statistikken?
-Det der er bare sutring. Tre av fire som begår selvmord er menn.
-Det er svært ille, herr professor. Det er bare det at vi i myndighetene tror at menn har en egen vilje, at de er mer risikosøkende enn kvinner og at det er derfor de er mer utsatt for fyll, skader og ulykker.
-Men ser dere ikke den massive undertrykkelsen?
-Tja, vi tror altså at dette for en stor del skyldes at menn og kvinner har ulik adferd.
-Skylder dere på biologien nå? Når det passer dere! Dere burde ikke jobbe når dere har PMS, psyko-bitches.
-Så så, professor Runar. Vi sa bare at adferden var ulik, ikke at ulik adferd skyldes biologi.
-Nå syns jeg dette begynner å bli veldig komplisert. Dere i myndighetene virker som sånne flinke piker som gjør leksene hver dag. Dere er ikke intuitivt geniale sånn som professor Runar.
-What ever, kanskje det er derfor vi ikke skjønner hvordan vi skal organisere helseinnsatsen slik at menn og kvinner kommer likt ut på alle levekårsindekser.
-Det blir aldri likestilling mellom kjønnene før mannen blir hørt i abortsaker!
-Kan ikke menn bruke prevensjon eller la være å ha ubeskyttet sex med kvinner som ikke vil ha barn?
-Kan ikke kvinner la være å ha ubeskyttet sex når de ikke vil ha barn?
-Jo, men nå har den gravide altså fri abort inntil 12. uke, og ettersom det er hun skal som bære frem barnet er det bare hun som kan ta beslutningen.
-Det er jo nettopp det som er problemet.
-Du vil at mannen skal bære frem barnet?
-Don't call me stupid!
-Unnskyld, professor Runar, det var virkelig ikke meningen. Men tilbake til disse levekårene. All forskning viser at kvinner tar større ansvar både for egen og andres helse enn det menn gjør. De spiser sunnere, drikker mindre, kjører mer forsiktig, går oftere til legen, passer på at mann og barn går til legen, tar ansvar for sosiale relasjoner osv osv i det uendelige. Menn er rett og slett mer uvørne og risikosøkende. At de spiser mer junk food og godteri og mindre grønnsaker og drikker mer brus er bare begynnelsen. Vi i myndighetene ser ikke helt hvordan vi skal få endret dette så lenge vi lever i et fritt land der menn og kvinner har adgang til samme informasjon om fysisk og psykisk helse og ulike risiki.
-Kan ikke alle menn få en støttekontakt fra myndighetene som kan hjelpe dem å leve som kvinner?
-Det er en løpende vurdering, men vi tror dessverre det vil sprenge alle budsjetter, professor Runar. Og vi måtte i så fall definere det å være mann som en psykisk lidelse.
-Så hva venter dere på?
-Vel, vi frykter at en del menn og deres pårørende kunne ta det ille opp, og vi tror heller ikke at så veldig mange menn har lyst å leve som kvinner.
-Jo, det vil vi. Jeg begynner å ane at vi menn er ofre for en enorm konspirasjon.
-Men det er ikke vi i myndighetene som står bak, herr professor. Det er jødene. Du vet eierstrukturene i de amerikanske mediene.
-Jeg visste det! Men nå må jeg legge på. Jeg skal på date med brødrene Sand.
-Ok. Pass på deg selv da, professor Runar.
-Hvorfor det?
-Du virker bare litt skjør.

mandag, oktober 16, 2006

Mannskamp med professor Runar

Sånn gjør du.

Regel nr 1: Ved å fremstille seg selv som den undertrykte, som ofre, kan man legitimere en politikk i sin favør.

Regel nr 2: Skaff deg en anonym tjommi som drømmer om å bli far og derfor har gjort det til en vane å ha ubeskyttet sex med kvinner som ikke vil ha barn. Få folk til å skjønne at tjommi er et undertrykt offer.

Regel nr 3: Ring Dagbladet.

Regel nr 4: Ta det derfra.

fredag, oktober 13, 2006

Pupper som ikke passer inn

På tirsdag fant jeg en bitte liten og veldig unnselig notis i den gnistrende gode kvinneavisa Dagbladet. Det sto:

Svenske jenter står i kø for å fjerne silikoninnlegg i brystene. Ved Karolinska universitetssjukhus i Sverige står det nå 500 jenter i kø for å fjerne silikoninnleggene, i følge avisa Aftonbladet. Mange av dem har ventet i flere år fordi sykehuset bare gjør 100 slike operasjoner årlig. Behovet er så stort at vi ikke klarer å dekke det, sier overlege Marianne Beausang-Linder (…).

Jeg ble svært overrasket over at den bitte lille notisen ikke var illustrert ettersom den gnistrende gode kvinneavisa ellers bruker enhver anledning til å illustrere artiklene sine med puppe/implantatbilder. For oss kvinner er det jo også gnistrende interessant å se bilder av pupper og da særlig når de er implantater. Kanskje bilder av implantater er best, ettersom implantater er strømlinjeformede og pent utformet og kan tilpasses den til enhver tid gjeldende trend. Menneskelige pupper derimot, kommer som kjent i all verdens former og størrelser, og er vel strengt tatt ikke alltid egnet til å komme på trykk. Særlig for en viss type menn tror jeg det er leit å se bilder av menneskelige pupper etter barnefødsler og amming. Og det er vel noe man må ta med i betraktningen når man lager en gnistrende god kvinneavis, det at mange kan bli støtt av synet av ekte pupper.

Jeg lurer på om det er det som er årsaken til at kroppsdelen brystvorte ser ut til å ha forsvunnet fra jordens overflate. Jeg husker bestemt at kvinner hadde brystvorter på 70-tallet. Det kan man også se på bilder fra den gang. Men sånn er det ikke lenger, selv om folk ser ut til å større pupper enn noen gang. Til og med muhajababesene er oppsiktsvekkende chesty nå for tiden. Antagelig fordi bruken av maxipolstra push-up og hijab er en dypt personlig sak mellom den troende kvinnen og den mannlige guden.

Men tilbake til den bitte lille notisen i den gnistrende gode kvinneavisa. Jeg følte ikke at jeg fikk nok informasjon om det spennende emnet implantater og kvinnekropp. Det jeg lurer på er følgende:

Hvorfor i all verden vil så mange jenter fjerne implantatene sine? Er de ikke fornøyd med implantatkroppene sine??? Liker de ikke å ha strømlinjeformede og forstørrede pupper??? Er de simpelthen utakknemlige overfor den moderne plastikk-kirurgi og de hardt arbeidende plastikk-kirurgene? Finnes det noe forskning på dette?

Hvordan ser puppene ut etter at du har tatt ut implantatene? Blir det mye løs hud som henger og slenger rundt omkring? Hvis du har hatt abnormt store implantater, blir det da abnormt mye løs hud? Får du fjernet eventuelt hengende hud i forbindelse med fjerningen av implantatene? Eller må du ta en ekstra operasjon for dette? Blir det dyrt? Alt i alt - ser det bra ut etterpå?

Hvordan blir arrdannelsen? Jeg mener når du først har sprettet deg opp for å sette inn x antall gram og så sprettet deg opp igjen for å ta dem ut. Blir det ikke mye arr av sånt? (Dessuten må man uansett bytte implantater hvert 10-15 år. Hvordan blir det rent estetisk hvis du holder på sånn i noen tiår?)

For dem som mister følsomhet i puppene på grunn av implantatene – kommer følsomheten tilbake når implantatene er tatt ut? Eller er den borte for alltid?

Ettersom implantater medfører økt selvmordsfrekvens – minsker faren for selvmord tilsvarende etter fjerning av implantatene?

Ja ja, det er bare sånt jeg lurer på når jeg leser om implantater og folk som vil bli kvitt dem. Men det virker ikke som om formidlingsekspertene i MSM har noe særlig å bidra med på dette området, så jeg anbefaler heller Pike Mot Samtidens drøm om implantatmodellen Aylar. Selv om uttrykket nå er noe forslitt, må jeg si at denne drømmen er gnistrende god.

Illustrasjon, et bidrag fra Androida. Obs! Nasty pics!

søndag, oktober 08, 2006

Oppdatert ordliste

Noen ganger føler jeg at språket ikke klarer å følge med i tiden, at det henger litt etter virkeligheten. Dette er vel ikke språkets egen feil, ettersom det neppe har noen egen vilje. Problemet må være bevisstløse, kuksure folk som ikke bryr seg om ordene de bruker.

Fire ord som irriterer meg ekstremt mye er glamourmodell, niqab, æresdrap og familietragedie. Jeg vil at disse ordene skal forsvinne fra språket fordi de ikke sier noe om det de navngir. Tvertimot tilslører og fordreier disse ordene virkeligheten. Ekstra ille er det når ordet slør brukes som synonym for niqab, slik det har blitt gjort de siste dagene. Vi trenger ikke et slikt språk. Vi trenger et språk som er presist og realistisk. Så her er min oppdaterte ordliste:

glamourmodell - implantatmodell
niqab - ansiktskamuflasje, evt arabisk finlandshette
familietragedie - mannskulturdrap
æresdrap - mannskulturdrap

Bloggmessig

Er det noen som skjønner greia med sånne folk som legger igjen kommentarer som bare består av andre menneskers utsagn evt med en eller flere sidehenvisninger? Hva er problemet til disse søplefolka? Kan de ikke tenke selv, kan de ikke norsk? Lider de av en form for intellektuell dysleksi eller hva faen er problemet?

Ikke bare dukker de opp i ditt eget kommentarfelt, nylig så jeg at en eller annen gjøk hadde kopiert noe jeg hadde skrevet og postet det i kommentarfeltet til Knut Stian med henvisning til min URL. En gang gjorde en nazitype noe lignende på diskusjonsforumet til Universitas av alle steder. Dette er jo ikke til holde ut! Det kan ødelegge mitt renommé! Dårlig for meg!

Eksisterer det ikke en uskreven regel mot dette misbruket og denne forsøplinga av kommentarfunksjonen? Hvis det ikke gjør det, foreslår jeg at vi snarest oppretter en slik regel.

Til alle gjøker og nazityper der ute: vær så vennlig å la være å legge igjen kommentarer her dersom dere ikke kan tenke selv.

fredag, oktober 06, 2006

Joe-speak

Hadde mitt daglige rendez-vous med cappuccino og the paper of record. Det var riktig så koselig helt til jeg kom til dette besynderlige og sterkt selvmotsigende avsnittet i utenriksministerens leserbrev om karikatur-striden:

Det store flertall av medier valgte å ikke trykke dem. Jeg mener derfor det er dekning for å si at i den aktuelle situasjonen var det "ingen toneangivende norske medier som trykket tegningene".

Altså Joe. Det store flertall av norske medier er små lokalaviser. Det store flertall av norske medier er ikke toneangivende. Dette er noe alle nordmenn vet, forhåpentligvis også du og dine medarbeidere. Eksempler på toneangivende norske medier er Aftenposten, Dagbladet, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. Og alle disse trykket tegningene i den aktuelle situasjonen.

Så du Jonas Gahr Støre. Du Norges utenriksminister:

WHAT THE FUCK IS WRONG WITH YOU?

torsdag, oktober 05, 2006

Bare en psykose?

Skal vi diskutere psykiatri eller kultur? Vel, er det virkelig noen som tror at psykiske lidelser utspiller seg i et kulturelt vakuum? Er det noen som tror det er kulturelt tilfeldig at det er en pakistansk mann som dreper sine tre søstre? Er det noen som tror det er kulturelt tilfeldig at vi aldri har hørt om et lignende norsk eller europeisk tilfelle? Er det noen som tror det er kulturelt tilfeldig at norske menn stadig dreper kone og barn på de mest grusomme måter, mens norske kvinner aldri utrydder familien sin på samme måte?

Det er selvsagt mulig at menn er biologisk disponert til å utøve vold og drepe sine nærmeste, men hvis det bare er biologi dette dreier seg om er det merkelig at søsterdrap kun forkommer i muslimske/asiatiske kulturer og er helt ukjent blant europeere. Så selv går jeg for den kulturelle komponenten.

Dette er tydeligvis ikke særlig populært blant representanter for minoritetsmiljøene. Saera Khan, Shabana Rehman og Shakeel Rehman er hederlige unntak. Men generelt er holdningen fra minoritetsmiljøene at de ikke vil "generalisere", de vil ikke snakke om ære, de vil ikke snakke om kultur. De vil bare snakke om "ukultur" og unntak der psykiatri, lav utdannelse og problemer knyttet til migrasjon er forklaringer. Dette mener jeg er misforstått.

Det er ikke et strengt skille mellom kultur og ukultur. Kultur og ukultur er oftest nøyaktig det samme, hvis man ikke med kultur utelukkende tenker på seremonier og ritualer. Kultur er måten vi lever på, på godt og vondt. Når nordmenn dør alene og ensomme eller vegeterer på sykehjem er det selvfølgelig et uttrykk for vår kultur, ikke noe vi kan plassere utenfor kulturen som "ukultur".

Flere har advart sterkt mot å snakke om æresdrap og tvangsekteskap når det gjelder drapene på søstrene Khan. Det er svært underlig ettersom Sobia Khan faktisk har forklart for Oslo tingrett at hun sa ja til tvangsekteskap fordi hun fryktet å bli æresdrept. Det vil si, hun sa at hun ikke våget å si nei til ekteskapet fordi hun mente det ikke var uvanlig at døtre ble drept i Pakistan dersom de sa nei til ekteskap familien ønsket.

Ikke uvanlig å bli drept.

Det sa Sobia Khan. Det er sterke ord. Det er vanskelig å fatte. Men hva hun sa er kanskje ikke så viktig? Hun var jo også bare en butikkdame, kanskje ikke en man behøver å bry seg om.

Det Sobia Khan sa passer ikke inn i bildet av at alle kulturer er like bra. Det passer ikke med ideen om at æresdrap er ukultur, ikke kultur. Det passer ikke inn i bildet multikulturalistene vil tegne.

Det Sobia Khan sa skal vi lytte til.

Selv kjenner jeg til to pakistanske familier der unge jenter tok selvmord fordi de skulle sendes til Pakistan og giftes bort. Nei da, de skulle ikke reise til Pakistan for i gifte seg. De skulle "sendes". Og det ville de ikke. Og så døde de. Jeg vet godt at ikke alle arrangerte ekteskap er tvangsekteskap, men i disse tilfellene tror jeg vi kan slå fast at det var tvang inne i bildet. Jeg mener, siden de foretrakk døden fremfor ekteskap. Den ene jenta var bare 16 år, det var like etter niende klasse. Siden det var selvmord var det strengt forbudt å snakke om det.

Ettersom jeg ikke kjenner så veldig mange pakistanere tenker jeg at det er litt rart at jeg vet om to unge jenter som har tatt brudeselvmord. Er ikke to ganske mange? Og jeg lurer på hvor mange slike tilfeller jeg hadde kjent til dersom jeg hadde kjent flere pakistanere.

søndag, oktober 01, 2006

Den virkelige Nora

Nei da, jeg bare tulla. Veronica Orderud er ikke den nye Nora. Det var bare noe jeg sa fordi det er Ibsen-år og jeg måtte prøve å appellere til ungdommen. Og da satt jeg meg ned og tenkte temmelig knallhardt og da tenkte jeg hvem er Nora? En kvinne eller et menneske? Det er jo ofte ikke samme sak, som vi vet. Vi har for eksempel et menneskeliv og så har vi et kvinneliv. Ikke det samme! Et menneskeliv er et menneskeliv, men et kvinneliv er noe som handler om menstruering og utflod og så klart vold i nære relasjoner og masse underlivsproblemer. Så jeg falt ned på at karakteren Nora først og fremst er kvinne, ikke et menneske som søker frihet. Så da jeg skulle tenke ut hvem som er den nye Nora landet jeg naturlig nok på Veronica Orderud, hele Norges femme fatale. Jeg mener, Veronica Orderud - she is virkelig trouble. Og så har hun spansk blod i årene og det bringer jo unektelig tankene hen på tarantellaen. Nora valgte friheten og gikk ut av døra. For fru Orderud sto alle dører åpne og så gikk hun i fengsel. Der skal hun sitte og ruge i 21 år. Og derfor må vi stille oss spørsmålet. Hvordan har Veronica Orderud brukt friheten sin? Dette kan dere ta opp til diskusjon i klassen, unger.

Så har du Ivo de Figureido. Hans forslag var at implantat-modellen Aylar er den nye Nora. Jeg antar at han tenkte i samme baner som meg, at Nora først og fremst er en kvinne, ja helt og fullt en kvinnelig kvinne, ikke et menneske som sådan. Og når han da skulle finne den nye Nora måtte han finne en annen som fullt og helt er kvinne. Og da kunne han jo ikke gå for Hilde Gjermundshaug Pedersen eller Cecilie Skog, da måtte han finne en slags kvinnelig arketyp. Og hva er vel mer arketypisk kvinnelig enn en fjollete nakenmodell med store mugger. Skikkelig store mugger. Samma om de er pupper eller bare groteske silikon-implantater som gjør så vondt at du ikke kan ligge på magen og som strekker huden så mye at du får strekkmerker på uventede steder. Strekkmerker er forresten også typisk kvinnelig, men de passer ikke så godt inn i sammenhengen som implantater. Silikon-implantater er ladede symboler på kvinnens vesen og essens, men strekkmerker er bare strekkmerker og dessuten jævlig.

Nå til saken. Hvem er den nye Nora? Tommy Sharif, selvfølgelig. Nora gikk ut av døra og forlot barna i sin søken etter det vidunderlige. Og Tommy Sharif, han går ut av den samme døra dag etter dag etter dag. Og han lar deg få høre det! Det går ikke en uke uten at Tommy står frem i media og forteller at han har sviktet barna sine, han svikter barna sine og han kommer til å fortsette å gjøre det. Selv om han har full mulighet til å velge noe annet. Han reflekterer ikke noe særlig over dette selv om han snakker veldig mye om det. Tommy er en Nora stivnet i slutten av stykket. Han går ut av den døra igjen og igjen. Han må ut av den døra, han skal ut av den døra, vekk fra barna, for der ute venter det vidunderlige - dekkbransjen.

Hvordan bruker Tommy friheten sin? Det kan dere diskutere i klassen, unger.

torsdag, september 28, 2006

Faksimilepolitikk

Tjallabais!
Vi er to av de største avisene i Norge. Vi er to aviser som er veldig opptatt av personvern, etiske retningslinjer og ikke minst Vær varsom-plakaten. Vi sirkler for eksempel aldri i helikopter over huset ditt dersom barnet ditt har blitt drept slik at vi skal få de beste bildene av sørgende foreldre som bare vil være i fred. Vi gjør ikke sånt, derfor vet du at vi er opptatt av etikk. Vi trykker ikke karikaturer av selvutnevnte profeter, fordi... øh, hvordan var det nå igjen... ikke krenke religiøse følelser? Nei, vi gir jo faen i folks følelser. Fordi vi ikke tør å motsi Jonas Gahr Støre? Ja, noe i den dur. Må jo stå på godfot med toppfolka ellers kan vi få problemer med kilder og kontaktnett. Dessuten, husk Midt-Østen, verdensfreden, Norges standing etc. Dette er veldig kompliserte og nyanserte problemstillinger, altså, ikke noe svart-hvitt her i gården. Det må alle forstå. Men faksimiler av karikaturene, det trykker vi så gjerne. Husk ytringsfriheten! Den er vi svært opptatt av. Når det passer slik. Og folk må da få vite hva saken dreier seg om. Derfor faksimiler. Vi trykker, men vi trykker ikke liksom. Pose og sekk, det er oss. Nå gjelder det en av våre egne. Og etikken er blankpusset som alltid. Derfor kan vi koke opp ganske mange alvorstyngede artikler om hvor uetisk Trygve Hegnar er. Vi kan få noen finfine oppslag med Kokkvold. Han sier så mye klokt og vist, den gamle ringreven. Han har for eksempel sagt mye fint om Bjørn Hansen når det gjaldt det der NUPI-styret. Så anywayz, vi legger ut faksimile av forsiden på Finansavisen som hovedoppslag på nettavisene våre, i forbindelse med kritikken av Hegnar og skribleriene hans. Alle vet jo uansett hvem den profilerte kvinnelige TV2-reporteren er. Men det er bare Hegnar som har overtrådt det etiske grensen. Ikke vi. For vi driver faksimilepolitikk. Det er noe helt annet. Det er pose og sekk. Det er etikk og det er ikke etikk. Skjønner?

torsdag, september 21, 2006

Min dag som bokanmelder

Shit, jeg er bokanmelder. Shit, jeg skal anmelde en bok av Hanne Ørstavik. Du skjønner hva jeg mener. Jeg lever jo i det ubarmhjertige spenningsfeltet mellom refleksjonsskapende virkelighet og ønsket om å iscenesette meg selv som kulturpersonlighet. Eller hvordan det nå var. Uansett, her er det om å gjøre å ikke trå feil. Jeg må passe meg for ikke å virke grunn eller reaksjonær. Hører jeg på P4? Nei!

Dessverre syns jeg kallet - romanen var ganske kjedelig. Men hvordan formidle dette uten å fremstå som et fjols? Kanskje slik:

La meg innrømme at jeg hadde flere forbehold da jeg leste kallet - romanen. Interessant nok opplevde jeg nettopp mangelen på en fortelling - en fremdrift - som utilfredsstillende. Det var først gjennom gradvis å akseptere stillstanden, at jeg virkelig begynte å se kvaliteter i teksten, bla bla bla bla.

Jeg syns dette avsnittet fungerer bra fordi jeg karakteriserer min opplevelse av kjedsomhet som interessant. Jeg plumper ikke uti. Siden jeg ikke helt får taket på Ørstavik er adjektivet interessant nyttig. Jo mindre du får tak på noe - jo mer interessant. Jo mindre du klarer å formidle - ditto. Jo mer jeg skriver at noe er interessant - jo mer interessant er jeg selv. Tror jeg bruker dette adjektivet litt mer:

Samtidig er det interessant å merke seg at det aldri blir trukket noe klart skille mellom romanforfatter og hovedperson. Hanne Ørstavik velger tvert imot å gi sin navnløse protagonist samme alder som seg selv, samt et ”litteratursyn”, et forfatterskap og en familiebakgrunn som vanskelig kan adskilles fra hennes egen. Dette er et overraskende grep – særlig med tanke på striden om Uke 43 – som drar leseren inn i en underlig uavgjørlighetssone.

Well. Jeg innrømmer at jeg vakler litt her. Er dette egentlig et overraskende grep? Tross alt ville det være langt mer overraskende om Hanne Ørstavik, eller mediepersonligheten Hanne Ørstavik, som jeg liker å kalle henne (vil jo gjerne vise at jeg har kritisk distanse til prosjektet), lot tekoppen fra helvete diktere hvordan hun skulle skrive. Jeg mener, det ville virkelig ha vært overraskende med tanke på hvor steil Ørstavik er regnet for å være. Det er kanskje heller ikke utpreget interessant at skillet mellom forfatteren og den navnløse protagonisten er utydelig. Kanskje adjektivet vanlig passer bedre. For er ikke dette svært vanlig nå for tiden, når man tenker seg om? Jeg er jo selv inne på Uke 43 og Claus Beck-Nielsen i anmeldelsen. Og "16.07.41". Så har du Frank Lande. Og Lars Saabye Christensen. Og "Teori og praksis". Og flere andre. Så det er mulig at dette rett og slett er en trend.

Men jeg kan da ikke skrive at Hanne Ørstavik er trendy eller følger trender. Da kan hun bli sur på meg, noe som ville være klart uheldig. Dessuten kan ordet trendy slå tilbake på meg selv, trekke meg ned, ødelegge mitt renommé. Derfor er det mye bedre at jeg skriver at Ørstavik er interessant, krevende, steil og viktig. De fleste skjønner jo nada av Hanne Ørstavik. Men jeg gjør altså det. Hvis du skjønner hvor jeg vil.

Ta Cathrine Krøger. Hun syns kallet – romanen var ”nesten kvalmende”. Tenk å mene at en roman er kvalmende! Det er jo sykt, dah. Jeg spør deg – hva sier det om henne? At hun er kvalm dame? Jaffal ikke krevende, steil og viktig som visse andre jeg vet om. På en måte er det coolt at noen kan reagere slik på en roman. Men nå må jeg huske at jeg ikke syns det er litteraturfaglig korrekt å reagere slik på det jeg mener er et av de viktigste forfatterskapene i nordisk samtidslitteratur. Nå må jeg huske på at jeg ikke syns Cathrine Krøger reagerer på en fin eller dannet måte. Jeg kan ikke forestille meg at det var forfatterens intensjon at leseren skulle reagere så sterkt på romanen. Tror nemlig ikke at kvalme og vemmelse passer inn i det protestantiske og krevende. Selv om forfatteren/ romanfiguren hevder hun aldri mer vil skrive en pen og tilfredsstillende fortelling mener nå jeg det er best å sitte fint og stille i respektfull kontemplasjon over kallet – romanen. For du vet, slik får vi et vitnesbyrd om at litteraturen – når den føles ekte – gir oss et sted hvor vi kan være til. Et sted hvor alt er fint, dannet og høykulturelt. Et sted hvor ingenting er stygt og vemmelig. En finstue, det er vel det litteraturen bør være.

onsdag, september 20, 2006

Vedr. Ibsen-året

I anledning Ibsen-året tilkjennegir jeg at Veronica Orderud er den moderne Nora. Samma hva du sier, hun er det.

Skal komme tilbake til saken.

Nypemos

Jeg føler at temaet nypesuppe var populært, derfor bringer jeg nu en utførlig oppskrift på nypemos.

Ingredienser
1-3 liter nyper
vann
1 dl sukker per liter nyper
noen dråper presset sitron

Utstyr
liten, skarp kniv
4 panner: 2 store, 1 medium, 1 liten
litermål
hullsleiv
tresleiv
spiseskje
slikkepott
trådsikt, fortrinnsvis med håndtak som er godt å holde i
diverse småglass av ulik størrelse
syltetrakt
rent kjøkkenhåndkle
(gnagsårplaster)
asjett
god tid
en del pågangsmot

Fremgangsmåte
1) Fjern stilk og blomsterfeste med en liten, skarp kniv. Beregn god tid hvis du er uvant.

2) Vask nypene godt. Særlig hvis du ble veldig skitten på fingra under pkt 1.

2b) Legg i kjøleskap/fryser hvis du ikke har 4-5 timer fra nå av. Legg ALDRI urensede og uvaskede nyper i fryseren.

3) Kok nypene under lokk i 2,5-3 timer. Ikke bruk for mye vann, hell på mer ved behov. Ikke kok mer enn 3 liter nyper om gangen hvis du er én person om jobben. Det er et meget godt råd.

4) Vask glass, lokk og alle redskaper nøye. Legg glass og lokk i en stor panne med vann. Sett til oppkok når du begynner å presse nypene. Jeg bruker ca 45 minutter å presse 2 liter nyper, men det kommer jo an på.

5) Når nypene er passe møre: hell litt av kokevannet i en liten panne. Dette er mosevannet. La det stå og småkoke mens du presser. Hent mer mosevann ved behov. Bruk noen skjeer glovarmt mosevann per porsjon. NB: det avhenger av nypenes egen konstitusjon om det i hele tatt er nødvendig å bruke mosevann.

6) Sett trådsikten over en panne. Hent opp en håndfull nyper med hullsleiva og legg i trådsikten. Press nypene gjennom sikten med sleiv eller skje. Skje er mest effektivt, men avhengig av hvor harde nypene er, kan det være sinnsykt slitsomt og medføre gnagsår. Bruk gnagsårplaster ved behov. Det beste er å bytte mellom sleiv og skje. Selve mosen skrapes av på undersiden med slikkepott.

7) Legg de næringsrike lusene til side. Ikke kast!

8) Gi mosen et oppkok med sukker og noen dråper presset sitron - vet ikke hvorfor, det står i oppskriftene. Etter bitter erfaring med mugg bruker jeg nå 1 dl sukker per liter rå nyper. Det er til dels en smakssak, men ikke bruk for lite sukker, ettersom det er et konserveringsmiddel. Ha mosen på steriliserte, glovarme glass. Bruk syltesikt. Knus luftbobler. Fyll glassene helt opp. Tørk av kanten på glasset med fuktet, rent håndkle hvis du søler. Ellers blir det mugg.

9) Kok opp lusemassen sammen med litt vann til instant suppe. Sil av. Hvor god denne suppa blir avhenger av hvor hardt du har presset nypene. Jo mer kjøtt som er igjen i lusemassen, jo bedre suppe. Husk sukker.

10) Server nypesuppe med krem. Fett er nødvendig for opptak av næringsstoffer, særlig karotenoider.

11) Eller lag te. Husk en klunk vodka.

***

Denne oppskriften gjelder stein-nyper.

Vedr glass: hvor mye mos det blir vil variere. Du bør få 4-6 dl mos fra 2 liter nyper, men det er ingen eksakt vitenskap. Ha glass av ulik størrelse klar til bruk og mål evt. opp før du koker opp mosen. Jeg anbefaler ikke skånske sennepsglass som er runde nederst fordi det er vanskelig å få mosen nedi uten luftbobler, og luftbobler er ikke så bra for miljøet.

Vedr koketid: alle oppskrifter jeg har funnet oppgir koketid på ca 1 time, noe som er det rene sludder. Jeg lar koke 2,5-3 timer + småkoke mens jeg presser. Når det gjelder næringsinnholdet sies det at C vitamin ødelegges av for mye koking, men på den annen side tror jeg nyper inneholder lykopen som jo trenger lang koking. Hvis du vet noe om dette kan du skrive inn. Det samme gjelder sitronsaft i mosen. Jeg skjønner ikke hvilken funksjon det har, men det står altså i alle oppskrifter jeg har funnet.

Vedr selva suppa: kok opp mosen sammen med passende mengde vann. Det kommer an på hvor sterk du liker den, så det er vanskelig å si hvor mye suppe du får. Trenger ikke potetmel og slikt.

Til slutt nevner jeg at nyper inneholder 39,465 mmol antioksidanter per 100 gram frukt, mot valnøtter 20,97, granatepler 11,33, ville blåbær 8,23 og ingefær med latterlige 3,85. Hvorvidt disse antioksidantene tas opp i kroppen når du spiser nypesuppe er det dessverre ingen som vet. Forskerne jobber med saken, visstnok.

søndag, september 17, 2006

Soppdøden

Noe som er veldig, veldig trist er soppdøden. Det står tonnevis av sopp ute i skogen og råtner og blir borte. Vi snakker om skogens gull. Og de psyko folkene som bor i verdens beste land bare lar det skje. De bryr seg ikke og det verste er at de ikke en gang hva de går glipp av. Etter 12 års skolegang! Noen ganger mye mer! I verdens rikeste land! Hvor sykt er det.

Noe som ikke hjelper er myten om hvor farlig det er å plukke sopp, og hvor lett det er å forveksle matsopp med spiss giftslørsopp. Det er ikke lett! Har absolutt aldri skjedd meg! Men prøv å si det til formidlingsekspertene i MSM. Det er selvfølgelig en forferdelig tragedie at folk får ødelagt liv og helse av å spise giftig sopp og jeg skjønner at det kan være vanskelig for journalister å stille kritiske spørsmål i slike saker.

Men for det. Noen ganger må det være mest hensiktsmessig å påpeke at noen folk faktisk er idioter med svekkede evner. Det er ikke farlig å plukke sopp. Det er ikke farlig å spise sopp. Det er farlig å være kunnskapsløs, arrogant og respektløs i omgang med naturen. Det er vel allment kjent at det er ganske dumt å dra på langtur i påskefjellet uten kart og kompass hvis du aldri har vært på fjellet før. Det er vel allment kjent at det er du som er problemet hvis du gjør noe sånt, ikke fjellet eller snøen.

Når det gjelder sopp er det liksom noe annet. Da er det den farlige, farlige soppen som er problemet. Sånt gjør meg forbanna. Sopp er supersunt, supergodt og sopptur er alltid superherlig. 5 kantareller dekker dagsbehovet for vitamin D. Og D vitamin lagres som kjent i kroppen så hvis du spiser 35 stykk har du for hele uka. Og da slipper du å kjøpe kunstig D vitamin og ta slike ekle tablettter og donere pengene dine til den latterlige og løgnaktige kosttilskuddsindustrien. Og det er bra for deg. Vitamininnholdet i traktkantareller er jeg mer usikker på, men de opptrer til gjengjeld i slike mengder at det sikkert går opp i opp. Det er det jeg liker med traktkatareller, bortsett fra at de smaker godt og er veldig renslige. En demokratisk innstilt sopp! Nok til alle! Når du først har fått øye på en vet du at det er 20 andre like ved. Det gjelder bare å stille inn blikket. De kan jo være veldig lette å overse.

Ellers burde man alltid sjekke seg for flått når man har vært i skogen. Forrige uke kom jeg hjem med én flått på kneet, én på skulderen, én i puppen og én i navelen. Og nei, jeg har verken blitt kvestet for livet eller lam fra halsen og ned slik folk i Dagbladet pleier å bli når den farlige, farlige flåtten angriper.

Vel, nå skal jeg rense 4 liter nyper. Stakkars meg!

torsdag, september 07, 2006

Hei!

Hei!
Jeg er en jente på 34 år som er en analytisk kapasitet. Jeg har ikke noe å si, men jeg har veldig lyst å si det.

Sånn er jeg: flink i faget mitt (sosiologi!), glad i snasne, tabloide formuleringer, men stilistisk svak, utspillsbasert, glad i å merkevarebygge meg selv som kulturell synser – om enn med vekslende hell. Jeg gjør mye for å få mine tiltrengte minutter i rampelyset. Jeg får gjennomslag i media gjennom uutholdelig skvaldring og preik kamuflert som faglighet og sosiologi. I realiteten har jeg liten samfunnsmessig betydning. Men det skal ikke stoppe meg.

Jeg kan dessverre ikke begrunne disse påstandene om meg selv akkurat her og nå. Det er fordi det meste av det jeg har sagt i tv, radio og aviser er så ufattelig pinlig dumt at jeg har forsøkt å utradere det fra min bevissthet. Håper du skjønner!

Nå har jeg dessverre (eller heldigvis, alt etter hvordan man ser det) vært ute av rampelyset en stund. Gjennom analyse, sosiologi og faglig styrke har jeg kommet frem til at jeg kan komme tilbake til rampelyset ved å skrive om kjendiser. Snakk om å være genial og forstå mekanismene.

Jeg setter opp en liste over noe jeg kaller skravleklassen, som kort sagt er de kjendisene som drømmer om komme på Skavlan (akkurat som meg!). Så later jeg som om denne navnelista er reell og udiskutabel - et faktum i samfunnet - ikke bare pisspreik. Så sier jeg at det jammen er tankevekkende at det er en overvekt av kvinner på navnelista mi, når så få kvinner stiller til debatt i mediene. Så sier jeg at dette viser dissonans mellom ideal og realitet. Jeg sier ikke noe om at det alltid er dissonans mellom ideal og realitet. Eller at navnelista mi ikke er et ideal i det hele tatt, bare de kjendisene jeg vet om. Det får da folk tenke ut selv. Det er jo viktig å stille krav til leserne. Eller, ganske viktig, dah.

Nå skal jeg gå litt nærmere inn på noen av kjendisene jeg analyserer. Du vil nok bli overrasket over den faglige tyngden jeg legger for dagen.

En justispolitiker jeg mener tilhører skravleklassen er penere enn meg. Mye penere. Det syns jeg er dumt!! Jeg tar med litt om at hun er ung, vakker og lyshåret. Ungdommelig skjønnhet og intim retorikk er hennes varemerke, skriver jeg kvasst og skarpt. Da skjønner alle hvordan hun er og at det er veldig relevant at vi snakker om utseendet og håret hennes i Norges største allmennkulturelle tidsskrift. Flaks for meg at nevøen til Eva Bratholm fant på at den jenta er intimterrorist en kveld han satt med hodet i kuktåka og tenkte på henne. Jeg selv behøver ikke å reflektere over om Inga Marte Torkildsen, som justispolitkeren heter, bruker utseende som varemerke eller mer intim retorikk enn andre politikere. Jeg trenger ikke det, for man kommer da langt med løse påstander.

Jeg må også skrive noe om utseendet til Martine Aurdal. Jeg sier at hun ligner litt på en glamourmodell, bortsett fra hudfargen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg som sosiolog skriver om utseendet til redaktør Aurdal i tidsskriftet Samtiden. Men jeg tror det har noe med saken å gjøre, altså. Og hva var nå saken igjen? Ja visst, det var jo noe med kjønn og politikk. Hvorfor skriver noen en bok om kåthet når det går an å skrive bok om politikk? Det er det jeg ikke fatter og jeg er en sosiolog som har forsket innmari mye på dette spørsmålet. Har ikke funnet svaret ennå, så mye kan jeg si.

Jeg må også analysere utseendet til Siv Jensen. At hun ser annerledes ut nå enn for noen år siden og at hun har kjøpt seg noen nye klær. Jeg sier ikke noe om utseendet til Per Sandberg, at han har blitt shina opp av stylister og at han har kjøpt seg noen nye klær og briller og gått til frisøren og vaska seg og sånn. Utseendet til Siv = viktig. Utseendet til Per = ikke viktig.

Jeg skriver litt om Knut Olav Åmås også. Men jeg skriver ikke noe om utseendet hans. Det er fordi han er mann, og jeg som sosiolog og analytisk kapasitet skal da vel ikke å kommentere en manns utseende. Det ville ikke ha vært seriøst.

Ellers nevner jeg: at jeg er en jente som liker gutter, tabber og alt som er sprøtt!!

Hilsen Hedvig (34 ½)!

søndag, september 03, 2006

Ein røynd bloggar talar ut

Eg er røynd + eg er bloggar = eg er ein røynd bloggar. Ho ho! Ein uslåeleg kombo! Ikkje berre det, eg er stokk dum óg. Sjå no, om du ikkje trur meg. Eg skal nemlig blogge om blogging. Ja, ikkje mas. Eg veit at det er ikkje så bra. Det er navlebeskodande og alt det der. Men fuck det.

I dag har eg satt meg fore å seie noko som er sagt tusen gongar før. Skjønar du? Skjønar du konseptet? Eg skal berre skrive sjølfølgeligheitar! Dette skal eg ha med:

1) dei fleste bloggar har nesten ingen lesarar
2) politikkbloggar er drit
3) politikkblogging er synsing (Forresten, veit ikkje om eg kan ta med det. Eg vil jo ikkje virke for smart. Det er ikkje stilen min, skjønar du.)
4) bloggarar skriv på impuls
5) Hans Rustad er nuts
6) blogging er ikkje journalistikk, blogging er... blogging

Eg trur dette kan bli bra, folkens. Sjøl om eg skal gå inn for å vere mest mogeleg banal og uoriginal, skal eg ta med pkt 1 – for shock value! Tenkjar bloggarane blir forskrekka når dei får sanninga i fleisen. Ja, det er jo berre andre bloggarar som les det eg skriv. Og kanskje mamma og tante Aletta.

Samtidig som eg skal skrive ein uoriginal og banal tekst har eg lyst å prøve å vere genial óg. Det geniale trekket mitt er å kritisere politikkbloggar, samtidig som eg refererar til Hjorthen, som driv mest med tant og fjas, i alle fall veldig lite politikk. Eg kan gjere litt narr av noko Hjorthen skreiv for gøy slik at han framstår som overfladisk og narraktig. Ein narr, ein fjomp. Slik slår eg – særs elegant um eg sjøl må seie det - to flogar i eitt smekk. Eg får både Hjorthen og politikkgrumset til å virke dumme og useriøse. Mens eg sjøl, den røynde bloggaren, vil virke smart, fordi eg både evnar å kritisere generelt og lenkje spesifikt. Eg trur ikkje at nokon kommer til tenkje at det er litt far out å samanlikne humorbloggar og politikkbloggar. Skjønar du? Nei, du skjønar det ikkje?

Men no har eg tenkt så mange originale tankar at det halve kunne vere nok. No må eg kvile. Måten eg kvilar på er at eg åpnar skallebrasken, tek ut hjernen min og legg han på formalin. Det er mest berre slik me supergeniar får kvile fra dei små grå som alltid hamrar og bankar så infernalsk. Nevnte eg at eg er Mensa-medlem?

fredag, september 01, 2006

Et åpent, demokratisk samfunn, en rettsstat

Ring, ring

-Ingen kommentar.
-Du må være riksadvokat Tor-Aksel Busch?
-Ingen kommentar.
-Er det sant at dere forhandler med kriminelle?
-Ingen kommentar.
-Men kan du ikke bare avkrefte at dere forhandler med kriminelle?
-Ingen kommentar.
-Er Norge en rettsstat?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på rettsstatens prinsipper?
-Ingen kommentar.
-Er kunst og kultur viktigere enn rettsstatens prinsipper?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på statens voldsmonopol?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på prinsippet om likhet for loven?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på åpenhet og transparens i offentlig forvaltning?
-Ingen kommentar.
-Stemmer det at foreldrene til Toskas kjæreste er omgangsvenner med politidirektøren?
-Ingen kommentar.
-Stemmer det at Toska har forhandlet seg til bedre soningsforhold?
-Ingen kommentar.
-Toska slipper forvaringsdom, ikke sant?
-Ingen kommentar.
-Men albanerne får forvaring, eller hva?
-Ingen kommentar.
-Hvorfor har jeg følelsen av at du ødelegger samfunnet mitt?
-Ingen kommentar.
-Har du som embetsmann og riksadvokat visse forpliktelser overfor offentligheten?
-Ingen kommentar.
-Er Putins Russland ditt idealsamfunn?
-Ingen kommentar.
-Ikke bli sur nå, men er du litt korrupt, Busch?
-Ingen kommentar.
-Ha det, crack head.
-Ha det! Schikkeli hyggelig å prate med deg! Gjorde jeg en god figur?
-Ingen kommentar.

onsdag, august 30, 2006

Mihoe-bashing og litt om islam

Med utgangspunkt i at hun ofte møtes med en oppfatning om at hun bør konsentrere seg om all den urett som begås mot kvinner andre steder i verden, og da spesielt innenfor islam, forsøker Mihoe å svare på hvorfor hun ikke har blogget illsinte innlegg om tvangsekteskap, massevoldtekt, kvinnemishandling, polygami, kjønnslig atskillelse, kvinners urenhet med mer. Hun opplyser at et sterkt forenklet svar er at hun ikke tror på at jeg som vestlig og ikke-troende kvinne kan gjøre noe som helst med kvinners stilling i muslimske land.

Dette er i mine øyne som at hvite amerikanere på 1800-tallet skulle si at de ikke trodde det var noe poeng i å engasjere seg mot negerslaveriet fordi negerslavene var så ulike dem selv. Ideen om kvinners urenhet, tvangsekteskap, polygyni, kjønnslemlestelse osv er for det første ikke noe som bare finnes "andre steder i verden" eller i muslimske land. Alle må vite at dette foregår også i Norge og i de fleste andre vestlige land. Da er det rart å ikke skulle engasjere seg fordi en har et annet livssyn/hudfarge/etnisitet enn dem slike ting går utover. At man ikke gidder å blogge om det er selvfølgelig noe helt annet. Men når det kan virke som om Mihoe ellers mener vi har en slags plikt til å blogge om alt som foregår i samfunnet – f.eks at menn absolutt bør blogge om voldtekt – er det vanskelig å forstå at hun ikke vil blogge om dette. Derimot mener hun at:

Norske feminister kan bidra til feministisk teori og finspisse argumentasjon og rettighetstenkning.

Vel, Mihoe, jeg håper du sov eller var høy på norsk bistandspolitikk og paternalisme da du skrev dette. Jeg håper at du snart treffer noen muslimer eller afrikanere som kan hjelpe deg litt med argumentasjonen og din feministiske teori. Jeg føler du trenger mye hjelp og støtte på dette området!

Det jeg ikke skjønner er dette: hvorfor sammenligner du hummer og kanari, som er det du gjør når du setter Shabana Rehman og Ayaan Hirsi Ali opp mot Asma Jehangir og Ziba Mir-Hosseini. Hvordan kan man sammenligne en menneskerettighetsadvokaten Asma Jehangir med skribenten og stuntkomikeren Shabana Rehma? Hva har de til felles annet enn at de begge har pakistanske foreldre og svart hår? Det er vel innlysende at en menneskerettighetsadvokat og en skribent/stunter bruker ulike virkemidler i sitt virke. Det er selvsagt bra at advokater ikke løfter mullaher på bytur eller lar seg fotografere kun iført kroppsmaling. Men det er også bra at det finnes skribenter, stuntere og filmskapere som ikke oppfører seg som jurister.

Dette er kanskje ikke Mihoe enig i, ettersom hun ikke har tro på provokative ytringer og konfrontasjon , virkemidler skribenter ofte benytter seg av:

Både Ali og Rehman representerer en tilnærming jeg ikke har tro på, nemlig konfrontasjon. De utfordrer og provoserer. Og reaksjonene blir mange og sterke.(...) Men jeg tror en del av virkemidlene de bruker springer ut av sinne og misnøye: følelser som sjelden avstedkommer strategisk lure valg. Og skal en endre verden må en være strategisk lur, for ikke å si utspekulert.

Antropologen Mir-Hosseini sier derimot:

Det er veldig vanskelig å være kvinne, å være muslimsk kvinne, og ikke være sint.

Kanskje det er dumt å være sint. Kanskje aggresjon ikke er en positiv kraft. Kanskje det ikke er "strategisk" eller "utspekulert" å gi uttrykk for berettiget sinne. Kanskje alle kvinner burde bli jurister eller akademikere, passe seg, snakke pent, tenke seg nøye om hele tiden og aldri ytre seg uten en grundig konsekvensanalyse i forkant. Jeg veit da faen. Men jeg har lagt merke til at både Shabana Rehman og Ayaan Hirsi Ali bruker sitt eventuelle sinne på en positiv og ikke-voldelig måte. De bruker ordet, noen ganger kroppen. De truer ikke med vold, verken direkte eller indirekte. De sitter ikke og jamrer om at de "forstår" mordere. De tar plass i samfunnet på en måte få andre gjør. Det syns jeg er beundringeverdig.

Mihoe spør - og svarer: Men endrer det noe om en pakistansk kvinne blotter baken sin eller om en somalisk kvinne lager en film som viser en naken kvinnekropp påmalt koransitater? Jeg tror ikke det - snarere tvert i mot.

Jeg må spørre: hva mener Mihoe egentlig om provokative kunstuttrykk? Må kulturuttrykk ”endre noe” for å ha en verdi? Er provokative uttrykk generelt uheldig (slik jeg forstår det er Mihoe negativ til "Submission" og mooning)? Eller er provokative ytringer bare feil når den som ytrer seg er somalisk eller (norsk-)pakistansk kvinne? Nå tror ikke jeg at Mihoe er motstander av provokativ kunst – snarere tvert imot. Jeg er også ganske sikker på at Mihoe mener kunstneriske uttrykk har en egenverdi. Men når det gjelder filmen ”Submission” og rompestuntet er hun tydeligvis bekymret (motsatt Thomas Giertsens penis-stunt, som vi ikke har sett Mihoe bekymre seg over) og tenker mest på konsekvensene av slik upassende oppførsel. Spørsmålet er hvorfor?

Så litt om islam, en religion Mihoe åpenbart ikke vet noe særlig om, men allikevel føler seg kallet til å mene noe om:

Verken når det gjelder steining eller kjønnslemlestelse har dette noe som helst å gjøre med islam, og utøvelse av slikt har ikke støtte i koranen.

Jeg er enig i at kjønnslemlestelse ikke er en islamsk skikk, ettersom skikken er pre-islamsk og også praktiseres av ikke-muslimer. Allikevel mistenker jeg det ikke er kjent blant alle de millioner som praktiserer dette - de fleste av dem i muslimske land, mange av dem analfabeter - at skikken kan sies å være i strid med islam. Her må man spørre seg hva religiøs praksis er og hvem som har rett til å definere religion. Hvis du for eksempel har lært at du skal banke kona i gudens navn fordi man tukter den man elsker, praktiserer du da ikke religion når du gjør dette? Kanskje Mihoe, hun som i sin visdom kan hjelpe andre med argumentasjon og teori, vet svaret?

Å si at steining ikke har noe å gjøre med islam er derimot feil, og det viser bare hvor kunnskapsløse nordmenn, eller i dette tilfellet Mihoe, fortsatt er når det gjelder islam. Dette er beklagelig og utrolig! Følg nøye med nå:

1) At noe ikke står i Koranen betyr ikke at det ikke har noe med islam å gjøre.
2) Islam har to skriftlige kilder: Koranen og hadith-litteraturen.
3) Islam har ulike lovskoler: Hanbali, Hanafi, Maliki, Shafii, Jafari. Steining som straffemetode praktiseres blant annet i det muslimske Nigeria (Maliki), Saudi-Arabia (Hanbali) og Iran (Jafari).
4) Steining som straffemetode har noe med islam å gjøre.

tIl sLutt LiTt om orTogrAfi, et emne som opptar meg sterkt: islam staves med liten i, Koranen med stor K. Kan folk være så snille å lære seg dette før jeg går fra konseptene.