Søplemannen i debatten

Nå litt om søplemannen i debatten, en kulturell stereotypi som irriterer meg veldig mye. Spar tårene, for han er ikke et utrydningstruet offer for den slemme, feminazistiske vaginalstaten. Vi har tre kategorier søplemann i debatten:

Eksperten
Ok, akkurat Eksperten er kanskje litt utrydningstruet. I alle fall trodde jeg det helt til forbruksforsker Runar Døving dukket opp i rollen som mannsforsker. Det viste seg da at den kulturelle stereotypien Eksperten i debatten er alive and kicking. Dessverre. Slik oppfører Eksperten i debatten seg: han snakker om noe han ikke vet noe om. Når noen stiller kritiske spørsmål svarer han bare at akkurat det kan han ikke gå inn på fordi det er så vanskelig og komplisert. Og der stopper det. I Redaksjon En eksemplifiserte professor Runar dette på en strålende måte. Han opplyste at økonomi er knyttet til husstand, ikke individ, slik at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er viktige. Da en annen debatt-deltager påpekte at ikke alle kvinner bor sammen med en mann sa han bare: ”Men økonomi er komplisert!” Og dett var dett. Etter at Eksperten hadde stadfestet at økonomi var komplisert fikk han ikke flere spørsmål om økonomi.

Ropemannen
Ropemannen opptrer oftest i debatt med en kvinne, der er i alle fall der hans medfødte fortrinn stemmen kommer best til sin rett. Som alle vet har menn mer volum på stemmen enn kvinner, og kulturelt sett regnes menns stemmebruk som dynamisk eller livat, mens kvinners stemmebruk lett oppfattes som irriterende eller kjeftete. Dette vet Ropemannen å benytte seg av. Han skravler i vei og avbryter eller overdøver sin med-debattant av hjertens lyst. Han vet at dette ikke får noen konsekvenser, og vanlig folkeskikk er noe han ikke er så opptatt av.

Ettersom alle debatter foregår på tilmålt tid, blir dette etterhvert et demokratisk problem. De kvinnene som møter Ropemannen i debatt må bruke en uforholdsmessig stor del av sine tilmålte minutter til å be om ordet, eller be om å få fullføre setningen når de blir avbrutt, noe som både virker defensivt og jamrete og som gir mindre tid til å snakke om det diskusjonen faktisk skulle handle om.

Dessuten er det typisk at med-debattanten til slutt mister tålmodigheten og avbryter Ropemannen én gang etter at han har avbrutt og overdøvet henne gjentatte ganger i løpet av diskusjonen. Det vet Ropemannen å gjøre et stort nummer ut av, og roper krenket: NÅ MÅ JEG FÅ FULLFØRE! NÅ MÅ JEG FÅ SNAKKE UT! DU AVBRØT MEG, SELVESTE ROPEMANNEN! HVORFOR ER DU SÅ FREKK MOT MEG?!

Intimterroristen
Intimterroristen treffes ukentlig i debatt på radio eller tv. Og bare i debatt med en kvinne. Intimterroristen er en kar som konsekvent er på fornavn med sin med-debattant, mens hun like konsekvent er på etternavn med ham. Denne gjennomførte asymmetrien gir lytteren eller seeren inntrykk av at det er en voksen (mannen) som snakker med et barn (kvinnen) eller en som fortjener respekt (mannen) som snakker med en som ikke gjør det (kvinnen). Kjente intimterrorister er Øystein Djupedal i debatt med "Ine" eller "Ine Marie" og Per Sandberg i debatt med "Erna". Ine og Erna på sin side møter aldri Øystein eller Per i debatt, de er så høflige og respektfulle at de alltid debatterer med "Djupedal" eller "Sandberg".

Søplemannens allierte
Søplemannen i debatten hadde ikke overlevd så lenge som stereotypi i kulturen uten sine trofaste allierte. Ekspertens og Ropemannens viktigste allierte er debattlederen. Det er debattlederens oppgave å stille Eksperten de riktige spørsmålene og ikke godta hva som helst av stupide utsagn. Det er debattlederens oppgave å styre samtalen slik at Ropemannens gjentatte avbrytelser og overdøvinger ikke ødelegger diskusjonen. Dessverre viser det seg at nesten alle debattledere - jeg vil anslå 10 av 10 - setter sin allianse med søplemannen høyere enn hensynet til lytterne. Men når det gjelder intimterroristen er debattlederen uskyldig. Intimterroristens viktigste allierte er kvinnen han debatterer med. Hun som er så høflig og respektfull at det er parodisk og som gir faen i at hun er med på å opprettholde en kulturell stereotypi som er verdiløst, irriterende søppel.