fredag, november 17, 2006

Død over bistandsfeminismen

Dette er egentlig en kommentar til Pakkepikens post
Imperialismefeminisme, men det ble for langt for kommentarfeltet. Pakkepiken innleder:

Jeg lider av eksistensiell kvalme. Det er kommet av at noen har tatt feminismen, tørket seg med den i rævva, plusset på med litt god gammeldags xenofobi og nå kaller det for «religionskritikk». (...) Jeg inviterer ikke til skyttegravskrig, men skulle så inderlig ønske at de som er så ivrige etter å gi de akkså forhatte innvandrermennene et og annet hoftespark, at de som oppriktig er indignerte over minoritetskvinners rettsstilling klarte å se seg selv litt utenifra, plasserte seg i en maktanalyse og besinnet seg litt.

Det er helt uklart for meg hvem hun tenker på utover Hege Storhaug, som de som bekymrer seg på vegne av "etniske minoriteter selv" oftest tenker på når de sier ”noen”, ”man”, ”mange” eller ”nå for tiden”. Men siden det hadde vært veldig artig å ha vært med på å forårsake noens eksistensielle kvalme, skal jeg forklare mitt ståsted:

-jeg er ikke feminist for å ”hjelpe” noen. At kvinner og menn skal ha like rettigheter osv er et ryggmarksinstinkt hos meg. Mihoes bistandstankegang om at norske feminister kan "hjelpe" feminister fra andre land med "å finspisse argumentasjonen" osv, gjør meg eksistensielt kvalm.

-jeg betrakter ideen om den mannlige guden som anti-tesen til feminismen, og den mest grunnleggende årsaken til strukturelt og dyptgående kvinnehat (om den mannlige guden sprang ut av kvinnehat eller omvendt er irrelevant når vi har mer enn 2000 års historie å dra på).

-jeg er klar over at det er mye rasisme i Vesten, men jeg syns ikke det er noen grunn til å la være å kritisere religion eller kulturelle praksiser jeg oppfatter som diskriminerende.

Pakkepiken bringer et sitat fra bell hooks det er lett å si seg enig i. (Merk også hva den fortvilte Pakkepiken noterte i margen da hun leste dette. Rørende!) Men så vidt jeg kan skjønne henvender hooks seg spesifikt til ”scholars who write about…”, og det hun sier har vel først og fremst relevans for akademikere, feminister eller ikke, som skriver om minoriteter. For dem er dette selvsagt viktig, men alle feminister er jo ikke akademikere. Og alle feminister er definitivt ikke interessert i bistandsarbeid eller å ”hjelpe” noen slik som Pakkepiken.

Fordi mange har så mye og så forfeilet respekt for autoriteter og alt som kan kalles forskning er det klart at en majoritets-akademikers ord om minoriteter kan oppfattes som “the ‘authoritative’ voice”, men dette kan ikke gjelde alt jeg som majoritetsperson sier om noe som angår minoriteten. Da blir det i alle fall veldig vanskelig å uttale seg i det hele tatt, og vi er snart tilbake til 70-80-tallets intellektuelle klima da ”ingen” snakket om kjønnslemlestelse, brudeselvmord eller problemene med sigøynerbarna som ble holdt hjemme fra skolen av kulturelle årsaker. Til dags dato har én norsk sigøyner fullført gymnaset. Det er noe storsamfunnet bør tenke litt på før de bøyer seg i støvet for minoritetenes "egne perspektiver".

Så kommer et avsnitt fra en artikkel av Fakhra Salimi som ifølge Pakkepiken er et angrep på vestlige feministers menneskerettighets -og liketillingsretorikk som ikke anerkjenner "minoriteters egne perspektiver" - som om noen kan sitte på sannheten om "minoriteters egne perspektiver", som om menneskerettigheter og likestilling ikke passer minoritetenes "egne perspektiver", og som om likestilling og menneskerettigheter er noe ekle, vestlige greier majoriteten holder på med. Vel, nok om det. Salimi skriver blant annet:

Det er i ferd med å vokse frem en feministdiskurs som konsekvent benytter seg av likestillings- og menneskerettighetsretorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner.

I den grad det finnes en feministdiskurs i et land uten noen feministisk virksomhet å snakke om (Hege Storhaug i seg selv utgjør jo ingen diskurs og Ottar, Kvinnefronten og deres døtre i Fett er ytterst marginale fenomener) – er det virkelig riktig at denne diskursen forsøker å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner? Nå uttaler jeg meg dessverre på sviktende grunnlag fordi jeg verken har kjennskap til den fremvoksende feministdiskurs eller det luftslottet som kalles ”kvinnebevegelsen”, men generelt har jeg oppfattet at norske feminister har vært og er livredde for å ta i problemstillinger som gjelder etniske minoriteter, nettopp av overdreven redsel for stereotypisering og å tråkke noen på kulturtærne. Dersom det er et engasjement på området, må det utspille seg i lukkede rom. Og hvor finner man den "feministdiskursen" som benytter seg av retorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner?

Resultatet er at fokuset på debattene har forflyttet seg bort fra maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet.

Ja vel. Men er dette et problem? Skal ”debattene” generelt handle om ”maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet” eller er det feministisk debatt som skal ha dette fokuset? Er alt som foregår i minoritetssamfunnet er resultat av maktforholdet mellom majoritet og minoritet? Nei, mener jeg. Har de ulike minoritetssamfunnene levemåter og såkalte utfordringer som utspiller seg uavhengig av dette maktforholdet? Ja, mener jeg. Stikkord er ære-skam-kulturen, polygyni, kjønnslemlestelse, svært ulik oppdragelse av sønner og døtre, en hel generasjon av eldre innvandrerkvinner som ikke kan et ord norsk, fordi "deres egne" ikke ville la dem delta i det norske samfunnet og det norske samfunnet verken stilte krav eller gadd å bry seg om hva som skjedde innad i minoritetsmiljøene.

Salimis artikkel fikk Pakkepiken til å føle seg maktesløs fordi alt det hun ”har lest og lært ikke er verdt en dritt hvis ikke kartet stemmer med gangstiene minoritetskvinnene selv trer på”. Det skjønner jeg ikke noe av. Fakhra Salimi er jo ikke minoritetskvinnene, hun er én minoritetskvinne. Det burde være innlysende at ikke alle minoritetskvinner trår på de samme gangstiene som henne. Det burde være innlysende at Salimi ikke sitter på fasiten for minoritetenes ”egne perspektiver” akkurat som jeg eller Pakkepiken ikke har fasiten på ”majoritetens egne perspektiver” fordi vi er majoritetskvinner.

Jeg tror at Pakkepiken føler seg maktesløs fordi hun er en slags bistandsfeminist, drevet av et oppriktig og sikkert dyptfølt ønske om å hjelpe folk og være snill (jfr ”Kanskje det er på tide å lansere kampanjen "Har du snakket med din pakkis i dag?"). Men det er jo det aller, aller verste utgangspunktet man kan ha for menneskelig samkvem. En bistandsfeminist kan nok aldri noensinne bli fornøyd, for det kommer alltid til å finnes ufattelig mye elendighet rundt omkring og det er sikkert fryktelig slitsomt og leit å være bistandsarbeider i en verden som dette.

Jeg ønsker død og fordervelse over alle former for bistandsfeminisme og lyser herved fred over dens ekle og tarvelige minne.

Pakkepiken, føler du deg ikke mye bedre allerede?

12 kommentarer:

pakkepiken sa...

I rest my case. Du er nok ikke mye interessert i andres synspunkter, er du egentlig det? Vil du ha den typen ordkrig er det uten meg.

Syns likevel du har interessante perspektiver på en type feminisme jeg ikke har hørt om før - bistandsfeminisme. Jeg er selvfølgelig helt enig i med deg i at menneskerettigheter og likestilling er relevant for *alle* kvinners frigjøring. Mitt anliggende i innlegget er hvilket fokus alle som hever sablen mot patriarkatet har, og hva de bakenforliggende intensjoner er.

Jeg er helt uenig med deg i at det ikke finnes noen norsk feministisk bevegelse av betydning. Det er peanuts i forhold til Sverige, men ta deg en tur til Danmark, og du vil føle deg som sauen i Miloreklamen.

Jeg kjenner meg ikke igjen i den klamme veldedighetsbåsen du prøver å dytte meg inn i. Kampanjen "har du snakket med din pakkis i dag?" var naturligvis ment ironisk. Som den oppmerksomme leser kanskje ville lagt merke til tok jeg i mitt innlegg kraftig avstand til nettopp tankegangen om å "hjelpe" og har i ettertid reflektert mye rundt dette. Dette går fint an å gjøre uten å være akademiker.

Det er trist at du ikke ser det og er så oppsatt på å banke meg på plass at du ender med å treffe blink alle andre steder enn hos de som i utgangspunktet er enige med deg. Men deg om det.

larslaird sa...

Du har rett i en ting: Flere burde si: Jeg har rett og alle andre tar feil. Det er det det er å ha en mening.

Du skriver:
"jeg er ikke feminist for å ”hjelpe” noen. At kvinner og menn skal ha like rettigheter osv er et ryggmarksinstinkt hos meg."

Men er du for å jobbe for at kvinner og menn skal ha like rettigheter, eller er du bare for din rett til å rope det?

Poenget med å la minoriteter (i dette tilfellet minoritetskvinner) komme til ordet er ikke, eller burde ikke være, at minoriteter pr se har mer rett en majoriteter. Derimot handler det om at de gruppene som ikke har lik tilgang til menneskerettslig beskyttelse må ha et eierskap og et forhold til den kampen.

Det er jo nettopp mangelen på å ha folk med seg som er problemet med den bistandstankegangen du skisserer!

Ta for eksempel kjønnslemlestelse. Det er ingen tvil i mitt hodet om at det er galt! Men det kommer aldri til å forsvinne med mindre rammede (eller fremtidig rammede) kvinner tar opp kampen.

Det er den samme logikken som gjelder i krigen mot Iraq: Det var ikke moralsk galt å gripe inn å fjerne Saddam, men siden det ble gjort utenfra, så kan det aldri bli en frigjøring.

Det er den samme logikken som moderne, nytenkende bistandsorganisasjoner bruker: Lokal stemmer blir hørt, ikke fordi de er _sannere_ eller _Gode_ men fordi deres innfallsvinkler fungerer.

Ellers så er det masse støy der likestillingsargumenter står i bresjen for at multikulturalismen har gått for langt. Det er mulig støyet har skikkelige tanker i seg, men å si at multikulturalismen fortsatt har en kvelende politisk korrekt hånd over all debatt er bare tull.

Du er jo ikke kvalt, for eksempel?

Marion sa...

Hva mener du når du sier "hjelp" og "bistand," lurer jeg på. Må (kan?) "hjelp" gis uten at avsenders prioriteringer har farget det man bistår mottager med?

Det er mulig du bruker begrepet bistand og allikevel tenker på ting som skjer i Norge/Oslo. Men i den bransjen som kaller seg bistandsbransjen foregår det en velkommen omveltning, med en økende forståelse for at måten "vi" forholder oss til "dem" på påvirker deres situasjon, og at forsøk på å være kjønnsnøytral gjerne har den konsekvensen at man blir kjønnsblind og forsterker mindre heldige strukturer i samfunnet. Dette er lett overførbart til den norske debatten.

Hvis du mener at "vi" overhodet ikke skal forholde oss til "dem", verken som medborgere, medmennesker, nødlidende eller ressurspersoner, må du gjerne avskrive et hvert forsøk på å reflektere over hvordan ens egen oppførsel får konsekvenser for andre.

Men det tror jeg ikke du mener. Det jeg derfor sliter med å forstå er hvorfor du er så motvillig til å kombinere det å gi "hjelp" (for av og til trenger folk hjelp, og det betyr ikke at de selv er inkompetente, dumme eller tafatte) med det å stille krav, være det seg til sigøynerfamilier i Norge eller til mannsdominerte småsamfunn i sudanske flyktningeleire. Å stille krav er å hjelpe, det også, og når vi nå en gang sitter med makta, er det litt usympatisk av oss ikke å ta det dertilhørende ansvaret.

Fjordfitte sa...

Pakkepiken: Jo da, jeg er interessert i andres meninger, men det er et sørgelig faktum at jeg misliker bistandsfeminismen like sterkt som du misliker imperialismefeminismen. At du ikke kjenner deg igjen i den klamme ”veldedighetsbåsen” har antagelig en parallell i ”imperialismefeministene”, som sikkert ikke føler seg som imperialister som har tørka seg i rævva med feminismen. Og hvem sikter du egentlig til når du snakker om imperialismefeminismen?

Jeg skjønner selvfølgelig at kampanjeforslaget var ironisk ment, men jeg tok det med fordi jeg syns det oppsummerer ånden i den opprinnelige posten. Slik jeg (muligens feilaktig) oppfatter deg går du direkte fra det fortvilede, og som du påpeker skjult arrogante, «Men hva faen vil du ha vi skal gjøre for å hjelpe da??» rett i kulturfella der du er like fortvilet, og etter mitt syn like arrogant, fordi du ser ut til å forveksle Fakhra Salimis posisjon med ”gangstiene minoritetskvinnene selv trår på”.

Du korrigerer dette inntrykket i kommentarfeltet, ok.

At det er mindre feministisk virksomhet i Danmark enn i Norge er irrelevant for diskusjonen. Jeg skjønner fortsatt ikke på hvor jeg kan finne den ”feministdiskursen som konsekvent benytter seg av likestillings- og menneskerettighetsretorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner”. Hvor skal jeg lete? Hvis det bare er Hege Storhaug det gjelder, vennligst presisér.

Såvidt jeg forstår mener du at rasisme et så stort problem nå at vi ikke kan ”hive oss på "religionskritikk"-toget”, selv om du mener det er ok å kritisere enkelte praksiser. Jeg mener dette er misforstått. Det minner meg dessverre om den tankegangen ”vi kan ikke ta kvinnespørsmålet akkurat nå, først må vi skape et sosialistisk samfunn og så kan vi ta det med kvinnene, det er bare så følsomt akkurat ”. Kjernen er vel her ens syn på ideen om den mannlige guden. Jeg mener som sagt at den er feminismens anti-tese. (Noe som ikke betyr at det ikke er mulig å reformere ideen om den mannlige guden a la Rosemarie Køhn. Ser bare ikke at det blir gjort i stor grad.)

Du spør hvorfor ”vi etter 30 år med innvandring fremdeles ikke har demografisk avspeiling av minoriteter på Stortinget og i sentrale maktposisjoner?” Etter hva jeg forstår mener du rasisme er svaret på spørsmålet.

Her mener jeg du tar feil. 30 år er i denne sammenhengen ikke særlig lang tid. De innvandrerne som kom til Norge på 60/70-tallet hadde for det første ingen planer om å bli boende, de var innstilt på å sende penger hjem og flytte tilbake så fort de kunne. Dette er dokumentert. De var sannsynligvis ikke særlig innstilt på politisk deltagelse. Store grupper av innvandrerne kommer fra før-moderne landsbysamfunn og for å ta pakistanerne, som er den største gruppen, var mange av dem blant de fattigste i sitt eget land og mange var analfabeter. Det sier seg selv at det er enormt langt fra den fattigste pakistanske landsbygda til det moderne Norge.

Jeg syns ikke det er rart at den reisen tar 30 år. Jeg tror ikke det hadde vært lettere for dem å bli ”økonomisk integrert” eller oppnå politisk representasjon om de hadde migrert til pakistanske byer. Og jeg tror at situasjonen her hadde vært annerledes dersom det var den pakistanske middelklassen som hadde innvandret til Norge.

Dere andre: I'll get back to you.

Fjordfitte sa...

Larslaird: Nei, jeg ikke kvalt og har da heller ikke gitt uttrykk for at "multikulturalismen fortsatt har en kvelende politisk korrekt hånd over all debatt". Her forveksler du meg med noen andre. Hvis vi forstår multikulturalisme som misforstått/overdreven respekt for kultur, tradisjon og religion, mener jeg imidlertid det er riktig å si at en slik tankegang preget samfunnets forhold til etniske minoriteter i hvert fall frem til slutten av 80-tallet og i noen tilfeller lenger. Det kan være vanskelig å skille mellom multikulturalisme og ren likegyldighet, men om det var likegyldighet i bunn, var det multikulturalismen som var glasuren på kaka.

Derfor mener jeg multikulturalismen har skylden for analfabetismen og den manglende skolegangen blant sigøynerne i Norge. Sigøynerne, eller skal vi si foreldrene som insisterte på retten til å utøve sin kultur har også et ansvar, men det hadde ikke gått uten storsamfunnets kultur-respekt.

Du presiserer at lokale stemmer høres fordi deres innfallsvinkler fungerer. Bra, men ofte får jeg inntrykk av at bistandsarbeidere av ulike slag forveksler én lokal stemme med lokale stemmer som sådan - eller én minoritetskvinne med minoritetskvinnene. Det er ikke så bra.

Når det gjelder lemlestelse har rammede kvinner for lengst tatt opp kampen. Det er greit å merke seg det også blant dem er ulike oppfatninger om hvordan den kampen skal føres.

Jeg holder ikke på med praktisk feministisk arbeid så vi kan godt si at jeg bare er for min rett til å rope.

Marion: jeg snakker ikke om bistandsarbeid eller hva som foregår i NORAD, jeg snakker om en tankegang. Fint at det foregår en omveltning i bistandsbransjen nå. Tiden var vel overmoden for det. Bistandsarbeid slik du holder å med er å hjelpe, ja. Det er ofte nødvendig, ja. Men jeg har ikke noe lyst å holde på med det. Jeg syns det er noe ekkelt over det.

Jeg oppfatter at det er en form for hjelpe-tankegang som er bakgrunnen for Mihoes famøse "norske feminister kan hjelpe til med å finspisse argumentasjonen" (vet hun har korrigert uttalelsen) og velmente formaninger om at muslimske kvinner eller kvinner med muslimsk familiebakgrunn ikke burde benytte provokative kulturuttrykk, men heller være "utspekulerte" og "strategiske" når de ytrer seg. Og da ser man hvor galt det kan gå.

pakkepiken sa...

Det jeg ville si med sammenligningen Norge og Danmark er at det faktisk *er* en feministisk bevissthet her i Norge som er verdt å snakke om, og selv om det ikke er en unison bevegelse bak som taler med en tunge (noe den forøvrig aldri har gjort), så har den, i motsetning til hva du sier, blitt sterkere og sterkere de siste ti åra og fått mer og mer makt. Jeg tror ikke nødvendigvis intensjonen er å fastholde stereotypiene om minoritetskvinner, men det er resultatet.

Nå vet jeg naturligvis ikke hvilke miljøer du vanker i og kan ikke svare for det, men et uttrykk for en slik feministisk bevissthet er jo det vi ser i den offentlige debatten om integrasjon der stadig flere hiver seg inn der og bruker feministiske argumenter. Stereotype forestillinger om innvandrermenn som slår sine koner og dyrkingen av islam som den suverent mest kvinnefiendtlige religion nører opp under fremmedfrykt som er skadelig for integrasjon.

Jeg ser det kanskje spesielt tydelig fordi jeg er dansk og har fulgt debatten der i årevis, og ser at det samme er i ferd med å skje her. F.eks har nettopp en av Stortingets komiteer vært på studietur i Danmark for å se på hvordan man har drevet de danskene liker å kalle «utlendingepolitikk». Det mener jeg er en svært uheldig utvikling. Tanken på et Høyre-Frp i regjering gir meg kvalme og diare samtidig, og jeg ser det for meg at også Norge ender opp i FNs rasismepanel. Vil du være det bekjent? Kan vi tillate det når vi maner død over kulturrelativismen?

Det er klart at det blir problematisk når en slik "bevissthet" eller "argumentasjonsmåte" blir brukt av folk som i utgangspunktet har mer enn nok definisjonsmakt og når det inngår i en lei samfunnstendens der islamhets er hverdagskost og personer som Storhaug romsterer rundt i mainstreammedia og gir kvasivitenskapelige alibier til forsmådde Frp-velgere. Men naturligvis ikke bare dem.

Jeg merker meg at mange og *flere* villig vekk har plukket opp tråden, og da spesielt etter 11/9. Det gjelder forøvrig overalt , også i bistandsmiljøet som du skriver om. At heller ikke bistandsmiljøet er en monolittisk enhet er verdt å huske på og som larslaird sier, må man skille mellom statlige forvaltning som har MR og "good governance" som sine nye slagord og små NGO' er som driver med empowerment av kvinner på landsbygda i Nicaragua og nettopp tar sterk avstand fra både bistandsfeminisme og imperialisme.

Av dette kan man konkludere at feminismens fjær blir brukt på mange måter, av venner og fiender, og at det stiller skjerpede krav til i hvilke sammenhenger man bruker retorikken, hvordan det gjøres og om det brukes til å stenge ute eller åpne opp.

Mitt angrep i innlegget var ikke spesielt myntet på deg (selv om jeg akkurat i forhold til Islam ikke opplever deg som verdens mest nyanserte), men på en samfunnstendens som gjennomstrømmer media og i verste fall kan få store konsekvenser for forholdet mellom "oss" og "dem". Hanne Haavind skriver interessant om det i siste nummer av Samtiden, og jeg skal skrive om det på egen blogg.

Utover det skulle jeg gjerne kommentert noen av de tingene du skriver om religion og feministers feighet, men jeg kjenner jeg må tenke litt først. Og så vil jeg be deg om å prøve å lese innlegg i beste mening og ikke som personlige angrep på deg. Du har en utrolig skråsikker og hånlig tone mot meg som ikke bare er usaklig og sårende, men også stenger muligheten for at vi skal kunne nærme oss en forståelse av hverandres synspunkter.

Fjordfitte sa...

Helt kort: jeg oppfatter definitivt ikke ditt innlegg som et personlig angrep på meg! Når jeg spør hvem du sikter til med feminismeimperialismen er det fordi jeg vil vite det, ikke fordi jeg føler meg angrepet eller ville syns det var leit om jeg faktisk er blant dem som har forårsaket kvalmen.

Jeg mener jeg ikke har en hånlig tone overfor deg. Hvis du føler deg såret eller utsatt for uskalige angrep må jeg jo bare beklage. Men jeg gidder ikke å bruke smiley.

Jølle sa...

Hei. Jeg har aldri lest bloggen din før, og jeg ble forferdelig forstyrret.

Måten du skriver på er helt forgjævlig:

"Det er helt uklart for meg hvem hun tenker på utover Hege Storhaug, som de som bekymrer seg på vegne av "etniske minoriteter selv" oftest tenker på når de sier ”noen”, ”man”, ”mange” eller ”nå for tiden”. Men siden det hadde vært veldig artig å ha vært med på å forårsake noens eksistensielle kvalme, skal jeg forklare mitt ståsted:"

Dette er overformulert. Du setter sammen ord som er så objektive at de kun utfører instrukser helt uten følelse. Dimensjonsløse ord satt sammen i setninger. "å forårsake noens eksistensielle kvalme"

Jeg er sikker på at sånt blir satt pris på hos diverse folk som er smarte, men jeg føler for å skrike "HALLO?"

En ting jeg har lært er at når folk skriver på den måten er det fordi de ikke har nok selvtillit til å føle noe i teksten sin, og går rundt grøten i grammatisk surr der alt er korrekt, men like fargerik som en skiløype.

Ha ord som "minoritetskvinne", "innlysende" og "gangstiene" i samme avsnitt er bare krøll.

Mener du at "Hege oppførte seg på en kritikkverdig måte som verdsettes lite i den vesterlige verden" Skriver du at "Hege var en skikkelig fittekjærring i går"

Om du syns hun der du blogger om er foreksempel en jævla fittekjærring, så skriver du det. Får du kritikk får du bare si at du fikk lov av Jølle til å skrive det.

pakkepiken sa...

Vel, jølle, jeg er glad fjordfitte ikke synker så dypt at hun skriver jeg er en fittekjerring selv om jeg muligens er det, og selv om hun kanskje også syns jeg er det. Kan skjønne hva du mener i forhold til at man ikke bør skjule seg som menneske bak for mange grammatiske finurligheter og fremmedord, men du mener da ikke i ramme alvor at det vil gi en god debatt om man begynner med namecalling? Nei. Det tror jeg ikke du mener.

fjordfitte: Jeg syns det er greit at du ikke bruker smiley.

Bortsett fra det lurer jeg egentlig på det du skriver om multikulturalismens glanstid. 1980-tallet??? Hæh? Nå er jeg som kjent ikke norsker, men innvandrer selv (håper multikulturalismen en dag vil resultere i at jeg kan kalle meg norsk hvis jeg gidder) - men var ikke 1980-tallet preget av "enhver er sin egen lykkes smed"-tankegangen, laissez faire kapitalisme og høyrevridning av velferdspolitikken? Nå spør jeg for å bli opplyst om forholdene her til lands. Kom ikke nettopp multikulturalismen som et svar på en epoke med individdyrking? Så vidt meg bekjent har ikke multikulturalismens mye å gjøre med overdreven respekt for kulturer og religioner, men om å se menneskene bak, å tilrettelegge for at mennesker som er en del av minoritetsgrupper skal få ha sine kollektive rettigheter.

Men nå er heller ikke multikulturalisme et fyord i mitt vokabular heller.

Fjordfitte sa...

Nei, hva man mener om multikulturalismen kommer vel helt an på hva man legger i begrepet og det kan som kjent være litt av hvert. Jeg er da også for å se menneskene og kollektive rettigheter. Det jeg forstår som multikulturalisme er overdreven respekt for kultur, tradisjon og religion på bekostning av individet. Og kulturen, tradisjonen eller religionen som skal respekteres er som regel mannssjåvinistisk og patriarkalsk. Dette er årsaken til min forakt for kultur-respekt.

Når det gjelder 80-tallet kan ikke jeg oppsummere hva tiåret var preget av i et par setninger, men det er vel ingen tvil om at multikulturalisme og jappetid kan eksistere side om side. Multikulturalismen utøves jo ikke på børsen eller i bankvesenet. Det jeg mente å si var at storsamfunnets holdning til etniske minoriteter var preget av denne tankegangen.

Nå var jeg ikke så stor på 80-tallet, men slik jeg husker det var det på den tiden ingen selvfølge at innvandrere (særlig kvinner) skulle lære norsk, sigøynerne fikk av hensyn til kulturen holde barna hjemme fra skolen (antagelig får de fortsatt det), innvandrerbarn kunne forsvinne fra skolen fullstendig eller i månedsvis uten at noen slo alarm eller innså at dette var et problem. Akkurat det har faktisk fortsatt inn i dette årtusenet. Som tidligere nevnt syns jeg det er vanskelig å skille mellom kultur-respekt og ren likegyldighet.

Da jeg var liten tok en 16 år gammel jente i nabolaget livet av seg i forbindelse med at hun skulle giftes bort og sendes til Pakistan. Jeg husker dette som en helt grusom og uforståelig hendelse som vi absolutt ikke måtte snakke om, men som ble forklart med at vel, de er jo pakistanere og vi har ingen rett til å blande seg i måten de vil leve på. De hadde rett til å utøve sin kultur og alle visste at arrangerte ekteskap var en stor del av kulturen. At en 16 år gammel jente heller ville dø enn leve kulturelt fikk ingen plass i regnestykket. I mine øyne er dette multikulturalisme i praksis.

Jølle: du virker så sprø. Du har virkelig kommet til riktig adresse når du foreslår at jeg skal bruke jævla fittekjerring som skjellsord. Men bra at du slår ned på barokk språkbruk.

Cassanders sa...

Da er det vel på tide at Cassanders velter seg i barokt språk slik at Jølle kan skyte på meg i stedet for dere.
Pakkepiken og Fjordfitte, jeg vil anbefale en tur på Ophelia Benson's "Butterfiles and Wheels"
http://www.butterfliesandwheels.com/
Dere vil finne mange relevante diskusjoner omkring emnet under hennes "Notes and Comments".
Dere vil sannsynligvis ikke like alt hun (eller andre på B&W mener), men O.B. er i det minste kvinne og en av de skarpere knivene i skuffen.
Hvis dere har snev av selvironi, burde dere ikke minst ha stor glede av "Fashionable dictionary", og "Woolly-Thinking Rethoric".

Cassanders
In Cod we trust

Cassanders sa...

Ang. "Butterflies and Wheels":
og selvfølgelig , bl.a. Azar Majedi's artikler under "Articles"

Cassanders
In Cod we trust