Fjordfittes blogg-regler

Vel, hvis vårt slagord skal være "aldri mer intern" er det kanskje ingen stor interesse for meta-ragnarok. But I’m on a roll. Så jeg føler for å kringkaste mine bloggprinsipper:

*Ikke skriv om noen som ikke selv har søkt offentlig oppmerksomhet

*Ikke skriv om andre menneskers privatliv

*Hvis du gjør allikevel gjør dette, be om tillatelse, eller anonymiser

*Vær spesielt forsiktig i omtale av mindreårige

*Vær forsiktig med bruk av navn, særlig i overskrifter, på grunn av nettets egenart

*Skill mellom argumenter, ytringer, handlinger og mennesket bak

*Slett sjikane og spam, men ikke sensurer kommentarer bare fordi du ikke liker innholdet og/eller avsender

Dette er altså ikke et uttømmende regelverk, det er kanskje bare mine preferanser, og en oppsummering av at det som plager meg mest med blogging per idag er gapestokk-mentaliteten og at flere og flere ikke forstår - eller ikke bryr seg om - skillet mellom det som er offentlig og det som er privat.

Jeg skjønner at disse prinsippene ikke passer for dagbokskribenter og lignende, ettersom det stort sett er umulig å si noe relevant om sitt eget privatliv uten samtidig å si noe om andres, men a) det er ikke mitt problem og b) det er dette som er hele problemet med å skrive dagbok på nett.

Jeg kan heller ikke si at jeg har overholdt alle punktene selv hele tiden, men med unntak av pkt 5 (pre-blogg hadde jeg aldri reflektert over hvordan Google fungerer, og det tok meg ganske lang tid å skjønne det), er dette prinsippene som har ligget i bunn for min blogg. Generelt har jeg ofte reagert svært negativt når andre bloggere ikke har fulgt disse reglene, men jeg vet ikke om jeg har skjønt hvorfor, siden jeg ikke har formulert for meg selv hvilke prinsipper jeg holder meg til. Nå har vi kommet til et punkt der det føles som en nødvendighet.

For eksempel ville det være utrolig praktisk om folk opplyste på forhånd at de ikke skiller mellom handlinger/ytringer og personen som fremfører dem (slik at all kritikk oppleves som personsjikane og mobbing) eller at de mener de har rett til å publisere alle sine tanker om andres privatliv og ”livsvalg” på nett eller for den del om de er ”personlige historie-forskere” (slik at de ikke vil ha spørsmål vedrørende de historiske ”fakta” de presenterer).

Dette er jo ting man finner ut etter hvert uansett, men for min del er jeg så lei av ørkesløs kommunikasjon med folk som har en helt annen virkelighetsoppfatning og et helt annet nett-syn enn meg selv at jeg vil foretrekke å vite de grunnleggende tingene før jeg sløser bort ord og formuleringer. Tenk så praktisk hvis folk kunne ha et lite symbol på bloggen sin, a little badge som signaliserte at de er motstandere av logisk tenkning, at de er ”personlige forskere” eller hva det nå måtte være.

Som sagt, I’m on a roll, så jeg fortsetter med noen virkelig gode råd til meg selv og andre:

*Vær forsiktig med å kritisere privatlivsbloggere, ettersom privatlivet er mer sårbart for kritikk enn andre emner

*Ikke delta i diskusjoner hvis det er hyggeprat du ønsker

*Ikke jug, ikke stakkarsliggjør deg selv

*Ignorer bloggere som ikke kan tenke logisk, som opptrer urederlig, som driver renkespill

Lexidhgate versjon 2.0?

Jeg aner at vi er på vei mot en ny Lexidhgate, altså det virkelige meta-ragnarok. Jeg føler i alle fall at det er på tide å renske litt opp. Jeg mener det er på tide å klargjøre hvilke prinsipper vi holder oss til, utarbeide en slags felles plattform, der det ikke kan være plass til alt mulig. Vi må også snakke litt om hva som er uakseptabelt. Denne debatten mener jeg Sonitus må ta ansvar for. Dere jobber etter mitt skjønn etter velfungerende prinsipper, men de er så vidt jeg vet ikke klart formulert. Det er kanskje litt av årsaken til de gråtkvalte utfallene mot at Sonitus ikke vil leke i navlelo-gården. Derfor kan det være en fordel å klargjøre hvor vi står. Og også fordi det hele tiden dukker opp nye folk som kanskje ikke har et særlig gjennomtenkt forhold til å publisere tekst på nett.

Det jeg etterhvert oppfatter som et grunnleggende skille mellom bloggere er synet på offentlig vs privat. Det går på hva vi syns vi kan diskutere offentlig, hva vi tolker som krenkelser mot individer, hva vi opplever som irrelevant pjatt som ikke fortjener oppmerksomhet. Det plager meg at det virker som om noen faktisk ikke skjønner at det er et skille mellom offentlig og privat, eventuelt at de ikke bryr seg - unntatt når det går ut over dem selv. Da er de plutselig sårbare og ømskinnede. De setter gjerne andre i gapestokken, men de tåler ikke kritiske spørsmål selv.

For min del får jeg et stadig sterkere ubehag av de på den andre siden. Jeg vil ikke assosieres med dem, jeg vil gjerne slippe å forholde meg til dem og jeg vil ikke at det de holder på med skal bli allment akseptert.

***

I debatter om blogging er det vanlig å beklage seg over de anonyme som er ”tøffe på nett”. Naturligvis spør meg jeg om jeg blir oppfattet på den måten. Det blir jeg antagelig av noen. Grunnen til at jeg ikke tar det så tungt er at jeg (med få unntak) skriver om offentlige personers offentlige ytringer/handlinger.

Jeg skriver stort sett ikke om vanlige tragiske kjendisnisser, men om politikere, opinionsdannere, journalister, folk med makt. I vår kultur har vi en tradisjon for at vi kan gå ganske langt i omtale av autoritetspersoner (og symboler) uten at det oppfattes som en krenkelse av individet. Vi har tradisjon for å skille mellom mennesket (privat) og maktutøveren (offentlig). Derfor har vi også en tradisjon for at satire, karikatur, parodi er uproblematisk, til dels prisverdig. Vel, jeg har skjønt at det er forskjeller her, men det er den tradisjonen jeg er planta i.

Det er et stort poeng for meg å ikke skrive om folk som ikke selv har søkt offentlig oppmerksomhet. Der har jeg sikkert trådt feil, men det er i alle fall et prinsipp jeg forsøker å holde meg til. Og det er et prinsipp jeg syns alle andre burde holde seg til også.

Det blir naturligvis vanskelig, hvis ikke umulig, for dem som skriver semi-selvbiografisk, dagbok og lignende. Dette er genre jeg ikke er noen særlig fan av. Jeg syns det er et grumsete farvann, og jeg ville definitivt ikke likt å bli offer for disse menneskenes meddelelsestrang. Jeg syns heller ikke det virker som om de har særlig omtanke for dem de trekker inn i bloggprosjektene sine. Det viktigste er åpenbart egne behov og skrivelyst. De eneste unntaket jeg kan komme på i farta er fr.martinsen, som gjør et poeng av å være ”privat”, men som skriver helt anonymt, slik at ingen kan identifiseres via opplysningene hun legger ut, og som dessuten skriver mest om sitt indre liv.

I det siste har det dukket også opp folk som sammenligner nettstedet sitt med hjemmet sitt. Det syns jeg er spesielt ille. Da sier det seg selv at holdningen blir her gjør JEG som jeg vil og JEG bestemmer hvilke kommentarer som slipper gjennom sensueren for JEG vil ha det hyggelig hjemme hos MEG. Folk må få gjøre som de vil innen lovens grenser, men for meg er dette det dårligste utgangspunktet man kan ha, allmenn-menneskelig og bloggmoralsk. Så jeg håper det er en holdning som ikke sprer seg.

En annen ting jeg ikke takler er folk som redigerer og endrer meningsinnholdet i poster etter at diskusjonen i kommentarfeltet er avsluttet. Det går på å utvise et minimum av rederlighet. Og å få inn i den lille knollen at å publisere tekster er/bør være noe annet enn å sitte å klø seg i navelen.

Vel, det var mitt bidrag til Lexidhgate 2.0. Take it away, Hjorthen!

Blogg u/kommentarfelt

Blogg uten kommentarfelt er vel ikke er det helt store. Det er liksom noe autistisk over det. Men etter 2 år med blogging syns jeg inter-aktivitet er et temmelig oppskrytt konsept. Kommentarfeltet mitt ga meg etter hvert følelsen av å drukne i kvikksand på daglig basis. Du kommer aldri noen vei, du begynner på null hele jævla tiden fordi det konstant dukker opp folk som leter etter ”mening”, som skjønner nada av hva du driver med og som absolutt må gi uttrykk for dette. Når du har et kommentarfelt må du dessverre forholde deg til disse menneskene. Det blir uholdbart i lengden.

I tillegg kommer de markskrikerske typene som i stor grad har lykkes med å fremstille det som om blogging og såkalt borgerjournalistikk er samme sak. Eew! Eew! Dette er veldig leit og trist for meg som
a) ikke er interessert i sunn oppbyggelighet og som
b) mener journalistikk er et fag som skal utøves av noen som behersker det (nei, det er ikke interessant å høre fra folk som tror at Jonas Gahr Støre er folkevalgt).

Misoppfatningen om at blogging skal være meningsfylt og konstruktivt (velbekomme, bare la meg slippe) bidrar til at jeg drukner i kvikksanda fordi det fører til at jeg stadig vekk må stå til rette for at jeg ikke er en velmenende bistandsarbeider som blogger for freden, dialogen og den koselige sameksistensen. Det gidder jeg ikke mer.

Så er det antipsykopatene & co. Jeg har egentlig ikke hatt så mye besøk av dem, men selv svært lite antipsykopati er altfor mye. Det bare ødelegger alt. Å lage et regelverk direkte rettet mot antipsykopatisk virksomhet var også tidenes dårligste ide, det virket naturligvis bare ansporende. Det beste med å stenge kommentarfeltet var å se møteplagere som ”sykepleier” forsvinne fra Statcounter. Åh, det var fantastisk.

Jeg holder fortet ganske bra uten kommentarfeltet

Så er det min egen adferd, dvs den type diskusjoner jeg vikler meg inn i og den type tekster jeg er interessert i å skrive. Satire, ironi, parodi og spydigheter er naturligvis dårlige utgangspunkt for diskusjon, i alle fall når alle kan delta. Jeg vil ikke ha passordbeskyttelse, men jeg skriver allikevel ikke for alle, og jeg er ikke interessert i alle typer respons. Jeg syns folk burde holde kjeft litt oftere, særlig de som har lave evner. Det burde jeg kanskje ha tatt konsekvensen av på et tidligere tidspunkt. Jeg kunne også ha hisset meg mindre opp. Nei, det kunne jeg ikke.

Nå svarte jeg jo på kommentarer fordi jeg syns det var gøy. Eller ja, overveldende dødsgøy. Problemet var nok at jeg syns dette var for gøy for lenge. Brått ble tanken på å skulle svare på flere kommentarer, sitte å drøvtygge banaliteter sammen med the missing link direkte motbydelig. Å rote meg inn i diskusjoner med folk som tror jeg representerer Den norske kvinnen eller som ikke skjønner at å si at ”x er et symbol på undertrykkelse” ikke er det samme som å si at ”alle som bruker x er undertrykte” frister virkelig ikke lenger. Og å ha et kommentarfelt uten å delta selv er uaktuelt.

Av annet jeg kan betakke meg for kan nevnes at jeg etter en opptelling har kommet frem til at én person må ha vært innom her med minst sju ulike pseudonyme blogger. Holdninger til og årsaker til pseudonymitet varierer selvsagt. Det respekterer jeg. Samtidig skjønner jeg ikke hva vedkommende vil oppnå med dette, og det er en lettelse å stenge døra for denne type inter-aktivitet.

Det eneste aberet ved å stenge kommentarfeltet er at lesere ikke kan korrigere deg når du har misforstått noe, mangler kunnskaper om det du skriver om eller tråkker over akseptable grenser. Alt dette gjør man før eller senere (hvis man ikke er Drusilla (jeg tuller ikke, du er så voksen for alderen, D)) har jeg allerede gjort, kommer jeg til å gjøre igjen.

Derfor er blogg u/kommentarfelt reelt problematisk, og måten Google fungerer på gjør det til et større problem enn det burde ha vært. Har vurdert og forkastet ideen om å skru av Google blog search (en funksjon vi har i Blogger som kanskje ikke fins i WP!). Da kunne jeg likså godt begynt med fanzine og stensiler. Har også fundert på å plassere en åpen post i sidebar til klager o.a, men det er innlysende at det ikke ville fungere etter hensikten, så hva er poenget.

Den beste løsningen jeg har funnet så langt er min nye forside. I likes! (Og takk til Hjorthen og Avil for rørende omsorg. Der har du to lett paranoide typer!) Jeg har altså ikke blitt ”rapportert” til Google, dette fantastiske selskapet som samarbeider så nært med kinesiske sentralmyndigheter, det er en funksjon man velger i innstillinger. Tror ikke jeg kan finne noen bedre måte å signalisere at dette ikke er en blogg der alle skal med.

Ellers takker jeg for all ros og kjeft jeg har fått etter at jeg stengte kommentarfeltet. Folk er voldsomt entusiastiske, må jeg si. Det var en sweet surprise!

Er her så underlig? Har De havnet på feil blogg? Ta testen

1) Er De et ekte og helhetlig menneske?
2) Kunne De ønske at norske kvinner og menn hadde mer vesentlige hobbies?
3) Er det slik fatt med Dem at De kjenner en dragning mot do-gooders?
4) Foretrekker De vesentlige tekster fremfor vulgære underholdningsromaner?
5) Liker De å tenke på Dem selv som noe av en idealist?
6) Synes De kreative skjellsord er noe ordentlig fjolleri?
7) Anser De at denne testen er uinteressant, kjedelig og kanskje en smule pinlig?
8) Vil De si Dem enig i at likestillingen har gått for langt?
9) Er også De dypt sjokkert over at FNs Menneskerettighetserklæring i år 2007 etter snekker Jesus Kristus, jødenes konge (november måned) fortsatt er mer en utopi enn politisk realitet?!!

**********************************************************************************
FASIT. IKKE JUKS. FASIT. IKKE JUKS. FASIT. IKKE JUKS. FASIT.
**********************************************************************************
Hvis De svarer Ja! Ja! Får De un point for følgende spørsmål:
1,2,3,4,5,6,7,8,9

Hvis De svarer Overhodet ikke får De nul points for følgende spørsmål:
1,2,3,4,5,6,7,8,9

Hvis De svarer Da jeg var yngre så jeg alt i svart hvitt, men nå er jeg mer opptatt av gråsonene, mao De vet ikke, får De un point for følgende spørsmål:
1,2,3,4,5,6,7,8,9

**********************************************************************************
HVOR HAR DE HAVNET? HVOR HAR DE HAVNET? HVOR, HVOR?
**********************************************************************************
Nul points: Du har kommet rett.

Un point: Uff da! En vanskelig gråsone. Og selv om De hevder å være opptatt av slike soner, vil De nok kunne komme til å føle Dem noe utilpass på denne url.

Deux til neuf points: Å kors! Å kors, å kors! Åssen har’i havne her a frue? Også Dere da Mister, som er så pen i tøyet og all tingen. Nei, detta ække rekti, kan De skjønne. Sånt fintfolk ska da’kke gå å tråkke i e’ svinesti som detta! Se til å pakke Dere vekk nå før Dere får lort på gamasjene. Åsså la mæ sleppe å se Dere her igjen, er Dere snille. Men se her. Her har jæ noe til Dere. Litt bløtkokt loff! Det er så bra for tenna og magan, vet De. Åsså smaker det så godt!

Oppskrift på kokt loff.
Vask hendene og frottér nøye mellom fingrene. Husk at korte negler er mer hygienisk enn lange. Bruk saks, ikke neglefil. Kinesere på death row nektes jo bruk av neglefil. Vis solidaritet! Ta en renskrubbet panne ut av kjøkkenskapet. Helst av aluminium for det bruker de fattige. Hell vann i panna. Ikke bruk varmt vann fra springen for det er det bly i og da kan De dø av toksisk sjokk noe som virkelig ville ha vært så uhorvelig trist. Sett den på plata. Legg på lokk. Skru bryteren på 6. Pass på at De ikke skrur på feil plate! Det er brannfarlig. Skjær opp noen loffskiver. Ikke skjær rett på benken, bruk fjøl. Ikke pyr hvis De finner en lighter. Og pass på å ikke lemleste Dem med brødkniven. Hvis De er uheldig: sett på plaster eller dra rett på legevakta. Ikke snakk med junkiene. Obs! Husk i så fall på å skru av plata. Og å trekke ut alle stikk-kontakter tilfelle tordenvær. Legg loffskivene i panna når vannet har kokt opp. Skru ned varmen på 3. La loffen koke i 1 time (hardkokt) eller 3 timer (bløtkokt) avhengig av hva De foretrekker. Pass på at det ikke koker over! Servér. Ikke salt loffen, for da kan De få diabetes. Bon appétit!

Hjelp soldatene hjem and how to do it

Kanskje du har en drøm om å bruke bloggverktøyet til viktige saker, så som å hjelpe soldatene våre hjem fra Afghanistan. Men kanskje du ikke vet helt hvordan du skal gjøre det. Her er en enkel fremgangsmåte:

Skriv noe dritt, hva som helst, bare det er dritt. Trekk i den sammenhengen frem andres tekster som konkrete eksempler. Når du skriver om disse tekstene, la utgangspunktet være at du naturligvis ikke kan ta deg bryet med å lese tekstene først og at halve moroa uansett er å misforstå. Som den erfarne og dyktige bloggeren du er, len deg nå tilbake og vent.

Når du får kritikk for det du har skrevet, ikke svar saklig på kritikken, forsøk heller å gjøre det personlig. Skriv for eksempel at jeg forstår at du tror dette handler om deg, men det gjør det ikke. Det var en ren tilfeldighet at jeg valgte din tekst som eksempel på dritt, og det må du forstå. Hvis noen finner visse utsagn spesielt problematiske og forsøker å diskutere disse, kan det være lurt å slette disse utsagnene i ettertid. Det er skikkelig realt å gjøre det på den måten. Eller skriv at de som kritiserer deg har en tone som ikke er en god invitasjon til konstruktiv debatt. Da virker du voksen. Eller bare skriv at du jo er den samme fyren som før, og lat som om det derfor er mystisk at noen finner dine ytringer eller handlinger kritikkverdige i dette tilfellet.

Det er viktig at du later som om du ikke skjønner hvorfor du får kritikk. Skriv at det er veldig paradoksalt at folk kritiserer deg når de heller kunne bruke bloggen sin til å hjelpe soldatene våre hjem fra Afghanistan.

Lat som om du ikke er en erfaren og dyktig blogger som vet nøyaktig hvilke type tekster som trigger kommentarer og motinnlegg og hvilke som ikke gjør det. Lat som om du ikke vet at det som genererer trafikk er uenighet, vas, meta og direkte omtale av andres tekster.

Velg deg ut en gruppe bloggere, hva med hvite, norske, kvinnelige feminister på venstresida. Det funker kjempebra å skrive om "feministene" (med det mener du egentlig x antall navngitte bloggere, men pass på å hele tiden kalle dem feministene), særlig når utgangspunktet er som beskrevet ovenfor.

Dette er et godt grunnlag for å kritisere "feministene" (med det mener du egentlig x antall navngitte bloggere, men pass på å hele tiden kalle dem feministene) for å ha feil fokus. At de ikke bruker bloggene sine på å rädda världen, hjelpe soldatene våre hjem og slikt. Imotsetning til deg selv, som altså bruker bloggen din på rett måte, fordi du har skrevet noen virkelig skjellsettende poster om Afghanistan.

Når du har kritisert "feministene" (med det mener du...) på denne måten, har du et fint grunnlag for å kritisere "feminisme" (med det mener du vel egentlig metablogging, men æ're så jævla nøye) som sådan. For det er visst ikke så lett å skille "feminisme" fra "feministenes" virksomhet. Så du kan gjerne hamre litt mer på hva "feministene" (og med det mener du...) holder på med hvis du føler for det. Og det gjør du vel.

Hold på sånn en stund. Så kan du skrive litt om hvor trist du er. Hvor slitsomt det er å få kritikk liksom. Hvor lite morsomt det er når tekstene dine blir misforstått. At du syns det er leit at du ikke gis særlig rom for positive tolkninger og gode intensjoner. At dette ble litt for voldsomt for deg. At du kanskje vil trekke deg tilbake nå. Kanskje du kan holde en avstemming om saken for å se om det kommer noen sympatierklæringer. Ok, nå vet du hvordan du skal hjelpe soldatene våre hjem.

Nytt, revidert regelverk

I det siste har jeg både hatt en del besøk fra Anti-psykopatisk senter og blitt utsatt for Dagbladet Magasinets sjaskete sitatpolitikk. Dette setter jeg naturligvis svært lite pris på, og jeg ser meg dessverre nødt til å oppdatere gjeldende regelverk.

Regelverk av september 2007

§ 1 Det kan fritt siteres og kopieres fra Fjordfittes tekster under forutsetning av at det henvises tydelig til kilden.

§ 2 Det er ikke lov å benytte Fjordfittes URL som brukernavn på andre nettsteder.

§ 3 Kommentarer skal hovedsakelig bestå av kommentatorens egne ytringer, ikke sitater, linker eller URLs.

§ 4 Off-topic slik vi kjenner det er selvsagt tillatt, men som hovedregel skal sitater og linker ha relevans for diskusjonen.

§ 5 Kommentatorens brukernavn skal peke til kommentatorens egen nettside, eller ikke peke til noen nettside i det hele tatt.

§ 6 Kommentatorer som på ulike måter gir uttrykk for et såkalt nasjonalt sinnelag plikter å uttrykke seg på korrekt, feilfritt norsk. Verken dysleksi, forestillinger om ”den feminiserte skolen” eller lignende gir fritak fra regelen.

§ 7 Kommentarer som ikke er i henhold til regelverket slettes uten pardon.

§ 8 Regelverket vil oppdateres løpende. En plikter selv å holde seg informert.

Oh, no! I'm feeling spalta

For bare et år siden var jeg en blussende ung blogger. Var et storøyd og lykkelig barn i en ny og spennende verden. Nå er jeg så gammel og utvaska. Og det i den grad at jeg har nådd spalta-nivået innen blogging. Spalta-nivået er nådd når man begynner å irritere seg over hva og hvordan andre bloggere skriver og ikke minst hvordan de oppfører seg i kommentarfeltene. Spesielt for mitt tilfelle er at man irriterer seg over at det har dukket opp masse folk som pludrer på en uutholdelig servil og smiskete måte. Æsj! Så kvalmt.

I tillegg er jeg på rask vei mot Writer’n-stadiet der man mener at blogging var mye bedre før. Det plager meg veldig mye at jeg snart kommer til å begynne å mene dette. Det er nesten ikke til å holde ut. Jeg må forsøke å stanse denne utviklingen på en eller annen måte. Må få tak i et slags anti-ageing produkt for min blog personae. Men hvordan? Hvor skal man henvende seg? Det virker som om det er tabu å snakke om dette, enda jeg er temmelig sikker på at mange opplever det samme, at de gjennomgår en slags rapid ageing prosess der nesten alt som er nytt virker masete og unødvendig, og man selv plutselig er blitt en lallende olding som ikke skjønner noe av det som foregår.

En annen lei ting med å bli gammel er at man slutter å bry seg. Før tenkte jeg veldig eller i alle fall ganske nøye over alt jeg la ut, men nå poster jeg alt mulig piss som faller meg inn. Noe dette er et godt eksempel på.

*sukk*

Jeg - en super nova

Da er det bare å gratulere, for jeg har nådd det ypperste stadiet innen blogging, super nova-stadiet. Jeg har fått en stalker-blogg, rett og slett en nidblogg. Fjellvagina heter den.

Jeg vet bare om to andre bloggere som har oppnådd denne æren, nemlig Tonje Brustuen som ble beæret med den supermorsomme I hate Sandy cow girl blogg og VamPus som ble beæret med den betraktelig mindre vittige Vommpus' Verden. Og nå altså meg. Her skulle jeg gjerne lagt på litt musikk og fanfare, men det går dessverre ikke. Du kan vel bare ta en trudelutt for deg selv. Fint hvis du står i giv akt også og tar et par minutters stillhet. Smell hælene sammen for ekstra effekt, er du grei. Du kan også merke av en Fjordfittedag i kalenderen for å ære meg, din dronning. Jeg personlig mener du bør ta fri fra jobb/skole (husk melding fra foreldrene hvis du er mindreårig) denne dagen i året, men det blir egentlig opptil deg selv. Vi har jo full frihet og endel borger-retter her i Fitteland. Så lenge man ikke krenker meg, den supertotalitære og alltid politiske korrekte Fjordfitta, ved å si eller gjøre noe jeg ikke liker, har man full frihet.

Hvilken dato det ideelt sett bør være er jeg litt usikker på. Det kunne være 22. januar som jeg tror er datoen for opprettelsen av Fjellvagina, men det er litt kleint for meg å måtte vente et helt år til Fjordfittedagen skal markeres! Så kunne det være idag, men kanskje ikke alle rekker å ta seg fri og feire skikkelig, så kanskje det kunne være imorgen. Men det kan også være 18. mai, for det er jo allerede en innarbeidet fridag. Og dessuten en dag for reparasjon og kontemplasjon, verdier jeg for min del setter høyt.

Vel, tilbake til æresbevisningen Fjellvagina. Fordi jeg er så gjennomført narsissistisk og totalitært anlagt og dessuten kanskje er ekstremist ettersom jeg er så uheldig i min omgang med "de språklige virkemidlene" (dette har jeg fra veldig troverdige kilder), trodde jeg først at det var den flotte bloggeren Vox Populi som sto bak stalker-bloggen. Dette på grunn av at jeg nylig har motsagt ham på hans egen blogg, noe han har gitt klart uttrykk for at han ikke setter særlig pris på. Han føler seg latterliggjort, nemlig. Men nei da! Jeg, selveste Fjordfitta tok feil! Faktisk så anser ikke Vox Populi mine "skriverier for å være verdt det bryderiet som dette er". Som han sier: "Det får da være grenser for å ha høye tanker om seg selv". Og dessuten: "Jeg har faktisk en jobb å passe". Jeg må altså se etter en arbeidsledig blogger eller kanskje en snylter på trygd. Herregud, kanskje en somalier! Å, grøss. Det ville jo klart være en større ære å bli stalket av en blogger som har fast arbeid.

Men uansett, jeg er nå en super nova og du er min slave. Husk det og ikke glem det.

Kommer snart til en blogg nær deg

Det føles riktig å mimre litt om fjoråret nå. De dager da stakkars Spalta følte seg utsatt for ”en aldri så liten boikott”, og skrev om ”utenforskap, konsensus og klikker i bloggbransjen” i den minneverdige posten ”Debatt-teknikk for bloggere”:

Et anonymt tips gjorde meg oppmerksom på at flere av de som tidligere har vært så greie å lenke til Spaltet.net nå har fjernet meg fra anbefalelseslistene sine. (…) hvis det er sånn at jeg blir boikottet fordi jeg er uregjerlig, så er det jo litt vittig.

Som ellers i livet er også blogosfæren organisert i klikker, og vi bedriver alle jovial spyttslikking sammen med våre utvalgte yndlinger. Det er ikke et tilfeldig utvalg som har kastet seg inn i kommentarfeltene denne gangen heller. 0803-bloggen har fått voldsomt mye ros og skryt, spesielt fra Hjorthens harem, en gruppe som stiller såpass sterkt i norsk blogging - og er så tøffe i tonen - at jeg tenkte at de kunne tåle et smålig angrep utenfra.

Ha ha! Jeg må le veldig mye når jeg tenker på denne hissige runden som så vidt jeg husker var noe av grunnen til at Hjorthen sluttet å blogge i ca 4 dager, noe jeg personlig tok meget tungt. Jeg gjetter at hvis Maren, Radiohode og Betty42 fortsatt blogger i 2008 kommer de til å møte seg sjøl i døra i klikkdebatten versjon 08. De kommer til å oppdage at det bare er mulig å følge med på et visst antall blogger, at ikke alle blogger der ute er like interessante for dem heller og at nye bloggere føler seg utenfor deres gode selskap.

Og så kommer en av dem til å skrive en like meningsløs post som dette. Og noen kommer til å minne om at den store blogg -og linkedebatten 2008 ble forutsett allerede 11. januar 2007.

Selveste 2008, så fjernt og allikevel så nært. Kommer snart til en blogg nær deg. Det er vel bare å starte å glede seg.

Litt intranett

Ha ha! Ha ha ha! Ha ha ha! Du kan bare gratulere deg selv, for du må ha gjennomsnittelig 11,32 års skolegang for å lese Fjordfittas vanskelige blogg. Ja, tenk for det må du, og hvis du ikke har 11,32 års skolegang - gjennomsnittelig - så bare piss off.

Dette er matematisk og vitenskapelig bevist. Gå hit hvis du ikke tror meg. Ha ha! Fant denne sykt kule testen via Iskwew. Og nå kan du och jag nikose oss med de objektive resultatene av den komparative analysen:

Bloggens andel komplekse ord, ord med 3 stavelser eller mer:
Jeg vinner hele kalaset, og det betyr at DU også gjør det, hvis du er fast innringer. Ha ha! Se på dette.

Fjordfitte: 18,36 %
Fra Balkongen: 16,9%
Hjorthen: 13,6%
Undre: 13,3%
Drusilla: 12,74%
Mihoe: 12,6%
Lindkvist: 12,47%
Iskwew: 10,5 %

Ikke bare det, jeg er også en klar vinner når det gjelder ord med 4 stavelser eller mer, noe som såvidt jeg kan skjønne er et tegn på et ubegripelig høyt niveau, menneskelig og kulturelt. Jeg har nemlig 594 slike ord av totalt 6570, mens Hjorthen har 631 av 15480 totalt. Lindkvist har 192 av 4480 og Drusilla 224 av 4450. Mihoe har 122 av 2229, noe jeg syns virker som et merkelig resultat, siden jeg er overbevist om at hun har skrevet mye mer. Men kan matematikken ta feil?

Så er det 3 forskjellige lesbarhets-indekser, og jeg (og derfor DU) vinner 3 av 3. Ha ha!

Gunning Fog:
Denne indeksen sier grovet regnet hvor mange års utdannelse du trenger for å lese tekstene. Ha ha!

Fjordfitte: 11,32
Fra Balkongen: 10.49
Hjorthen: 9,68
Drusilla: 8,61
Mihoe: 8,49
Undre: 8,41
Iskwew: 8,33
Lindkvist: 8,32

Flesch:
Jo høyere tall, jo lettere er det å forstå innholdet. Det anbefales å ligge på 60-70.

Fjordfitte: 57.93 Ha ha! It's hilarious!
Fra Balkongen: 63,14
Hjorthen: 69,48
Undre: 71,32
Mihoe: 71,91
Drusilla: 72,09
Lindkvist: 72,47
Iskwew: 76.07

Flesch-Kincaid:
Denne indeksen beskriver noe av det samme som Gunning Fog, altså antall år på skolen du trenger for å forstå innholdet.

Fjordfitte: 7,65
Fra Balkongen 6,78
Hjorthen: 6,20
Drusilla: 5,45
Lindkvist: 5,40
Mihoe: 5,38
Undre: 5,24
Iskwew 5,22

P.S Hvis det er noe galt eller tallmessig unaturlig i denne posten, så er det fordi jeg har klipt og limt masse fra Iskwews tekst, og fordi jeg er skikkelig, skikkelig tallblind. Jeg trodde for eksempel at jeg hadde tapt Flesch-Kincaid-indeksen fordi 7,65 jo ser ut som et mye lavere tall enn 6,78.

P.P.S Hvis du føler at du ikke passer inn som leser her kanskje du forsøke deg på den mer folkelige Wall Street Journal? Den trenger du nemlig bare 11 års skolegang for å lese.

P.P.P.S Etterpå sjekket jeg dessverre den abdiserte lottens blogg. Nå angrer jeg, men i den vitenskapelige etterrettelighetens navn må jeg ta med at lotten er den egentlige vinneren av Flesch-indeksen med en lesbarhet på 55.06, og dessuten 21,36 % ord med 3 stavelser eller mer.

Bloggmessig

Er det noen som skjønner greia med sånne folk som legger igjen kommentarer som bare består av andre menneskers utsagn evt med en eller flere sidehenvisninger? Hva er problemet til disse søplefolka? Kan de ikke tenke selv, kan de ikke norsk? Lider de av en form for intellektuell dysleksi eller hva faen er problemet?

Ikke bare dukker de opp i ditt eget kommentarfelt, nylig så jeg at en eller annen gjøk hadde kopiert noe jeg hadde skrevet og postet det i kommentarfeltet til Knut Stian med henvisning til min URL. En gang gjorde en nazitype noe lignende på diskusjonsforumet til Universitas av alle steder. Dette er jo ikke til holde ut! Det kan ødelegge mitt renommé! Dårlig for meg!

Eksisterer det ikke en uskreven regel mot dette misbruket og denne forsøplinga av kommentarfunksjonen? Hvis det ikke gjør det, foreslår jeg at vi snarest oppretter en slik regel.

Til alle gjøker og nazityper der ute: vær så vennlig å la være å legge igjen kommentarer her dersom dere ikke kan tenke selv.

Ein røynd bloggar talar ut

Eg er røynd + eg er bloggar = eg er ein røynd bloggar. Ho ho! Ein uslåeleg kombo! Ikkje berre det, eg er stokk dum óg. Sjå no, om du ikkje trur meg. Eg skal nemlig blogge om blogging. Ja, ikkje mas. Eg veit at det er ikkje så bra. Det er navlebeskodande og alt det der. Men fuck det.

I dag har eg satt meg fore å seie noko som er sagt tusen gongar før. Skjønar du? Skjønar du konseptet? Eg skal berre skrive sjølfølgeligheitar! Dette skal eg ha med:

1) dei fleste bloggar har nesten ingen lesarar
2) politikkbloggar er drit
3) politikkblogging er synsing (Forresten, veit ikkje om eg kan ta med det. Eg vil jo ikkje virke for smart. Det er ikkje stilen min, skjønar du.)
4) bloggarar skriv på impuls
5) Hans Rustad er nuts
6) blogging er ikkje journalistikk, blogging er... blogging

Eg trur dette kan bli bra, folkens. Sjøl om eg skal gå inn for å vere mest mogeleg banal og uoriginal, skal eg ta med pkt 1 – for shock value! Tenkjar bloggarane blir forskrekka når dei får sanninga i fleisen. Ja, det er jo berre andre bloggarar som les det eg skriv. Og kanskje mamma og tante Aletta.

Samtidig som eg skal skrive ein uoriginal og banal tekst har eg lyst å prøve å vere genial óg. Det geniale trekket mitt er å kritisere politikkbloggar, samtidig som eg refererar til Hjorthen, som driv mest med tant og fjas, i alle fall veldig lite politikk. Eg kan gjere litt narr av noko Hjorthen skreiv for gøy slik at han framstår som overfladisk og narraktig. Ein narr, ein fjomp. Slik slår eg – særs elegant um eg sjøl må seie det - to flogar i eitt smekk. Eg får både Hjorthen og politikkgrumset til å virke dumme og useriøse. Mens eg sjøl, den røynde bloggaren, vil virke smart, fordi eg både evnar å kritisere generelt og lenkje spesifikt. Eg trur ikkje at nokon kommer til tenkje at det er litt far out å samanlikne humorbloggar og politikkbloggar. Skjønar du? Nei, du skjønar det ikkje?

Men no har eg tenkt så mange originale tankar at det halve kunne vere nok. No må eg kvile. Måten eg kvilar på er at eg åpnar skallebrasken, tek ut hjernen min og legg han på formalin. Det er mest berre slik me supergeniar får kvile fra dei små grå som alltid hamrar og bankar så infernalsk. Nevnte eg at eg er Mensa-medlem?

Blogg om blogg, altså meta-gnål

Etter at jeg utarbeidet et diagnoseverktøy for bloggere og brukte meg selv som forsøksperson i vitenskapens tjeneste, innså jeg at jeg er angrepet av bloggdepresjon. Men litt meta-gnål kan sikkert kurere meg. Det er jo så mye å irritere seg over.

For eksempel en fyr som heter Paal Leverås. Han trodde at "bloggerne hadde potensial i seg til å velte regjeringer, sparke kringkastingssjefer og gjøre journalister så pinlig berørt at de ble rammet av skrivevegring for resten av sin karriere". Han kjente "den gamle gode lukten av sprengstoff rive i [sin] sensasjontrenede nese". "Nå får grasrota en stemme", tenkte Paal, "og den skal vi jammen meg bli tvunget til å lytte til alle sammen".

Ja vel, nesa til Paal er tydeligvis mer sensasjonslysten enn sensasjonstrenet. Ja vel, han begynte å interessere seg for blogging i stedet for å kjøpe seg en fotballklubb. Ja vel, han ironiserer. Eller gjør han? Ja vel, jeg skjønner ikke forskjell på tull og seriøst – en trist og farlig bivirkning av bloggdepresjon.

Så var det dette med grasrota. Hva er grasrota? Grasrota er venstresidens versjon av folk flest. Grasrota er bra. Grasrota er snill. Grasrota er sunn og hærlig. Grasrota snakker selvfølgelig samnorsk, et språk som ikke fins. Ja vel, jeg hater grasrota.

Drømmen om grasrota er naiv, stupid og totally... AKP. Hva slags mennesker er det som tror at denne grasrota kan og vet så mye bedre enn for eksempel journalister, og at den samme rota bare sitter og venter på at det skal dukke opp et verktøy (altså blogspot) de kan bruke til å velte regjeringer? Sånt gjør meg bare mer deprimert. Fordi det virker som om utdanningssamfunnet har feilet 100 %. Og da kan du spørre deg hva som var vitsen.

Vel. Nok selv-medisinering. Nok blogg om blogg. Jeg ble ikke kurert, så mye er sikkert. Å blogge om hvordan andre bør blogge er kvalmt og tråkigt. Men å blogge om hva andre bør blogge om, ja, det er vel noe helt annet. Så det skal jeg gjøre. Her er min ønskeliste om hva andre bør blogge om:

Androida: Det personlige møter det litterære. Om reaksjoner du får på din blogg IRL.
Drusilla: Voldtekt og trafficking-saker i norsk rett.
Hjorthen: Bloggebyen. Avsi dom. Hvor står vi og hvor bør vi gå?
Kachine (avdød): En skummel påskekrim med erotiske undertoner.
Kreksene: Tor Milde som seksuelt objekt. Et portrett.
lotten: Øystein Rottem, en grundig konsekvensanalyse.
Marion: Opptaket til UDs aspirantkurs. Rapport. En kvalitativ tilnærming.
Mihoe: Mihoe møter mørke, mystiske menn. En serie i mange episoder.
Saccarina: Utenriksdekningen i NRK.
Spaltet: Om (fraværet av) muslimer og personer med ikke-vestlig bakgrunn i den norske blogosfæren.
Tenke.no: Hjernen, psyken og forholdet mellom EPA og DHA. (Hvem har rett og hvem har feil - Eye q eller Triomar Memorex?)
Tiram: P3-Marte vs P3-Mina. Må de hjernedøde vinne over de morsomme? Er det en regel om det?
VamPus: FrPs fremgang, Høyres fall. En forklaring.

Hvilken type blogger er du? Ta testen!

Hva er weblog, det som kalles blogg? Hvem er bloggerne? Å, dette er viktige og vanskelige spørsmål som jeg håper aldri mer vil bli stilt. Men én ting vet jeg: noen syns det er så gøy å blogge at de får overdose eller såkalt bloggdepresjon. Dette kan ende tragisk. For eksempel lotten og Hjorthen syns det var så gøy å blogge at de måtte slutte med det. Sørgelige greier! Som om ikke dette er ille nok, finnes det også de som syns det er så treigt å blogge at de ikke klarer å slutte. Et eksempel er den såkalte Writer'n. Han er veldig opptatt av at bloggene var mye bedre før, da de ble "drevet av skarpskodde, ofte anonyme innsidere med innsikt i de lukkede rom". Derfor dukker Writer'n stadig opp hos stakkars tålmodige Marion, der han legger igjen endeløse kommentarer om hvor bra alt var i gamle dager og hvor dumt alt er nå. Tenk så leit om noe av dette skulle ramme deg. Hva skulle du gjøre? Kanskje du måtte ta medisin. Men først måtte du få en diagnose. Ta derfor Fittas bloggtest for å finne ut hvor du står. Dette diagnoseverktøyet er utarbeidet etter de strengeste og beste vitenskapelige kriterier. Svar ærlig.

1) kaller du blogging blogosfæren?
2) kaller du blogging Blogostan?
3) kaller du blogging SMS?
4) ser du på blogosfæren som en viktig utfordrer til MSM?
5) har du vyer for blogosfæren?
6) syns du det er for mye pludring i blogosfæren?
7) syns du blogosfæren var mye bedre før?
8) har du i løpet av de siste tre måneder vært helt oppslukt av blogg i timer i strekk?
9) har du blogget om hvordan andre bloggere bør blogge?
10) har du blogget om andres aktivitet i kommentarfelt?
11) får du dårlig samvittighet når du ikke kommenterer noe du syns var bra skrevet?
12) får du dårlig samvittighet når du ikke har sjekket noens blogg på noen dager?
13) blir du sur når noen fjerner deg fra linklisten sin?
14) har du blogget om andres linklister?
15) har du organisert linkene dine etter andre kriterier enn alfabetet?
16) har du i løpet av de siste tre måneder løyet for deg selv eller andre (for eksempel din arbeidsgiver) om hvor mye tid du bruker på blogging?
17) syns du likestillingen har gått for langt?
18) har du i løpet av de siste tre måneder blitt rammet av uforklarlig nedstemthet?
19) får du dårlig samvittighet når du ikke linker til noen som linker til deg?
20) syns du det er gøy å blogge?
21) syns du det er treigt å blogge nå som blogosfæren har blitt så mainstream?
22) har du i løpet av de siste tre måneder forsømt dine venner eller daglige gjøremål til fordel for blogging?
23) opplever du følelsesmessig ubehag ved tanken på å være uten nett-tilgang?
24) syns du det er viktig å stå frem som blogger?
25) har du i løpet av de siste tre måneder brukt mer tid på blogg enn du egentlig hadde planlagt?

***********************************************************************************
FASIT. IKKE JUKS. FASIT. IKKE JUKS. FASIT. IKKE JUKS. FASIT.
***********************************************************************************

Ja-svar gir bokstavpoeng.
1BC 2A 3D 4BC 5BC 6BC 7C 8A 9BC 10BC 11AB 12A 13B 14BC 15A 16AB 17C 18A 19A 20AB 21C 22A 23A 24BC 25ABC

***********************************************************************************
DIAGNOSE. DIAGNOSE. DIAGNOSE. DIAGNOSE. DIAGNOSE. DIAGNOSE
***********************************************************************************

Flest A: Du står i fare for å utvikle bloggdepresjon. Synd på deg!
Flest B: Du kommer til å havne på frokost-tv. Synd på deg!
Flest C: Du er dømt til å fyke rundt som en gris i bloggebyen og legge igjen bitre kommentarer til evig tid. Synd på deg!
1 D: Du er Sissel Benneche Osvold. Synd på deg!!

Do-skriblerier, de unødvendige ytringene

Skal ytringsfriheten kun beskytte de nødvendige ytringene? Eller de dannede, respektfulle ytringene som ikke kan oppleves som støtende? Etter hva jeg forstår er det det de nye fromme ønsker seg. Det er en ytringsfrihet de kan få billig.

For eksempel blir denne jævla fittebloggen da ikke omfattet av ytringsfriheten – eller skal vi si ytringsansvaret. Jeg har jo fornærmet og irritert noen. Det finnes de som misliker det jeg skriver og ordene jeg bruker. Særlig er fitte et ekkelt og ufyselig ord for mange, et ord de i hvert fall ikke vil lære de små døtrene sine. Dersom jeg skulle forholde meg til ytringsansvaret og den fornuftige, respektfulle selvsensuren de fromme ønsker seg måtte jeg stilt meg disse spørsmålene:

Kan jeg bruke det folkelige, men upopulære ordet fitte når det gir uheldige, kanskje pornografiske assosiasjoner?

Kan jeg si at jeg ønsker meg et ord som hore vi kan slenge etter menn og unge gutter for å få dem til å føle seg ille til mote?

Kan jeg si at jeg hater Saudi-Arabia når wahabismen ikke er min kultur og jeg som vantro ikke har noe med hvordan dypt troende muslimer lever ut gudstroen sin?

Kan jeg si at wahabismen er ond og pervers når mange muslimer rammes av rasisme?

Kan jeg gjøre narr av dyrkingen av Erik Bye når den åpenbart gir mening for mange?

Svarene her ville bli nei, nei, nei, nei og nei.

Videre ville jeg måtte stille meg spørsmålet om noe av dette er nødvendige/fornuftige/respektfulle/smakfulle ytringer som bidrar til fred og toleranse. Svaret ville helt klart være nei. Hele denne bloggen er unødvendig, smakløs, tildels intolerant og uegnet til fredsskapende virksomhet.

Derfor er jeg personlig glad for ytringsfriheten slik vi kjenner den. Den er bra for fitter som meg. Jeg tror ikke jeg vet alt eller har rett i alt. Derfor er jeg glad for ytringsfriheten. Den lar folk motsi meg.

Noen mener Muhammed-karikaturene er en dårlig sak for ytringsfriheten fordi de er som do-skriblerier. Nå kan jeg være enig i at do-skriblerier generelt hører hjemme på do og ikke i avisen. Men saken er at jeg syns disse tegningene var både treffende og morsomme (som do-skriblerier jo av og til er). Særlig den med Muhammed med en bombe i turbanen - et meget godt bilde på terroristenes tolkning av Muhammeds budskap - og den med den livredde tegneren som har skrudd av lyset, trukket for gardinene og så kikker seg engstelig over skulderen mens han tegner den fredelige profetens ansikt. Hva er tegneren så redd for? Religionen som betyr fred? Det er da ustyrtelig komisk.

Det sies stadig at vi har mistet forståelsen for det hellige, og at det er derfor vi ikke kan forstå "muslimenes" reaksjon på karikaturene og hvor ufattelig dyp krenkelsen er. Mulig at dette er riktig. Det ingen sier er at vi dermed også har mistet en hel rekke grusomme sider ved vår kultur. Jeg nevner kort kvinnehat, homohat, aksept for vold mot kvinner og barn, seksualfiendtlighet, autoritetsangst, respekt for tilranet makt. Det sies heller ikke at ideen om det hellige – hos oss forstått som den mannlige, allmektige guden - er uløselig knyttet til disse fenomenene.

Hvis man som jeg ser ideen om den mannlige guden som en trussel mot egne verdier og hardt tilkjempede rettigheter blir dette en prinsipielt viktig sak, ikke et spørsmål om dårlig smak er fornuftig eller ikke. Og uansett mener jeg at do-skriblerier kan ha mye for seg og selvsagt bør omfattes av ytringsfriheten. Men det er vel ikke så rart, for jeg er jo bare en fitte.