Fjordfittes blogg-regler
Vel, hvis vårt slagord skal være "aldri mer intern" er det kanskje ingen stor interesse for meta-ragnarok. But I’m on a roll. Så jeg føler for å kringkaste mine bloggprinsipper:
*Ikke skriv om noen som ikke selv har søkt offentlig oppmerksomhet
*Ikke skriv om andre menneskers privatliv
*Hvis du gjør allikevel gjør dette, be om tillatelse, eller anonymiser
*Vær spesielt forsiktig i omtale av mindreårige
*Vær forsiktig med bruk av navn, særlig i overskrifter, på grunn av nettets egenart
*Skill mellom argumenter, ytringer, handlinger og mennesket bak
*Slett sjikane og spam, men ikke sensurer kommentarer bare fordi du ikke liker innholdet og/eller avsender
Dette er altså ikke et uttømmende regelverk, det er kanskje bare mine preferanser, og en oppsummering av at det som plager meg mest med blogging per idag er gapestokk-mentaliteten og at flere og flere ikke forstår - eller ikke bryr seg om - skillet mellom det som er offentlig og det som er privat.
Jeg skjønner at disse prinsippene ikke passer for dagbokskribenter og lignende, ettersom det stort sett er umulig å si noe relevant om sitt eget privatliv uten samtidig å si noe om andres, men a) det er ikke mitt problem og b) det er dette som er hele problemet med å skrive dagbok på nett.
Jeg kan heller ikke si at jeg har overholdt alle punktene selv hele tiden, men med unntak av pkt 5 (pre-blogg hadde jeg aldri reflektert over hvordan Google fungerer, og det tok meg ganske lang tid å skjønne det), er dette prinsippene som har ligget i bunn for min blogg. Generelt har jeg ofte reagert svært negativt når andre bloggere ikke har fulgt disse reglene, men jeg vet ikke om jeg har skjønt hvorfor, siden jeg ikke har formulert for meg selv hvilke prinsipper jeg holder meg til. Nå har vi kommet til et punkt der det føles som en nødvendighet.
For eksempel ville det være utrolig praktisk om folk opplyste på forhånd at de ikke skiller mellom handlinger/ytringer og personen som fremfører dem (slik at all kritikk oppleves som personsjikane og mobbing) eller at de mener de har rett til å publisere alle sine tanker om andres privatliv og ”livsvalg” på nett eller for den del om de er ”personlige historie-forskere” (slik at de ikke vil ha spørsmål vedrørende de historiske ”fakta” de presenterer).
Dette er jo ting man finner ut etter hvert uansett, men for min del er jeg så lei av ørkesløs kommunikasjon med folk som har en helt annen virkelighetsoppfatning og et helt annet nett-syn enn meg selv at jeg vil foretrekke å vite de grunnleggende tingene før jeg sløser bort ord og formuleringer. Tenk så praktisk hvis folk kunne ha et lite symbol på bloggen sin, a little badge som signaliserte at de er motstandere av logisk tenkning, at de er ”personlige forskere” eller hva det nå måtte være.
Som sagt, I’m on a roll, så jeg fortsetter med noen virkelig gode råd til meg selv og andre:
*Vær forsiktig med å kritisere privatlivsbloggere, ettersom privatlivet er mer sårbart for kritikk enn andre emner
*Ikke delta i diskusjoner hvis det er hyggeprat du ønsker
*Ikke jug, ikke stakkarsliggjør deg selv
*Ignorer bloggere som ikke kan tenke logisk, som opptrer urederlig, som driver renkespill
20 kommentarer:
Eg blei heilt satt ut av "Legg inn en kommentar"-muligheten.
Men altså: For folk med alminneleg anstendighet og god folkeskikk trur eg regelverket kunne kortast ytterlegare ned.
Og for folk som manglar begge deler trur eg slike regelverk kan brukast til å tørke seg i rumpa med.
For meg er det mest interessant der normalt anstendige og godt oppdratte mennesker kjem til å gjere noko som oppleves krenkande, utan å forstå det sjølv. Og då trur eg nettopp dette med å nevne navn, og å diskutere versus koseprate, samt dette med å blande privat og offentleg er tre viktige moment.
Eg syns du er inne på noko, med andre ord.
Enig i at det burde være helt unødvendig å formulere dette som et regelverk, og det har det også vært inntil nylig. De fleste av oss har dette i ryggmargen (selv om mange av oss tråkker over noen ganger).
Du har sikkert rett i de som ikke har noen ryggmarksrefleks på dette helst vil tørke seg i rævva med våre prinsipper, men hvis resultatet for dem da blir boikott, ignorering og generelt mindre moro vil de kanskje finne ut at det er best for dem å føye seg etter oss.
Spiller ingen rolle for meg om de gjør det av sitt rene hjerte eller av strategiske årsaker eller som de føler seg diskriminert av et ondt oligarki. Jeg er bare på en mission for å rädda bloggingen fra søpla.
I praksis fører jo dårleg oppførsel på nett til at folk får MEIR merksemd enn ellers.
Ja klart, det er noe irl og url har felles, derfor mener jeg boikott er veien å gå overfor de som har en generell politikk på å krysse akseptable grenser.
Uten at det betyr at negativ adferd ikke skal konfronteres og diskuteres.
Det er veldig vanskeleg å boikotte/ignorere samstundes som ein irettesetter/konfronterer/tar avstand og diskuterer.
Tja, d kommer jo an på hva man legger i å boikotte/ignorere. Jeg boikotter enkelte bloggere i den forstand at jeg ikke vil delta i kommentarfeltene deres og ikke vil linke til dem, men jeg leser da gjerne det de skriver og diskuterer gjerne nett-adferd jeg oppfatter som problematisk.
Største problemet med å boikotte "bloggere som ikke kan tenke logisk" er at de da får fritt spillerom. Et ok eksempel der må være kristenblogg.no. Hvis jeg først går inn der, kommer jeg meg aldri ut fordi jeg ikke klarer la være å påpeke helt åpenbare logiske brister (type evolusjonsteorien tar feil, ikke type gud finnes).
Angående badge: kan ikke noen av 1337bloggerne (sonitus?) ta på seg å lage en sånn badge? Synes man kan ta utgangspunkt i de bombepunktene som står her, som forøvrig minner litt om Vær Varsom-plakaten (uten at vi - i vårt webanarki - kommer til å ha noe BFU). Men dette er jo ganske gjennomførbart, er det ikke?
"Hvis jeg først går inn der, kommer jeg meg aldri ut" !! Så hvorfor gå inn i det hele tatt? For å holde ut på nett må man (dvs jeg) holde seg unna den totale meningsløsheten. Hvis man ikke har glede av ørkesløs kommunikasjon med complete nutters.
Det har ikke jeg. Men det er det alltid noen som har. Derfor tror jeg ikke faren for at de får fritt spillerom er spesielt overhengende.
Jeg prøver (og ikke er det så vanskelig heller) å ignorere blogger som sprer om seg med usaklig drittslenging fordi man ikke liker sitt eget liv og synes det er bare rettferdig om verden blir litt verre for andre også.
Og det hadde vært fint om alle boikottet disse bloggene.
Men virkeligheten er at det finnes andre der ute som heller ikke er så trygg på seg selv, og som kaster seg over dem og applauderer når de kommer over sånne poster. Det er ikke alle som skjønner at synes jeg dette er forfriskende så er det på tide med en fritidsaktivitet. Det er ikke alle som skjønner at selv om jeg kanskje ikke er enig med personen dette handler om, så betyr ikke det at alt er lov.
Jeg tenker at hadde jeg kommet over en slik post om meg selv, og kommentarfeltet hadde vært utelukkende skadefro heiarop, så hadde det vært lettere å ta det personlig.
Så når det kommer noe ekstra patetisk og ondskapsfullt,rettet mot en enkeltperson, og jeg vet at bloggeren ikke har tenkt å gi seg med det. Da klarer jeg ikke la være å si ifra, som en motvekt.
Det blir alltid en balansegang. Men hvis vi bruker ”angrepet” på HHS som eksempel er det slående at nesten ingen sier noe positivt om posten, ingen applauderer eller kommer med skadefro heiarop. (det er vel sånt folk gjør i MSM, blant bloggere har jeg knapt sett den type respons)
Det er dere som reagerer negativt som har gitt posten ekstremt mye oppmerksomhet gjennom alle kommentarene. Selv om det er godt ment mener jeg det blir feil. I denne type tilfeller tror jeg ignorering av det aktuelle kommentarfeltet er mest effektivt + evt uttrykke støtte til den man mener er krenket andre steder.
Det vil alltid være noen som tolker fravær av kritikk som stilltiende samtykke, men verden er full av dumme og onde folk og det er håpløst å la dem sette standarden. Det blir på en måte å belønne negativ adferd.
Jeg vet ikke om problemene til Mytteristen ligger bare i det å ønske oppmerksomhet rundt seg selv. Hun er tross alt voksen og mor, altså litt over se-på-meg-jeg-provoserer-fnis alderen.
Synes jeg husker det var mer skadefro tendenser sist hun var ute etter samme person, mindre negativt, og hun lot det ikke være med den posten.
Denne gangen var det mindre av den typen, mer negative reaksjoner, og noen yay action! (hvor patetisk liv må man ha for å synes at uthengninger i bloggerbyen er spennende?)
Oppmerksomhet eller ikke, jeg synes fortsatt det var riktig å reagere akkurat der.
Jeg slettet forøvrig en kommentar noen la igjen med link til posten, så nye lesere får hun ikke gjennom min deltakelse.
Det er godt å se motstand og (skarpe) tilsvar mot idioti, men å diskutere på en premissene til antilogiske mennesker er å stange hode i veggen. Jeg er for ingnorering, men følger ikke alle gode regler i mitt eget hode selv.
Det der med å stakkarsliggjøre seg selv har jeg tenkt på, jeg reagerer omtrent like negativt på det som jeg reagerer på offentlig gråting noe jeg ofte ser på som pinlige hersketeknikker. Jeg har ikke gode tilsvar på sånt da jeg blir en slem kynisk heks.
Samma her! Men så lenge reality, "enjoydiary" og selvfremstilling er en sentral del av mange bloggeres prosjekt må vi bare regne med en god del stakkarsliggjøring og krokodilletårer, ettersom selvmedlidenhet er en helt naturlig menneskelig følelse.
Jeg syns ellers dine tekster og din måte å håndtere formatet skiller seg positivt ut. Som leser har jeg aldri fått følelsen av at du henger ut noen, selv om du skriver i jeg-form og tilsynelatende om virkelige hendelser.
Er enig med deg at det er ofte bedre å ignorere en blogg som er helt "på jordet", i de fleste tilfeller skrives jo bloggen for å få oppmerksomhet.
Det er noe som irriterer meg når det gjelder nyheter også, altfor mange nyheter slås stort opp i tilfeller der nyheten (eller personen/gruppen som skapte nyheten) heller skulle vært ignorert, og glemt fortest mulig.
Fantastisk at du har åpnet kommentarfeltet ditt igjen - selv om det bare er under én post! Gjerne mer av det!
Jeg synes den forrige posten din var utrolig flott, den om Lexidhgate. Der formulerte du - logisk og strukturert - nettopp hva som er skillet mellom harselas og personangrep samt mellom det private og offentlige, og det på en forbilledlig måte. Etter å ha lest posten din stod det klart for meg hvorfor jeg synes det er greit å le av "Mads Larsen"- og "Aslak Nore"-harselas, mens personangrepet på HHS var under beltestedet. Takk for det.
Så er spørsmålet - skal man gripe inn overfor personangrep mot andre bloggere eller ikke? Vel, jeg tar høyde for at jeg er ny i bloggosfæren, men jeg mener allikevel at man bør gripe inn - av flere grunner:
- Menneskelig oppførsel formes i stor grad gjennom sosiale korrektiver. Man lærer altså hva som er akseptabel oppførsel av andres reaksjoner.
Internett har i tillegg den utfordringen at det kun er det skrevne ord som kan formidles. Man kan altså ikke oppfatte reaksjoner av mimikk eller gester osv., så korrektivene må være tydelige.
- I forrige ukes mye omtalte bloggpost var det flere kommentatorer som ga uttrykk for at de trodde mange stilltiende støttet de synspunktene som ble frontet. Derfor ble det viktig i akkurat den situasjonen å gi uttrykk for at man ikke var en del av de stilltiende sympatisørene.
- Så er det personagrep i seg selv, da. Det er rett og slett guffent. Jeg klarer ikke å få forbi det, like lite som jeg greier å gå forbi mennesker som blir antastet på gata. For meg blir det riktig å gripe inn, å forsvare det mennesket som blir angrepet. Dessuten - hvis jeg hadde blitt uthengt i diverse blogger - tror jeg jeg hadde satt pris på at andre tok meg i forsvar. Det tror jeg er en menneskelig reaksjon.
Internett har også den utfordringen at det er mulig å nå ut til store masser anonymt. Mange greier ikke å ta den utfordringen på strak arm. Jeg leste nylig et kommentarfelt hvor det ble sagt at at Internett også bør ha plass til de sarte, de tynnhudede og ømskinnede. Det synes jeg er en god rettesnor. Det bør ikke være slik at kvasi-anonymitet og manglende frykt for represalier fører til at Nettet blir en tumleplass for personangrep og feider.
Skal man la dem som tråkker over grenser leve sitt eget liv? Jeg klarer ikke å se gode argumenter for det. Hva lærer de av det?
På den annen side er den tredje, store utfordringen til Internett at alt som skrives, også lagres og kan hentes frem igjen og igjen for å nøre oppunder gamle konflikter. Det stiller store krav til den som formulerer seg om å aldri skrive i affekt, aldri komme med ubegrunnede beskyldninger og i det hele tatt aldri si noe som man skulle ønske man kunne ta tilbake igjen. Hvor mange greier det?
Konklusjonen må vel bli at det er lett å gå i baret for noen hver, og hvis man ikke greier å gi konstruktiv kritikk, er det bedre å la være.
Har lyst til å avslutte med å si at jeg også likte bloggposten din om Aslak Nore. For et par uker siden skrev jeg en lignende post hvor jeg dro paralleller mellom Aslak Nore, litteraturkritikeren Rose og Jan Guillou. Det de har felles, er som kjent at de er svært kritiske til Åsne Seierstad. Men de bruker ganske forskjellige teknikker. Morsomt hvordan Åsne Seierstad provoserer menn.
"Experienced participants in online forums know that the most effective way to discourage a troll is usually to ignore him or her, because responding encourages a true troll to continue disruptive posts — hence the often-seen warning "Please do not feed the troll"
http://en.wikipedia.org/wiki/Internet_troll
anonym - ok, jeg tar det poenget, og kanskje har du rett.
Men hvis det er tilfelle, følger det som en naturlig konsekvens at også enhver post som handler OM den aktuelle bloggen/bloggeren blir å "gi mat til trollet". For i et så lite miljø blir alle postene om dette temaet lest av alle involverte parter. Og det utgjør også en form for oppmerksomhet. Altså, hvis policyen er å ihjeltie/ignorere, blir det også feil å debattere det her.
Jeg er helt enig i at vi skal gi sosiale korrektiver til de som bryter akseptable grenser. Jeg ønsker egentlig mer av dette. Men jeg er enig i med Anonym: når det gjelder troll-bloggere tror jeg det sterkeste sosiale korrektivet er taushet, ignorering, tomt kommentarfelt, fravær av linker - fordi det er det er det motsatte av det de vil oppnå.
Ok, en tekst på nett er ikke forbeholdt bloggere, men jeg tror oppmerksomhet fra andre bloggere er den sterkeste drivkraften for de fleste av oss + at hvert klikk bidrar til google rank, og det er først og fremst bloggere som klikker en blogg opp. Om noen tror et tomt kommentarfelt og evt null linking betyr at alle stilltiende er enige i det de skriver mener jeg er et intellektuelt problem for den enkelte.
Får du ingen lesere, ingen linker, ingen kommentarer, ingen rangering på bloggrevyen-populær vil jeg tro interessen for å poste dør ganske raskt.
Jeg mener mange bloggere forsterker og belønner negativ nett-adferd når problematiske poster (sladder, gapestokk, VamPus-blogging) igjen og igjen havner på bloggrevyens populær-liste, og dynges ned av kommentarer. Kommentarer er hard valuta i denne sammenhengen. De gir en spiral-effekt fordi ”alle” vil se hvordan diskusjonen utvikler seg, om det blir krangling og spas. Sånt er blogg-party, noe alle leserstatistikker bekrefter. Derfor syns jeg det er bedre å støtte den man mener er krenket andre steder. Jeg syns ikke det er det samme som å mate til trollet.
Nå mener jeg heller ikke at vi aldri skal korrigere hverandre, for som du sier er det lett å gå i baret, og det gjør de fleste av oss innimellom. Da er det veldig bra å få det påpekt, slik at man kan rydde opp, evt tenke noen nye tanker.
Så når jeg snakker om ignorering mener jeg ikke rene dumheter, tabber, temperament som eksploderer. Jeg mener troll du vet har en problematisk adferd og som du skjønner at det ikke er noe poeng å argumentere mot hvis du ikke drømmer om å være vedkommendes terapeut. Når man har blogget en stund skjønner man hvem dette gjelder, dvs hvem man deler grunnleggende ideer med. Om jeg vil kommentere eller ignorere går derfor mye på hvordan jeg vurderer bloggerens nettadferd. For nye bloggere blir jo dette annerledes.
Jeg er enig i at nettet skal ha plass til de tynnhudede og de som vil bruke nettet til selvfremstilling (ofte samme sak). Men de kan ikke få sette standarden, for det er dessverre ingen grenser for hvor tynnhudede og sårbare noen er når det passer sånn. Det blir fort en hersketeknikk. Et meget aktuelt eksempel er den clairvoyante ”borgerredaktør”-virksomheten i ”borgeravisa” iNorden. Jeg mener slik tynnhudedhet ødelegger mediet like mye som det som befinner seg i den motsatte enden av skalaen.
Et annet eksempel er at mange ser ut til å oppfatte kritikk mot en blogger som kritikk mot personen bak bloggen. Det syns jeg er i overkant tynnhudet, selv om det klart er gråsoner her. En av fordelene med å benytte pseudonym er i alle fall at det ikke er noen tvil om forskjellen mellom en selv som person og som blogger. En blir ikke mer tykkhudet, men det blir mindre nødvendig å stakkarsliggjøre seg selv, mindre aktuelt å ta kritikk mot nettadferd og tekster som personangrep.
Enig med deg i oppsummeringen av Åsne Seierstad: hun opererer på macho-menns enemerker og det gjør man ikke ustraffet. Nå er det ikke nødvendigvis en straff å se folk som Jan Banan og Ødipus-Aslak blamere seg så totalt, jeg vet ikke, kanskje det heller bør regnes som en slags belønning for godt utført arbeid.
Så utrolig deilig å kunne skrive en kommentar hos Fjordfitte igjen. Mmm. Må bare gjøre det. Ja! Applaus.
Legg inn en kommentar