Å rasjonalisere fascisme

I en kommentar i the Guardian argumenterer journalist Ayesha Khan for at shariadomstoler har livets rett i det demokratiske Storbritannia. Khan har i arbeidet med dokumentarfilmen Divorce: Sharia Style tilbrakt flere måneder ved en shariadomstol i London. Hun vet derfor at sharialovgivningen er diskriminerende:

The process of female divorce (khula) (...) can seem unfair, given that a man may divorce his wife without providing a reason, so long as witnesses are present to observe his decree. A woman, on the other hand, must apply to the council and defend the application in front of the sheikhs, as well as her husband if he chooses to oppose the divorce.

Hun vet også at sharia i sin essens er fascistisk:

Women do not have the same rights afforded to them under sharia law as they do under the British legal system. Their testimony still carries only half the weight of a man's.

Allikevel forsøker hun å argumentere for at det er rasjonelt, eventuelt nødvendig, å tillate sharia-domstoler i det demokratiske Storbritannia. Tankegangen er klassisk, nesten parodisk multi-kulturalistisk. La oss kose oss med å se på hvordan det går:

1) And yet for all that, a great number of women who feel religiously or culturally inclined still prefer a religious divorce to a civil one.

-Det vil alltid være noen som foretrekker fascisme. Det er ikke et argument for å innføre fascistisk lovgivning i et demokratisk samfunn.

2) Indeed, to outlaw the sharia process would make it nigh on impossible for some women to get a divorce of any kind whatsoever.

-Hvis dette er riktig har samfunnet et demokratisk problem. Da må samfunnet løse dette problemet ved å sørge for at demokratiet og loven omfatter alle borgere, uavhengig av gruppetilhørighet. Samfunnet kan ikke løse eller dekke over problemer ved å akseptere at noen borgere fratas rettigheter.

3) People who go to the council do so because they need religious guidance - and until the state can provide that they will find it elsewhere.

-Religiøs veiledning er en privatsak, og faller derfor utenfor statens oppgaver og ansvar. Religiøs veiledning må ikke forveklses med lovgivning og lovanvendelse, som er statens oppgave og ansvar, altså ikke et privat anliggende. Der religionsutøvelse og andre private preferanser kolliderer med statens lover er det de private preferansene som må vike, ikke statens lover.

4) Marriages or divorces that have not been given statutory recognition can lead to a host of abuses and confusion, but for people of faith, the overriding priority is that they are sanctioned in the eyes of God.

-Det er usannsynlig, men mulig at det er riktig å generalisere om gruppen ”people of faith” på denne måten. Hvis ”sanctioned in the eyes of God” betyr et ønske om tilgang til et parallelt juridisk system kan en ikke bli ”sanctioned in the eyes of God” i en demokratisk stat. En kort repetisjon: at noen foretrekker fascisme er ikke et argument for å innføre fascistisk lovgivning i et demokratisk samfunn.

5) The laws and rights of sharia seem archaic to most people in British society. The volume of media coverage following the archbishop's speech suggests that there is not just misapprehension and bemusement, but outright hostility.

-Dette er riktig. Både muslimer og ikke-muslimer mangler ofte kunnskaper om sharialovene. Men man trenger ikke å vite alt for å vite nok. Og hostility, fiendskap, mot fascisme og fascistiske tendenser er bra, ikke dårlig. At noen foretrekker fascisme er ikke et argument for å være vennligsinnet eller tolerant overfor fascismen. Naturligvis er det mange gode grunner til å være vennligsinnet og tolerant overfor fascistene - og deres trofaste følgesvenner opportunistene - som enkeltmennesker.

6) For many, there is an instinct to fight for the rights of the women that are perceived to be undermined or abused by Islamic law. That is an admirable instinct.

-Nettopp. Men at kvinners rettigheter bare er ”perceived to be undermined or abused” av islamsk lov er en misforståelse. Kvinners rettigheter blir underminert og skadet av islamsk lov. At noen kvinner foretrekker fascisme, at det er ulikheter mellom lovskolene og at det naturlig nok også finnes uproblematiske elementer i sharialovene endrer ikke, formilder ikke dette faktum.

7) But those women who need our help most will not seek our assistance if we refuse to take seriously their religious and cultural preferences and practices.

-Det er en ubegrunnet påstand. Å ta hjelpetrengendes religiøse og kulturelle preferanser "på alvor" er uansett noe annet enn å tillate parallell lovgivning. De som trenger samfunnets hjelp skal vite, akseptere og erfare at loven er lik for alle uavhengig av etnisitet, kjønn, religion og seksuell legning. De skal vite, akseptere og erfare at demokratiet omfatter alle statens borgere, ikke bare noen. Og at enhver borger av en demokratisk stat når som helst er fri til å forlate denne dersom demokratiet og prinsippet om likhet for loven ikke faller i smak.

For ivaretagelse av enkeltmenneskets ”religious and cultural preferences and practices”, altså private preferanser, se punkt 3) og 4).