Lexidhgate versjon 2.0?

Jeg aner at vi er på vei mot en ny Lexidhgate, altså det virkelige meta-ragnarok. Jeg føler i alle fall at det er på tide å renske litt opp. Jeg mener det er på tide å klargjøre hvilke prinsipper vi holder oss til, utarbeide en slags felles plattform, der det ikke kan være plass til alt mulig. Vi må også snakke litt om hva som er uakseptabelt. Denne debatten mener jeg Sonitus må ta ansvar for. Dere jobber etter mitt skjønn etter velfungerende prinsipper, men de er så vidt jeg vet ikke klart formulert. Det er kanskje litt av årsaken til de gråtkvalte utfallene mot at Sonitus ikke vil leke i navlelo-gården. Derfor kan det være en fordel å klargjøre hvor vi står. Og også fordi det hele tiden dukker opp nye folk som kanskje ikke har et særlig gjennomtenkt forhold til å publisere tekst på nett.

Det jeg etterhvert oppfatter som et grunnleggende skille mellom bloggere er synet på offentlig vs privat. Det går på hva vi syns vi kan diskutere offentlig, hva vi tolker som krenkelser mot individer, hva vi opplever som irrelevant pjatt som ikke fortjener oppmerksomhet. Det plager meg at det virker som om noen faktisk ikke skjønner at det er et skille mellom offentlig og privat, eventuelt at de ikke bryr seg - unntatt når det går ut over dem selv. Da er de plutselig sårbare og ømskinnede. De setter gjerne andre i gapestokken, men de tåler ikke kritiske spørsmål selv.

For min del får jeg et stadig sterkere ubehag av de på den andre siden. Jeg vil ikke assosieres med dem, jeg vil gjerne slippe å forholde meg til dem og jeg vil ikke at det de holder på med skal bli allment akseptert.

***

I debatter om blogging er det vanlig å beklage seg over de anonyme som er ”tøffe på nett”. Naturligvis spør meg jeg om jeg blir oppfattet på den måten. Det blir jeg antagelig av noen. Grunnen til at jeg ikke tar det så tungt er at jeg (med få unntak) skriver om offentlige personers offentlige ytringer/handlinger.

Jeg skriver stort sett ikke om vanlige tragiske kjendisnisser, men om politikere, opinionsdannere, journalister, folk med makt. I vår kultur har vi en tradisjon for at vi kan gå ganske langt i omtale av autoritetspersoner (og symboler) uten at det oppfattes som en krenkelse av individet. Vi har tradisjon for å skille mellom mennesket (privat) og maktutøveren (offentlig). Derfor har vi også en tradisjon for at satire, karikatur, parodi er uproblematisk, til dels prisverdig. Vel, jeg har skjønt at det er forskjeller her, men det er den tradisjonen jeg er planta i.

Det er et stort poeng for meg å ikke skrive om folk som ikke selv har søkt offentlig oppmerksomhet. Der har jeg sikkert trådt feil, men det er i alle fall et prinsipp jeg forsøker å holde meg til. Og det er et prinsipp jeg syns alle andre burde holde seg til også.

Det blir naturligvis vanskelig, hvis ikke umulig, for dem som skriver semi-selvbiografisk, dagbok og lignende. Dette er genre jeg ikke er noen særlig fan av. Jeg syns det er et grumsete farvann, og jeg ville definitivt ikke likt å bli offer for disse menneskenes meddelelsestrang. Jeg syns heller ikke det virker som om de har særlig omtanke for dem de trekker inn i bloggprosjektene sine. Det viktigste er åpenbart egne behov og skrivelyst. De eneste unntaket jeg kan komme på i farta er fr.martinsen, som gjør et poeng av å være ”privat”, men som skriver helt anonymt, slik at ingen kan identifiseres via opplysningene hun legger ut, og som dessuten skriver mest om sitt indre liv.

I det siste har det dukket også opp folk som sammenligner nettstedet sitt med hjemmet sitt. Det syns jeg er spesielt ille. Da sier det seg selv at holdningen blir her gjør JEG som jeg vil og JEG bestemmer hvilke kommentarer som slipper gjennom sensueren for JEG vil ha det hyggelig hjemme hos MEG. Folk må få gjøre som de vil innen lovens grenser, men for meg er dette det dårligste utgangspunktet man kan ha, allmenn-menneskelig og bloggmoralsk. Så jeg håper det er en holdning som ikke sprer seg.

En annen ting jeg ikke takler er folk som redigerer og endrer meningsinnholdet i poster etter at diskusjonen i kommentarfeltet er avsluttet. Det går på å utvise et minimum av rederlighet. Og å få inn i den lille knollen at å publisere tekster er/bør være noe annet enn å sitte å klø seg i navelen.

Vel, det var mitt bidrag til Lexidhgate 2.0. Take it away, Hjorthen!