Gutten som ville være a public intellectual

I den psykologisk interessante serien ungen-til-Kjartan-Fløgstad-skriver-nedlatende-og uinformert-om-kvinner-han-misliker-i-et-anerkjent-tidsskrift har vi kommet frem til episoden Åsne Seierstad. I et såkalt bokessay i Prosa gir Aslak Nore uttrykk for hva han føler om Åsne Seierstad og bøkene hun har skrevet.

Innledningsvis beskriver han forfatterskapets undertekst slik:
menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring.

Denne underteksten, som Seierstad bare virker seg delvis bevisst, kan ikke forstås uten å skjønne det historisk-kulturelle miljøet Seierstad er et barn av, bokstavelig talt, en virkelighet der «jentene gjør opprør».

Menneskene som befolker det seierstadske univers (...) er gode på bunnen.

Etter å ha gjennomgått forfatterskapet bok for bok oppsummerer han:
Hun forstår ikke (…) livsbetingelsene til kvinnene hun skriver om, like lite som hun reflekterer over egen bakgrunn.

Få journalister har beskrevet ikke-vestlige kvinners intimsfærer med større innlevelse enn Åsne Seierstad.

Det problematiske med hennes litterære journalistikk er at hun ikke forstår at hun ikke forstår en verden svært forskjellig fra den særnorske sekstiåtterkulturen som formet henne.

Nå vet vi hva Aslak føler om forfatterskapet som helhet og om forfatterens kompetanse. Det kan være moro å ta en titt på hvordan han har kommet frem til sine konklusjoner, hva følelsene hans bygger på. La oss ta det kronologisk:

Med ryggen mot verden
lovende (…) mangler den en gjennomgående fortelling som kunne sette de polyfone stemmene sammen til en bok (…) en sjelden empatisk og klar journalistisk fortellerstemme [anes].

Bokas problem er av mer fundamental antropologisk art. Sett Seierstads intervjuobjekter opp mot persongalleriet i stjerne-regissøren Emir Kusturicas (…) filmatiske univers, og det blir tydelig hva som skurrer. Hans karakterer kjennetegnes av en enkel handlingsorientering. Når de foretar sine valg, er de aldri idealistisk fundert. Menneskene handler instrumentelt, for egen vinnings skyld, for penger og sex, for ære og makt i et overdådig Balkan-karneval. Denne siden av Balkan forstår Seierstad bare delvis.

Intervjuobjektene i ”Med ryggen mot verden” ”skurrer” altså i forhold til Kusturicas persongalleri - mens hans ikke ”skurrer” i forhold til hennes. Seierstads bok har et problem av ”fundamental antropologisk art” - Kusturicas filmer har det ikke. Det må bety at Kusturicas persongalleri (evt. Aslaks tolkning av dette) representerer en antropologisk korrekt/uproblematisk fremstilling av menneskene på Balkan, og at den som vil ”forstå Balkan” fullt og helt, i motsetning til ”bare delvis” slik som Seierstad, må fremstille menneskene der på samme måte som filmregissøren Kusturica. Altså: balkanere, i dette tilfellet serbere, er kjennetegnet av ”enkel handlingsorientering”, de ”handler instrumentelt, for egen vinnings skyld”, valgene de tar er ”aldri idealistisk fundert”.

Vel. Jeg kjenner at ord blir fattige – så veldig fattige - i denne situasjonen. La meg nøye meg med å si at det et fundamentalt intellektuelt problem at Gyldendals nye ARENA-redaktør har dette synet på mennesker fra Balkan.

For henne blir mennene (en småkriminell, en maktservil teaterregissør, en apparatnik etc. stort sett stereotype uttrykk for maktas korrumpering. Kvinnene (blant dem flere opposisjonelle), som forfatteren naturlig nok kommer tettere inn på, representerer håp og framtid.

Her er spørsmålet om de blir de det for forfatteren eller for leseren Aslak (og om Aslaks syn i så fall er interessant for andre enn ham selv og foreldrene hans). Det er uansett viktig å forstå at Jugoslavia var et dypt patriarkalsk samfunn både under Milošević og Tito (uavhengig av sosialistisk likestillingsglasur), der menn hadde adskillig lettere tilgang til makta enn kvinner. Det gjaldt antagelig særlig under krigene på 90-tallet, da samfunnet ble mer voldelig og mer religiøst, altså mer mannsdominert. Dermed er det naturlig (ja, naturlig) at flere av de som er knyttet til maktapparatet vil være menn, og det en fordel at de som skriver om landet forholder seg til det.

Men kanskje Aslak (født 1978), som jo er formet av et mindre patriarkalsk samfunn, syns at alle bøker skal være likestillingsbaserte, i den forstand at menn og kvinner skal fremstilles likt, uavhengig av makt og realiteter? Da er det ikke rart han er skuffet over denne boka. Det er ikke rart, men det er irrelevant.

Videre føler altså Aslak at det er ”naturlig” at forfatteren kommer tettest inn på en viss type mennesker (kvinner). Da må det også være ”naturlig” at denne typen mennesker (kvinner) fremstilles mer nyansert, mindre stereotypt, enn de menneskene (menn) forfatteren av ”naturlige” årsaker ikke kommer så nært inn på. Her kan en gjerne være uenig i hva som er naturlig, men det er i alle fall underlig at Aslak ikke ser denne sammenhengen.

Kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive) er dermed etablert fra første bok.

Dette er en forvrengt beskrivelse av "Med ryggen mot verden". Det ville være riktig å si at flere kvinner i denne boka er opposisjonelle og flere menn er knyttet til regimet. Se ovenfor. Men hvordan Aslak får dette til å tilsvare kjønnsdikotomi aktiv-passiv er uforståelig.

Her er noen eksempler:
Deda Bora (først og fremst representant for en utdøende generasjon eller først og fremst representant for sitt kjønn?)
Fader Sveta (passiv?)
sykepleieren Mira (aktiv i betydningen hardt arbeidende, men håp og framtid?)
den resignerte flyktningen Verica (aktiv? håp og fremtid?? opposisjonell?)
Ana Rodić (aktiv ja, opposisjonell nei)
Rambo Amadeus (korrumpert av makta??? passiv?)

Hva han mener med at dikotomien "kvinner (aktive) og menn (passive)" er ”etablert fra første bok”, altså utgjør et mønster i forfatterskapet, skal vi se nærmere på i omtalen av Seierstads neste bøker, blant dem:

Bokhandleren i Kabul
[Seierstad tilslører] sin kritikk av forholdene i landet med en skjult og allvitende fortellerstemme som beskriver et familiedrama med passende doser eksotisme, dramatikk og lidende kvinneskikkelser

Litt forenklet er dette en blanding av to sjangere: 1800-tallets realistiske roman- og scenekunst på den ene siden, og eksotiske «bak sløret»-fortellinger på den andre. (...)

Bokhandleren i Kabul (...) har fått merkelappen «New Orientalism»

det metodiske hovedproblemet [er at] forfatteren inngår en dokumentarisk sannhetspakt med leseren, samtidig som hun skriver en roman.

en metodisk utdatert bok [fordi] den amerikanske New New Journalism-retningen kjennetegnes av fraværet av indre monologer hos sine intervjuobjekter, en metode Tom Wolfe og hans generasjon nyjournalister tok i bruk.

Her har jeg ingen innvendinger, bortsett fra at jeg er uenig i at bokas form "tilslører" kritikken av samfunnsforholdene, og bortsett fra at show fortsatt er bedre enn tell, slik at det er interessant å vise orientalistiske elementer i en tekst, mens å påpeke at noen mener en tekst har slike elementer er relativt uinteressant. Her mislykkes Aslak. Jeg skjønner heller ikke begrunnelsen for at boka skal være ”metodisk utdatert”. Finnes det en rett linje her, der datert/utdatert er klart definert og er det i så fall viktig for forfattere å benytte moderne metoder? Endelig finnes merkelig nok ingen spor av ”kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive)” som jo skulle være ”etablert fra første bok”.

Hundre og én dag
[I åpningen] vises Seierstads begrensinger som litterær stilist.

Den andre delen (...) [er] en slags krigsmemoar (...) Denne delen mangler likevel reporterens sedvanlige nærhet til sitt stoff, det er spennende og velskrevet (...)

Imponerende nok kan siste del av Hundre og én dag leses som en framsynt advarsel mot Irak slik landet har utviklet seg etter invasjonen. Frykten for borgerkrig og sekterisk vold har ligget under mange av samtalene gjennom hele fortellingen, men på slutten blandes det sammen med antydninger om amerikansk «mismanagement» og arroganse. Her makter også Seierstad å forene den kaotiske politiske situasjonen i Irak anno april 2003 med sin empatiske portrettkunst

Dette er vel en grei beskrivelse av "Hundre og én dag", men igjen er det bemerkelsesverdig at det ikke er spor av ”kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive)” som skulle være ”etablert fra første bok”. Jeg kan heller ikke se noe annet i denne beskrivelsen (eller for den del i boka) som peker frem mot Aslaks generelle konklusjoner, som at forfatteren "ikke forstår at hun ikke forstår" osv, vanskene med å komme inn på irakerne er jo snarere problematisert. Det han kaller undertekst; ”menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring” kan ha å gjøre med at Saddams maktapparat faktisk var mannsdominert. Som i tilfellet Serbia er det heldig, ikke uheldig, at teksten gjenspeiler dette. Bortsett fra det stemmer ikke Aslaks påstand om hvordan kvinner og menn er fremstilt. Et eksempel er tolken Aliya, som er noe av en hovedperson i boka. Denne luntende, passiv-aggressive, ekstremt regimetro kvinnen fremstår minst av alt som en aktiv opposisjonell. Dette i slående motsetning til for eksempel presten Fader Albert, som er mann.

Så langt, så mystisk, altså. Men vi har jo bare sett på 3 av Seierstads 4 bøker. Kanskje forfatterens siste bok vil klargjøre hvor Aslaks konklusjoner kommer fra? La oss kose oss med en lite utdrag fra "De krenkede" så lenge:

Vi fant slektningene i kjelleren, de levde i jorden, i et hull dekket av jordtak. Da vi gikk ned trappen, luktet det råttent, og jeg fikk følelsen av å gå ned i en grav, en grav full av lik. Alpata lå på ryggen på jorden og stirret på oss med tomme øyne, og ba mamma se om hennes to sønner levde. De lå litt lenger bort. De levde, men alle var syke. De lå på rekke og rad og ventet på å dø. Alpatas svoger lå også der. Han sa: å dø er ikke ille, men å råtne levende. Alpata ba oss flytte henne over på siden. Over hele ryggen hennes vrimlet det av mark. Det var derfra den råtne stanken kom. De spiste av tante Alpatas kropp.

**************************************

Fortsettelse følger.