Do-skriblerier, de unødvendige ytringene

Skal ytringsfriheten kun beskytte de nødvendige ytringene? Eller de dannede, respektfulle ytringene som ikke kan oppleves som støtende? Etter hva jeg forstår er det det de nye fromme ønsker seg. Det er en ytringsfrihet de kan få billig.

For eksempel blir denne jævla fittebloggen da ikke omfattet av ytringsfriheten – eller skal vi si ytringsansvaret. Jeg har jo fornærmet og irritert noen. Det finnes de som misliker det jeg skriver og ordene jeg bruker. Særlig er fitte et ekkelt og ufyselig ord for mange, et ord de i hvert fall ikke vil lære de små døtrene sine. Dersom jeg skulle forholde meg til ytringsansvaret og den fornuftige, respektfulle selvsensuren de fromme ønsker seg måtte jeg stilt meg disse spørsmålene:

Kan jeg bruke det folkelige, men upopulære ordet fitte når det gir uheldige, kanskje pornografiske assosiasjoner?

Kan jeg si at jeg ønsker meg et ord som hore vi kan slenge etter menn og unge gutter for å få dem til å føle seg ille til mote?

Kan jeg si at jeg hater Saudi-Arabia når wahabismen ikke er min kultur og jeg som vantro ikke har noe med hvordan dypt troende muslimer lever ut gudstroen sin?

Kan jeg si at wahabismen er ond og pervers når mange muslimer rammes av rasisme?

Kan jeg gjøre narr av dyrkingen av Erik Bye når den åpenbart gir mening for mange?

Svarene her ville bli nei, nei, nei, nei og nei.

Videre ville jeg måtte stille meg spørsmålet om noe av dette er nødvendige/fornuftige/respektfulle/smakfulle ytringer som bidrar til fred og toleranse. Svaret ville helt klart være nei. Hele denne bloggen er unødvendig, smakløs, tildels intolerant og uegnet til fredsskapende virksomhet.

Derfor er jeg personlig glad for ytringsfriheten slik vi kjenner den. Den er bra for fitter som meg. Jeg tror ikke jeg vet alt eller har rett i alt. Derfor er jeg glad for ytringsfriheten. Den lar folk motsi meg.

Noen mener Muhammed-karikaturene er en dårlig sak for ytringsfriheten fordi de er som do-skriblerier. Nå kan jeg være enig i at do-skriblerier generelt hører hjemme på do og ikke i avisen. Men saken er at jeg syns disse tegningene var både treffende og morsomme (som do-skriblerier jo av og til er). Særlig den med Muhammed med en bombe i turbanen - et meget godt bilde på terroristenes tolkning av Muhammeds budskap - og den med den livredde tegneren som har skrudd av lyset, trukket for gardinene og så kikker seg engstelig over skulderen mens han tegner den fredelige profetens ansikt. Hva er tegneren så redd for? Religionen som betyr fred? Det er da ustyrtelig komisk.

Det sies stadig at vi har mistet forståelsen for det hellige, og at det er derfor vi ikke kan forstå "muslimenes" reaksjon på karikaturene og hvor ufattelig dyp krenkelsen er. Mulig at dette er riktig. Det ingen sier er at vi dermed også har mistet en hel rekke grusomme sider ved vår kultur. Jeg nevner kort kvinnehat, homohat, aksept for vold mot kvinner og barn, seksualfiendtlighet, autoritetsangst, respekt for tilranet makt. Det sies heller ikke at ideen om det hellige – hos oss forstått som den mannlige, allmektige guden - er uløselig knyttet til disse fenomenene.

Hvis man som jeg ser ideen om den mannlige guden som en trussel mot egne verdier og hardt tilkjempede rettigheter blir dette en prinsipielt viktig sak, ikke et spørsmål om dårlig smak er fornuftig eller ikke. Og uansett mener jeg at do-skriblerier kan ha mye for seg og selvsagt bør omfattes av ytringsfriheten. Men det er vel ikke så rart, for jeg er jo bare en fitte.