onsdag, februar 08, 2006

Dialog

-Vi må snakke sammen
-Hva skal vi snakke om.
-At vi må respektere hverandre.
-Jeg respekterer deg.
-Men du har ikke folkeskikk og du håner Profeten.
-Hva så.
-Du må forstå konsekvensene.
-Ja, jeg ser det blir bråk.
-Hva forventet du. Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over.
-Jeg har ikke fylt opp noe beger.
-Nei, men du må være ansvarlig og vise respekt. Vi håner aldri Moses og Jesus.
-Samma for meg.
-Er ikke dette et eksempel til etterfølgelse.
-Nei. Jeg liker blasfemi. Jeg håner Moses og Jesus så mye jeg kan. Og paven.
-Det er ikke bra å tulle med religion.
-Jo, det er det.
-Hvorfor det.
-Fordi religion er hysteri og homofobi.
-Du mobber meg.
-Nei, jeg sier bare det jeg mener. Religion er latterlig.
-Her går grensen! Jeg blir krenket.
-Hvorfor det.
-Religion er ikke latterlig. Religion betyr fred. Snart blir det krig.
-Ok.
-Du må forstå meg.
-Men det gjør jeg ikke. Jeg forstår deg virkelig ikke.
-Er du dum. Vet du ikke at religion er hellig. Vet du ikke hvor mye Profeten betyr for oss.
-Vet du ikke hvor mye blasfemi betyr for meg.
-Blasfemi er rasisme.
-Hvorfor det.
-Fordi Vesten er arrogant. Det begynte med korstogene.
-Men jeg er ikke Vesten. Og jeg var ikke med i korstogene.
-Dette ble ikke noen bra dialog.
-Enig. Jeg gidder ikke mer.
-Ciao.
-Ciao.

6 kommentarer:

Marion sa...

Hm. Jeg sitter tilbake og lurer på om Fjord egentlig er Siv Jensen, og om det er håp for landet når folk som virker så oppegående tar en så forferdelig unyansert tilnærming til saken.

Ateista sa...

Fjordfitta,

du skriver det jeg tenker. Takker og neier.

Kabel sa...

Kjære fjordfitte, pesten her igjen. unskyld at jeg kommer busende inn i bloggen din på denne måten.. Det er en liten historie som stadig dukker opp i bakhodet når det er snakk om mohammed-karikaturene, den har forøvrig ikke noe med tegningene å gjøre.

---


En ung herre skulle markere at nok en uke var over og at nå kom to dager med fred, ro og hvile. Han var glad i godt å drikke, denne karen.
Ute på Byens vannhull foregikk ihedrige forsøk på å holde i hevd tradisjonsrik norsk drikkekultur, også kalt rotbløyte. Utpå morgenkvisten virket hverken hode eller ben slik Vårherre hadde tenkt, og det som skulle vært i mellom låg ujevnt fordelt utover byens mørke gater. Nå ville sjebnen det slik at den unge herren skulle møte på en annen herre. Det må ha vært en trønder, for han var så umåtelig svær og hadde bart. Så hadde han skinnjakke med nagler på, og ikke noe hår på hodet i det heletatt.
Og ikke nok med det. Dette mennesket som sikkert måtte være en trønder, hadde en særs iøynefallende nese med noen merksnodige vinkler på. Vår venn som følte seg sælig vis og klok på dette tidspunkt, la hånden på skulderen til den hårløse mannen, og tok til å ytre seg om livet og menneskets utvikling, for intelligent design kunne det umulig være mente han. Han følte det var hans plikt å opplyse herren av muligens trøndersk hærkomst om dette. Om Darwin og aper. Om arv og om ....mødre.
Nå skal ikke jeg bestride den unge herrens rett til å ytre seg om slikt i en sådan stund. Hvorvidt det var riktig eller galt det som kom frem under samtalen vil jeg heller ikke ha noen formening om.
Men særlig klokt var det nok ikke.

Anonym sa...

Kabel: Her er en annen historie. Tror egentlig at det var de samme personene. Det viste seg at de bor i samme nabolaget. Og det er da det skjer. Den unge herren ser gjennom naboens vindu at den store flintisen driver å skjærer opp fitta på dattera si med kniv. Jenta var bare sju år, og skreik som en stukken gris. Deretter slengte han restene av klitten og leppene til katta, før han tok ei svær rusten nål og en bommulstråd og sydde igjen.

Den unge mannen syntes jo at dette var for jæklig, og tenkte på at han i alle fall burde ringe politiet, men så kom han til å tenke på hvor sære disse trønderne er, og hvor lett de blir rasende, der han stod med den brukne nesa si, så han sa ikke noe til noen. Trøndere er jo så sære, og det skal jaggu ikke mye til for å fornærme dem.

Et par uker senere rant han full igjen på ei kneipe, og der møtte han en fin og studert kar. Karen var en kultursosio-psyko-sosialantropolog-trønderekspert, som visste en masse om verden. Han hadde til og med vært oppe i Fosen og bodd i jordhuler sammen med trønderne.

I og med at den unge mannen aldri klarer å styre kjeften sin i fylla, la han ut om det han hadde sett, uten å nevne navn, förstås.

Gud bedre for en overhøvling han fikk! For det første var han et rasistsvin som snakket slik om trønderne, og for det andre hadde det aldri skjedd, og for det tredje så var det den unge mannens egen feil i tilfelle det hadde skjedd, og han måtte da for fan ikke si noe som helst til noen, for da kom det bare til å flyte blod, for trønderne er jo så sære sånn sett. Men selv om trønderne er sære, så må måtte den unge mannen likevel huske på at trøndernes særhet var den unge mannens egen feil, for det var jo han som var rasist.

Kultursosio-psyko-sosialantropolog-trønderekspert-fyren fnyste bryskt og sa "HAH!!!" før han flytta seg til et annet bord hvor han følte seg mer hjemme. De som satt der hadde underlige navn, så som Saddam, Hugo, Fidel, Osama, Kim-ill-ett-eller-annet og en annen kar som satt der midt i varmen med en voldsomt svær jakke med noen ledninger som stakk ut hist og her og et skjerf rundt panna.

Etter det hadde den unde mannen lært. Han snakket aldri noen sinne mer om trøndere. Og når alt kommer til alt var det vel det beste, for trønderne er som kjent noen sære skruer.

Kabel sa...

God historie Anonymous. Det er som å sitte i godt lag rundt leirbålet, med kars..ehm.. kaffi og
spekeflesk. Her er en til.


Frida Fryd var barnehagebestyrerinde. Hun hadde i lang tid sett med vemod og forargelse på trøndernes småpikeslakt og alternative omgang med nål og tråd. Noe må da kunne gjøres for å stoppe dette, hadde hun tenkt en morgen mens hun spiste frokost før hun skulle i barnehagen. Og i det små hadde hun begynt sitt eget lille korstog mot den trønderske skikken. Det var et langsomt og møysommelig arbeid, for småpikeslakt hadde vert skikk i trøndelag siden Harry Hårfiks sin tid. Og det var mange mennesker med sterke meninger som skulle omvendes. Flere år hadde hun brukt. Men hun var kommet riktig så langt og var ved godt mot. Dette skulle nok gå veien, tenkte hun. Med seg hadde hun fått flere fine fruer fra Øvre Sinsaker og den høyt respekterte Madeline Nilsen, sammen hadde de fått inn en artikkel om emnet i lokal posten, og emnet var komt på folkemunn langt utover trøndelags grenser. Men det var lengre stykke å gå en det som var gått. Mange sjeler skulle frelses før jobben var gjort.

Men akk, den skjebnen. Nå hadde det seg en gang slik at Frida Fryd var fra samme bygda på vest-sørlandet som vår forfriskede frittalende venn. Det hadde gått gjetord om vest-sørlendingen som hadde fornermet både nesen til, og eglet på seg selveste Fredrik Flint. Fredrik Flint var høyt respektert. Han hadde dobbel garasje med stor heimkokkjele i, og kunne forsyne hele Trøndelagen med heimkok alene. Slik en mann fornermer man ikke ustraffet. Sinnet ble satt i kok hos trøndelagsfolket og de aste hverandre opp. Snart ville ingen i Trøndelag vite av folk fra vest-sørlandet. Selv fruene fra Øvre Sinsaker ytret ukvemsord og ønsket Frida til fjerne strøk der det vokser eksotiske og sterke krydder. Barnehagebestyrerinde Frida Fryd måtte legge ned barnehagen sin og reise derifra. Om lang tid vil hun kansje kunne dra tilbake og starte forfra igjen, helt forfra. Det gjør hun nok for det er en god sak å kjmpe for.

Anonym sa...

Ja, for man kan jo ikke mene at de stakkars trønderne skal ha et nyansert syn på vest-sørlendinger og forstå at det er forskjell på dem selv om en av dem har gjort noe galt. Selv om trønderne selv alltid maser om RESPEKT og mener at selv om noen trøndere skjærer opp fittene til døtrene sine så er ikke alle trøndere slik.

Hilsen Fitte for fred