Gud - en rask analyse

Hvem er Gud? Gud er Far, Herre og Mester. Han er selveste alfa-hannen. Han er allmektig og bestemmer alt. Han er veldig voldelig, eller hvis vi skal være ærlige, ekstremt voldelig. Gud utøver alle former for vold, tenkelige og utenkelige. Svært mye av det Gud driver med kan jeg av redaksjonelle hensyn ikke komme inn på her, da jeg ønsker å holde en viss standard.

Alfa-hannen er flokkens ubestridte leder. Alle må underkaste seg ham. En gang ville Gud teste en av undersåttenes lydighet. Lydigheten måtte være total og absolutt, mente Gud. Han befalte at undersåtten skulle drepe sitt lille barn. Mannen syns dette var trist, men han kunne ikke gå imot Guds ordre, ettersom absolutt lydighet til alfa-hannen var en viktig plikt. Herrens vilje var lov. Mannen gikk derfor for å ofre barnet til sin herre. Etter å ha tenkt seg nøye om hadde han bestemt seg for å sette fyr på sønnen og brenne ham til døde. Gud var meget fornøyd. Barnefaren hadde vist seg ute av stand til selvstendig og kritisk tenkning. Han var totalt blottet for moral og ryggrad. Og han hadde vist total lydighet til sin herre. Slike undersåtter ville Gud ha. Han belønnet mannen ved å la ham bli stamfar for tre religioner. En stor ære eller en stor tragedie? Vel, det blir en definisjonssak. Av redaksjonelle hensyn kan jeg dessverre ikke utdype alt hva Abrahams etterkommere har bedrevet siden. La oss bare kort oppsummere at mange menn lydig har fulgt i Abrahams fotspor. Slik skjer Herrens hellige vilje.

Etter at Herr Gud hadde testet Abrahams evne til total lydighet og underkastelse bestemte han seg for å ofre sin egen sønn. Undersåttene skal minnes dette ved å drikke den myrdede sønnens blod og spise av kroppen hans. Du syns kanskje dette minner mistenkelig mye om tidligere tiders menneske-ofringer og kannibalisme. Men nei da. Dette er et helt annet konsept. Du må for all del ikke anklage Gud for plagiat eller kulturell påvirkning. Jeg veit ikke hvorfor, men sånn er det.

Noen menn er impotente. De er det motsatte av Herr Gud. Gud er nemlig omnipotent. Det er et flott konsept, ikke sant? Drømmen om den omnipotente hannen er sterk. Kanskje er det en slags drøm å klamre seg til for mange. Ettersom Herr Gud er så ufattelig potent har han mange barn. Ja, han er faktisk alle barns far. I tillegg har han et barn som er blanding av Gud og menneske. I én versjon parrer Herr Gud seg med en jentunge som så føder dette blandingsbarnet (en sønn, selvfølgelig, alfa-hannen får ikke døtre) for ham, i en annen skal han på et tidspunkt parre seg med en mann, slik at hans sønn skal slippe å bli født av en svak og lunefull fristerinne. Dette er noe vi ikke bør snakke om, fordi det kan bringe tankene hen på at selveste Herr Gud muligens er homosexuell, og det er noe vi absolutt ikke må snakke om for da kan mange bli lei seg inni seg. Det er uhyre viktig at Guds underkastede ikke blir lei seg. Husk det og ikke glem det.

Herr Gud er altså absolutt ikke homosexuell, noe som ville være ekkelt, men at han er sosialt homofil er udiskutabelt. Gud foretrekker rett og slett menns selskap. Det er jo ikke noe galt i det, vel. Menn er reale, ridderlige og mandige. De er så rene og ranke. Kvinner er fristerinner, svake, lunefulle vesener som lett blir påvirket av Satan. Derfor liker Gud best samkvem med menn. Staute karer som Moses, Abraham, Jesus, Sankt Peter, og Muhammed. Det var en dame som het Maria Magdalena, men hun var hore. Typisk, ikke sant?

Herr Gud liker total lydighet, men ikke kritikk. Heldigvis er Gud svært tilpasningsdyktig. Det beskytter ham mot kritikk. I gamle dager kunne man ikke være kritisk til Gud fordi det var blasfemi, som tilfeldigvis var den tidens absolutte onde. I dag kan man ikke være kritisk til Gud fordi det er rasisme, som tilfeldigvis er vår tids absolutte onde. Før i tiden var ikke rasisme så ille. Gud var helt for rasisme på den tiden, fordi de innfødte var såpass vemmelige.

Men det er ikke til å komme forbi at det aller mest geniale med Gud er konseptet hellig. Det som er hellig unndrar seg nemlig alle former for kritikk. Du kan ikke ha diskutere rasjonelt med det hellige, altså Herr Gud, det ligger jo i sakens natur. Det hellige er mystisk og fornemt og utilsnakkelig, ikke treigt og sosialdemokratisk. Du kan heller ikke kritisere det som er absolutt og totalt hellig, altså Herren, for da kan mange bli lei seg inni seg. Og som vi husker, det må de ikke bli.

Det som er absolutt forbudt er å le av den omnipotente alfa-hannen, vår herre og mester. Dersom du ler kan menn gå totalt fra konseptene. Det er ikke fordi menn er lunefulle sveklinger med skvalpende testosteron-nivå. Nei da, det er bare fordi kravet om lydighet til Herren er totalt og altomfattende og fordi kravet om identifikasjon med alfa-hannens ønsker er absolutt. Hans vilje er folkets lov. Én Herre, én vilje, ein volk. Det er et veldig sofistikert konsept dette, som mange ikke har evne til å verdsette eller forstå, dette med Herren, Den sterke mann og folket, de villige massene. Men nei da, Herr Gud er ikke sånn. Han er bare veldig hellig, veldig mystisk og veldig wagnersk i anslaget.