Min dag som bokanmelder

Shit, jeg er bokanmelder. Shit, jeg skal anmelde en bok av Hanne Ørstavik. Du skjønner hva jeg mener. Jeg lever jo i det ubarmhjertige spenningsfeltet mellom refleksjonsskapende virkelighet og ønsket om å iscenesette meg selv som kulturpersonlighet. Eller hvordan det nå var. Uansett, her er det om å gjøre å ikke trå feil. Jeg må passe meg for ikke å virke grunn eller reaksjonær. Hører jeg på P4? Nei!

Dessverre syns jeg kallet - romanen var ganske kjedelig. Men hvordan formidle dette uten å fremstå som et fjols? Kanskje slik:

La meg innrømme at jeg hadde flere forbehold da jeg leste kallet - romanen. Interessant nok opplevde jeg nettopp mangelen på en fortelling - en fremdrift - som utilfredsstillende. Det var først gjennom gradvis å akseptere stillstanden, at jeg virkelig begynte å se kvaliteter i teksten, bla bla bla bla.

Jeg syns dette avsnittet fungerer bra fordi jeg karakteriserer min opplevelse av kjedsomhet som interessant. Jeg plumper ikke uti. Siden jeg ikke helt får taket på Ørstavik er adjektivet interessant nyttig. Jo mindre du får tak på noe - jo mer interessant. Jo mindre du klarer å formidle - ditto. Jo mer jeg skriver at noe er interessant - jo mer interessant er jeg selv. Tror jeg bruker dette adjektivet litt mer:

Samtidig er det interessant å merke seg at det aldri blir trukket noe klart skille mellom romanforfatter og hovedperson. Hanne Ørstavik velger tvert imot å gi sin navnløse protagonist samme alder som seg selv, samt et ”litteratursyn”, et forfatterskap og en familiebakgrunn som vanskelig kan adskilles fra hennes egen. Dette er et overraskende grep – særlig med tanke på striden om Uke 43 – som drar leseren inn i en underlig uavgjørlighetssone.

Well. Jeg innrømmer at jeg vakler litt her. Er dette egentlig et overraskende grep? Tross alt ville det være langt mer overraskende om Hanne Ørstavik, eller mediepersonligheten Hanne Ørstavik, som jeg liker å kalle henne (vil jo gjerne vise at jeg har kritisk distanse til prosjektet), lot tekoppen fra helvete diktere hvordan hun skulle skrive. Jeg mener, det ville virkelig ha vært overraskende med tanke på hvor steil Ørstavik er regnet for å være. Det er kanskje heller ikke utpreget interessant at skillet mellom forfatteren og den navnløse protagonisten er utydelig. Kanskje adjektivet vanlig passer bedre. For er ikke dette svært vanlig nå for tiden, når man tenker seg om? Jeg er jo selv inne på Uke 43 og Claus Beck-Nielsen i anmeldelsen. Og "16.07.41". Så har du Frank Lande. Og Lars Saabye Christensen. Og "Teori og praksis". Og flere andre. Så det er mulig at dette rett og slett er en trend.

Men jeg kan da ikke skrive at Hanne Ørstavik er trendy eller følger trender. Da kan hun bli sur på meg, noe som ville være klart uheldig. Dessuten kan ordet trendy slå tilbake på meg selv, trekke meg ned, ødelegge mitt renommé. Derfor er det mye bedre at jeg skriver at Ørstavik er interessant, krevende, steil og viktig. De fleste skjønner jo nada av Hanne Ørstavik. Men jeg gjør altså det. Hvis du skjønner hvor jeg vil.

Ta Cathrine Krøger. Hun syns kallet – romanen var ”nesten kvalmende”. Tenk å mene at en roman er kvalmende! Det er jo sykt, dah. Jeg spør deg – hva sier det om henne? At hun er kvalm dame? Jaffal ikke krevende, steil og viktig som visse andre jeg vet om. På en måte er det coolt at noen kan reagere slik på en roman. Men nå må jeg huske at jeg ikke syns det er litteraturfaglig korrekt å reagere slik på det jeg mener er et av de viktigste forfatterskapene i nordisk samtidslitteratur. Nå må jeg huske på at jeg ikke syns Cathrine Krøger reagerer på en fin eller dannet måte. Jeg kan ikke forestille meg at det var forfatterens intensjon at leseren skulle reagere så sterkt på romanen. Tror nemlig ikke at kvalme og vemmelse passer inn i det protestantiske og krevende. Selv om forfatteren/ romanfiguren hevder hun aldri mer vil skrive en pen og tilfredsstillende fortelling mener nå jeg det er best å sitte fint og stille i respektfull kontemplasjon over kallet – romanen. For du vet, slik får vi et vitnesbyrd om at litteraturen – når den føles ekte – gir oss et sted hvor vi kan være til. Et sted hvor alt er fint, dannet og høykulturelt. Et sted hvor ingenting er stygt og vemmelig. En finstue, det er vel det litteraturen bør være.