Den dysfunksjonelle høyresiden

Juli 2006: det sosialdemokratiske meningshegemoniet har parkert all debatt om alternative samfunnsløsninger som ultraliberalistisk. Fortsatt kan vi lese om eldre som tilbringer sine siste dager stuet vekk under uverdige forhold. Hulk! Samfunnet er ikke et perfekt paradis der alle er lykkelige og snille! Noen dør ensomme! Bu hu! Urettferdig! Folk bryr seg ikke om de gamle. Fordi sosialdemokratiet ligger som et vått ullteppe over privatlivet og den naturlige kjærligheten til foreldre og besteforeldre. De rike og mektige sniker i barnehagekøen. De viser egofiksert kreativitet av godt, gammelt konservativt merke ved å betale seg ut av problemene sine og gi faen i fellesskapsløsningene. Det er null prosent bra og hundre prosent dårlig. Til og med høyresiden mener det, på grunn av meningshegemoniet og til tross for at de burde være glade for at det fortsatt finnes noen som etterlever deres idealer.

Venstresiden har problemformuleringsprivilegiet. Smak litt på det. Smaker det vondt? Å ja, problemformuleringsprivilegiet. Au! Vondt! Bittert! Den stakkars høyresiden kommer ikke til orde. Ingen av dem vil nemlig bli journalister i mediesamfunnet. Det er bare venstresiden som vil det. I mediesamfunnet! Bu hu hu! Nå klarer jeg snart ikke mer urettferdighet og dysfunksjonalitet her i mediesamfunnet. Ingenting kan være mer urettferdig enn at nesten ingen på høyresiden, og absolutt ingen FrPere, vil bli journalister. Gråte litt, nå.

Verst av alt er at venstresiden har demonisert høyresidens ideologi. Slemme venstresiden! Du lumpne, vemmelige, tarvelige venstreside. Nå må du prøve å være litt snill og god mot høyresiden! Tenk på alt som er bra med høyresiden! Det skal vel ikke være høyresidens jobb alene, helt alene for seg selv uten hjelp fra deg og ditt tungrodde sosialdemokratiske byråkrati? Skal høyresiden klare selv? Nei, det går ikke an! Du kan vel ta i et tak, venstresiden. Du må alltid være snill mot de som er mindre og svakere enn deg, de som har fått utdelt mindre håndbagasje. Det er elementært. Men se hva du har gjort. Nå står stakkars høyresiden hjelpeløst i kroken og gråter fordi den er demonisert. Dikke likke likk, lille venn. Ikke gråte mer nå, tørk tårene nå, du lille demoniserte, ressurssvake høyreside. Oj, der brakk du ryggen, gitt. Dakal. Det gjør ikke noe, lille nuss, det er ikke din skyld. Det er venstresidens skyld fordi den la et vått ullteppe over deg.

Klin kokkos

Hvilket år er det? Det er 2006. Hvilken art er det? Det er Homo sapiens sapiens. Eller vent ... noen av oss er visst Cocos nucifera L., altså kokosnøtter. Det er de som ikke oppfører seg rasemessig eller etnisk korrekt. Diskusjonen går ikke på om noen av oss er Cocos nucifera L., den går på hvem som er det. Denne diskusjonen går i Aftenposten, abonnementsavisen med image som viktig og seriøs. Dette er kokkosdebatten. Unnskyld, den viktige og seriøse kokkosdebatten. Og spørsmålet er altså om Shabana Rehman er en kokosnøtt.

Det begynte med at Iffit Z. Qureshi på kronikkplass i Aftenposten beskrev Shabana Rehman som en uverdig aktør, en kokosnøtt*, fordi hun ikke passer inn i det rasistiske universet. Selv om Shabana Rehman er norsk, er hun i Qureshis rasistiske univers egentlig og først og fremst pakistaner og muslim. Hun har brun hud og pakistansk-muslimske foreldre, men hun tenker og lever som en hvit kvinne. Qureshis logikk er at Shabana Rehman dermed er kokosnøtt - raseforræder. Hun bruker ikke dette ordet eksplisitt, men det er ikke nødvendig. Budskapet er krystallklart: du er din etnisitet. Meninger har hudfarge.

Fredag fulgte Omar Tanweer og Shoaib Sultan opp i en kronikk som har fått overskriften Troverdighet for de utvalgte, hvor poenget morsomt nok er at Shabana Rehman er utvalgt som utroverdig. De omtaler Qureshis rasisme som ”frisk skrivestil” og ”brutalt ærlige beskrivelser”. De medgir at dette er sterk kost ”selv for mange av annen etnisk opprinnelse enn norsk”. Men, skriver Tanweer og Sultan, ”de føler likevel at hun sier det de selv ikke tør si”. Hvis det er sant er det trist.

Dette skriver de om Rehman, de verdiges hatobjekt par excellence:

”For noen år siden, i en debatt mellom Lena Larsen og Shabana Rehman, sa førstnevnte at Rehman ikke hadde noen støtte i sitt etniske miljø, snarere tvert imot. Likevel trykket det offentlige norske rom Rehman til sitt bryst (...). At de fleste av de ”undertrykte muslimske kvinnene” ikke ønsket Rehman som talskvinne betydde ikke så meget”.

”Hva Rehman-søsknene sier, er ikke interessant for muslimer flest her i landet. Det viktige er at de ikke representerer oss”.


Familien Rehman?

Dette er noe som blir gjentatt til det kjedsommelige av debattens såkalt verdige aktører. Det virker som om de ute av stand til å forstå at Shabana Rehman er et individ som ikke ytrer seg på vegne av noen. De tror at hun, fordi hun er en kvinne med pakistansk og muslimsk familiebakgrunn, må være en representant for slike kvinner eller "sitt etniske miljø". At hun aldri har påstått noe slikt selv betyr ingenting for de verdige aktørene. De foretrekker økseskaft-argumentasjon.

Det er fristende å spørre om dette har sammenheng med det muslimske ideen om kvinnen som et symbol på renhet og ”ære”. I alle fall tror jeg dette er en muslimsk ide. Og det tror visst mange muslimer også. Kanskje er det en slik tankegang som gjør de verdige aktørene overbevist om at Rehman gir seg ut for å være en representant, et symbol. Kanskje det rett og slett er utenfor deres forståelseshorisont at en kvinne med muslimsk bakgrunn er et individ og ikke et symbol?

Det er også verdt å merke seg at Tanweer og Sultan skiller klart mellom "dem" og "oss". En slik tankegang kritiseres ofte for å være fordomsfull og halv-rasistisk. Det affiserer åpenbart ikke disse skribentene, som hvis jeg forstår dem rett både er verdige debattanter og representanter for "oss", altså norske muslimer. Rehman-søsknene representer ifølge logikken ”dem”, ikke-muslimene. Kanskje er oss og dem-tankegangen med dette rehabilitert innad i Aftenposten.

”Det er ikke godt å bli klok på Knut Olav Åmås' linje i debatten han kjører om muslimer vs. nordmenn i Aftenposten”, skriver Hans Rustad på Document.no. Kanskje ikke. Mitt inntrykk er at Åmås’ prosjekt er å skape debatt ved å dokumentere grumset i visse muslimske miljøer. Når det gjelder å la grumset komme til orde gjør han en glimrende jobb. Men selv ikke Åmås setter hva som helst på trykk.

”Det gjorde inntrykk på meg å lese om blandede skoleklasser hvor de muslimske elevene viste sterk uvilje mot skilsmissebarn og enslige mødre. Men denne kronikken ville ikke Åmås ha”, skriver Hans Rustad.

Alle som har vært innom Document vet at Rustad er en ytterst paranoid mann. I likhet med Iffit Z. Qureshi legger han stor vekt på hudfarge og skillet mellom mørk og lys. Han friker ut når han ser en svart (kaffebrun som det heter på Document) passkontrollør på Gardermoen. Synet av en butikkdame i hijab gjør ham så oppbrakt at han ikke klarer å møte blikket hennes. Han føler nemlig at han får slengt en kulturkonflikt i ansiktet. Å sitte i samme togkupé som mørkhudete er heller ikke noe for vår mann, og dessuten kan han føle hva de tenker, another white man, tenker visst de utenlandsk utseende som tar regiontoget sammen med Hans Rustad. Nylig bekymret han seg over om Islamsk Råd har akseptert niqab-forbudet i skolen for å vise seg samarbeidsvillige slik at det vil bli vanskeligere ”å trosse” dem i neste omgang, hvis vi skulle få lyst til forby hijab i den norske skolen. Og sånn går nu dagan på Document.no.

Nei, Hans Rustad er nok ikke en mann du vil ha gående i spaltene. Ikke hvis du er interessert i blankpusset debatt hevet over samfunnets bunnfall. Men det er jo ikke Åmås. Og det får også meg til å lure på hva han egentlig holder på med. Det begynner faktisk å se ut som om hans linje er å fremstille nordmenn som intelligente og vidsynte og de selvutnevnte ”muslimske representantene” som overdrevent dumme og fordomsfulle. I mine øyne er Hans Rustad og Qureshi/Tanweer/Sultan debattanter som fullt ut fortjener hverandre. Uten å ha lest den avviste kronikken undrer jeg meg derfor over at Rustads bidrag ikke er ønsket. Kan det virkelig ha vært dårligere og mindre relevant enn oppgulpet fra de verdige aktørene?

”Skal man oppnå noe må man gå aktivt inn og styre debatten, avvise de overflatiske, klisjefylte, og prøve å stimulere de hvor det er noe å bygge på til å anstrenge seg litt mer. Slik det nå er virker det som om kronikker kommer på trykk bare man heter Athar Ali”, skriver Rustad.

Det er jeg enig i. Kronikkene og debattinnleggene fra enkeltpersoner som kuriøst nok ser ut til å anse seg som ”representanter for muslimer” er ofte påfallende overfladiske og klisjefylte. Troverdighet for de utvalgte er bare siste eksempel i en lang rekke. Jeg antar at vi kan vente oss mer av det samme. Derfor er det synd at kokkos kan ha en lett kvalmende effekt.


* Dette er ikke riktig! Se kommentar nr 5 fra anonym. Jeg tok det etter hukommelsen, noe man aldri bør gjøre. Her er Debattens uverdige aktører.