Dagliglivet
Men dette gir ikke noe svar på hvorfor ikke en enkeltperson her og der reiste seg helt spontant og forsvarte seg – om ikke mot helheten, så iallfall mot en eller annen spesiell urett, mot en eller annen spesielt skammelig handling som fant sted nettopp innenfor hans rekkevidde? (Jeg overser ikke at dette spørsmålet også inneholder en anklage mot meg selv.)
Men nettopp automatikken i dagliglivet som bare gikk videre, stod i veien for dette. Hvor annerledes ville ikke revolusjonene, hvor annerledes ville ikke hele historien sannsynligvis ha artet seg om menneskene (…) hadde vært vesener som handler i kraft av seg selv og hadde et forhold til helheten – og ikke var så redningsløst fastlåst i sitt yrke og sine daglige rutiner, avhengig av tusen overskuelige ting, ledd i en ukontrollerbar mekanisme, nærmest som om de kjører på skinner så de er hjelpeløse når de sporer av! Bare i den daglige rutine er det trygghet og varighet – like utenfor begynner jungelen. Alle mennesker i det 20. århundre føler dette som en dunkel angst. Derfor nøler de med å foreta seg noe som kunne få dem til å spore av – noe dristig som sprenger dagliglivets ramme, som bare kan komme fra dem selv. Derfor er det mulig med slike enorme sivilisasjonskatastrofer som naziherredømmet i Tyskland.
Riktignok skummet og raste jeg i mars 1933. Riktignok skremte jeg min familie med ville forslag: si opp jobben i staten, emigrere, gå demonstrativt over til jødedommen. Men hver gang ble det med truslene. Ut fra sin rike erfaring fra et liv mellom 1870 og 1933, som imidlertid ikke rommet disse nye tildragelsene, prøvde min far å avdramatisere, berolige og forsiktig å ironisere over min patos. Jeg tillot det. Jeg var jo vant til hans autoritet og ennå ikke sikker på meg selv. Rolig skepsis har også alltid virket sterkere på meg enn radikal patos, og jeg trengte en viss tid på å innse at i dette tilfellet hadde mitt første ungdommelige instinkt faktisk rett overfor min fars livserfaring, og at det finnes ting man ikke kan komme til livs med rolig skepsis.
-Sebastian Haffner, En tyskers historie
