torsdag, oktober 11, 2007

Pose og sekk, takk

En tilsynelatende moderne og absolutt ikke fossilert kvinne ved navn Line Konstali har i dag et helsides leserbrev på trykk hos Tante Kuk der hun blant annet kan opplyse ”fossile, navlebeskuende statsfeminister” at ”moderne kvinner føder barn”. La oss se litt nærmere på hvordan hun tenker.

Vil ha pose:
Jeg klapper i hendene og hopper i været over det landet som gir meg frihet til å føde barn, studere, engasjere meg, diskutere, gå på kafe, ta vare på barn og smashe det hele sammen (sic). (…) Både jeg og mannen min har vært under utdanning samtidig som vi har fått to barn. (…) I Norge har vi klart det som få andre land klarer. Vi har skapt en universell velferdsstat der alle har like rettigheter.

Vil ha sekk:
Til alle dere fossile, navlebeskuende statsfeminister: moderne kvinner føder barn. Også de med Downs syndrom. Vi ønsker å gjenoppdage det dere glemte i kampens hete: Urfeminismen. (…) Å være så fylt til randen av morskjærlighet at man holder på å sprekke av stolthet.

Ok, det er litt muggent å kritisere noen for å ville ha både i pose og sekk. Det vil vel alle. Og det er sikkert et menneskelig trekk ved denne moderne og ikke-fossilerte kvinnen.

Vil bare påpeke at såfremt Line Konstali ikke er født inn i den økonomiske overklassen er det nettopp statsfeminismen* som har gitt henne den økonomiske og moralske friheten til å studere og engasjere seg samtidig som hun har små barn. Den velferdsstaten hun er så fornøyd med bygger i stor grad på statsfeministiske* prinsipper.

En kan selvsagt være strålende fornøyd med den tilkjempede friheten statsfeminismen* gir en som mor og kvinne og samtidig kalle statsfeminister ”fossile” og ”navlebeskuende” og innbille seg at de har glemt morskjærligheten og trangen til å beskytte sine barn i ”kampens hete”. Yada yada yada, man kan det. Man kan skumme fløten av statsfeminismen og slenge dritt av klassisk merke etter statsfeminister. Men det er så utrolig imbesilt. Det er så ufattelig navlebeskuende og historieløst.

Mange av min generasjons mødre tilhører de som deltok i ”kampens hete”. Den foregikk som kjent på 70- og 80-tallet. Den kampen kjempet de for å gi oss frihet og respekt. Jeg la aldri merke til at de glemte morskjærligheten eller trangen til å beskytte oss. Tvert imot. Dette i skarp motsetning til mange av fedrene i vår generasjon, på tross av myten om at den myke 70-tallsmannen ble ødelagt og undertrykt av feminismen.

Line Konstali: det er statsfeminister av begge kjønn som har gitt deg friheten du nyter godt av idag. Du behøver ikke å være takknemlig. Du behøver ikke å vite noe om ditt eget samfunn. Du behøver ikke å sette deg inn i vår historie. Du behøver ikke å vite at du står på skuldrene til giganter og at du kolporterer myten om feminister som navlebeskuende, golde og ikke helt ordentlige kvinner. Så lenge vi andre vet det er det greit. Så kan du bare fortsette å være et irriterende, nedsnødd naut som svømmer rundt i din egen fortreffelighet.

Her er leserbrevet, i god Tante Kukstil i en annen versjon enn på papir.

*En nettundersøkelse viste nylig at 54 % ikke aner hva statsfeminisme er, men gjerne vil vite det. Kun 22 % visste hva statsfeminisme var, men de ville holde det hemmelig. Meg bekjent finnes ingen definisjon på begrepet. La oss bare konstantere at det oftest benyttes av folk på høyresida og at det konsekvent brukes som skjellsord. Et morsomt paradoks er at statsfeminismens kritikere er svært opptatt av at kvinnelige gründere må få total statsfeministisk omsorg.

15 kommentarer:

Undre sa...

Hør, hør!, Fjordfitte!

Det omtalte leserbrevet er et godt eksempel på at om man bare blander tilstrekkelig med skitt og kanel så får man den onde stråfeministen.

Uten tvil møter unge gravide og mødre til dels fordommer i samfunnet, men det gjør det bare enda mer synd at Konstali velger eller ikke greier å la være å konstruere denne motstanderen hun ikke engang definerer.

Erlend sa...

Jeg antar at de resterende 100-54-22 = 24% er statsfeminister og stolte av dét?

Marina sa...

Og hvor har den ikke-fossile kua det fra at feminister ikke føder barn? De fleste feministene jeg kjenner har enten barn eller de har planer om å få barn. Og de som har barn er helt sikkert veldig glad i dem og vil dem vel. At de er feminister tyder jo på det, iallefall.

Avil sa...

Nei, Erlend, dei resterande kunne ikkje svare då dei blei spurt, då implantatene deira var i ferd med å eksplodere.

Anonym sa...

Jeg lurer litt på hva en fossil statsfeminist er. Jeg tror jeg vet hva hun mener med fossil. Det må være at man er så gammelmodig at man er enig med folk som levde så lenge tilbake som på 60- og 70-tallet. Trolig er Fru Konstali på linje med mange som levde FØR den tid, men hva er man da i så fall?

Men hva er en statsfeminist?


OJ

Martin K sa...

"Jeg la aldri merke til at de glemte morskjærligheten eller trangen til å beskytte oss. Tvert imot. Dette i skarp motsetning til mange av fedrene i vår generasjon, på tross av myten om at den myke 70-tallsmannen ble ødelagt og undertrykt av feminismen. "

øhm, den synest jeg var litt subjektiv. Selve målet for kvinnekampen på 70tallet var jo en mannsrevolusjon, at menn skulle forandre syn på kvinners posisjon i samfunnet. Og der synest jeg "Den Norske Mann" ikke gjorde det så gæli. Våre fedre justerte seg faktisk, og prøvde veldig ofte så godt de kunne.

Marion sa...

Ser at du ikke har noen mailadresse oppgitt, tenkte bare jeg skulle tipse deg om morgendagens PULS-sending på NRK. Special guest.

(og om man velger å se bort fra Konstalis nest siste, forvirrede avsnitt, er poenget hennes relevant: ressurssterke kvinner som blir gravide "før tiden" forventes gjerne å ta abort.)

Lindkvist sa...

Kan det tenkes at Line Konstali er et pseudonym for Runar Døving?

Marion sa...

NRK2, tror jeg. I kveld halv ti.

Fjordfitte sa...

Marion: takk for tipset! Skal se på det.

Mulig at hun har et poeng der et sted, selv om jeg ikke tror at forventning om abort gjelder ressurssterke mer enn ressurssvake. Jeg er enig i at det er synd at ikke alle gravide får støtte fra barnefar/familie/venner. For Konstalis ulykkelige venninne var det derfor skikkelig flaks at den statsfeministiske staten stilte opp med både omsorg, moralsk frihet og hendige økonomiske ordninger.

Selv har jeg vanskelig se for meg et samfunn helt uten forventninger til at noen mål bør være nådd før det anses som ”passende” eller optimalt å få barn. For få tiår tilbake måtte man være gift før det var ok å få barn. Nå bør man være over en viss alder, man bør være i stand til å forsørge seg selv og barnet, evt på vei til dette, man bør være i stand til å tilby barnet noe mer enn status som ektefødt. Disse forventningene kan ikke sammenlignes med tidligere tiders (og visse nåværende samfunns) beinharde krav til kvinner.

Krav/forventninger til gravide er endret og etter mitt skjønn bedret. Men jeg kan som sagt ikke se for meg at de kan bli helt borte. Rett og slett fordi det å sette barn til verden er en alvorlig sak, og fordi barn alltid er en byrde i den forstand at de krever tid, ressurser osv.

Vi behøver ikke lenger ta livet av oss, skamfere oss, leve i skam, bli utstøtt, gi fra oss barna våre eller gifte oss med en vi ikke elsker pga uønsket graviditet. ”Prisen” vi som kvinner betaler for å slippe dette er å leve i et samfunn der abort er lovlig og akseptert, og dermed noen ganger forventet.

Det er en veldig liten pris å betale, særlig når vi nå har frihet til å velge selv om vi vil bære frem barnet eller ikke, og når forventningen om abort noen kvinner opplever er så mye svakere enn gamle dagers absolutte krav til alle kvinner. For min del lever jeg godt med at noen mennesker har slemme familier og venner som ikke støtter dem i kriser. Det kaller jeg den menneskelige tilstand. Jeg skjønner liksom ikke at man skal skrive leserbrev om det.

Anonym: tror de som bekjenner seg til mentaliteten før de fryktede 60- og 70-årene kalles vintagefeminister eller muligens retrofeminister. Merker at jeg trives godt som fossil, gitt.

Martin K sa...

FF: På Dagens Onde Kvinner har en yderst velformulert og intelligent kritiker av feminismen, If I May, definert statsfeminismen sånn: "En type feminist som heller styrer mennesker og strukturerer i deres hverdag ovenfra, enn å respektere deres egenverdi og omgås dem uten fordommer." Enjoy.

Synest fremdeles du var/er litt hard mot både den forrige og dagens mannsgenerasjon. Vi er ikke perfekte, men hvem er vel det?

Fjordfitte sa...

Martin K: på den ene siden har jeg naturligvis en dagdrøm om å fremstå som pedagogisk og tålmodig... på den andre siden er noen kommentarer rett og slett for dumme til å fortjene noe svar.

Martine Votvik sa...

Selv om jeg rygget et par ganger når jeg leste artikkelen tenkte jeg i første rekke at det var et ok bidrag i en saktesigende med dog pågående debatt i norske medier rundt abort, fødsel og unge kvinners rettigheter og muligheter i den sammenheng.

Men så plukket jeg opp et gammelt nummer av Le Monde (brukt som opptenningsved av en av smaboerne nå uheldigvis. Der kunne jeg lese om hvordan den franske kvinnen i noe unevnt større grad en den norske kvinnen fremdeles er synonymt med noen som enten skal bli mor, vil bli mor eller er mor. Artikkelen handlet videre om hvordan utviklingen bort ifra denne generaliseringen kunne synes stoppet opp eller til og med reversert. Det får meg til å tenke i enda større baner enn bare debatten rundt fruktbarheten og så videre.

Jeg synes det er viktig og verdifullt med flere stemmer av ulike kvaliteter i debatten, men samtidig er jeg bekymret for formuleringene og hva de gjør med den som leser.

Det vi søker etter bør jo helst slik jeg ser det være stadig større autonomi, valgfrihet og ansvarliggjøring.

Symbolverdien vi har som "mødre" er et toegget sverd, og det stikker dypt inn i den kollektive mentaliteten. Hvis det var så verdifuldt å bli mor, burde graviditet komme med større respektingytelse, og ikke bare med større fare for folk flest vet best.

Fjordfitte sa...

Ja, det er toegget. Jeg syns det er verdifullt å føde barn, men jeg syns også det er fint at graviditet ikke er så respektinngytende.

Mitt inntrykk er at jo mer verdi graviditet og moderskap har i et samfunn jo verre er det å være kvinne. Det blir fort slik eksempelet fra Frankrike eller enda verre, som i Midt-Østen. Så jeg er i alle fall fornøyd med at vi har en nøktern graviditets-standard i Norge.

Martin K sa...

fjordfitte: Min karakteristikk av If I May var sarkasme. Men det er en interessant definisjon å raljere over, på linje med H. Storhaugs utredning av hijabens universelle symbolverdi.