Ble invitert i selskap, avslørte språkløst tabu

(Eller: Rundlurt av kvinnebevegelsen)

Tidligere i sommer ble jeg invitert i selskap. Selskap? Det minnet om en svunnen tid. Jeg kjente et blaff av smurte rundstykker, kokekaffe og gabardinbukser.

Selskap viste seg å være en slags fest. Det vil si, selskap er kanskje 70 % møte og 30 % fest. Ok, ok! 80-20, da. De fleste gjestene var i femti-årsalderen og virket vellykkede og velkledde, selv om de var litt skrukkete etter min smak. Snart kom samtalen inn på den historisk lave sædkvaliteten, et emne som opptar meg sterkt. Særlig er jeg interessert i konsekvensene av dårlig sæd, så som spontanaborter, misdannelser, kreftrisiko og mannen som utgiftspost på samfunnslegemet. Til slutt kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg måtte vite det. Måtte bare vite svaret på det spørsmålet jeg visste alle hadde på tungen, men som av en eller annen uforståelig grunn ikke ble stilt. Jeg sa så høyt kunne:

-Hvor mange av mennene som er til stede her i kveld har eller har hatt dårlige svømmere?

Den nervøse stillheten som oppsto var til å ta og føle på, til å skjære med kniv, til å stikke seg på, til å... ja, du skjønner. Alle stirret på meg. Men ingen smilte. Det var akkurat som om det ble litt dårlig stemning helt plutselig. Hvis en ikke visste bedre kunne en tro jeg hadde sagt noe plumt. Jeg tenkte jeg kunne prøve en annen vinkling. Jeg sa:

-Hvor mange av mennene som er til stede her i kveld har oppsøkt lege på grunn av urologiske problemstillinger?

Igjen: den störste möjliga tystnad. Ikke én mann våget å stå frem.

Dette var virkelig unormalt. Alle her var jo hyggelige voksne som ikke baksnakket. (Det er som kjent noe man slutter med når man fyller 25.) Og så våget ikke herrene å snakke om sine urologiske problemstillinger? Ikke en eneste en av dem? Hva var dette for noe? Var den norske mann emosjonelt og språklig forkrøplet? Ubotelig, sjelelig ensom? Åndelig invalidisert av smertefull anger? Kort sagt - hadde jeg uforvarende snublet over et språkløst tabu?

Resten av kvelden ble jeg sittende litt alene, enda jeg bruker masse Sterilan. Kan jeg ha dårlig ånde, tro? Får huske å pusse tennene litt ekstra nøye i tiden fremover.

Men altså. Her har man hele livet gått rundt og trodd at den norske mann var sterk og flott. At han hadde frigjort seg fra sånt borgerlig jåleri som å skille mellom det private og det offentlige. Alt som er privat er jo politisk, altså offentlig, det vet da alle i våre dager.

I likhet med de fleste andre hadde jeg tatt det for gitt at den norske mann anno 2008 var moden nok til å diskutere sine kroppslige erfaringer og sin pasienthistorie i godt lag. MEN NÅ FORSTO JEG AT JEG VAR BLITT LURT! RUNDLURT! AV KVINNEBEVEGELSEN! Ergerlig, hva? Samtidig vet jeg at jeg er privilegert fordi jeg er så dyp og reflektert og ikke ser alt i svart hvitt slik som mange andre. Opptatt av gråtonene, vet du.

Da jeg kom hjem klarte jeg ikke å glemme det sjokkartede møtet med selskapslivet. Måtte bearbeide det litterært. Skrive! Skrive! Det er jeg flink til. Jeg er så flink med ordene, jeg. (Det sosiale - not so much kan det virke som.) Jeg bare lasser på med bisetninger, rørende adjektiver og romantiske anekdoter fra gymnastiden. Det imponerer alltid, vet du. Jeg skrev:

Kjære Alf van der H
Blah blah, blah blah blah, blah blah blah blah. Blah? Blah, blah! Blah, blah, blah, blalh, blah. Blah, blah, blah, blah. blah, blah, blah... Blah, blah blah. Blah blah, blah blah blah, blah blah blah blah. Blah, blah.

Hjertelig hilsen Fjordfitte