Mina klarer brasene!

Mina Gerhardsen var en helt vanlig jente som tilfeldigvis var barnebarn av ex-statsminister Einar Gerhardsen og datter av ex-statsråd Tove Strand og Rune Gerhardsen, leder i Arbeiderpartiets bystyregruppe.

Mina jobbet som politisk rådgiver for Jens Stoltenberg, som var sønn av ex-utenriksminister, ex-fredsmegler, ex-Københavnambassadør, ex-Røde Kors president Thorvald Stoltenberg og statsminister.

Men nå var Oslo by var i knipe. En terrortruet og fiendtlig utseende ambassade hadde klort seg fast like ved Kongens slott. Denne ambassaden hadde tatt for seg av fortauet rundt og skapt en skremmende miniatyr av God's own country midt i Oslo. Byens borgere var forbannet - naturlig nok, ettersom det å få en bombe i hodet ikke var noe å trakte etter.

Mina likte ikke situasjonen. Hun lurte på hva hun, Mina, kunne gjøre for å redde byen sin. Mina følte et spesielt ansvar i denne saken, ettersom hun, bortsett fra å være en helt vanlig jente, altså også var politisk rådgiver for selveste statsministeren, og dessuten tredje generasjons sosialdemokrat i solid maktposisjon. Statsministeren, som bare var andre generasjons, trengte all den hjelpen han kunne få, det var sikkert. Mina tenkte seg grundig om. Plutselig kom hun på noe! Pappa - Rune Gerhardsen! Han jobbet jo nede i bystyret. Og det var jo bystyret som skulle avgjøre saken.

Lynraskt fikk Mina frem telefonen fra vesken. Slo et nummer. En av pappas kollegaer svarte. Mina presenterte seg som den hun var, forklarte saken og sa hyggelig adjø før hun la på. Slo et nytt nummer. Gjentok prosedyren. Og igjen, og igjen. Morten, en sosialdemokrat som nylig var blitt tatt inn i varmen igjen etter at den mektige Bjarne var ute av bildet, og self made man Jonas, Jens' og Gros nære venn, som nå var blitt utenriksminister, gjorde det samme. Det var nok ikke fritt for at mange nede i bystyret ble glade for at disse tre høyt plasserte sosialdemokratene brukte av tiden sin til å ringe dem og snakke litt.
-Sosialdemokrati i praksis, tenkte Mina rørt og smilte for seg selv.

Minas politiske strategi viste seg å være en genistrek. Det ble flytting! Byen var reddet, og Eero Saarinens vakre bygg kunne igjen beskues i sin fulle prakt. Som en bonus var landets viktigste allierte fornøyd, og de hadde jo heller aldri ønsket å være til bry. Den hyggelige Mr Schillinger inne på ambassaden hadde sendt ekstra varmer tanker til Mina, Morten og Jonas. Kanskje også til Tom, en av pappas kollegaer, og hun der Ane i Venstre som heldigvis steppet inn da Jennie fikk magekramper akkurat på årets viktigste dag. Men alt det der var ikke noe Mina tenkte så mye på.

For livet gikk videre. Og alltid var det noen urokråker som skulle lage trøbbel. I avisen sa en anonym sosialdemokrat nede i bystyret at Minas henvendelse hadde vært "underlig". Mina rynket brynene. Hvorfor kunne ikke personen stå åpent frem og presentere seg i avisen? De levde jo tross alt i et ærlig sosialdemokrati der åpenhet og transparens var viktige ingredienser.

Mina sukket lett. Men hun var egentlig ikke lei seg. For hun hadde klart brasene!