Fjordfittes blogg-regler

Vel, hvis vårt slagord skal være "aldri mer intern" er det kanskje ingen stor interesse for meta-ragnarok. But I’m on a roll. Så jeg føler for å kringkaste mine bloggprinsipper:

*Ikke skriv om noen som ikke selv har søkt offentlig oppmerksomhet

*Ikke skriv om andre menneskers privatliv

*Hvis du gjør allikevel gjør dette, be om tillatelse, eller anonymiser

*Vær spesielt forsiktig i omtale av mindreårige

*Vær forsiktig med bruk av navn, særlig i overskrifter, på grunn av nettets egenart

*Skill mellom argumenter, ytringer, handlinger og mennesket bak

*Slett sjikane og spam, men ikke sensurer kommentarer bare fordi du ikke liker innholdet og/eller avsender

Dette er altså ikke et uttømmende regelverk, det er kanskje bare mine preferanser, og en oppsummering av at det som plager meg mest med blogging per idag er gapestokk-mentaliteten og at flere og flere ikke forstår - eller ikke bryr seg om - skillet mellom det som er offentlig og det som er privat.

Jeg skjønner at disse prinsippene ikke passer for dagbokskribenter og lignende, ettersom det stort sett er umulig å si noe relevant om sitt eget privatliv uten samtidig å si noe om andres, men a) det er ikke mitt problem og b) det er dette som er hele problemet med å skrive dagbok på nett.

Jeg kan heller ikke si at jeg har overholdt alle punktene selv hele tiden, men med unntak av pkt 5 (pre-blogg hadde jeg aldri reflektert over hvordan Google fungerer, og det tok meg ganske lang tid å skjønne det), er dette prinsippene som har ligget i bunn for min blogg. Generelt har jeg ofte reagert svært negativt når andre bloggere ikke har fulgt disse reglene, men jeg vet ikke om jeg har skjønt hvorfor, siden jeg ikke har formulert for meg selv hvilke prinsipper jeg holder meg til. Nå har vi kommet til et punkt der det føles som en nødvendighet.

For eksempel ville det være utrolig praktisk om folk opplyste på forhånd at de ikke skiller mellom handlinger/ytringer og personen som fremfører dem (slik at all kritikk oppleves som personsjikane og mobbing) eller at de mener de har rett til å publisere alle sine tanker om andres privatliv og ”livsvalg” på nett eller for den del om de er ”personlige historie-forskere” (slik at de ikke vil ha spørsmål vedrørende de historiske ”fakta” de presenterer).

Dette er jo ting man finner ut etter hvert uansett, men for min del er jeg så lei av ørkesløs kommunikasjon med folk som har en helt annen virkelighetsoppfatning og et helt annet nett-syn enn meg selv at jeg vil foretrekke å vite de grunnleggende tingene før jeg sløser bort ord og formuleringer. Tenk så praktisk hvis folk kunne ha et lite symbol på bloggen sin, a little badge som signaliserte at de er motstandere av logisk tenkning, at de er ”personlige forskere” eller hva det nå måtte være.

Som sagt, I’m on a roll, så jeg fortsetter med noen virkelig gode råd til meg selv og andre:

*Vær forsiktig med å kritisere privatlivsbloggere, ettersom privatlivet er mer sårbart for kritikk enn andre emner

*Ikke delta i diskusjoner hvis det er hyggeprat du ønsker

*Ikke jug, ikke stakkarsliggjør deg selv

*Ignorer bloggere som ikke kan tenke logisk, som opptrer urederlig, som driver renkespill

Lexidhgate versjon 2.0?

Jeg aner at vi er på vei mot en ny Lexidhgate, altså det virkelige meta-ragnarok. Jeg føler i alle fall at det er på tide å renske litt opp. Jeg mener det er på tide å klargjøre hvilke prinsipper vi holder oss til, utarbeide en slags felles plattform, der det ikke kan være plass til alt mulig. Vi må også snakke litt om hva som er uakseptabelt. Denne debatten mener jeg Sonitus må ta ansvar for. Dere jobber etter mitt skjønn etter velfungerende prinsipper, men de er så vidt jeg vet ikke klart formulert. Det er kanskje litt av årsaken til de gråtkvalte utfallene mot at Sonitus ikke vil leke i navlelo-gården. Derfor kan det være en fordel å klargjøre hvor vi står. Og også fordi det hele tiden dukker opp nye folk som kanskje ikke har et særlig gjennomtenkt forhold til å publisere tekst på nett.

Det jeg etterhvert oppfatter som et grunnleggende skille mellom bloggere er synet på offentlig vs privat. Det går på hva vi syns vi kan diskutere offentlig, hva vi tolker som krenkelser mot individer, hva vi opplever som irrelevant pjatt som ikke fortjener oppmerksomhet. Det plager meg at det virker som om noen faktisk ikke skjønner at det er et skille mellom offentlig og privat, eventuelt at de ikke bryr seg - unntatt når det går ut over dem selv. Da er de plutselig sårbare og ømskinnede. De setter gjerne andre i gapestokken, men de tåler ikke kritiske spørsmål selv.

For min del får jeg et stadig sterkere ubehag av de på den andre siden. Jeg vil ikke assosieres med dem, jeg vil gjerne slippe å forholde meg til dem og jeg vil ikke at det de holder på med skal bli allment akseptert.

***

I debatter om blogging er det vanlig å beklage seg over de anonyme som er ”tøffe på nett”. Naturligvis spør meg jeg om jeg blir oppfattet på den måten. Det blir jeg antagelig av noen. Grunnen til at jeg ikke tar det så tungt er at jeg (med få unntak) skriver om offentlige personers offentlige ytringer/handlinger.

Jeg skriver stort sett ikke om vanlige tragiske kjendisnisser, men om politikere, opinionsdannere, journalister, folk med makt. I vår kultur har vi en tradisjon for at vi kan gå ganske langt i omtale av autoritetspersoner (og symboler) uten at det oppfattes som en krenkelse av individet. Vi har tradisjon for å skille mellom mennesket (privat) og maktutøveren (offentlig). Derfor har vi også en tradisjon for at satire, karikatur, parodi er uproblematisk, til dels prisverdig. Vel, jeg har skjønt at det er forskjeller her, men det er den tradisjonen jeg er planta i.

Det er et stort poeng for meg å ikke skrive om folk som ikke selv har søkt offentlig oppmerksomhet. Der har jeg sikkert trådt feil, men det er i alle fall et prinsipp jeg forsøker å holde meg til. Og det er et prinsipp jeg syns alle andre burde holde seg til også.

Det blir naturligvis vanskelig, hvis ikke umulig, for dem som skriver semi-selvbiografisk, dagbok og lignende. Dette er genre jeg ikke er noen særlig fan av. Jeg syns det er et grumsete farvann, og jeg ville definitivt ikke likt å bli offer for disse menneskenes meddelelsestrang. Jeg syns heller ikke det virker som om de har særlig omtanke for dem de trekker inn i bloggprosjektene sine. Det viktigste er åpenbart egne behov og skrivelyst. De eneste unntaket jeg kan komme på i farta er fr.martinsen, som gjør et poeng av å være ”privat”, men som skriver helt anonymt, slik at ingen kan identifiseres via opplysningene hun legger ut, og som dessuten skriver mest om sitt indre liv.

I det siste har det dukket også opp folk som sammenligner nettstedet sitt med hjemmet sitt. Det syns jeg er spesielt ille. Da sier det seg selv at holdningen blir her gjør JEG som jeg vil og JEG bestemmer hvilke kommentarer som slipper gjennom sensueren for JEG vil ha det hyggelig hjemme hos MEG. Folk må få gjøre som de vil innen lovens grenser, men for meg er dette det dårligste utgangspunktet man kan ha, allmenn-menneskelig og bloggmoralsk. Så jeg håper det er en holdning som ikke sprer seg.

En annen ting jeg ikke takler er folk som redigerer og endrer meningsinnholdet i poster etter at diskusjonen i kommentarfeltet er avsluttet. Det går på å utvise et minimum av rederlighet. Og å få inn i den lille knollen at å publisere tekster er/bør være noe annet enn å sitte å klø seg i navelen.

Vel, det var mitt bidrag til Lexidhgate 2.0. Take it away, Hjorthen!

Oh, it’s that time o’year again

-Å, jeg er så bekymret for at de unge ikke deltar på debattsidene våre.
-Å, jeg også. Det er virkelig et faresignal i samfundet. Hva i all verden kan det skyldes, tror du?
-Jeg tror det kan ha å gjøre med at de unge ikke forstår vanskelige ord.
-La oss forsøke å forstå de unge, Knut Olav. La oss utlyse en konkurrance, det appellerer til de unges instinkt.

Noen uker senere...

-Hm, her har vi et overspent bidrag fra en velkledd, ung høykastegutt.
-Tror du det kan appellere til de unge?
-Håper da det. Men det viktigste er at det oppfyller kriteriene for å zkape debatt.
-Altså flest mulig påstander?
-Som ikke er underbygget!
-Minst mulig drøfting?
-Minst mulig saklig argumentasjon!
-Jeg tror vi har en vinner!
-Gratulerer, Knut Olav!
-Gratulerer, Knut Olav!

Thomas Hylland Eriksen-nytt!

Arbeiderklassekvinnene leser serieromaner. De drømmer om kjærlighet og intimitet, og om at en mann fra høyere samfunnslag skal komme ridende og redde dem. Finnes det menn i høyere samfunnslag som har lignende drømmer?

Morgenbladet rapporterer:

Anders Vassenden har i sitt doktorgradsarbeid studert etniske nordmenns forhold til det flerkulturelle i to innvandrertette drabantbyer i Oslo. Funnene viser at arbeiderklassen er blitt mer positivt innstilt til det flerkulturelle, mens middelklassen er blitt mer kritisk.(...)

Anders Vassendens arbeid viser blant annet at trygdede arbeiderklassekvinner, ikke-arbeidsaktive nordmenn med lav kulturell og økonomisk kapital, uttrykker misunnelse overfor sine naboers kultur og måte å leve på. Spesielt beundrer kvinnene de tette familiebåndene hos innvandrere.

-Dette er en interessant observasjon som jeg stort sett bare finner i denne kategorien av informanter. Disse kvinnene har observert på nært hold folk som lever liv de selv levde i barndommen. (...)

Thomas Hylland Eriksen peker på at intime, beundrede familieforhold hos innvandrere og tvangsekteskap er to sider av samme sak. Noe han tviler på at arbeiderklassekvinner er seg bevisst.

-Kjærligheten og intimiteten er noe de finner igjen i serieromanene de leser som foregår på 1800-tallet. Men de tenker ikke på at dette er en direkte følge av arrangerte ekteskap, sier Hylland Eriksen.

Den mannlige professoren er også sitert på at man ikke må være så redd for segregering. Fordi behovet for intimt naboskap basert på felles erfaringer er noe annet enn fordommer.

Jeg skal ikke protestere på det. For dette er nok noe den mannlige antropologen har ekspertkunnskap om, ettersom han selv, antagelig ut fra sitt behov, har valgt å bosette seg i en helhvit øvre-middelklasseghetto der personer med "lav kulturell og økonomisk kapital" kun har adgang som tjenestefolk og informanter, der han er garantert fritak fra intimt naboskap med personer som har andre erfaringer enn ham selv - etnisk, økonomisk og kulturelt.

Men det kan også være slik at dette behovet for intimt naboskap basert på felles erfaringer, altså segregering, kan føre til fordommer. Mot for eksempel arbeiderklassekvinner. Noe jeg er helt sikker på at Thomas Hylland Eriksen ikke er seg bevisst.

Den virkelige kjerringtesten

Du bruker smiley jevnlig, det er så koselig.
Meme er gøy og sosialt.
Fitte er et stygt ord som skader den norske kvinnens verdighet.
Du kjøper ferdig oppkutta, vakuumpakka salat fordi det er så lettvint og greit.
Du foretrekker margarin fremfor smør.
Oljeflaskene dine står fremme på utstilling.
Du bruker teflonpanne.
Grått salt fra Guérande er patetisk middelklassesnobberi.
Forkortelsen KK står for ”Kvinner og Klær”.
Du har allværsjakke.
Det er litt horete å bruke sminke, neglelakk, push-up og høye hæler.
Du syns det er naturlig å bruke formuleringer som ”vi jenter er jo …” eller ”som jente er jeg jo…”.
Du er sønnen til Kjartan Fløgstad.
Du pleier å manipulere frem krangler fordi du har en genuin interesse for hva som skaper konflikter mellom mennesker.
Etterpå benytter du anledningen til å syte og mase om at du er offer for personangrep.
Du er Nikolai Astrup?? (Burde ikke du bruke tiden din på å skrive ideologisk fundert piss?).
Du tror at full barnehagedekning betyr barnehageplikt (nei, nei, jeg må stoppe).
Det er deilig å snakke eller skrive nedsettende om andres kropp, klær eller alkoholforbruk.
Du er enig med kjønnsforsker Wenche Mühleisen i at vi bør diskutere politikernes sex-liv offentlig fordi politikerne er våre forbilder.
Du kjenner på deg at du har rett til å holde andre mennesker ansvarlig for deres livsvalg på nett, lyktestolper eller lignende arenaer.
De som har et annet forhold til sex, rus, erotisk dans og sigaretter enn deg er innmari DUMME folk.
Kvinner bør være gode rollemodeller for barn og unge.
Innerst inne syns du at tyskertøsene fikk som fortjent.
Det er naturlig å sammenligne arbeidet til en skribent og stuntkomiker med arbeidet til en menneskerettighetsadvokat i et asiatisk militærdiktatur hvis begge er musler.
Du pleier å sammenligne bloggen din med stua di.
Og kommentarene med møblene dine.
Du liker bøkene til Paulo Coelho.
Mathias Faldbakken er så utrolig cutting edge.
Diptyque – ringer det en bjelle?


**********************************************************************************
ER DU KJERRING? ER DU KJERRING? ER DU DET, ER DU DET?
**********************************************************************************
Ja: 1 poeng
Nei: 0 poeng
Litt, kanskje, vet ikke: 0,5 poeng

0 poeng: du er ikke kjerring.
1-2 poeng: du er ikke kjerring, men tilpasser deg patriarkatet ved å spille kjerring i visse tilfeller.
3 poeng og mer: faen, du er kjerring! Og du føler deg sjikanert av dette memet. Og du er overbevist om at det er utarbeidet spesielt for å ramme deg. Og det syns du er veldig barnslig og umodent gjort av Fjordfitte. Noe som beviser det du alltid har ment om Fjordfitte, men ikke har turt å si (annet enn på mail og i lukkede selskaper).

Jeg tagger lotten fordi hun tok memedommen min, Androida fordi meme er så gøy og sosialt og fr. martinsen fordi jeg ikke syns husmødre født før andre verdenskrig fortjener betegnelsen kjerring, som ikke er et hvilket som helst ord, men en betegnelse på et mannlig derivat, et patriarkalsk produkt.

Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor noen gidder svare på et dust meme bare for å bevise at de er født etter andre verdenskrig og ikke er husmor. Ingen behøver å svare på dette heller, men jeg må jo tagge in the spirit of meme.

Pavarësi

Paja Jovanović, Seoba Srbalja

Så svart, så hvitt

Skal tro hva som hadde kommet opp hvis noen prøvde å rispe litt i lakken til Jens & Jonas og resten av de gutta der. Men det får jeg aldri vite, for det er det naturligvis ingen som kommer til å gjøre.

Ja og nei i Ramin-Osmundsen-saken

-Ja, det er en heksejakt når MSM maser og maser og pisker og pisker og når "politiske kommentatorer" i alle varianter får gjenta og gjenta og gjenta at statsråden er sterkt svekket og blah blah.
-Ja, Ramin-Osmundsen har brutt Janne-reglene.
-Ja, Arne Strand burde virkelig pensjonere seg.
-Ja, Kyrre Nakkim burde begynne på Rimi.
-Nei, Bunnpris.
-Nei, det burde ikke være nødvendig å legge frem komplett regnskap over alle treff når en har sagt at en er bekjente og har møttes i formelle og uformelle sammenhenger.
-Nei, det er ikke en "avsløring" at å møtes "formelle og uformelle sammenhenger" også betyr hyttebesøk og middager på dyre restauranter.
-Ja, det er stor forskjell på å "reise til Lofoten sammen" og å besøke en som bor i Lofoten når en er der av andre årsaker.
-Ja, det er mistenkelig at Hjort Kraby gjenopptok søknaden dagen etter middag i juristnettverket.
-Nei, det er naturligvis ikke tilfeldig at Hjort Kraby er datter av Pål Kraby, NAF-bossen.
-Ja, det finnes et norsk aristokrati.
-Ja, for noen mennesker er det naturlig å invitere til mottagelser i eget hjem. Se ovenfor.
-Ja, det må bli slutt på å ta inn politiske amatører i regjeringen. NÅ!
-Ja, det må bli slutt på at direktørvennene til Jens har klippekort i regjeringen. NÅ!
-Nei, ok, først må folk slutte å stemme AP. Tough one!
-Ja, når Valla er borte danser Jens på bordet. Dains, dains, dains oppå bore', tenker Jens.
-Ja, det er synd på Ramin-Osmundsen fordi hun ikke innvandret til det norske samfunnet, men til det norske aristokratiet. Hun har naturligvis ikke forutsetninger for å vite at de spillereglene som gjelder der ikke gjelder ellers i samfunnet, og slett ikke for svarte kvinner.
-Ja, jeg er glad for at det ikke ble noe av min planlagte post Bye, bye, Helga Pedersen, Manuela er den nye Gro (basert på uttalelsen "Da jeg skulle engasjere meg politisk var det helt naturlig for meg å velge Norges største parti").

Karikatur og virkelighet

Kan du gjette hva som er Kurt Westergaards karikatur og hva som er virkelig?

Å rasjonalisere fascisme

I en kommentar i the Guardian argumenterer journalist Ayesha Khan for at shariadomstoler har livets rett i det demokratiske Storbritannia. Khan har i arbeidet med dokumentarfilmen Divorce: Sharia Style tilbrakt flere måneder ved en shariadomstol i London. Hun vet derfor at sharialovgivningen er diskriminerende:

The process of female divorce (khula) (...) can seem unfair, given that a man may divorce his wife without providing a reason, so long as witnesses are present to observe his decree. A woman, on the other hand, must apply to the council and defend the application in front of the sheikhs, as well as her husband if he chooses to oppose the divorce.

Hun vet også at sharia i sin essens er fascistisk:

Women do not have the same rights afforded to them under sharia law as they do under the British legal system. Their testimony still carries only half the weight of a man's.

Allikevel forsøker hun å argumentere for at det er rasjonelt, eventuelt nødvendig, å tillate sharia-domstoler i det demokratiske Storbritannia. Tankegangen er klassisk, nesten parodisk multi-kulturalistisk. La oss kose oss med å se på hvordan det går:

1) And yet for all that, a great number of women who feel religiously or culturally inclined still prefer a religious divorce to a civil one.

-Det vil alltid være noen som foretrekker fascisme. Det er ikke et argument for å innføre fascistisk lovgivning i et demokratisk samfunn.

2) Indeed, to outlaw the sharia process would make it nigh on impossible for some women to get a divorce of any kind whatsoever.

-Hvis dette er riktig har samfunnet et demokratisk problem. Da må samfunnet løse dette problemet ved å sørge for at demokratiet og loven omfatter alle borgere, uavhengig av gruppetilhørighet. Samfunnet kan ikke løse eller dekke over problemer ved å akseptere at noen borgere fratas rettigheter.

3) People who go to the council do so because they need religious guidance - and until the state can provide that they will find it elsewhere.

-Religiøs veiledning er en privatsak, og faller derfor utenfor statens oppgaver og ansvar. Religiøs veiledning må ikke forveklses med lovgivning og lovanvendelse, som er statens oppgave og ansvar, altså ikke et privat anliggende. Der religionsutøvelse og andre private preferanser kolliderer med statens lover er det de private preferansene som må vike, ikke statens lover.

4) Marriages or divorces that have not been given statutory recognition can lead to a host of abuses and confusion, but for people of faith, the overriding priority is that they are sanctioned in the eyes of God.

-Det er usannsynlig, men mulig at det er riktig å generalisere om gruppen ”people of faith” på denne måten. Hvis ”sanctioned in the eyes of God” betyr et ønske om tilgang til et parallelt juridisk system kan en ikke bli ”sanctioned in the eyes of God” i en demokratisk stat. En kort repetisjon: at noen foretrekker fascisme er ikke et argument for å innføre fascistisk lovgivning i et demokratisk samfunn.

5) The laws and rights of sharia seem archaic to most people in British society. The volume of media coverage following the archbishop's speech suggests that there is not just misapprehension and bemusement, but outright hostility.

-Dette er riktig. Både muslimer og ikke-muslimer mangler ofte kunnskaper om sharialovene. Men man trenger ikke å vite alt for å vite nok. Og hostility, fiendskap, mot fascisme og fascistiske tendenser er bra, ikke dårlig. At noen foretrekker fascisme er ikke et argument for å være vennligsinnet eller tolerant overfor fascismen. Naturligvis er det mange gode grunner til å være vennligsinnet og tolerant overfor fascistene - og deres trofaste følgesvenner opportunistene - som enkeltmennesker.

6) For many, there is an instinct to fight for the rights of the women that are perceived to be undermined or abused by Islamic law. That is an admirable instinct.

-Nettopp. Men at kvinners rettigheter bare er ”perceived to be undermined or abused” av islamsk lov er en misforståelse. Kvinners rettigheter blir underminert og skadet av islamsk lov. At noen kvinner foretrekker fascisme, at det er ulikheter mellom lovskolene og at det naturlig nok også finnes uproblematiske elementer i sharialovene endrer ikke, formilder ikke dette faktum.

7) But those women who need our help most will not seek our assistance if we refuse to take seriously their religious and cultural preferences and practices.

-Det er en ubegrunnet påstand. Å ta hjelpetrengendes religiøse og kulturelle preferanser "på alvor" er uansett noe annet enn å tillate parallell lovgivning. De som trenger samfunnets hjelp skal vite, akseptere og erfare at loven er lik for alle uavhengig av etnisitet, kjønn, religion og seksuell legning. De skal vite, akseptere og erfare at demokratiet omfatter alle statens borgere, ikke bare noen. Og at enhver borger av en demokratisk stat når som helst er fri til å forlate denne dersom demokratiet og prinsippet om likhet for loven ikke faller i smak.

For ivaretagelse av enkeltmenneskets ”religious and cultural preferences and practices”, altså private preferanser, se punkt 3) og 4).

Kulturavis anmelder musikk, altså kropp

Denne mannlige journalisten har på tross av sitt eget utseende opparbeidet seg kulturfaglig kompetanse til å anmelde musikk/kropp i Dagbladet. Det må ha vært en kamp mot naturkreftene. Igår anmeldte han Maria Haukaas Storeng. La oss se hvordan hun klarte seg, Dagbladfaglig sett:


Hennes kjolevalg var da ikke henne verdig. Til og med eldre olabukseboms ser jo at relativt store legger ikke passer seg i et slikt antrekk.

Hilsen Tom Stalsberg (50), stygg, kvapsete, unødvendig mannlig journalist, kulturavisa Dagbladet, 10.02.08

Hvis du nå trenger trøst og støtte fordi jeg har vært urettferdig mot Tom, søk det her. Så vil du forstå betydningen av at jeg får si det jeg mener.

Ode til Rowan Williams

This royal throne of kings, this scepter'd isle,
This earth of majesty, this seat of Mars,
This other Eden, demi-paradise,
This fortress built by Nature for herself
Against infection and the hand of war,
This happy breed of men, this little world,
This precious stone set in the silver sea,
Which serves it in the office of a wall,
Or as a moat defensive to a house,
Against the envy of less happier lands,

This land of such dear souls, this dear dear land,
Dear for her reputation through the world,
Is now leased out, I die pronouncing it,
Like to a tenement or pelting farm:
England, bound in with the triumphant sea
Whose rocky shore beats back the envious siege
Of watery Neptune, is now bound in with shame,
With inky blots and rotten parchment bonds:
That England, that was wont to conquer others,
Hath made a shameful conquest of itself.

-"King Richard II", Act 2 scene 1

Janne-reglene

Gudrun, Katrina, Serena - det er ikke nødvendigvis noe å frykte. Det kommer helt an på hvordan du håndterer dem. Men det finnes kriser du bør frykte, som for eksempel Janne. Når Janne kommer, og det gjør han før eller senere, også til lille far, også til den lille prinsen, også til klassens duks, gjelder det å vite hva man skal gjøre. Nemlig å legge seg flat så fort som mulig og samtidig stå oppreist med rak rygg. Dette er dessverre en øvelse som mange har problemer med. Fortsatt, etter så mange år, etter så mange Janner, prøver folk seg på annen type akrobatikk når Janne comes a knockin'. Jeg fatter ikke hvorfor. Det går aldri bra, det er nytteløst. La oss derfor repetere Janne-reglene:

Si aldri dette til Janne:
-Jag vill inte tala med dig
-Det var inte jag! Det var Sanna och Bosse!
-Jag är ju ingen expert på detta
-Det här känner jag inte till
-Du har inga bevis
-Jaha, du har bevis? Shit!
-Gå härifrån, nu. Stick!
-Stick, sa jag. Du är ju sinnesjuk och politiserad.

Si dette til Janne:
-Dette är mycket allvarligt.
-Jag är så ledsen.
-Men jätteglad att se dig, Janne. (Du behøver ikke å mene det, bare si det)
-En mycket viktig fråga, Janne! (ditto)
-Vi gjorde fel, jag vet, det blev inte bra.
-Jag skall forsöka reda upp det.
-Nej, nej, det var inte Sanna och Bosse. Det är mitt ansvar.
-Ja visst, en ekstern granskning, vilken jättebra ide!
-Tack, Janne, vad hadde folkhemmet varit utan dig?

Guttemusikken - en bransjequiz

Hvem er denne aldrende herre og gledespreder?
Hvem er han broren til?
Hvilket gutteband har han spilt i?
Hvor jobber han nå?
Hvem jobbet der før?
Hvor er samme kar sjef nå?
Hvilken låt er århundret verste og mest irriterende?
Hvilket gutteband sto bak denne pesten?
Hvordan kan det ha seg at den ble en ”radiohit”?
Er vennetjenester, rævsleiking og inkompetanse andre ord for mannsdominans?
Hvis ja – er svarene i denne quizen en del av løsningen eller en del av problemet?

Mannlige journalister skriver til Fjordfitte

og det kan hun komme til å angre på

----------------------------------------------------------------------------------

Sjære Fjorfitte

Skal du ikke skrive om mæi - Joacim? Jæi har søkt åm de.

Jertli hilsen Joacim Lund, blussende mannlig kjornalist, Kukusurposten

----------------------------------------------------------------------------------

Kjære Joacim

Jeg vurderte det, men så sa jeg til meg selv, Fjordfitte, nå må du roe deg ned. Tenk på blodtrykket ditt. Ikke spy opp kaffen bare fordi mannlige journalister er tilbakestående, det blir så mye gris og det stinker så jævlig. Nå må du bare puste dypt og telle til 14 millioner, Fjordfitte. Så da gjorde jeg det i stedet for.

Hilsen Fjordfitte

----------------------------------------------------------------------------------

Sjære Fjorfitte

De kan du kåmme til å angre på. Får vi mannlige kjornalister er veldi flinke å kule råkkegutter å vi kan skrive alt de såm vi tenker på når vi ronker. Å de jør vi hele tiden.

Jertli hilsen Joacim Lund, blussende mannlig kjornalist, Kuksurposten

P.S Jæi ær venner med Thomas å Henning! Å di er mye tøffere en dæi. Å di er stærkere enn dæi. Å di har vært på tv. Å jæi liker di. Å vi plæier å ronke sammen.

----------------------------------------------------------------------------------

Kjære Joacim

Jeg skjønner. Du er først og fremst kuk, ikke først og fremst journalist.

Hilsen Fjordfitte

P.S Du behøver ikke å skrive til meg flere ganger. Men kos deg med Thomas og Henning.

----------------------------------------------------------------------------------