Hva er feminisme?

Feminisme er ideen om juridisk, politisk og sosial likestilling mellom kjønnene.

Femifobi i Dagbladet

Den fantastiske kvinneavisa Dagbladet feiret Kvinnens Egen Dag med blant annet klassisk pisspreik fra Kjetil Rollnes, et intervju med en *litt* dopa overklassekvinne som sa opp jobben for å "skrive barnebok" og trene på dagtid, mens forsørgeransvaret var outsourcet til ektemannen, barnepasset til en institusjon og husarbeidet til en polakk. Den velstående og sympatiske overklassekvinnen var opptatt av at feministene burde ha tatt ansvar for å gjøre feminismen mer attraktiv for sånne som henne.

Men det beste med kvinneavisas feiring av Kvinnens Egen Dag var kanskje kommentaren Brun feminisme av Marte Michelet. La oss se på noen av de mest problematiske påstandene i denne kommentaren:

Kampen for likestilling ble kuppet og redusert til en kamp mot islam

Som "bevis" for påstanden nevner Michelet to eksempler:
-BNP har laget en dum brosjyre, "lover å forsvare britisk likestilling" og partiets tilhengere har flere ganger banket opp tilfeldig forbipasserende muslimske jenter.
-en kanton i Sveits nektet to personer statsborgerskap pga hijab, før landets høyesterett avviste avgjørelsen som grunnlovsstridig. Det rasistiske Sveitsiske Folkepartiet gjorde et brakvalg og lover å kjempe for å endre grunnloven og forsvare "sveitsisk likestilling".

Tilfellene er beklagelige. Men de er selvfølgelig ikke eksempler på at "kampen for likestilling" er "kuppet og redusert til en kamp mot islam". Da er i så fall 9/11, 7/7 og annen terror utført i islams navn eksempler på at islam er kuppet og redusert til kamp mot sivile liv. En slik påstand ville uten tvil ha blitt stemplet som rasistisk og islamofob av Dagbladet.

Spørsmålet er hvorfor avisa tillater seg å være så uærlig og ondskapsfull i omtalen av feminisme. Hvis vi bruker Dagbladets egen standard må svaret være at Marte Michelet er femifob.

Med tanke på avisas generelt reaksjonære kjønnspolitikk - jfr "CV-spaltene" der Dagbladet regner navn på ektefelle/samboer/kjæreste og antall barn som viktig informasjon om kvinner, men ikke om menn - og Dagbladets nedrige omtale av for eksempel Susanne Sundfør er det ikke noe spesielt oppsiktsvekkende i dette. Det nye er at Marte Michelet har gitt kvinnehatet innpass på kommentatorsidene. Det er nytt, men ikke spennende. Føles vel mer gammelt og råttent, egentlig.

Det vi ser er at den generelle hetsen mot muslimer, basert på ideen om at de truer "vår" likestilling, nå fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk.

At rasistisk vold og hets øker er én ting. At rasistisk vold mot muslimske kvinner er basert på feminisme og ideer om likestilling er noe helt annet. Hvis dette er sant er det virkelig oppsiktsvekkende. Rasistiske voldsutøvere må ha gjennomgått en metamorfose av dimensjoner! Men hva denne meget interessante påstanden bygger på opplyser ikke Michelet. Det er antagelig fordi det ikke finnes noe materiale som viser at generell hets mot muslimer skyldes oppfatningen at "de truer "vår" likestilling", og således er kvalitativt ulik rasistiske angrep mot andre minoritetsgrupper.

Når man samtidig sementerer likestilling som en statisk vestlig "verdi" hindrer man også den nødvendige diskusjonen om kvinneundertrykkingen som fortsatt preger det hvite majoritetssamfunnet.

Det er litt uklart hvem Michelet mener "sementerer likestilling som en statisk vestlig "verdi"", men det kan virke som hun sikter til det hun så elegant kaller "Hege Storhaug-aktige aktører". Det er lett å være enig i at det er tåpelig å sementere likestilling - eller et hvilket som helst annet fenomen - som "en statisk vestlig "verdi"". Det er en grunn og kunnskapsløs måte å tenke på.

Men det er svært vanskelig å forstå at disse skulle hindre "nødvendig diskusjon" om forhold i majoritetssamfunnet. Det er rett og slett ikke sannsynlig at folk som tenker på denne måten er så mange eller har så stor innflytelse at de hindrer nødvendig diskusjon om kvinneundertrykking i det hvite majoritetssamfunnet.

Om Marte Michelet som kommentator i en av Norges største aviser eventuelt selv skulle føle at noen hindrer henne i å ta nødvendige diskusjoner er et personlig problem for henne og hennes arbeidsgiver. Dette kan åpenbart hindre Marte Michelet å skjøtte sitt viktige arbeid som kommentator på en tilfredsstillende måte. Å generalisere utfra eventuelle personlige evnemessige problemer på denne måten er uheldig. Det må karakteriseres som misbruk av kommentatorrollen.

Undertrykkingen av afghanske kvinner er like ille som før invasjonen, om ikke verre.

Dette står i følge Michelet å lese i "to nye rapporter". Siden hun ikke opplyser hvilke rapporter som viser dette, er det vanskelig å motsi den oppsiktvekkende påstanden.

Men allikevel: under Taliban var det forbudt for jenter å gå på skole, forbudt for kvinner å bevege seg ute uten teologisk korrekt vaktmann, forbudt for kvinner å ta lønnet arbeid, strenger straffer for kvinner som viste ansiktet, forbudt for kvinner å gå til en mannlig lege, osv, osv, osv. Jenter og kvinner var reelt sett fanger i egne hjem og fratatt de aller mest grunnleggende rettigheter og muligheter. De var degradert til undermennesker og slaver.

Selv om situasjonen i Afghanistan fortsatt er ekstremt vanskelig, og selv om den afghanske kulturen og religionen åpenbart er grunnleggende kvinnefiendtlig, er det ikke slik lenger. Det er sterkt beklagelig at Dagbladet i sin femifobi velger å desinformere om dette.

I Irak har invasjonen og den sekteriske volden ført til en vanvittig eskalering av overgrep og seksuell vold mot kvinner

Dette er riktig. Men det har naturligvis ingenting med feminisme eller likestillingsretorikk å gjøre. Det er relativt velkjent at det dypt religiøse og derfor anti-feministiske (jfr bistandspolitikken) Bush-regimet brukte demokrati, "krigen mot terror" og masseødeleggelsesvåpen som påskudd for invasjonen. Feminisme var aldri nevnt i som begrunnelse for invasjonen. Å knytte den katastrofale situasjonen i Irak til feminisme og likestilling er derfor uærlig og manipulativt.

Den mest kritiske utfordringen for dagens feminister bør være åpenbar: Vi må vriste likestillingsretorikken ut av hendene på de destruktive kreftene som misbruker den.

Vel, det er sikkert at misbruk av retorikk er et alvorlig problem, kanskje særlig blant femifobe og priviligerte journalister. Men den som tror at "misbruk av retorikk" er den mest kritiske utfordringen for dagens feminister må leve i en beskyttet boble langt bortenfor all virkelighet.

Diskriminert? Ta Rana-testen

Frykter du at du er diskriminert og omgitt av ekstremister? Ja? Å, trist. Trist at du skal ha det slik i 2008! Det er ikke et demokrati verdig at du skal gå rundt og føle deg diskriminert. Dette er noe vi må få slutt på før vi kan kalle oss et virkelig moderat demokrati. Men først av alt må vi kartlegge omfanget av diskriminering og ekstremisme.

For å være helt sikker på at du har rett i dine mistanker om at du er a) diskriminert og b) omgitt av ekstremister vil jeg derfor anbefale deg å ta Rana-testen, et vitenskapelig testverktøy som er utarbeidet av den prisvinnende høykastemuslimen Mohammed Usman Rana for å påvise diskriminering og ekstremisme.

Slik tester du deg:
Delta på et offentlig møte eller i debatt om et gitt tema, for eksempel sivilbefolkningens rettigheter eller tortur og KZ-metoder. Du kan delta enten som privatperson eller som representant for en organisasjon. Du kan også teste deg i vanlig omgang med kjente eller ukjente.

Når du får spørsmål om hva du mener om emnet som debatteres sier du at du personlig er mot at for eksempel den norske staten holder en befolkning fanget, sultet og ydmyket i tiår etter tiår, men presiser samtidig at du ikke vil ta avstand fra staten Israels metoder overfor palestinere generelt og i Gaza spesielt, ettersom du er norsk og bosatt i Norge, og det derfor er helt unaturlig for deg å si noe om den israelske statens metoder.

Eller si at du personlig er mot bruk av tortur og KZ-metoder, men presiser samtidig at du ikke vil ta avstand fra Bush-regimets bruk av tortur og KZ-metoder, ettersom du er norsk og bosatt i Norge, og det derfor er helt unaturlig for deg å si noe om USAs bruk av tortur og KZ-metoder.

Slik får du test-resultatet:
Hvis du får kritikk eller negative reaksjoner etter å ha Rana-testet deg er du diskriminert og omgitt av ekstremister.

Hvis du får ros eller positive reaksjoner etter å ha Rana-testet deg er du ikke diskriminert og heller ikke omgitt av ekstremister.

Hvis du ikke får noen spesielle reaksjoner må du re-teste deg, altså teste deg på nytt. Uansett kan det være en fordel å teste seg flere ganger. Re-testing øker test-resultatets troverdighet, og kan i tillegg ha en modererende samfunnseffekt, ved at flere blir oppmerksomme på problemet med diskriminering og ekstremisme.

Be andre teste seg!
Jeg håper du er enig i at det er viktig å kartlegge omfanget av diskriminering og ekstremisme i samfunnet. Be derfor alle du kjenner å teste seg. Og så kan vi begynne på den viktige oppgaven med å gjøre samfunnet mer moderat, mindre ekstremistisk.

Den onde dronningen

Queen: O.E. cwen "queen, female ruler of a state, woman, wife," from P.Gmc. *kwoeniz, ablaut variant of *kwenon (source of quean), from PIE *gwen- "woman, wife" supposedly originally "honored woman"

Quean: "young, robust woman," O.E. cwene "woman," also "female serf, hussy, prostitute" (cf. portcwene "public woman"), from P.Gmc. *kwenon (cf. O.S. quan, O.H.G. quena, O.N. kona, Goth. qino "wife, woman");

A slut, or worthless woman, a strumpet. (The 1811 Dictionary of the Vulgar Tongue, by Francis Grose.)

The story begins in midwinter, with a Queen sitting and sewing, framed by a window. As in so many fairy tales, she pricks her finger, bleeds, and is thereby assumed into the cycle of sexuality, giving birth "soon after", to a daughter, "as white as snow, as red as blood, and as black as the wood of the window frame".

The real story begins when the Queen, having become a mother, metamorphoses also into a witch, - that is, into a wicked step mother: "... when the child was born, the Queen died, and "After a year had passed the King took to himself another wife".

The Queen's husband and Snow White's father never actually appears in this story at all, a fact that emphasizes the almost stifling intensity with which the tale concentrates on the conflict in the mirror between mother and daughter, woman and woman, self and self. At the same time, though, there is clearly at least one way in which the King is present.

His, surely, is the voice of the looking glass, the patriarchal voice of judgement that rules the Queen's - and every woman's - self-evaluation. He it is who decides, first, that his consort is "the fairest of all", and then as she becomes maddened, rebellious, witchlike, that she must be replaced by his angelically innocent daughter, a girl who is therefore defined as "more beautiful still" than the Queen.

But if Snow White is "really" the daughter of the second as well as the first Queen (i.e if the two Queens are identical), why does the Queen hate her so much? The traditional explanation - that the mother is threatened by her daughter's "budding sexuality" as the daughter is by the mother's "possession" of the father - is helpful, but does not seem entirely adequate, considering the depth and ferocity of the Queen's rage. It is true of course, that in the patriarchal Kingdom of the text these women inhabit the Queen's life can literally be imperiled by her daughter's beauty, and true that, given the female vulnerability such perils imply, female bonding is extraordinary difficult in patriarchy: women almost inevitably turn against each other.

An angel in the house of myth, Snow White is not only a child but (as female angels always are) childlike, docile, submissive, the heroine of a life that has no story. But the Queen, adult and demonic, plainly wants a life of “significant action”, by definition an “unfeminine” life of stories and story-telling. And therefore, to the extent that Snow White, as her daughter, is a part of herself, she wants to kill the Snow White in herself.

****************************************

The first death plot the Queen invents is a naively straight forward murder story, she commands one of her huntsmen to kill Snow White. But the huntsman is really a surrogate for the King, a parental figure "who dominates, controls, and subdues wild, ferocious beasts". In a sense then, the Queen has foolishly asked her patriarchal master to act for her in doing the subversive deed she wants to do in part to retain power over him and in part to steal his power from him. Obviously he will not do this. As patriarchy's angelic daughter, Snow White is after all, his child, and he must save her.

Hence he kills a wild boar in her stead, and brings its lung and liver to the Queen as proof he has murdered the child. Thinking that she is devouring her ice-pure enemy, therefore, the Queen consumes, instead, the wild boar's organs; that is symbolically speaking, she devours her own beastly rage, and becomes of course even more enraged.

Certainly when the kindly huntsman-father saved her life by abandoning her in the forest at the edge of his kingdom, Snow White discovered her own powerlessness. Though she had been allowed to live because she was a "good" girl, she had to find her own devious way of resisting the onslaughts of the maddened Queen.

The seven dwarfs probably represents her own, dwarfed powers, her stunted selfhood, for they can do as little to help save the girl from the Queen. Her life with them is an important part of her education in submissive femininity, for in serving them she learns valuable lessons of service, of selflessness, of domesticity. That Snow White is a house keeping angel in a tiny house conveys the story's attitude towards woman's work: the realm of domesticity is a miniaturized kingdom in which the best of women is not only like a dwarf, but like a dwarf's servant.

****************************************

After the Queen's artfulness has killed Snow White into art, the girl becomes if anything more dangerous to her "step" mother's autonomy than she was before.

For, dead and self-less in her glass coffin, she is an object, to be displayed and desired, patriarchy's marble opus, the decorative and decorous Galatea with whom every ruler would like to grace his parlor. Thus, when the Prince first sees Snow White in her coffin, he begs the dwarves to give "it" to him as a gift, "for I cannot live without seeing Snow White. I will honor and prize her as my dearest possession". An "it", a possession, Snow White has definitively proven herself to be patriarchy's ideal woman, the perfect candidate for Queen. The fairest in the land, she will marry the most powerful in the land.

What does the future hold for Snow White, however? When her Prince becomes King and she becomes Queen, what will her life be like? Trained to domesticity by her dwarf instructors, will she sit in the window, gazing out on the wild forest of her past, and sigh, and sew, and prick her finger, and conceive a child white as snow, red as blood, black as ebony wood? Surely, fairest of them all, Snow White has exchanged one glass coffin for another, delivered from the prison where the Queen put her only to be imprisoned in the looking glass from which the King's voice speaks daily. There is, after all, no female model for her in this tale except the "good" (dead) mother and her living avatar the "bad" mother.

-Fra The Madwoman in the Attic, av Gilbert & Gubar

Gutten som ville være a public intellectual

I den psykologisk interessante serien ungen-til-Kjartan-Fløgstad-skriver-nedlatende-og uinformert-om-kvinner-han-misliker-i-et-anerkjent-tidsskrift har vi kommet frem til episoden Åsne Seierstad. I et såkalt bokessay i Prosa gir Aslak Nore uttrykk for hva han føler om Åsne Seierstad og bøkene hun har skrevet.

Innledningsvis beskriver han forfatterskapets undertekst slik:
menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring.

Denne underteksten, som Seierstad bare virker seg delvis bevisst, kan ikke forstås uten å skjønne det historisk-kulturelle miljøet Seierstad er et barn av, bokstavelig talt, en virkelighet der «jentene gjør opprør».

Menneskene som befolker det seierstadske univers (...) er gode på bunnen.

Etter å ha gjennomgått forfatterskapet bok for bok oppsummerer han:
Hun forstår ikke (…) livsbetingelsene til kvinnene hun skriver om, like lite som hun reflekterer over egen bakgrunn.

Få journalister har beskrevet ikke-vestlige kvinners intimsfærer med større innlevelse enn Åsne Seierstad.

Det problematiske med hennes litterære journalistikk er at hun ikke forstår at hun ikke forstår en verden svært forskjellig fra den særnorske sekstiåtterkulturen som formet henne.

Nå vet vi hva Aslak føler om forfatterskapet som helhet og om forfatterens kompetanse. Det kan være moro å ta en titt på hvordan han har kommet frem til sine konklusjoner, hva følelsene hans bygger på. La oss ta det kronologisk:

Med ryggen mot verden
lovende (…) mangler den en gjennomgående fortelling som kunne sette de polyfone stemmene sammen til en bok (…) en sjelden empatisk og klar journalistisk fortellerstemme [anes].

Bokas problem er av mer fundamental antropologisk art. Sett Seierstads intervjuobjekter opp mot persongalleriet i stjerne-regissøren Emir Kusturicas (…) filmatiske univers, og det blir tydelig hva som skurrer. Hans karakterer kjennetegnes av en enkel handlingsorientering. Når de foretar sine valg, er de aldri idealistisk fundert. Menneskene handler instrumentelt, for egen vinnings skyld, for penger og sex, for ære og makt i et overdådig Balkan-karneval. Denne siden av Balkan forstår Seierstad bare delvis.

Intervjuobjektene i ”Med ryggen mot verden” ”skurrer” altså i forhold til Kusturicas persongalleri - mens hans ikke ”skurrer” i forhold til hennes. Seierstads bok har et problem av ”fundamental antropologisk art” - Kusturicas filmer har det ikke. Det må bety at Kusturicas persongalleri (evt. Aslaks tolkning av dette) representerer en antropologisk korrekt/uproblematisk fremstilling av menneskene på Balkan, og at den som vil ”forstå Balkan” fullt og helt, i motsetning til ”bare delvis” slik som Seierstad, må fremstille menneskene der på samme måte som filmregissøren Kusturica. Altså: balkanere, i dette tilfellet serbere, er kjennetegnet av ”enkel handlingsorientering”, de ”handler instrumentelt, for egen vinnings skyld”, valgene de tar er ”aldri idealistisk fundert”.

Vel. Jeg kjenner at ord blir fattige – så veldig fattige - i denne situasjonen. La meg nøye meg med å si at det et fundamentalt intellektuelt problem at Gyldendals nye ARENA-redaktør har dette synet på mennesker fra Balkan.

For henne blir mennene (en småkriminell, en maktservil teaterregissør, en apparatnik etc. stort sett stereotype uttrykk for maktas korrumpering. Kvinnene (blant dem flere opposisjonelle), som forfatteren naturlig nok kommer tettere inn på, representerer håp og framtid.

Her er spørsmålet om de blir de det for forfatteren eller for leseren Aslak (og om Aslaks syn i så fall er interessant for andre enn ham selv og foreldrene hans). Det er uansett viktig å forstå at Jugoslavia var et dypt patriarkalsk samfunn både under Milošević og Tito (uavhengig av sosialistisk likestillingsglasur), der menn hadde adskillig lettere tilgang til makta enn kvinner. Det gjaldt antagelig særlig under krigene på 90-tallet, da samfunnet ble mer voldelig og mer religiøst, altså mer mannsdominert. Dermed er det naturlig (ja, naturlig) at flere av de som er knyttet til maktapparatet vil være menn, og det en fordel at de som skriver om landet forholder seg til det.

Men kanskje Aslak (født 1978), som jo er formet av et mindre patriarkalsk samfunn, syns at alle bøker skal være likestillingsbaserte, i den forstand at menn og kvinner skal fremstilles likt, uavhengig av makt og realiteter? Da er det ikke rart han er skuffet over denne boka. Det er ikke rart, men det er irrelevant.

Videre føler altså Aslak at det er ”naturlig” at forfatteren kommer tettest inn på en viss type mennesker (kvinner). Da må det også være ”naturlig” at denne typen mennesker (kvinner) fremstilles mer nyansert, mindre stereotypt, enn de menneskene (menn) forfatteren av ”naturlige” årsaker ikke kommer så nært inn på. Her kan en gjerne være uenig i hva som er naturlig, men det er i alle fall underlig at Aslak ikke ser denne sammenhengen.

Kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive) er dermed etablert fra første bok.

Dette er en forvrengt beskrivelse av "Med ryggen mot verden". Det ville være riktig å si at flere kvinner i denne boka er opposisjonelle og flere menn er knyttet til regimet. Se ovenfor. Men hvordan Aslak får dette til å tilsvare kjønnsdikotomi aktiv-passiv er uforståelig.

Her er noen eksempler:
Deda Bora (først og fremst representant for en utdøende generasjon eller først og fremst representant for sitt kjønn?)
Fader Sveta (passiv?)
sykepleieren Mira (aktiv i betydningen hardt arbeidende, men håp og framtid?)
den resignerte flyktningen Verica (aktiv? håp og fremtid?? opposisjonell?)
Ana Rodić (aktiv ja, opposisjonell nei)
Rambo Amadeus (korrumpert av makta??? passiv?)

Hva han mener med at dikotomien "kvinner (aktive) og menn (passive)" er ”etablert fra første bok”, altså utgjør et mønster i forfatterskapet, skal vi se nærmere på i omtalen av Seierstads neste bøker, blant dem:

Bokhandleren i Kabul
[Seierstad tilslører] sin kritikk av forholdene i landet med en skjult og allvitende fortellerstemme som beskriver et familiedrama med passende doser eksotisme, dramatikk og lidende kvinneskikkelser

Litt forenklet er dette en blanding av to sjangere: 1800-tallets realistiske roman- og scenekunst på den ene siden, og eksotiske «bak sløret»-fortellinger på den andre. (...)

Bokhandleren i Kabul (...) har fått merkelappen «New Orientalism»

det metodiske hovedproblemet [er at] forfatteren inngår en dokumentarisk sannhetspakt med leseren, samtidig som hun skriver en roman.

en metodisk utdatert bok [fordi] den amerikanske New New Journalism-retningen kjennetegnes av fraværet av indre monologer hos sine intervjuobjekter, en metode Tom Wolfe og hans generasjon nyjournalister tok i bruk.

Her har jeg ingen innvendinger, bortsett fra at jeg er uenig i at bokas form "tilslører" kritikken av samfunnsforholdene, og bortsett fra at show fortsatt er bedre enn tell, slik at det er interessant å vise orientalistiske elementer i en tekst, mens å påpeke at noen mener en tekst har slike elementer er relativt uinteressant. Her mislykkes Aslak. Jeg skjønner heller ikke begrunnelsen for at boka skal være ”metodisk utdatert”. Finnes det en rett linje her, der datert/utdatert er klart definert og er det i så fall viktig for forfattere å benytte moderne metoder? Endelig finnes merkelig nok ingen spor av ”kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive)” som jo skulle være ”etablert fra første bok”.

Hundre og én dag
[I åpningen] vises Seierstads begrensinger som litterær stilist.

Den andre delen (...) [er] en slags krigsmemoar (...) Denne delen mangler likevel reporterens sedvanlige nærhet til sitt stoff, det er spennende og velskrevet (...)

Imponerende nok kan siste del av Hundre og én dag leses som en framsynt advarsel mot Irak slik landet har utviklet seg etter invasjonen. Frykten for borgerkrig og sekterisk vold har ligget under mange av samtalene gjennom hele fortellingen, men på slutten blandes det sammen med antydninger om amerikansk «mismanagement» og arroganse. Her makter også Seierstad å forene den kaotiske politiske situasjonen i Irak anno april 2003 med sin empatiske portrettkunst

Dette er vel en grei beskrivelse av "Hundre og én dag", men igjen er det bemerkelsesverdig at det ikke er spor av ”kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive)” som skulle være ”etablert fra første bok”. Jeg kan heller ikke se noe annet i denne beskrivelsen (eller for den del i boka) som peker frem mot Aslaks generelle konklusjoner, som at forfatteren "ikke forstår at hun ikke forstår" osv, vanskene med å komme inn på irakerne er jo snarere problematisert. Det han kaller undertekst; ”menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring” kan ha å gjøre med at Saddams maktapparat faktisk var mannsdominert. Som i tilfellet Serbia er det heldig, ikke uheldig, at teksten gjenspeiler dette. Bortsett fra det stemmer ikke Aslaks påstand om hvordan kvinner og menn er fremstilt. Et eksempel er tolken Aliya, som er noe av en hovedperson i boka. Denne luntende, passiv-aggressive, ekstremt regimetro kvinnen fremstår minst av alt som en aktiv opposisjonell. Dette i slående motsetning til for eksempel presten Fader Albert, som er mann.

Så langt, så mystisk, altså. Men vi har jo bare sett på 3 av Seierstads 4 bøker. Kanskje forfatterens siste bok vil klargjøre hvor Aslaks konklusjoner kommer fra? La oss kose oss med en lite utdrag fra "De krenkede" så lenge:

Vi fant slektningene i kjelleren, de levde i jorden, i et hull dekket av jordtak. Da vi gikk ned trappen, luktet det råttent, og jeg fikk følelsen av å gå ned i en grav, en grav full av lik. Alpata lå på ryggen på jorden og stirret på oss med tomme øyne, og ba mamma se om hennes to sønner levde. De lå litt lenger bort. De levde, men alle var syke. De lå på rekke og rad og ventet på å dø. Alpatas svoger lå også der. Han sa: å dø er ikke ille, men å råtne levende. Alpata ba oss flytte henne over på siden. Over hele ryggen hennes vrimlet det av mark. Det var derfra den råtne stanken kom. De spiste av tante Alpatas kropp.

**************************************

Fortsettelse følger.