Politidirektør Killengreen får enda et brev

Kjære, kjære politidirektør Killengreen.

Jeg er en helt vanlig gutt fra Bnei Brak som alltid har hatt en stor drøm. En drøm å bli politi! Akkurat som deg, min kjære politidirektør. Vet du hva, helt frem til onsdag denne uke trodde jeg at drømmen min aldri kunne bli oppfylt. At jeg som minoritetsgutt måtte leve med knuste drømmer. At jeg aldri ville bli sett. At jeg kanskje måtte nøye meg med å kaste murstein og raketter på Jan Thomas-salongen. Men endelig våger jeg å tro at drømmen min kan oppfylles, kjære fru politidirektør.

Jeg ber deg altså tilpasse uniformsreglementet slik at også JEG kan bli politi, ikke bare hun der Pandora fra Brunlanes og hu andre. Det eneste jeg ber om er å få gå i ullfrakken min og pelshatten min på jobb. For det har gud bestemt, og jeg kan ikke forlate min tro bare for å følge et sidrompa norsk uniforrmeringslovverk som ikke tar hensyn til minoritetene. Håper du forstår! Og ettersom det ikke er noen prinsipiell forskjell på bruk av hijab og pelshatt til uniform, stoler jeg på at dette skal ornde seg.

Men! Min kjære fru politidirektør. Religion handler ikke bare om polsk syttenhundretallsmote!! Hvis du trodde det. And I’m guessing you did, huh.

Jeg har hørt at det av og til arrangeres dansemoro og tilstelninger på politiskolen, der blant annet sypepleierstudentene bli invitert. Dette vil jeg gjerne være med på, men jeg minner om at den mannlige guden har bestemt at kvinner og menn må danse i hvert sitt rom. Så det håper jeg dere ordner. Da vil jeg gli mer sømløst inn i studentmassen.

Det må naturligivis også serveres koshermat i skolens kantine og på det politikammer jeg til enhver tid er ansatt ved. Og da mener jeg to separate kjøkken, altså, ikke bare to pannesett! Ja ja, det vil si tre. Ett til muslene og pottitene også to til koshermaten.

På forhånd takk, kjære fru Killengren.

Svar utbedes før fristen på samordna opptak.

Hjertlig hilsen en helt vanlig gutt fra Bnei Brak.