Once we were wifman and werman

Woman: late O.E. wimman, lit. "woman-man," alteration of wifman, a compound of wif "woman" (see wife) + man "human being" (in O.E. used in ref. to both sexes; see man).

Man: O.E. man, mann "human being, person," from P.Gmc. *manwaz (…). Sense of "adult male" is late (c.1000); O.E. used wer and wif to distinguish the sexes, but wer began to disappear late 13c. and was replaced by man.


Knut-Olav Åmås, mannen bak Åmås-paradigmet, sier du trenger en rustning for å delta i det offentlige ordskiftet. Han mener ikke en fysisk rustning. Men klær skaper folk. Så hva skal du ta på deg? For menn er det enkelt og uinteressant. For kvinner er det vanskelig, forvirrende. Det er som om de ikke vet hvor de har havnet og hva de skal gjøre der.

Er de på jobb? Er de på fest? Er de på date? Er de gjester i et amerikansk talk show? Er de fremmedkulturelle gjestearbeidere? Mister de seg selv hvis de tar skikken der de kommer?


Kvinner strever med å finne sin plass i offentligheten. De finner seg ikke til rette i et system der en pur ung gutt automatisk blir til Rybak, mens erfarne kvinnelige politikere blir til Siv og Erna. De latterliggjøres, tas ikke alvorlig, får hatmail og trusler i langt større grad enn menn. Utseendet og det intime er alltid et tema. På privaten, i det intime og fortrolige har kvinner på mange måter overtaket, der strever mange menn. De tar ikke signalene, skjønner ikke kodene, vet ikke helt hvordan de skal gjøre det. Så sitter de der og lurer på hva som gikk galt.

Lytt til erfarne fjellfolk, heter det. Det er et godt råd. Men stadig er det noe som vil hindre kvinner og menn fra å lære av hverandre. Kanskje er det stemmen i speilet, the patriarchal voice of judgement som trykker deg ned, som lurer deg og vil deg vondt, som vil ha deg til å tro at kvinner som lærer av menn blir til menn, og menn som lærer av kvinner blir til kvinner. Du må være en ekte kvinne, en ekte mann, slik taler patriarken i speilet.

En helt ekte kvinne. (Foto: privat.)

For noen kvinner er det maktpåliggende, en slags kampsak å være private og personlige i offentligheten. På den ene siden er det medievirkelighetens og kvasifeminismens pervertering av Carol Hanisch' The personal is political. På den andre siden er det bare et gammelt mønster i ny drakt.

For kvinner er det gammelt nytt at det private er offentlig. I den mannlige gudens rike er kvinners seksualitet per definisjon et offentlig anliggende. Å være privat, intim i offentligheten er fortsatt en mønstergyldig måte å være kvinne på.

Vi går i usynlige fotspor, det er umulig å la være.

Her crime: her sex. Her sex: her crime.

Den som vil være privat i offentligheten bør huske dette: familiarity breeds contempt.

Norges finansminister stiller til politisk debatt i minikjole og knallrøde, gøyale barnesko. Ved siden av sitter den politiske konkurrenten i heldekkende, tråkiga langbukser og stilige voksensko. Hvorfor er det slik?

Sko for en finansminister?

Miniklær er for den unge kroppen, barnet. Heldekkende klær er for den aldrende kroppen, den voksne. Fargerikt, morsomt, oppsiktsvekkende tøy er for blikkfang og pauseinnslag. Misogyn tildekking er for kjønn og kjøtt. Kjedelig, praktisk, nøytralt tøy er for den som eier blikket, den som ikke gjør kroppen til et diskusjonstema.

Slik gjør noen seg store og mektige, og andre seg små og svake.

Buksereglene: kroppslig ydmykelse satt i system.

Ingen vil være kjønnsløse, det er et sunt og naturlig instinkt. Når kvinner kler seg kvinnelig aspirerer de mot den unge kroppen, barnerollen. Når menn kler seg mannlig aspirerer de mot voksenrollen. Dette rollespillet er hentet fra soverommet og andre private rom, der den allvarsamma leken utspiller seg. Det fungerer ikke like bra i det offentlige rommet, der det er noe annet som står på spill, der meningsmotstandere skal møtes på like fot. Du kan spørre deg om "Kristin" og "Foss" møtes på like vilkår.

Et flott arbeidsantrekk for politikere, journalister og næringslivsledere!

I valgkampen møter vi Nina Owing og Atle Bjurstrøm i rollen som profesjonelle, som politiske journalister. Owing kler seg noen ganger i vanlig arbeidsantrekk, men jevnt over følger de – og gjestene – det velkjente mønsteret fra settingen Amerikansk Talkshow med (Aldrende) Mannlig Programleder. Mennene kler seg i heldekkende og uinteressant tøy, kvinnene pynter seg i fargerikt, ”morsomt” tøy og miniklær. Menn stiller opp for å snakke og bli lyttet til, kvinner tar jobben med å underholde visuelt. Og det er mye å more seg over, det er sikkert. TV er et visuelt medium, så ingen skal være i tvil om at det som foregår er nøye uttenkt og regissert. Det er også mye å undre seg over, så som mysteriet Atle Bjurstrøm.

Ung, kjøttfull og generelt smokin’ hot er han langt bedre egnet til å vise frem kroppen enn den eldre makkeren. Allikevel er HAN fullstendig tildekket og strengt tilknappet i hver eneste sending, mens HENNES aldrende og naturlig nok noe mer skrukkete kropp stadig er på display i miniklær og sjenerøse utringinger. Her er det noe som skurrer veldig. Her er det noe som bare ikke stemmer.

Regelen er enkel og universell: ungdom er skjønnhet, alderdom er sykdom og død. TV påtvinger samfunnet en falsk, rigid regel: kvinner er vakre, menn er stygge. Kvinner er blikkfang, menn eier blikket.

Og hva med meg? Hvordan skal JEG ivaretas oppi alt dette? Jeg er ikke til pynt, min rolle er seerens. Jeg har visse behov som skal tilfredsstilles. Men jeg anerkjennes ikke som seer. Hvorfor er det slik?

I blame patriarchy.

Kvinner & klær

Who's that girl? Og hvem henvender hun seg til?

Et nytt element har dukket opp i valgkampen: cocktailkjoler. Mange cocktailkjoler! Dertil pumps. Glamorøst er det, men hvis du er litt mer kjøtt hos slakteren og ost i ostebutikken-typen er det naturlig å spørre seg hva cocktailkjoler og pumps har å gjøre i en norsk valgkamp i 2009.

Menn går i dress og slips, så hvorfor skulle ikke kvinner gå i kjole? Vel, cocktailkjoler og høye pumps er rett og slett ikke arbeidsantrekk, det tilsvarer snarere smoking enn dress. Og jeg har aldri sett en mannlig journalist eller politiker gå på jobb i smoking. Straks hører du ropet fra folkedypet: Hvorfor må kvinner være akkurat som menn? Hva er galt med å være stolt av sin kvinnelighet og å pynte seg for mannen sin? Hvorfor ble vinkjelleren smadret? La oss prøve å finne det ut.

I alle land finnes lassevis med eldre menn på tv (og i offentligheten generelt), få eldre kvinner, men påtagelig mange yngre kvinner. I motsetning til sine mannlige kollegaer forsvinner de etter hvert. De blir for gamle, for stygge, mister posisjon, sannsynligvis også selvtillit. På norsk tv finnes derfor ikke én kvinne på alder med Christian Borch og Einar Lunde. Deres jevnaldrende har vært der, men er sjaltet ut for lengst. Ingen eldre kvinner får ”høvdingstatus” på samme måte som selvforelskede fjols som Erik Bye eller Jahn Otto Johansen, det sier seg selv.

Å se kvinner på tv er ofte ubehagelig, også når de ikke kjører cocktailparty retrokarneval-stilen. Oftere enn menn virker de usikre og mangler naturlig autoritet. Gjennomgående er det slående at de er særdeles merkelig kledd, i den grad at man blir sittende og fundere over det. Bortsett fra den obligatoriske og ikke alltid like heldige leppestiften og rougen har de ingen enkel uniform slik menn har. Du kan få inntrykk av at de er mer opptatt av å kle seg ”personlig” og lekkert (vel…) enn å være profesjonelle.

Sist det var ubehagelig å se kvinner på tv var torsdagens valgsending på NRK der to dresskledde menn (F Jacobsen, K Nakkim) satt fullstendig avslappet og samtidig struttende av selvtillit og naturlig autoritet, én kvinne (K Storvik) strunk og skolepikeaktig i en slags struttekjole fra femtitallet (why, why?) og én (N Owing) påtagelig anspent og ille til mote i en pinlig lårkort (ikke minst rar!), uformelig ullkreasjon og skyhøye fetishsko. Åpenbart brukte hun en del energi på å organisere beina sånn at underbuksa ikke skulle synes. Kanskje hun hadde gjort en bedre innsats som programleder hvis hun hadde sluppet å tenke på det. Kanskje hun og andre kvinner på hennes alder ikke behøvde å gå ut på dato så fort hvis de prøvde å lære litt av hvordan menn kler seg og ter seg.

Aldri ser du menn opptre på tv eller på andre offentlige arenaer på den måten. Aldri behøver du å sitte og bli flau av menn som de ikke skjønner hvordan de skal kle seg, hvordan de kan gjøre seg selv bedre enn de egentlig er, hvordan de skal gi seg selv autoritet. Oftere og oftere må du sitte og syns synd på kvinner fordi de gjør seg til fjollete småpiker eller skumle Baby Janes.

Den mannlige dressen er et genialt konsept som gjør menn mange tjenester og som forenkler menns liv og lagnad. Dressen fremhever det distinkt mannlige: den flate brystkassa, de brede, trygge skuldrene. Slipset, som tilsynelatende ikke har noen funksjon, gjør jobben som diskret og allestedsnærværende fallossymbol. Et litt slapt og flagrende fallossymbol kanskje, men dog. Ikke rart menn som våget å kaste slipset fikk så mye tyn fra sine konservative medbrødre.

Det finnes stygge og umoderne dresser, men det er et faktum at alle menn ser bra ut, så jævlig bra ut i dress. Menn blir mer mandige, mer menn i dress. Dressen er demokratisk og inkluderende, den forener menn på tvers av alder og utseende, til en viss grad også klasse. Den er like flatterende for de velbygde som for de mindre velbygde. Den er både praktisk og elegant. Langermet skjorte, blazer og langbukser skjuler stygg hud, arr, svette, ragg, valker, flesk og komplekser. Dressen gjør smågutter til menn samtidig som den er snill mot en aldrende kropp.

Menneskekroppen er vakker, ja, men den er også problematisk, ofte en kilde til fortvilelse. Kroppen er heller ikke alltid så presentabel, særlig etterhvert som man blir gammel nok til å inneha viktige posisjoner. Da er man enten blitt for fleskete eller for skranten til at det lønner seg å vise kropp. Den som blottstiller kroppen er mer sårbar for alderen, går fortere ut på dato, trenger sterkere rygg, kjemper mot uunngåelig forfall, vet det er en tapt sak, må stadig bruke mer tid og ressurser på konservering, preparasjon og damage control. Menn skjult i dress er frie fra dette.

Der kvinner må velge mellom autoritet, komfort og sex appeal når de kler på seg er mannens heldekkende dress unik fordi den tilbyr alt dette samtidig.

Det er viktig å forstå at å dekke til mannskroppen i dress er noe helt annet enn misogyne tildekkingsregler basert på det omnipotente mannlige førerprinsippet, der kvinner (kvinnekroppen) styres av og er en funksjon av menns tilstedeværelse eller fravær, mens menn (mannskroppen) er uavhengig av kvinners tilstedeværelse.

Misogyn tildekking bygger på ideen om menn som seksuelle rovdyr uten selvkontroll og kvinner som byttedyr, agn, kjøttstykker. Der byttedyret alltid må skjule seg for rovdyret, er rovdyret aldri truet av byttedyret. Byttedyr som ikke gjemmer seg er fair game, slik er logikken.

I misogyne systemer er idealet frihet for menn og kontroll over kvinner. Selvkontroll er mest effektivt, det stikker dypere. Kvinner som oppfatter seg selv og sine døtre som vandrende byttedyr, som i fullt alvor hevder at misogyni er feminisme så lenge det er frivillig, er patriarkatets og kvinnehatets virkelige heltinner.

Kledd i dress er mannekroppen, med unntak av hode og hender også tildekket og tilknappet, men det er en helt annen form for tildekking. Det er tildekking på kroppens egne premisser, uavhengig av kvinners tilstedeværelse. Det er en tildekking som har praktiske og estetiske årsaker, som ikke har rot i en syk ide om menn som bytte og kvinner som overgripere.

Ingen oppfatter strengt tildekkede menn i dress som usexy, ingen kommer på tanken at de skjuler ”sin mannlighet”, at de ikke er ekte menn, er umaskuline eller lignende. Ingen menn klager over mannsdiskriminering fordi det er uakseptabelt og utenkelig å opptre på Stortingets talerstol eller i andre formelle sammenhenger kledd i shorts og kortarma. Ingen krever at menn til enhver tid og ved enhver anledning må få kle seg i minibukser og være ultraglamorøse. Stadig nye generasjoner kvinner opplever dette som en viktig kampsak.

Hele tiden ales det opp nye kvinnekull som aldri kan legge fra seg kjønnet, kvinneligheten (definert som et pyntet og pent utseende), som ikke vil skille mellom det offentlige og formelle og det private og uformelle, mellom det å være profesjonell og det å være (attraktiv for det motsatte) kjønn.

Nytt med den multikulturalistiske ideologien, som i sin natur er misogyn, er kvinner som krever retten til å skjule ansiktet i alle sammenhenger, fordi de utelukkende ser seg selv som kjønnsorgan. Det er den samme tankegangen - bare farligere og mer pervers – menn er mennesker, kvinner er kjønn, aldri fri fra kjønnet.

For menn er dette en ikke-sak. De behøver ikke engang å ta diskusjonen. Også menn kan ha komplekser og kropper som oppleves som problematiske, men for menn generelt er det like selvfølgelig å skjule kroppen i formelle sammenhenger som å blottstille den i uformelle.

Menn behøver ikke å være private i offentligheten. De behøver ikke å ta med seg kroppen overalt. De behøver ikke være (attraktive for det motsatte) kjønn i formelle sammenhenger. De kan være profesjonelle uten å bli oppfattet som hengehoder. De kan være seksuelt attraktive uten at noen forveksler mannlighet med utseende. Og uansett hvor attraktive de er blir de aldri beskyldt for å være lause, horete, nymfomane, for å be om å bli voldtatt. Heller ikke blir de beskyldt for å være uekte menn hvis de problematiserer utseendefiksering og forbrukermentalitet eller for å være bitre hvis de syns klær og sko er kjedelig og uinteressant.

Dette handler egentlig ikke om dressen, selvfølgelig, men dressen gjør at menn kan legge fra seg kroppen hjemme, samtidig som mannskroppen fremheves og forbedres. Den dresskledde mannen er både frigjort fra kroppen og konge i den.

Forvist til cocktailkjoler, miniklær eller heldekkende, hatefulle slør er det en luksus kvinner bare kan drømme om.

Her har du en bok som skriker etter forlag

Unge menn i dag har tilsynelatende frihet til å gjøre hva de vil. De har vokst opp uten motstand. Så hva er det å være en sterk (og flott!, ikke glem flott) gutt i dag?

Hvilke grenser finnes, og hvem er det som setter dem? Bestemmer jentene mer enn gutta, og er det samfunnets feil når gutter dropper ut av skolen? Konspirerer samfunnet, skolen og kvinnelige lærere for å ødelegge for gutta?

Er gutter fra ikke-vestlige familier oftere utsatt for omsorgssvikt? Hvorfor reker de gatelangs når søstrene sitter hjemme og gjør lekser? Sitter gutter på bar i shorts og tror de er frie?

Har gutter ansvar for sitt eget liv? Hvorfor topper menn selvmordstatistikken? Hvorfor topper menn drukningsstatistikken? Hvorfor sitter flere menn enn kvinner i fengsel? Hvorfor er så mange gutter og menn utsatt for vold fra sine medbrødre? Er menn menn verst? Har kjønnsrollemønsteret den enkelte forholder seg til betydning for liv og helse?

Møter gutter i dag mange begrensninger? Hva er lov å gjøre, og hva er helt uakseptabelt? Hva er beefen med fargen rosa?

Hvordan er det å være flott, privilegert middelklassegutt som vil bli noe med media i 2009? Og hvorfor er det ingen middelklassegutter som skriver bok om det?

(Noen av formuleringene er sakset fra ubetalelige Kagge)

Løp og les!

Original, morsom, substansiell og helt blottet for drøvtygd allmennkunnskap. Hva mer kan du begjære av en tekst?

Kvinnekongen kårer kvinnekonge

(Denne er også jævlig bra. Legg aldri ut på langtur uten en skikkelig disclaimer.)

Feministologi

(lat. femina, kvinne, gr. logos, lære), læren om feminister, om hvordan de burde ha vært og om hvordan de var i en fremragende fortid. En folkelig og kvasi-akademisk genre like gammel som ideologien feminisme. Feministologien nyter stor popularitet på gutterom, blant leserbrevskribenter, rundt kafebord og i akademias mer frynsete ytterkanter. Feministologien finnes både i urbane og rurale strøk.

Den mest kjente norske feministologen er i dag kanskje Anne Viken, kjent for sitt banebrytende og viktige nybrottsarbeid om feministene.

Feministologi regnes som en avart av den eldre femilogien (lat. femina, kvinne, gr. logos, lære), kvinnekunnskap, læren om hvordan kvinnen bør være, også om hvordan kvinner var i de gode gamle dager. Femilogien skiller mellom såkalt ekte kvinner (som er slik kvinnen bør være og slik kvinnen var i de gode gamle dager) og andre typer kvinner, de såkalt falske kvinner.

Femilogien har et noe dunkelt opphav, mens den kristne psykopaten og kvinnehateren Paulus ofte tilskrives æren, er det sannsynlig at lærens røtter er eldre enn som så, noe tilhengerne ser som bevis på at femilogien er sann og naturlig.

Den ledende norske femilogikeren er per i dag Hanne Nabintu Herland, som av ikke klarlagte årsaker omtales som religionshistoriker i redaktørstyrte medier.

Relaterte emner: muslimologi, negrologi osv.