Once we were wifman and werman

Woman: late O.E. wimman, lit. "woman-man," alteration of wifman, a compound of wif "woman" (see wife) + man "human being" (in O.E. used in ref. to both sexes; see man).

Man: O.E. man, mann "human being, person," from P.Gmc. *manwaz (…). Sense of "adult male" is late (c.1000); O.E. used wer and wif to distinguish the sexes, but wer began to disappear late 13c. and was replaced by man.


Knut-Olav Åmås, mannen bak Åmås-paradigmet, sier du trenger en rustning for å delta i det offentlige ordskiftet. Han mener ikke en fysisk rustning. Men klær skaper folk. Så hva skal du ta på deg? For menn er det enkelt og uinteressant. For kvinner er det vanskelig, forvirrende. Det er som om de ikke vet hvor de har havnet og hva de skal gjøre der.

Er de på jobb? Er de på fest? Er de på date? Er de gjester i et amerikansk talk show? Er de fremmedkulturelle gjestearbeidere? Mister de seg selv hvis de tar skikken der de kommer?


Kvinner strever med å finne sin plass i offentligheten. De finner seg ikke til rette i et system der en pur ung gutt automatisk blir til Rybak, mens erfarne kvinnelige politikere blir til Siv og Erna. De latterliggjøres, tas ikke alvorlig, får hatmail og trusler i langt større grad enn menn. Utseendet og det intime er alltid et tema. På privaten, i det intime og fortrolige har kvinner på mange måter overtaket, der strever mange menn. De tar ikke signalene, skjønner ikke kodene, vet ikke helt hvordan de skal gjøre det. Så sitter de der og lurer på hva som gikk galt.

Lytt til erfarne fjellfolk, heter det. Det er et godt råd. Men stadig er det noe som vil hindre kvinner og menn fra å lære av hverandre. Kanskje er det stemmen i speilet, the patriarchal voice of judgement som trykker deg ned, som lurer deg og vil deg vondt, som vil ha deg til å tro at kvinner som lærer av menn blir til menn, og menn som lærer av kvinner blir til kvinner. Du må være en ekte kvinne, en ekte mann, slik taler patriarken i speilet.

En helt ekte kvinne. (Foto: privat.)

For noen kvinner er det maktpåliggende, en slags kampsak å være private og personlige i offentligheten. På den ene siden er det medievirkelighetens og kvasifeminismens pervertering av Carol Hanisch' The personal is political. På den andre siden er det bare et gammelt mønster i ny drakt.

For kvinner er det gammelt nytt at det private er offentlig. I den mannlige gudens rike er kvinners seksualitet per definisjon et offentlig anliggende. Å være privat, intim i offentligheten er fortsatt en mønstergyldig måte å være kvinne på.

Vi går i usynlige fotspor, det er umulig å la være.

Her crime: her sex. Her sex: her crime.

Den som vil være privat i offentligheten bør huske dette: familiarity breeds contempt.

Norges finansminister stiller til politisk debatt i minikjole og knallrøde, gøyale barnesko. Ved siden av sitter den politiske konkurrenten i heldekkende, tråkiga langbukser og stilige voksensko. Hvorfor er det slik?

Sko for en finansminister?

Miniklær er for den unge kroppen, barnet. Heldekkende klær er for den aldrende kroppen, den voksne. Fargerikt, morsomt, oppsiktsvekkende tøy er for blikkfang og pauseinnslag. Misogyn tildekking er for kjønn og kjøtt. Kjedelig, praktisk, nøytralt tøy er for den som eier blikket, den som ikke gjør kroppen til et diskusjonstema.

Slik gjør noen seg store og mektige, og andre seg små og svake.

Buksereglene: kroppslig ydmykelse satt i system.

Ingen vil være kjønnsløse, det er et sunt og naturlig instinkt. Når kvinner kler seg kvinnelig aspirerer de mot den unge kroppen, barnerollen. Når menn kler seg mannlig aspirerer de mot voksenrollen. Dette rollespillet er hentet fra soverommet og andre private rom, der den allvarsamma leken utspiller seg. Det fungerer ikke like bra i det offentlige rommet, der det er noe annet som står på spill, der meningsmotstandere skal møtes på like fot. Du kan spørre deg om "Kristin" og "Foss" møtes på like vilkår.

Et flott arbeidsantrekk for politikere, journalister og næringslivsledere!

I valgkampen møter vi Nina Owing og Atle Bjurstrøm i rollen som profesjonelle, som politiske journalister. Owing kler seg noen ganger i vanlig arbeidsantrekk, men jevnt over følger de – og gjestene – det velkjente mønsteret fra settingen Amerikansk Talkshow med (Aldrende) Mannlig Programleder. Mennene kler seg i heldekkende og uinteressant tøy, kvinnene pynter seg i fargerikt, ”morsomt” tøy og miniklær. Menn stiller opp for å snakke og bli lyttet til, kvinner tar jobben med å underholde visuelt. Og det er mye å more seg over, det er sikkert. TV er et visuelt medium, så ingen skal være i tvil om at det som foregår er nøye uttenkt og regissert. Det er også mye å undre seg over, så som mysteriet Atle Bjurstrøm.

Ung, kjøttfull og generelt smokin’ hot er han langt bedre egnet til å vise frem kroppen enn den eldre makkeren. Allikevel er HAN fullstendig tildekket og strengt tilknappet i hver eneste sending, mens HENNES aldrende og naturlig nok noe mer skrukkete kropp stadig er på display i miniklær og sjenerøse utringinger. Her er det noe som skurrer veldig. Her er det noe som bare ikke stemmer.

Regelen er enkel og universell: ungdom er skjønnhet, alderdom er sykdom og død. TV påtvinger samfunnet en falsk, rigid regel: kvinner er vakre, menn er stygge. Kvinner er blikkfang, menn eier blikket.

Og hva med meg? Hvordan skal JEG ivaretas oppi alt dette? Jeg er ikke til pynt, min rolle er seerens. Jeg har visse behov som skal tilfredsstilles. Men jeg anerkjennes ikke som seer. Hvorfor er det slik?

I blame patriarchy.