Faksimilepolitikk

Tjallabais!
Vi er to av de største avisene i Norge. Vi er to aviser som er veldig opptatt av personvern, etiske retningslinjer og ikke minst Vær varsom-plakaten. Vi sirkler for eksempel aldri i helikopter over huset ditt dersom barnet ditt har blitt drept slik at vi skal få de beste bildene av sørgende foreldre som bare vil være i fred. Vi gjør ikke sånt, derfor vet du at vi er opptatt av etikk. Vi trykker ikke karikaturer av selvutnevnte profeter, fordi... øh, hvordan var det nå igjen... ikke krenke religiøse følelser? Nei, vi gir jo faen i folks følelser. Fordi vi ikke tør å motsi Jonas Gahr Støre? Ja, noe i den dur. Må jo stå på godfot med toppfolka ellers kan vi få problemer med kilder og kontaktnett. Dessuten, husk Midt-Østen, verdensfreden, Norges standing etc. Dette er veldig kompliserte og nyanserte problemstillinger, altså, ikke noe svart-hvitt her i gården. Det må alle forstå. Men faksimiler av karikaturene, det trykker vi så gjerne. Husk ytringsfriheten! Den er vi svært opptatt av. Når det passer slik. Og folk må da få vite hva saken dreier seg om. Derfor faksimiler. Vi trykker, men vi trykker ikke liksom. Pose og sekk, det er oss. Nå gjelder det en av våre egne. Og etikken er blankpusset som alltid. Derfor kan vi koke opp ganske mange alvorstyngede artikler om hvor uetisk Trygve Hegnar er. Vi kan få noen finfine oppslag med Kokkvold. Han sier så mye klokt og vist, den gamle ringreven. Han har for eksempel sagt mye fint om Bjørn Hansen når det gjaldt det der NUPI-styret. Så anywayz, vi legger ut faksimile av forsiden på Finansavisen som hovedoppslag på nettavisene våre, i forbindelse med kritikken av Hegnar og skribleriene hans. Alle vet jo uansett hvem den profilerte kvinnelige TV2-reporteren er. Men det er bare Hegnar som har overtrådt det etiske grensen. Ikke vi. For vi driver faksimilepolitikk. Det er noe helt annet. Det er pose og sekk. Det er etikk og det er ikke etikk. Skjønner?

Min dag som bokanmelder

Shit, jeg er bokanmelder. Shit, jeg skal anmelde en bok av Hanne Ørstavik. Du skjønner hva jeg mener. Jeg lever jo i det ubarmhjertige spenningsfeltet mellom refleksjonsskapende virkelighet og ønsket om å iscenesette meg selv som kulturpersonlighet. Eller hvordan det nå var. Uansett, her er det om å gjøre å ikke trå feil. Jeg må passe meg for ikke å virke grunn eller reaksjonær. Hører jeg på P4? Nei!

Dessverre syns jeg kallet - romanen var ganske kjedelig. Men hvordan formidle dette uten å fremstå som et fjols? Kanskje slik:

La meg innrømme at jeg hadde flere forbehold da jeg leste kallet - romanen. Interessant nok opplevde jeg nettopp mangelen på en fortelling - en fremdrift - som utilfredsstillende. Det var først gjennom gradvis å akseptere stillstanden, at jeg virkelig begynte å se kvaliteter i teksten, bla bla bla bla.

Jeg syns dette avsnittet fungerer bra fordi jeg karakteriserer min opplevelse av kjedsomhet som interessant. Jeg plumper ikke uti. Siden jeg ikke helt får taket på Ørstavik er adjektivet interessant nyttig. Jo mindre du får tak på noe - jo mer interessant. Jo mindre du klarer å formidle - ditto. Jo mer jeg skriver at noe er interessant - jo mer interessant er jeg selv. Tror jeg bruker dette adjektivet litt mer:

Samtidig er det interessant å merke seg at det aldri blir trukket noe klart skille mellom romanforfatter og hovedperson. Hanne Ørstavik velger tvert imot å gi sin navnløse protagonist samme alder som seg selv, samt et ”litteratursyn”, et forfatterskap og en familiebakgrunn som vanskelig kan adskilles fra hennes egen. Dette er et overraskende grep – særlig med tanke på striden om Uke 43 – som drar leseren inn i en underlig uavgjørlighetssone.

Well. Jeg innrømmer at jeg vakler litt her. Er dette egentlig et overraskende grep? Tross alt ville det være langt mer overraskende om Hanne Ørstavik, eller mediepersonligheten Hanne Ørstavik, som jeg liker å kalle henne (vil jo gjerne vise at jeg har kritisk distanse til prosjektet), lot tekoppen fra helvete diktere hvordan hun skulle skrive. Jeg mener, det ville virkelig ha vært overraskende med tanke på hvor steil Ørstavik er regnet for å være. Det er kanskje heller ikke utpreget interessant at skillet mellom forfatteren og den navnløse protagonisten er utydelig. Kanskje adjektivet vanlig passer bedre. For er ikke dette svært vanlig nå for tiden, når man tenker seg om? Jeg er jo selv inne på Uke 43 og Claus Beck-Nielsen i anmeldelsen. Og "16.07.41". Så har du Frank Lande. Og Lars Saabye Christensen. Og "Teori og praksis". Og flere andre. Så det er mulig at dette rett og slett er en trend.

Men jeg kan da ikke skrive at Hanne Ørstavik er trendy eller følger trender. Da kan hun bli sur på meg, noe som ville være klart uheldig. Dessuten kan ordet trendy slå tilbake på meg selv, trekke meg ned, ødelegge mitt renommé. Derfor er det mye bedre at jeg skriver at Ørstavik er interessant, krevende, steil og viktig. De fleste skjønner jo nada av Hanne Ørstavik. Men jeg gjør altså det. Hvis du skjønner hvor jeg vil.

Ta Cathrine Krøger. Hun syns kallet – romanen var ”nesten kvalmende”. Tenk å mene at en roman er kvalmende! Det er jo sykt, dah. Jeg spør deg – hva sier det om henne? At hun er kvalm dame? Jaffal ikke krevende, steil og viktig som visse andre jeg vet om. På en måte er det coolt at noen kan reagere slik på en roman. Men nå må jeg huske at jeg ikke syns det er litteraturfaglig korrekt å reagere slik på det jeg mener er et av de viktigste forfatterskapene i nordisk samtidslitteratur. Nå må jeg huske på at jeg ikke syns Cathrine Krøger reagerer på en fin eller dannet måte. Jeg kan ikke forestille meg at det var forfatterens intensjon at leseren skulle reagere så sterkt på romanen. Tror nemlig ikke at kvalme og vemmelse passer inn i det protestantiske og krevende. Selv om forfatteren/ romanfiguren hevder hun aldri mer vil skrive en pen og tilfredsstillende fortelling mener nå jeg det er best å sitte fint og stille i respektfull kontemplasjon over kallet – romanen. For du vet, slik får vi et vitnesbyrd om at litteraturen – når den føles ekte – gir oss et sted hvor vi kan være til. Et sted hvor alt er fint, dannet og høykulturelt. Et sted hvor ingenting er stygt og vemmelig. En finstue, det er vel det litteraturen bør være.

Vedr. Ibsen-året

I anledning Ibsen-året tilkjennegir jeg at Veronica Orderud er den moderne Nora. Samma hva du sier, hun er det.

Skal komme tilbake til saken.

Nypemos

Jeg føler at temaet nypesuppe var populært, derfor bringer jeg nu en utførlig oppskrift på nypemos.

Ingredienser
1-3 liter nyper
vann
1 dl sukker per liter nyper
noen dråper presset sitron

Utstyr
liten, skarp kniv
4 panner: 2 store, 1 medium, 1 liten
litermål
hullsleiv
tresleiv
spiseskje
slikkepott
trådsikt, fortrinnsvis med håndtak som er godt å holde i
diverse småglass av ulik størrelse
syltetrakt
rent kjøkkenhåndkle
(gnagsårplaster)
asjett
god tid
en del pågangsmot

Fremgangsmåte
1) Fjern stilk og blomsterfeste med en liten, skarp kniv. Beregn god tid hvis du er uvant.

2) Vask nypene godt. Særlig hvis du ble veldig skitten på fingra under pkt 1.

2b) Legg i kjøleskap/fryser hvis du ikke har 4-5 timer fra nå av. Legg ALDRI urensede og uvaskede nyper i fryseren.

3) Kok nypene under lokk i 2,5-3 timer. Ikke bruk for mye vann, hell på mer ved behov. Ikke kok mer enn 3 liter nyper om gangen hvis du er én person om jobben. Det er et meget godt råd.

4) Vask glass, lokk og alle redskaper nøye. Legg glass og lokk i en stor panne med vann. Sett til oppkok når du begynner å presse nypene. Jeg bruker ca 45 minutter å presse 2 liter nyper, men det kommer jo an på.

5) Når nypene er passe møre: hell litt av kokevannet i en liten panne. Dette er mosevannet. La det stå og småkoke mens du presser. Hent mer mosevann ved behov. Bruk noen skjeer glovarmt mosevann per porsjon. NB: det avhenger av nypenes egen konstitusjon om det i hele tatt er nødvendig å bruke mosevann.

6) Sett trådsikten over en panne. Hent opp en håndfull nyper med hullsleiva og legg i trådsikten. Press nypene gjennom sikten med sleiv eller skje. Skje er mest effektivt, men avhengig av hvor harde nypene er, kan det være sinnsykt slitsomt og medføre gnagsår. Bruk gnagsårplaster ved behov. Det beste er å bytte mellom sleiv og skje. Selve mosen skrapes av på undersiden med slikkepott.

7) Legg de næringsrike lusene til side. Ikke kast!

8) Gi mosen et oppkok med sukker og noen dråper presset sitron - vet ikke hvorfor, det står i oppskriftene. Etter bitter erfaring med mugg bruker jeg nå 1 dl sukker per liter rå nyper. Det er til dels en smakssak, men ikke bruk for lite sukker, ettersom det er et konserveringsmiddel. Ha mosen på steriliserte, glovarme glass. Bruk syltesikt. Knus luftbobler. Fyll glassene helt opp. Tørk av kanten på glasset med fuktet, rent håndkle hvis du søler. Ellers blir det mugg.

9) Kok opp lusemassen sammen med litt vann til instant suppe. Sil av. Hvor god denne suppa blir avhenger av hvor hardt du har presset nypene. Jo mer kjøtt som er igjen i lusemassen, jo bedre suppe. Husk sukker.

10) Server nypesuppe med krem. Fett er nødvendig for opptak av næringsstoffer, særlig karotenoider.

11) Eller lag te. Husk en klunk vodka.

***

Denne oppskriften gjelder stein-nyper.

Vedr glass: hvor mye mos det blir vil variere. Du bør få 4-6 dl mos fra 2 liter nyper, men det er ingen eksakt vitenskap. Ha glass av ulik størrelse klar til bruk og mål evt. opp før du koker opp mosen. Jeg anbefaler ikke skånske sennepsglass som er runde nederst fordi det er vanskelig å få mosen nedi uten luftbobler, og luftbobler er ikke så bra for miljøet.

Vedr koketid: alle oppskrifter jeg har funnet oppgir koketid på ca 1 time, noe som er det rene sludder. Jeg lar koke 2,5-3 timer + småkoke mens jeg presser. Når det gjelder næringsinnholdet sies det at C vitamin ødelegges av for mye koking, men på den annen side tror jeg nyper inneholder lykopen som jo trenger lang koking. Hvis du vet noe om dette kan du skrive inn. Det samme gjelder sitronsaft i mosen. Jeg skjønner ikke hvilken funksjon det har, men det står altså i alle oppskrifter jeg har funnet.

Vedr selva suppa: kok opp mosen sammen med passende mengde vann. Det kommer an på hvor sterk du liker den, så det er vanskelig å si hvor mye suppe du får. Trenger ikke potetmel og slikt.

Til slutt nevner jeg at nyper inneholder 39,465 mmol antioksidanter per 100 gram frukt, mot valnøtter 20,97, granatepler 11,33, ville blåbær 8,23 og ingefær med latterlige 3,85. Hvorvidt disse antioksidantene tas opp i kroppen når du spiser nypesuppe er det dessverre ingen som vet. Forskerne jobber med saken, visstnok.

Soppdøden

Noe som er veldig, veldig trist er soppdøden. Det står tonnevis av sopp ute i skogen og råtner og blir borte. Vi snakker om skogens gull. Og de psyko folkene som bor i verdens beste land bare lar det skje. De bryr seg ikke og det verste er at de ikke en gang hva de går glipp av. Etter 12 års skolegang! Noen ganger mye mer! I verdens rikeste land! Hvor sykt er det.

Noe som ikke hjelper er myten om hvor farlig det er å plukke sopp, og hvor lett det er å forveksle matsopp med spiss giftslørsopp. Det er ikke lett! Har absolutt aldri skjedd meg! Men prøv å si det til formidlingsekspertene i MSM. Det er selvfølgelig en forferdelig tragedie at folk får ødelagt liv og helse av å spise giftig sopp og jeg skjønner at det kan være vanskelig for journalister å stille kritiske spørsmål i slike saker.

Men for det. Noen ganger må det være mest hensiktsmessig å påpeke at noen folk faktisk er idioter med svekkede evner. Det er ikke farlig å plukke sopp. Det er ikke farlig å spise sopp. Det er farlig å være kunnskapsløs, arrogant og respektløs i omgang med naturen. Det er vel allment kjent at det er ganske dumt å dra på langtur i påskefjellet uten kart og kompass hvis du aldri har vært på fjellet før. Det er vel allment kjent at det er du som er problemet hvis du gjør noe sånt, ikke fjellet eller snøen.

Når det gjelder sopp er det liksom noe annet. Da er det den farlige, farlige soppen som er problemet. Sånt gjør meg forbanna. Sopp er supersunt, supergodt og sopptur er alltid superherlig. 5 kantareller dekker dagsbehovet for vitamin D. Og D vitamin lagres som kjent i kroppen så hvis du spiser 35 stykk har du for hele uka. Og da slipper du å kjøpe kunstig D vitamin og ta slike ekle tablettter og donere pengene dine til den latterlige og løgnaktige kosttilskuddsindustrien. Og det er bra for deg. Vitamininnholdet i traktkantareller er jeg mer usikker på, men de opptrer til gjengjeld i slike mengder at det sikkert går opp i opp. Det er det jeg liker med traktkatareller, bortsett fra at de smaker godt og er veldig renslige. En demokratisk innstilt sopp! Nok til alle! Når du først har fått øye på en vet du at det er 20 andre like ved. Det gjelder bare å stille inn blikket. De kan jo være veldig lette å overse.

Ellers burde man alltid sjekke seg for flått når man har vært i skogen. Forrige uke kom jeg hjem med én flått på kneet, én på skulderen, én i puppen og én i navelen. Og nei, jeg har verken blitt kvestet for livet eller lam fra halsen og ned slik folk i Dagbladet pleier å bli når den farlige, farlige flåtten angriper.

Vel, nå skal jeg rense 4 liter nyper. Stakkars meg!

Hei!

Hei!
Jeg er en jente på 34 år som er en analytisk kapasitet. Jeg har ikke noe å si, men jeg har veldig lyst å si det.

Sånn er jeg: flink i faget mitt (sosiologi!), glad i snasne, tabloide formuleringer, men stilistisk svak, utspillsbasert, glad i å merkevarebygge meg selv som kulturell synser – om enn med vekslende hell. Jeg gjør mye for å få mine tiltrengte minutter i rampelyset. Jeg får gjennomslag i media gjennom uutholdelig skvaldring og preik kamuflert som faglighet og sosiologi. I realiteten har jeg liten samfunnsmessig betydning. Men det skal ikke stoppe meg.

Jeg kan dessverre ikke begrunne disse påstandene om meg selv akkurat her og nå. Det er fordi det meste av det jeg har sagt i tv, radio og aviser er så ufattelig pinlig dumt at jeg har forsøkt å utradere det fra min bevissthet. Håper du skjønner!

Nå har jeg dessverre (eller heldigvis, alt etter hvordan man ser det) vært ute av rampelyset en stund. Gjennom analyse, sosiologi og faglig styrke har jeg kommet frem til at jeg kan komme tilbake til rampelyset ved å skrive om kjendiser. Snakk om å være genial og forstå mekanismene.

Jeg setter opp en liste over noe jeg kaller skravleklassen, som kort sagt er de kjendisene som drømmer om komme på Skavlan (akkurat som meg!). Så later jeg som om denne navnelista er reell og udiskutabel - et faktum i samfunnet - ikke bare pisspreik. Så sier jeg at det jammen er tankevekkende at det er en overvekt av kvinner på navnelista mi, når så få kvinner stiller til debatt i mediene. Så sier jeg at dette viser dissonans mellom ideal og realitet. Jeg sier ikke noe om at det alltid er dissonans mellom ideal og realitet. Eller at navnelista mi ikke er et ideal i det hele tatt, bare de kjendisene jeg vet om. Det får da folk tenke ut selv. Det er jo viktig å stille krav til leserne. Eller, ganske viktig, dah.

Nå skal jeg gå litt nærmere inn på noen av kjendisene jeg analyserer. Du vil nok bli overrasket over den faglige tyngden jeg legger for dagen.

En justispolitiker jeg mener tilhører skravleklassen er penere enn meg. Mye penere. Det syns jeg er dumt!! Jeg tar med litt om at hun er ung, vakker og lyshåret. Ungdommelig skjønnhet og intim retorikk er hennes varemerke, skriver jeg kvasst og skarpt. Da skjønner alle hvordan hun er og at det er veldig relevant at vi snakker om utseendet og håret hennes i Norges største allmennkulturelle tidsskrift. Flaks for meg at nevøen til Eva Bratholm fant på at den jenta er intimterrorist en kveld han satt med hodet i kuktåka og tenkte på henne. Jeg selv behøver ikke å reflektere over om Inga Marte Torkildsen, som justispolitkeren heter, bruker utseende som varemerke eller mer intim retorikk enn andre politikere. Jeg trenger ikke det, for man kommer da langt med løse påstander.

Jeg må også skrive noe om utseendet til Martine Aurdal. Jeg sier at hun ligner litt på en glamourmodell, bortsett fra hudfargen. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg som sosiolog skriver om utseendet til redaktør Aurdal i tidsskriftet Samtiden. Men jeg tror det har noe med saken å gjøre, altså. Og hva var nå saken igjen? Ja visst, det var jo noe med kjønn og politikk. Hvorfor skriver noen en bok om kåthet når det går an å skrive bok om politikk? Det er det jeg ikke fatter og jeg er en sosiolog som har forsket innmari mye på dette spørsmålet. Har ikke funnet svaret ennå, så mye kan jeg si.

Jeg må også analysere utseendet til Siv Jensen. At hun ser annerledes ut nå enn for noen år siden og at hun har kjøpt seg noen nye klær. Jeg sier ikke noe om utseendet til Per Sandberg, at han har blitt shina opp av stylister og at han har kjøpt seg noen nye klær og briller og gått til frisøren og vaska seg og sånn. Utseendet til Siv = viktig. Utseendet til Per = ikke viktig.

Jeg skriver litt om Knut Olav Åmås også. Men jeg skriver ikke noe om utseendet hans. Det er fordi han er mann, og jeg som sosiolog og analytisk kapasitet skal da vel ikke å kommentere en manns utseende. Det ville ikke ha vært seriøst.

Ellers nevner jeg: at jeg er en jente som liker gutter, tabber og alt som er sprøtt!!

Hilsen Hedvig (34 ½)!

Ein røynd bloggar talar ut

Eg er røynd + eg er bloggar = eg er ein røynd bloggar. Ho ho! Ein uslåeleg kombo! Ikkje berre det, eg er stokk dum óg. Sjå no, om du ikkje trur meg. Eg skal nemlig blogge om blogging. Ja, ikkje mas. Eg veit at det er ikkje så bra. Det er navlebeskodande og alt det der. Men fuck det.

I dag har eg satt meg fore å seie noko som er sagt tusen gongar før. Skjønar du? Skjønar du konseptet? Eg skal berre skrive sjølfølgeligheitar! Dette skal eg ha med:

1) dei fleste bloggar har nesten ingen lesarar
2) politikkbloggar er drit
3) politikkblogging er synsing (Forresten, veit ikkje om eg kan ta med det. Eg vil jo ikkje virke for smart. Det er ikkje stilen min, skjønar du.)
4) bloggarar skriv på impuls
5) Hans Rustad er nuts
6) blogging er ikkje journalistikk, blogging er... blogging

Eg trur dette kan bli bra, folkens. Sjøl om eg skal gå inn for å vere mest mogeleg banal og uoriginal, skal eg ta med pkt 1 – for shock value! Tenkjar bloggarane blir forskrekka når dei får sanninga i fleisen. Ja, det er jo berre andre bloggarar som les det eg skriv. Og kanskje mamma og tante Aletta.

Samtidig som eg skal skrive ein uoriginal og banal tekst har eg lyst å prøve å vere genial óg. Det geniale trekket mitt er å kritisere politikkbloggar, samtidig som eg refererar til Hjorthen, som driv mest med tant og fjas, i alle fall veldig lite politikk. Eg kan gjere litt narr av noko Hjorthen skreiv for gøy slik at han framstår som overfladisk og narraktig. Ein narr, ein fjomp. Slik slår eg – særs elegant um eg sjøl må seie det - to flogar i eitt smekk. Eg får både Hjorthen og politikkgrumset til å virke dumme og useriøse. Mens eg sjøl, den røynde bloggaren, vil virke smart, fordi eg både evnar å kritisere generelt og lenkje spesifikt. Eg trur ikkje at nokon kommer til tenkje at det er litt far out å samanlikne humorbloggar og politikkbloggar. Skjønar du? Nei, du skjønar det ikkje?

Men no har eg tenkt så mange originale tankar at det halve kunne vere nok. No må eg kvile. Måten eg kvilar på er at eg åpnar skallebrasken, tek ut hjernen min og legg han på formalin. Det er mest berre slik me supergeniar får kvile fra dei små grå som alltid hamrar og bankar så infernalsk. Nevnte eg at eg er Mensa-medlem?

Et åpent, demokratisk samfunn, en rettsstat

Ring, ring

-Ingen kommentar.
-Du må være riksadvokat Tor-Aksel Busch?
-Ingen kommentar.
-Er det sant at dere forhandler med kriminelle?
-Ingen kommentar.
-Men kan du ikke bare avkrefte at dere forhandler med kriminelle?
-Ingen kommentar.
-Er Norge en rettsstat?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på rettsstatens prinsipper?
-Ingen kommentar.
-Er kunst og kultur viktigere enn rettsstatens prinsipper?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på statens voldsmonopol?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på prinsippet om likhet for loven?
-Ingen kommentar.
-Hva er ditt syn på åpenhet og transparens i offentlig forvaltning?
-Ingen kommentar.
-Stemmer det at foreldrene til Toskas kjæreste er omgangsvenner med politidirektøren?
-Ingen kommentar.
-Stemmer det at Toska har forhandlet seg til bedre soningsforhold?
-Ingen kommentar.
-Toska slipper forvaringsdom, ikke sant?
-Ingen kommentar.
-Men albanerne får forvaring, eller hva?
-Ingen kommentar.
-Hvorfor har jeg følelsen av at du ødelegger samfunnet mitt?
-Ingen kommentar.
-Har du som embetsmann og riksadvokat visse forpliktelser overfor offentligheten?
-Ingen kommentar.
-Er Putins Russland ditt idealsamfunn?
-Ingen kommentar.
-Ikke bli sur nå, men er du litt korrupt, Busch?
-Ingen kommentar.
-Ha det, crack head.
-Ha det! Schikkeli hyggelig å prate med deg! Gjorde jeg en god figur?
-Ingen kommentar.