Omsorgen for kvinnesaken

Det er visst veldig populært å føle omsorg for kvinnesaken nå for tiden. Spesielt blant ikke-feminister. Dette syns jeg er rørende og fantastisk og fint. Det ikke-feministene er spesielt opptatt av er at kvinnesaken ikke skal være for elitistisk, snever og middelklasseaktig. Ikke-feministene frykter at dette kan skade kvinnesaken! Ødelegge for den viktige kvinnesaken. De roper et varsku! Av omsorg for oss. Feminster, pass dere! Feminster, tenk dere om! Feminister, er dere verdige nok?

Jeg mener vi bør lytte til ikke-feministene. Ta til oss advarslene. Granske vår engasjement. Mange ikke-feminister er jo veldig påleste og kloke folk som er voldsomt kompetente på kvinnesak. Og de vil bare vårt beste.

Ikke-feministene mener såvidt jeg forstår at det er kjønnslemlestelse, analfabetisme, tvangsekteskap og menn som nekter kona å lære norsk som er den virkelige kvinnesaken. Jeg tror også de mener at norske feminister har misforstått det meste innen kvinnesak, dette i skarp motsetning til dem selv, de omsorgsfulle ikke-feministene.

Som sagt er jeg veldig glad og rørt over omsorgen og engasjementet fra ikke-feministene.

Tenk at de er så opptatt av kvinnesaken og kvinners rettigheter. Jeg forventer selvsagt ikke at dette er noe ikke-feministene selv skal jobbe med eller ta ansvar for. Det må naturligvis være feministene og den såkalte kvinnebevegelsens ansvar. Fordi det gjelder kvinner og da er det naturligvis kvinnebevegelsen som må ta ansvar. Det er logisk, ikke sant? Kvinnebevegelsen kan ikke forvente at ikke-feministene skal holde på med sånt som innlysende er kvinnebevegelsens ansvarsområde, nemlig kvinner. Vi kvinner må huske på at det er forskjell på kvinnesak og menneskesak.


Ta nå en mann som Frank Aarebrot.

En omsorgsfull, norsk ekspert som har et bankende hjerte for kvinnesaken. Jeg forventer naturligvis ikke at professor Aarebrot skal bruke tiden sin på å arbeide mot kjønnslemlestelse, analfabetisme og kulturelt betinget kvinnehat. Det må være min jobb, fordi det er kvinnesak og jeg er kvinne. Da må jeg ta ansvar for andre kvinner. De er tross alt mine medsøstre. De er ikke Franks medsøstre! Han er faktisk mann. Og da er det ikke så lett for ham å holde på med kvinnesaker, det skjønner jo alle vel. Jeg mener Franks rolle i dette er ekspertens, den uhildede sakkyndiges rolle. Frank kan fortelle oss hva som er den virkelige kvinnesaken og vi kan lytte til Frank. Så kan vi gjøre sånn som Frank sier, fordi Frank vil vårt beste og Frank har omsorg for kvinnesaken.