Kullsorte skyer henger over Europa
Pen, velkledd ungdom har tunge dager. Lusne dager. Ingenting er liksom noe morro mere nå. Ikke nye kasjmirjumpere. Ikke å trykke ned arbetarbarnen i skiten. Ikke engang St. Michael von Tetzchners nye bok Drypper av hat - en studie i moderat folkeskikk hjelper på de unges humør! En sky av mismot har spredd seg over Europa. Du har vel hørt siste nytt? Rektors åremålsstilling er utløpt! Ja, rektor skal fratre stillingen. Hvordan skal det nå gå med Selvfølgelighetsskolen! Hvordan skal en nå klare å bygge en sterkere bourgeois offentlighet? Hvem skal nå ta ansvar for å forsyne den politiske debatten med ubegrunnede dypsindigheter, totalt irrelevante sammenligninger og generelle plattityder!
Dager går. Uker går. Det er som om hele desember forsvinner i en sump av emosjonell oppløsning. Flere må holde sengen. Én måtte få intravenøst. Voldsomme gråtetokter på offentlig plass blir et alt vanligere syn. De sorte skyene vil ikke vekk. Europa er truet.
-Hva med fru Helleland fra Kvinneforumet, foreslo endelig en kjekk pike fra Øvre Singsaker. Straks stilnet gråten. Skyene trakk seg tilbake. Solen tittet frem. Bak skyene er jo himlen alltid blå. Pen, velkledd ungdom så på hverandre. Vekslet blikk, vet du. De var reddet! Bourgeoisiet skulle leve! At ingen hadde tenkt på det før. Fru Helleland var jo en riktig tungvekter innen faget. Dessuten var hun kjent som en aldeles vidunderlig foredragsholder, en som virkelig hadde noe på hjertet. Hvis det var noen som kunne føre rektors arv videre måtte det være henne, Høirefruenes ubestridte lederskikkelse. Pen, velkledd ungdom pustet lettet ut. Steg opp fra sine sykeleier. Plasket litt i badekaret for å fjerne stanken av sykdom.
Nu kunde julen komme, følte de. Nu kunde Jesusbarnet få sprelle i krybben sin. De fattige kunde kanskje få en slant, de også. Kanskje en liten pebernøt i alle fall.
