Nasal reorientering

Jeg må snakke om noe som er viktig for meg, nemlig neser. Mange mener at vi ikke skal bry oss med andres neser, at det er noe som ikke angår oss. En farlig holdning! Nesa er et meget viktig kroppslig organ. Vi kan vel ikke tenke oss menneskelivet uten. Nesa er viktig fordi den filtrerer bort smuss og urenheter og sørger for pur og renset luft til våre lunger. Inne i nesa blir det liggende igjen uhumskheter, kroppslig avfall som det er ekkelt å tenke på og som barn ikke bør vite noe om før de når puberteten.

Ettersom jeg er en veldig tolerant person godtar jeg alle slags neser, små, store, tynne, tykke osv. Men jeg må innrømme at jeg har en særlig forkjærlighet for den buede nese, såkalt romernese eller ørnenese. Jeg ønsker imidlertid ikke å leve i et utflytende samfunn uten moral, så én ting er jeg streng på, nemlig farge. For meg er det viktig at nesa er hudfarget, altså at den har samme farge som resten av ansiktet. Dette er et tegn på sunnhet og høy moralsk standard.

Noe som bekymrer meg veldig mye er blårøde neser. Vi vet jo hva blårøde, gjennomhullede neser betyr: et overdrevent alkoholinntak gjennom år. Ikke kom trekkende med skiturer i fjellheimen, alle vet at skiturer i fjellheimen setter sitt preg på hele ansiktet, særlig kinnpartiet. Under ingen omstendighet fører frisksport til en blårød nese i et ellers blekt ansikt.

Som du sikkert forstår er det ikke det rent estetiske som bekymrer meg ved de blårøde nesene. Det er omkostningene. Den menneskelige tragedien som ligger bak. Skrumpleveren som venter senere hen. Og selvsagt barna. Barna, barna, barna. Er årsaken til at jeg er opptatt av nasal reorientering.

Vi har disse formene for nasal reorientering:
laserterapi
gruppeterapi
kosmetikk
antabus (forebyggende)

Nå skal jeg fortelle deg litt om en mann jeg vet om som trenger nasal reorientering. Denne mannen har en meget høy stilling i samfunnet. Utad er han vellykket, respektert og aktet. Han står på toppen av sin karriere, har nådd langt.

Men han står på kanten av stupet. Der nede lokker mørket, det svarte dypet. Det suger ham til seg, slik det alltid har gjort. Det trekker ham ned. Ned i det dødelige grumset. Snart kan han ikke stå imot lenger. Snart faller han. Fangarmene griper etter ham. Det svarte skal overta ham, drukne ham. Han kommer til å råtne dypt der nede. Han er allerede råtten på innsiden. Det er som om han allerede har falt. De andre vet det ikke. Men han vet det selv. Han er moralsk bankerott. Han trenger nasal reorientering.

Noen har blitt sure. Derfor skal jeg bli intervjuet av journalister. Solen skal skinne på meg. Jeg skal stille meg opp foran Oslo Rådhus, kanskje låne kjedet til borgermesteren. I det fjerne høres klokkeklang. Slik får argumentene mine ekstra styrke. Det er liksom ikke bare jeg som taler, det er som om selve Oslo by taler gjennom meg. Ja, slik må det være. Jeg er et symbol på byen. Jeg taler til folket! Les misérables! Solens stråler spiller så fint i kjedet mitt. Det funkler og gnistrer. Det er så vakkert at jeg nesten ikke kan holde det ut. Solen, mor, solen, den skinner på meg!

Der jeg står badet i sollyset skal journalistene spørre meg:
-Er dette et personangrep?

Jeg skal svare behersket og veloverveid, mitt hamrende raseri bare såvidt hørbart:
-Nei, selvsagt ikke. Jeg har ikke ønsket å støte noen. Jeg har bare vært opptatt av å være ærlig og fortelle at jeg vet om noen som har bruk for nasal reorientering.

Journalistene skal spørre meg:
-Er ikke dette et slag under beltestedet?

Jeg skal se trist og lei meg ut. Jeg skal være skuffet og overrasket. Jeg som er så god og kjærlighetsfull. Jeg som har en slik kjærlighet til neser. Jeg velger å irettesette:
-Nå syns jeg du vrenger på ordene mine. De som kjenner meg vet at jeg aldri ville angripe noen under beltestedet.

Journalistene skal spørre meg:
-Tror du dette kan være et ømt punkt for noen, sårt på noe vis?

Jeg skal smile mildt og nåderikt før jeg svarer:
-Det vet jeg ikke noe om og jeg bryr meg heller ikke.