Mannen som Gud

Guden er mann. Guden er hellig. Guden må tilbes. Guden er absolutt ikke homosexuell, nei, virkelig ikke, han er hatsk og homofob, men samtidig sosialt homofil. Herre-Guden er en mann som har meninger om alt. Beleilig derfor at han er allmektig. Guden bestemmer hva som er hva, hva som er fint og stygt, hva som er rent og urent. Idealer smitter, og idealet om mannsguden er en særlig smittsom pest.

Guden er mann, og fordi det drypper på klokkeren når det regner på presten blir mannen guddommelig. Derfor er det best at bare menn blir rabbier, prester, paver, imamer, mullaher. Derfor dyrker, tilber og beundrer menn hverandre. Kanskje ser de en flik av det guddommelige i hverandre. Menn elsker menn. Menn kan ikke få nok av menn. Menn må lese om menn, se på bilder av mann, lytte til menn, snakke om menn. Denne trangen er så sterk og tvingende at den setter standarden i hele samfunnet. Slik har menns sosiale homofili blitt norm.

Mange menn forholder seg nærmest utelukkende til mannssamfunnet. De leser kun bøker av mannlige forfattere og hører utelukkende på mannlige musikere, uten å se noe unaturlig i det. (Kvinner som gjør det samme ansees selvfølgelig som hysteriske fanatikere.) Dette er et mønster som tar form allerede i barndommen. Det er grunnen til at Joanne Rowling måtte kalle seg J.K Rowling. Forlaget kunne ikke risikere å støte bort småguttene ved å sette det skumle navnet Joanne på forsiden av bøkene.

Menns sosiale homofili er også grunnen til at jeg har blitt lurt å lese bøker av blant annet Karl-Ove Knausgård, Henrik Langeland og Mattis Øybø. Kritikerroste bøker av hyllede forfattere. Ufattelig dårlige bøker. Men at bøkene er så hemningsløst dårlige at leserne må legges i respirator etterpå forties i det sosialt homofile samfunnet.

Andre resultater av menns sosiale homofili er Erik ”BARF!” Bye og John Christian Elden. Ikke glem Dag Solstad, skrulla. Alle dyrkes, beundres og hylles på en kvalmende, sykelig måte. Når du ser på den hemningsløse beundringen som blir disse mennene til del er det lett å forstå hvordan ideen om hannguden har oppstått. Og da må du le litt av ideen om det hellige, selv om trusselen om vold er hjertelig tilstede. Choke on your laughter, liksom.

Heldigvis har det vært ganske stille om Erik Bye i år. Erikbyismen kulminerte vel da han dukket opp post mortem i en tv-debatt. Kanskje selv tilhengerne da skjønte at dyrkingen hadde antatt usunne former. Men Erik Bye har en god arvtager i kjendisadvokat John Christian Elden. Det er som om samfunnet alltid må ha en mann å klamre seg til og dyrke, og nå har vi fått Elden. Det går ikke en uke, knapt en dag uten at denne mannen dukker opp i avisene. Vinklingen er ofte panegyrisk, aldri kritisk. Elden er et geni! Elden er Norges skarpeste jurist! Elden jobber 26 timer i døgnet! Elden er gusten og uflidd! Elden er utbrent! Elden er på skitur! I en bisetning nevnes det kanskje at mannen er trebarns-far, og at han er en som ikke tar fars-rollen så tungt. Småflirende hintes det om at han dessverre må hjemom innimellom, ellers får han kjeft av kona. Elden er altså ikke bare geni, kjendis, utbrent og på skitur. Han er også en dårlig far. Merkelig nok gir dette ham ikke et Tårnfrid-stempel. Ok, ikke så merkelig, den sosiale homofilien tatt i betraktning.

Så litt om Muhammed-gate. Saken handler om to menn, den omnipotente Herr Gud og hans budbringer, den temmelig lettanstøtelige og morderiske Muhammed. Av kultur-homofile årsaker kan bare menn snakke på vegne av disse to. Derfor har Muhammed-gate blitt en riktig orgie i mannlig sosial homofili. Se på dette bildet.


Se på det og kjenn kvalmen stige. Dette bildet oppsummerer på en utmerket måte den sosiale homofilien og dens generelle kleinhet. Se feigheten, rottenskapen, mafia-tendensene og voldens realiteter. Se på de gravalvorlige, selvgode ansiktsutrykkene - unntaket er livredde Pølsa, som som vanlig er på dypt vann, og vet det. Her har du gutta som skal redde verden. Her har du de kuksure søplehuene som skal sette standarden.