Mihoe-bashing og litt om islam

Med utgangspunkt i at hun ofte møtes med en oppfatning om at hun bør konsentrere seg om all den urett som begås mot kvinner andre steder i verden, og da spesielt innenfor islam, forsøker Mihoe å svare på hvorfor hun ikke har blogget illsinte innlegg om tvangsekteskap, massevoldtekt, kvinnemishandling, polygami, kjønnslig atskillelse, kvinners urenhet med mer. Hun opplyser at et sterkt forenklet svar er at hun ikke tror på at jeg som vestlig og ikke-troende kvinne kan gjøre noe som helst med kvinners stilling i muslimske land.

Dette er i mine øyne som at hvite amerikanere på 1800-tallet skulle si at de ikke trodde det var noe poeng i å engasjere seg mot negerslaveriet fordi negerslavene var så ulike dem selv. Ideen om kvinners urenhet, tvangsekteskap, polygyni, kjønnslemlestelse osv er for det første ikke noe som bare finnes "andre steder i verden" eller i muslimske land. Alle må vite at dette foregår også i Norge og i de fleste andre vestlige land. Da er det rart å ikke skulle engasjere seg fordi en har et annet livssyn/hudfarge/etnisitet enn dem slike ting går utover. At man ikke gidder å blogge om det er selvfølgelig noe helt annet. Men når det kan virke som om Mihoe ellers mener vi har en slags plikt til å blogge om alt som foregår i samfunnet – f.eks at menn absolutt bør blogge om voldtekt – er det vanskelig å forstå at hun ikke vil blogge om dette. Derimot mener hun at:

Norske feminister kan bidra til feministisk teori og finspisse argumentasjon og rettighetstenkning.

Vel, Mihoe, jeg håper du sov eller var høy på norsk bistandspolitikk og paternalisme da du skrev dette. Jeg håper at du snart treffer noen muslimer eller afrikanere som kan hjelpe deg litt med argumentasjonen og din feministiske teori. Jeg føler du trenger mye hjelp og støtte på dette området!

Det jeg ikke skjønner er dette: hvorfor sammenligner du hummer og kanari, som er det du gjør når du setter Shabana Rehman og Ayaan Hirsi Ali opp mot Asma Jehangir og Ziba Mir-Hosseini. Hvordan kan man sammenligne en menneskerettighetsadvokaten Asma Jehangir med skribenten og stuntkomikeren Shabana Rehma? Hva har de til felles annet enn at de begge har pakistanske foreldre og svart hår? Det er vel innlysende at en menneskerettighetsadvokat og en skribent/stunter bruker ulike virkemidler i sitt virke. Det er selvsagt bra at advokater ikke løfter mullaher på bytur eller lar seg fotografere kun iført kroppsmaling. Men det er også bra at det finnes skribenter, stuntere og filmskapere som ikke oppfører seg som jurister.

Dette er kanskje ikke Mihoe enig i, ettersom hun ikke har tro på provokative ytringer og konfrontasjon , virkemidler skribenter ofte benytter seg av:

Både Ali og Rehman representerer en tilnærming jeg ikke har tro på, nemlig konfrontasjon. De utfordrer og provoserer. Og reaksjonene blir mange og sterke.(...) Men jeg tror en del av virkemidlene de bruker springer ut av sinne og misnøye: følelser som sjelden avstedkommer strategisk lure valg. Og skal en endre verden må en være strategisk lur, for ikke å si utspekulert.

Antropologen Mir-Hosseini sier derimot:

Det er veldig vanskelig å være kvinne, å være muslimsk kvinne, og ikke være sint.

Kanskje det er dumt å være sint. Kanskje aggresjon ikke er en positiv kraft. Kanskje det ikke er "strategisk" eller "utspekulert" å gi uttrykk for berettiget sinne. Kanskje alle kvinner burde bli jurister eller akademikere, passe seg, snakke pent, tenke seg nøye om hele tiden og aldri ytre seg uten en grundig konsekvensanalyse i forkant. Jeg veit da faen. Men jeg har lagt merke til at både Shabana Rehman og Ayaan Hirsi Ali bruker sitt eventuelle sinne på en positiv og ikke-voldelig måte. De bruker ordet, noen ganger kroppen. De truer ikke med vold, verken direkte eller indirekte. De sitter ikke og jamrer om at de "forstår" mordere. De tar plass i samfunnet på en måte få andre gjør. Det syns jeg er beundringeverdig.

Mihoe spør - og svarer: Men endrer det noe om en pakistansk kvinne blotter baken sin eller om en somalisk kvinne lager en film som viser en naken kvinnekropp påmalt koransitater? Jeg tror ikke det - snarere tvert i mot.

Jeg må spørre: hva mener Mihoe egentlig om provokative kunstuttrykk? Må kulturuttrykk ”endre noe” for å ha en verdi? Er provokative uttrykk generelt uheldig (slik jeg forstår det er Mihoe negativ til "Submission" og mooning)? Eller er provokative ytringer bare feil når den som ytrer seg er somalisk eller (norsk-)pakistansk kvinne? Nå tror ikke jeg at Mihoe er motstander av provokativ kunst – snarere tvert imot. Jeg er også ganske sikker på at Mihoe mener kunstneriske uttrykk har en egenverdi. Men når det gjelder filmen ”Submission” og rompestuntet er hun tydeligvis bekymret (motsatt Thomas Giertsens penis-stunt, som vi ikke har sett Mihoe bekymre seg over) og tenker mest på konsekvensene av slik upassende oppførsel. Spørsmålet er hvorfor?

Så litt om islam, en religion Mihoe åpenbart ikke vet noe særlig om, men allikevel føler seg kallet til å mene noe om:

Verken når det gjelder steining eller kjønnslemlestelse har dette noe som helst å gjøre med islam, og utøvelse av slikt har ikke støtte i koranen.

Jeg er enig i at kjønnslemlestelse ikke er en islamsk skikk, ettersom skikken er pre-islamsk og også praktiseres av ikke-muslimer. Allikevel mistenker jeg det ikke er kjent blant alle de millioner som praktiserer dette - de fleste av dem i muslimske land, mange av dem analfabeter - at skikken kan sies å være i strid med islam. Her må man spørre seg hva religiøs praksis er og hvem som har rett til å definere religion. Hvis du for eksempel har lært at du skal banke kona i gudens navn fordi man tukter den man elsker, praktiserer du da ikke religion når du gjør dette? Kanskje Mihoe, hun som i sin visdom kan hjelpe andre med argumentasjon og teori, vet svaret?

Å si at steining ikke har noe å gjøre med islam er derimot feil, og det viser bare hvor kunnskapsløse nordmenn, eller i dette tilfellet Mihoe, fortsatt er når det gjelder islam. Dette er beklagelig og utrolig! Følg nøye med nå:

1) At noe ikke står i Koranen betyr ikke at det ikke har noe med islam å gjøre.
2) Islam har to skriftlige kilder: Koranen og hadith-litteraturen.
3) Islam har ulike lovskoler: Hanbali, Hanafi, Maliki, Shafii, Jafari. Steining som straffemetode praktiseres blant annet i det muslimske Nigeria (Maliki), Saudi-Arabia (Hanbali) og Iran (Jafari).
4) Steining som straffemetode har noe med islam å gjøre.

tIl sLutt LiTt om orTogrAfi, et emne som opptar meg sterkt: islam staves med liten i, Koranen med stor K. Kan folk være så snille å lære seg dette før jeg går fra konseptene.

Blau und Stolz

Alle burde ta seg en dag som blåblogger. Tenke litt på hvor genocide sosialistene er osv og ta opp dette på bloggen sin. Samtidig vise hvor freshe og individuelle vi blåbloggere er og hvor gode vi er på personlig hygiene. Vi blåbloggere er nemlig det. Er det noe vi tar alvorlig så er det hårfjerning, sjamponering og grundig sepevask. Vi blåbloggere bruker alltid Lux beauty sepe. Og litt diskret make-up - ikke for lite, ikke for mye. Vi blåbloggere er aldri vulgære. Men sosialistene er hårete og dirty. Æsj! Dessuten brenner de BHene sine på bål. Jeg har hørt at de samles jevnlig for å gjøre det. I Gulag! Faen at de vant valget. Hver dag kravler jeg rundt i gatene i angst for at Tsjekaen skal komme og ta meg. Jeg er jo så utrolig subversiv og politisk ukorrekt. Antagelig er det bare et tidsspørsmål før jeg blir arrestert.

Vi blåbloggere har våre idoler, som Kristin Clemet og Kristine Moody, og selvfølgelig Minette Marrin. Moody er vår ledestjerne. Hun er så utrolig dyp og prinsipiell og dessuten behersker hun flere fremmedspråk. I den norske offentligheten er det nesten bare Moody som tør å si at hun foretrekker at irakerne blir drept av tilfeldige bomber fremfor at de forfølges av politiske årsaker. Sosialistene klarer ikke å tenke prinsipielt på samme måte. De sitter bare og fjaser om at de ikke har noen mening om irakere bør drepes tilfeldig eller forfølges systematisk. Noe av grunnen til at jeg har så mye medynk med sosialistene er at de er så virkelighetsfjerne. Vi blåbloggere er stolte av å ha med Moody på laget!

Så har du Kristin Clemet. Hun er jo på en måte blåblogger hun også, siden hun har en spalte i Morgenbladet der hun tar opp viktige emner på en dyptloddende måte. Nå sist tok hun opp sosialistenes syn på de private. Sosialistene skjønner blant annet ikke at privatskoler vil bedre integreringen, fordi de ikke vet at forskning viser at - og jeg siterer - "foreldre oppsøker altså skoler med flere minoritetsspråklige elever" fordi de "ønsker et mindre homogent skolemiljø".

Forskningen viser det! Og sosialistene skjønner det ikke! Det sier litt om de folka.

Clemet tør der andre tier. Hun peker på at "ansatte i privat sektor har blitt en minoritet i Norge". Det har hun funnet ut ved å sammenligne med antall trygdede, studenter og ansatte i offentlig sektor. Den dama kan tenke, det sier jeg bare! Det er sikkert ikke så mange som tenker på oss som en minoritet. Men vi trenger faktisk også omsorg! Og rettigheter! Og velferd! Og et godt utbygd veinett! Og skattekort! Og fødselspenger! Og permisjonsordninger! Og pensjonspoeng! Kort sagt, vi trenger en stat som legger sakene til rette for oss.

Jeg har et forslag til løsning. Færre studenter! Privatisering! Noe av grunnen til at vi private har blitt en stakkars minoritet er jo at nesten alt er statlig eller kommunalt i fuckings Norge. Universitetsansatte, lærere, sykepleiere, hjelpepleiere, leger, barnehagetanter og sykt mange andre jobber i offentlig sektor. Vel, hvis vi bare fikk privatisert skolene, sykehusene, gamlehjemmene, veinettet og så klart vannverkene ville mye vært gjort. Skjønner ikke hvorfor sosialistene aldri har tenkt på det. Men kanskje det er fordi de har brukt tiden på å støtte Pol Pot og på å lure over 30% av befolkningen til å stemme på Arbeiderpartiet. Ja de sosialistene, de er noen luringer.

David Cameron, han som er så miljøvennlig at han sykler til jobben mens sjåføren hans kjører etter med dagens antrekk, og vårt store håp, har sagt at toryene tok feil om apartheid. Mon det. Når vi blåbloggere skal vise hvor reflekterte vi er samtidig som vi ikke har noe å komme med pleier vi å si mon det. Så mon det. Tok vi konservative virkelig feil om apartheid? Nei, mon.

Jeg er også litt bekymret for Minette Marrin, som ellers er en meget flott kvinne. Det virker som om hun har konvertert til the nanny stateism. På søndag hadde hun en lei kommentar om at folk kan bli feite av for mye frihet og velstand. Se hva hun påstår:

"Obesity, one of the trials of affluence, can be solved only, if at all, by the kind of interventionism that has been discredited by the failure of socialism".

Sjokkerende lesning! Statlig intervensjon nå? Har hun blitt sosialist, eller hva. Det virker som om hun har mistet tiltroen til oss private, at hun tror at vi alltid vil velge galt hvis vi får sjansen. At hun tror skole-elevene alltid vil velge cola og skolebrød og 'baab og Big Mac foran grovbrød hvis de får sjansen, og at de ansvarlige småbarnsfedrene alltid vil velge take away foran hjemmelagd middag til barna. Når alle vet at småbarnsfedrene konsekvent nedprioriterer sin egen karriere til fordel med kvantitetstid med barna og alltid svetter over grytene slik at barna får kvalitetsmat. Det virker som om Marrin ikke skjønner at fedmeeksplosjonen antagelig er sosialismens feil. Sosialismen ligger jo som et vått ullteppe over folk flest og den frie tenkningen. Selvfølgelig blir ikke folk feite av eget valg. Det sier seg selv, jo! Ingen drømmer om å være tjukk og kvalm.

Til slutt vil jeg redegjøre for vårt syn på romantikk. Vi blåbloggere foretrekker å være romantiske på en individualistisk måte. Derfor tar vi ofte mannens etternavn når vi gifter oss. For noen tiår tilbake var det påbudt ved lov, men ikke nå lenger. Nå er alt så moderne og fritt! Så nå gjør vi det helt frivillig - til stor irritasjon for de kommunistiske psykofeministene som ikke forstår enkeltindividets trang til frie valg. Ha ha!

Redaksjonsmøte

-Yo!
-Yo!
-Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre avisa mer folkelig.
-Vi kan bruke et diakritisk tegn som indikerer tjukk l.
-God ide! Da har vi folkelig til venstre. Vi trenger noe som er folkelig til høyre også.
-Kristin Clemet?
-Hun er vel ikke folkelig. Hun er faktisk høyresidens intellektuelle alibi.
-Ja, men kanskje vi kan få henne til å skrive at det er et problem at ingen av studentene på journalisthøgskolen kunne tenke seg å stemme Frp.
-Øh. Er ikke det for latterlig? Alle skjønner jo at spørsmålet er hvorfor ingen FrPere kan tenke seg å ta journalisthøgskolen.
-Jeg veit. Men jeg tror ikke noen kommer til si det høyt. Uansett hvor mye dumt Kristin Clemet skriver tror folk at det er intellektuelt og viktig fordi hun har status som intellektuelt alibi. Da er vi folkelige og høykulturelle på en gang.
-Det er simpelthen genialt! Litt sånn keiserens nye klær. Dette må vi få til. Jeg bearbeider Clemet. Har du flere ideer?
-Ja, jeg tenkte at vi kunne oppsøke noen av landsbyidiotene i moskeene og få dem til å si at islam betyr fred.
-Ja?
-Yeah, jeg går til moskeene og spør imamene om islam er en voldelig religion. Landsbyidiotene og tolkene deres blir så klart drita sure og kommer med masse pisspreik og klisjeer og snikksnakk. Da viser vi leserne at vi tar minoritetene på alvor.
-Er ikke dette for dumt? Alle vet jo at de pakistanske imamene ikke har noe å bidra med.
-Det er det jeg skal vise med intervjukonseptet!
-Syns du ikke det blir å sparke noen som ligger nede? Kan vi ikke finne en annen vinkling?
-Noe med forskning, dah. Jeg kan spørre en ekspert om noe.
-Hva da?
-Samma det. Det finner jeg ut etterhvert. Poenget er bare å ha med noen autoriteter, ikke å sløse bort arbeidsdagen på å tenke ut intelligente spørsmål.
-Er du sikker på at dette kommer til å fungere?
-Jadda. Når vi oppsøker de minst integrerte muslimene i Norge og spør det dummeste spørsmålet vi kommer på og later som om vi har enorme kromosomproblemer er vi garantert suksess.
-Ok. The only way is up?
-Up yours!

Skadelig for ungdommen

Tilbake til MEDIEBLIKK, den innsiktsfulle og mangfoldige kvalitetsspalten i Aftenposten. Her en perle:

Den enkeltfaktor som bidrar mest til å redusere verdien av nettdebattene, er uten tvil anonymiteten. Nesten alle skribentene har et anonymt "nick", mange har flere. Derfor vet man aldri hvem som snakker - kanskje er det en sentral involvert som selv taler sin sak? (...) Spesielt uheldig er det at unge debattanter ikke lærer seg å stå inne for sine synspunkter med navn og ansikt. Hvilken offentlighetskultur kan dét føre til om noen år?

I motsetning skriver den pseudonyme og potensielt ungdomsfarlige Undre:

En debatt på nett er en utmerket anledning til å observere debattekknikker, prøve seg ut, lære å takle reaksjoner fra andre meddebattanter og en rekke andre relevante ting.

Dette er korrekt. I motsetning til Herr redacteur har Undre tydeligvis selv diskutert på nett. Det kan være en nyttig erfaring for den som skal uttale seg om ulike former for nettdebatt og verdien av slik debatt. Nå er det lett å forstå at samfunnseliten, som antagelig har fullt opp med offentlighetsregimet, karrieren, ferien i Toscana osv ikke bruker tid på nettdiskusjon og blogger. Da bør de kanskje heller ikke uttale seg om nettdiskusjon og blogger. Well, dream on.

Det helt sentrale det virker som Åmås & co ikke har forstått er at poenget med nettdiskusjon er å delta, ikke å observere debatten fra utsiden. Nettdiskusjoner er rett og slett ikke ment å skulle leses. Å lese nettdiskusjoner man ikke deltar i selv er like uinteressant som å høre på en tv-debatt ledet av Knut Olsen eller Viggo Johansen: grusomt uten grenser og sikkert skadelig. Men å delta kan være lærerikt og utrolig morsomt. Som Undre skriver er det en arena for å prøve og feile, som er den eneste kjente måten å lære noe på. Nettet er også den eneste debattarenaen der alle kan delta og der man bedømmes for sine ytringer, ikke sin status som internasjonal fidusforfatter eller sin plass i AP-dynastiet.

En gang tastet jeg spontant Fåreskalle! i en diskusjon på nett. Jeg fikk da straks til svar at jeg var klaget inn for moderator for personangrep, brudd på nettikketten og for å ha tatt mannen og ikke ballen og bla bla bla. I min erfaring er det ganske mye sånt på nett. Og noen nettdebattanter er mer nidkjære enn andre i forhold til etikk og debatt-teknikk. Det er noe alle som diskuterer på nett må forholde seg til. Utover å måtte forholde seg til nettiketten og den interne justisen kan en del andre tricks også plukkes opp på nett. For eksempel at dersom du en dag glemmmer å ta medisinene dine bør du la være å skrive hatske kronikker om at du ikke syns palestinske småpiker er noe søte når de kroer seg over død og pinsler. Slike ting er faktisk viktig å vite. Jo flere som kjenner til dette, jo bedre for offentlighetskulturen.

Dette er noe av det jeg har lært av å diskutere på nett:
-å formulere meg mer presist
-å gjennomskue egne og andres tomme argumenter
-å aldri, aldri bruke Hitler-sammenligninger - extra nyttig!
-å overse personangrep

Dette har jeg lært av å blogge:
-å være mer kresen på tekst

Generelt syns jeg avisene har sunket i kvalitet etter at jeg begynte å blogge, noe de selvfølgelig ikke har. Jeg har for eksempel diskutert Harald Eias bloggaktige spalte med en ikke-blogger. Han mener denne spalten er original, skarp og veldig fraiche. Sjokkerende, ikke sant? I mine øyne er den middelmådig, fullstendig uoriginal og selv om jeg ikke kan peke på sitat-tyveri, har jeg en lei følelse av å ha lest noe lignende tusen ganger før. Resultatet er at jeg blir irritert på Morgenbladet og kvalitetskriteriene de opererer med. Føler forsåvidt at andre deler av Morgenbladet også sliter litt med kriteriene. Om dette er offentlighetskulturelt problem kan vel diskuteres, men jeg føler i hvert fall at jeg ikke får noe særlig valuta for pengene. Det første jeg kommer til å gjøre når jeg blir rik er å skrote norske aviser til fordel for britiske. Hvis mange nok gjør det samme får i det minste annonsørene et problem. Og som alle avislesere vet er det annonsørene det handler om.

Jeg har også vanskelig for å forstå at det er så farlig for ungdommen å ha mulighet til å ytre seg anonymt. Faktisk trodde jeg problemet var det motsatte: at knøttene vokser opp i et samfunn der Se og Hør og VG er landets mest leste "aviser" og der målet er å bli berømt og komme på tv for enhver pris. Et stikkord kan være Idol, barne-tv og freakshow, som uforståelig nok får massiv dekning i norske dagsaviser. I en slik kultur er det antagelig uunngåelig at noen velger en annen ytterlighet. Kanskje er det til og med bra. Jeg puster i hvert fall lettet ut hver gang jeg slipper å lese om personlige banaliteter, hvordan det føles å vokse leggene eller hvordan det nå var å gå på do idag. Dessverre blir det stadig vanskeligere å unnslippe dette stoffet.

Patriot? Ring Pølsa

-Høyres partikontor! Æ meine, det e Erna... æ meine, det e Pølsa!
-Det er Fitta.
-Koffor du ring?
-Det gjelder troskapsløftet.
-Du ring for å sverg troskap til lain og folk?
-Not so much. Jeg ringer for å klage.
-E du fra Somalia? Ha du lovlig opphold i lainnet? Plei du å stå opp om morran? E du i fast arbei? Syns du æ e pen? Syns du det e bra at æ står fram og sier at æ prrioriterer pollitikken foran samvær med pølseungan? E æ fin på håret?
-Jeg ringer for å klage på troskapsløftet, Pølsa.
-Ait det va?
-Jeg skjønner ikke poenget med å avgi et løfte som bare er tomme ord. Jeg skjønner ikke hva "troskap til Norge og det norske samfunnet" betyr. Jag bare fatter det ikke. Jeg tåler ikke ordet troskap. Det er så lummert og sentimentalt. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal love å støtte demokratiet og menneskerettighetene når man bor i et demokratisk land. Jeg trodde meningsfrihet var selve poenget med demokratiet. Jeg skjønner ikke hvorfor nye borgere skal love å respektere landets lover, når ingen andre gjør det og de juridiske konsekvensene av lovbrudd ikke avhenger av opplesing av vers. Dessuten er jeg er ansvarlig overfor min egen samvittighet, ikke trusselen om straff. Jeg ville aldri ha avgitt et slikt løfte. Troskapsløftet krenker meg estetisk og logisk.
-Æ skjønn itj ka du mein. E du mot demmokratiet og menneske-rettighetan? E du ei krimminell fitte?
-Pølsa. Fokusér.
-E du itj gla i lainnet ditt?
-Definitivt ikke på den glorete, syke måten troskapsløftet ditt oppfordrer til.
-Æ må snakk med E-tjenesten. Hold linja.
-Bi så litt! Jeg har også et spørsmål om de somaliske asylsøkerne som skal returneres.
-Ja! E itj det bra og hærlig?
-Sikkert. Jeg bare lurer på hvordan dere kan si at det er trygt for asylsøkere å returnere til Somalia når de staute, norske politi-tjenstemennene som eskorterer dem ikke engang tør å dra inn i landet?
(Klikk)
-Pølsa? Pølsa?

...
(Portrett stjålet fra Tiram.)
(Unnskyld til alle trøndere for dette. Spesielt unnskyld til Saccarina.)

Å! Endelig litt forutsigbarhet i MSM!

Nå MEDIEBLIKK, den spennende og viktige høykvalitetsspalten i Aftenpoften. I går fikk vi vite litt om blogg og bloggere av debattredaktør Knut Olav Åmås:

Én gruppe nettdebattanter, bloggerne, pleier programmatisk å fremheve at de utfordrer "autoritære offentlighetsregimer". Men er nå de reelle lenger? Bloggernes betydning er hypet i Norge. Selv de viktigste blir lest av bare noen hundre mennesker.

Det er helt riktig at bloggernes betydning er hypet i Norge, først og fremst av MSM-tabloidene som gjør dette for å fremme egne bloggverktøy og slik generere trafikk. Alle skjønner jo at Bjørn Stærk, selve kongen av banalt bloggskvalder, aldri hadde havnet på forsiden av db.no hvis det ikke var for at redaksjonen hadde en cunning plan med det hele. Og den planen var blogging.no.

Det er også riktig at de aller fleste blogger har minimalt med lesere. Mer enn 99% av norske blogger er helt uinteressante for andre enn bloggeren selv. Og ingen vet dette bedre enn bloggerne selv, ettersom de fleste sjekker Stat Counter e.l daglig. Derfor vet bloggerne også at norske blogger er et temmelig innadvendt prosjekt, dvs noe som bare angår oss selv og ikke samfunnet utenfor. Det er antagelig bare MSM-synsere som ikke har skjønt dette.

Når det gjelder om bloggerne programmatisk fremhever at de utfordrer "autoritære offentlighetsregimer" er jeg litt i stuss. Gjør bloggerne virkelig det? De fleste bloggere jeg leser hevder aldri dette programmatisk, bryr seg tilsynelatende lite om autoritære offentlighetsregimer og blogger bare fordi det er gøy. Et unntak er riktignok Spaltet-Tonje, som blogger for å oppdra folket og Den norske Kvinnen.

Mer kvalitet og kunnskap fra MEDIEBLIKK:

Felles for de fleste bloggene er at de plasserer seg forutsigbart på én side i enhver debatt. Man vet på forhånd hva de vil mene. Det blir ikke mangfold av dét. Avisene er mye mer åpne.

Anders Giæver skrev tilfeldigvis nøyaktig det samme for en stund siden. Det er jammen fint at MSM-folket leser hverandre, er enige med hverandre og siterer hverandre i spaltene sine. Hm, syns du ikke det er fint med denne forutsigbarheten innad i MSM? Jøss, du må skjerpe deg.

Nu vel. Det burde være innlysende at man ikke kan sammenligne en blogg - altså én skribent - med en avis - altså mange, mange skribenter. Selv en MSM-redaktør skjønner vel det? Nei, kanskje ikke. Konseptet kvalitetskrav er jo åpenbart avviklet i norske aviser, særlig i Aftenposten. Jeg viser til Jan E. "Singlet" Hansen og julikronikk-kalaset.

Derimot kan vi gjerne sammenligne en blogger med en kommentator. Selv om det egentlig er litt rart å sammenligne noens skabbete, lille hobby med noens ekstremt høytlønte jobb. Og hva kan vi egentlig si om norske avis-kommentatorer? Først og fremst at de er uinteressante og ekstremt forutsigbare. Man vet på forhånd hva de vil mene. Aldri i verdenshistorien har vel noen blitt overrasket over hva en norsk aviskommentator har prestert på jobben.

Dette mener MSM-kommentatorene i de største og viktigste norske avisene:

Knut Olav Åmås: norske intellektuelle er feige fordi de ikke vil diskutere politisk islam, nei til homofobi, anonyme nettdebattanter er dumt.

Sissel Benneche Osvold: ja til de svake, nei til menn i dress.

Anders Giæver: litt på den ene siden og den andre siden, litt moralisering og helt grei posør-refleksjon, litt saksing fra amerikanske (i betydningen alltid USA, aldri argentinske, aldri chilenske, aldri brasilianske) medier.

Så har du Ane Håbjørg, ex-politisk kommentator i Norges største avis, som gjorde det til en egen kunstform å ikke mene noe som helst, men samtidig si veldig mye om det. Heldigvis fikk hun sparken. Selv om jeg hater VG er jeg faktisk veldig glad for akkurat det. Jeg mener, jeg tenker på nivået.

En pussighet jeg har lagt merke til i det siste er at avis-kommentatorene stadig refererer til blogger i kommentarene sine. (Sist Anne Thurmann Nielsen i Dagbladet. Sorry, ingen link.) Det hevdes da at den og den kritiseres av bloggere - eller Internett-bloggere, som det gjerne heter i Aftenposten - eller at bloggere skriver om det og det. Men MSM-kommentatorene nevner aldri spesifikke blogger og siterer aldri fra bloggene de refererer til. Det får meg til å lure på om de faktisk har lest disse bloggene eller om de bare har fått beskjed av sine overordnede om å nevne blogger fordi det er moderne. Ja, jeg tror det er slik. Det forklarer hvorfor MSM skriver så mye rart om blogging.

Noen ganger forsøker norske avis-kommentatorer å være morsomme og vise at de følger med i tiden, muligens er kritiske til tiden. Dette gjør de ved å skrive lizm, kjipt eller esse, som skal være en transkripsjon av ass, kanskje det mest brukte ordet i det norske språket. (Seriøst, hvorfor kan ikke folk lære seg å stave?) Andre ganger er det som om de rett og slett går inn for å være kjedelige og lite spirituelle. Aldri skriver de noe du ikke visste fra før, aldri er de uforutsigbare, aldri har de tung kunnskap, aldri bedriver de noe annet enn profesjonell og programmatisk synsing.

Nå håper jeg du føler du har lært noe viktig om MSM og folk som synser for penger. Hvis ikke, er det samma for meg. Og alt er gratis!

*Hjorthen har også skrevet om den viktige spalten MEDIEBLIKK. Men ikke stakkars Drusilla, for hun rakk det ikke. Som straff må hun resitere Jan E. "Singlet" Hansens samlede verker 50 ganger.

*Undre har en en mer seriøs tilnærming.

Anti-rasistisk bloggstafett

Fittas rasisme-lov

1) Dine ytringer kan være rasistiske selv om du ikke er rasist.

2) Dersom noen beskylder deg for å ha kommet med rasistiske ytringer, ikke svar med å vise til ditt selvbilde, ditt følelsesliv eller dine venner. Nøy deg med å forklare hvorfor du mener nevnte ytringer ikke er rasistiske.

3) Ikke føl at andres reaksjonære eller rasistiske ytringer tvinger deg til å tenke reaksjonært eller rasistisk. Dersom du allikevel skulle føle det slik, forklar hvorfor.

4) Dersom noen argumenterer mot dine ytringer, ber deg holde kjeft eller snakker litt hardt til deg, ikke gå rundt og mas om at ytringsfriheten er truet.

Profet i eget hode

Råd for å unngå voldtekt

De fleste voldtekter skjer i parforhold og blant venner og kjente. Vær forsiktig i slike situasjoner dersom du er usikker på grensene for menneskelig samkvem.

Voldtekt skjer oftest i forbindelse med bruk av alkohol. Vær forsiktig med alkohol og andre rusmidler.

Oppsøk ikke fare! Gå ikke alene etter mørkets frembrudd eller i øde gater.

Pass på at dine kamerater ikke går alene hjem. Pass alltid på hverandre. Ha alltid penger til taxi.

Gå ikke bevæpnet dersom du syns det er vanskelig å skille mellom sex og vold. Bruk av våpen som kniv, balltre, skytevåpen, knust glass og tau til kvelning kan gjøre ekstra skade når man voldtar.

Det er foreløpig uklart om det er noen sammenheng mellom utstrakt bruk av voldspornografi og voldtekt. Unngå bruk av voldspornografi for å være på den sikre siden.

Det kan være vanskelig å tøyle sin seksuelle lyst, særlig hvis man ser en søt jente i singlet. Runk heller en gang for mye enn en gang for lite dersom du har ekstra utfordringer på dette området. Snakk med din arbeidsgiver dersom du trenger ekstra pauser til dette i løpet av dagen.

Hvis du kjenner i kuken din at det er umulig å la være å voldta når du ser noen i ermeløse trøyer eller korte skjørt, flytt til Iran eller Saudi-Arabia. Det vil bli opprettet et statlig fond der du kan søke om flyttetilskudd.

Det er dessverre umulig å skille mellom normale menn og voldtektsmenn. Vi kan ikke prioritere forskning på dette, ei heller rehabilitering av voldtektsmenn, da ressursene er knappe. Disse rådene er derfor myntet på den mannlige befolkningen som helhet.

En kuksur kronikk om prostitusjon

Prostitusjon er verdens eldste yrke. Men det er ikke sant. Men det sto i avisen. Ja, Aftenpoften. Det var en julikronikk skrevet av en Fredrik Drevon, skribent. Da jeg leste den forsto jeg ikke hva han ville med den, den var liksom så rotete og meningsløs. Heldigvis sendte han inn en slags oppklaring i etterkant: han håpte han hadde overbevist noen av leserne om at prostituerte ikke bør møtes med ukvemsord, men med vennlighet. Noe som er litt rart, da det i det hele tatt er svært få mennesker som faktisk mener at prostituerte skal møtes med ukvemsord.

Å ja, og så ville han "nyansere debatten". Det er riktignok den tommeste av klisjeer, men det er sikkert dypt ment og dessuten ser det bra ut på trykk. Han klager også på at kronikken ble møtt med "lite presisjon".

La oss derfor ta ham på alvor og forsøke å være presise. Her er noen eksempler på hvordan Fredrik Drevon nyanserer debatten:

Han kaller prostitusjon "verdens eldste yrke", men han begrunner ikke denne høyst merkverdige og ytterst stupide påstanden på noen måte, verken med visesang eller arkeologiske funn. Det er upresist og mystisk. Kunnskapsløshet og tomme klisjeer kan jo ikke nyansere debatten.

"Hvis man skal få drømmejobben heter det at "man må selge seg selv"", og når "sex, begjær og kropp utgjør essensen i reklameindustrien, er det underlig at gode borgere hisser seg opp over at det står damer på gaten og selger sex".

Jeg skjønner dessverre ikke sammenhengen, men jeg tror Drevon mener det er et slags årsaksforhold ute og går her. På grunn av reklamebransjen og klisjeer om jobbsøking er det rart at noen hisser seg opp over horer på gata? Vennligst skriv inn i kommentarfeltet hvis du kan forklare meg sammenhengen.

"(…) hemmeligheten bak "Da Vinci-koden"s suksess er at Jesus skal ha giftet seg med horen Maria Magdalena".

Nå snakker vi, for dette er fantastiske nyheter. Fredrik Drevon har knekt selve Da Vinci-koden! En kode hundre tusenvis av forlagsfolk og forfattere ellers kunne ha grublet over i årevis. Nå har de løsningen. Det er altså ikke nødvendig å skrive en ufattelig dårlig bok med pinlig dårlig språk om tegneserieaktige pappfigurer og bruke enorme summer på marketing, det er bare å skrive at en hore giftet seg med sønnen til en gud. Flott å få svaret på dette, men ikke lett å forstå hva det har med norsk prostitusjonsdebatt å gjøre. Ingenting, tror jeg. Det kan heller ikke være forsøk på litterær name dropping, ettersom kioskromaner har lav litterær status.

"Prostitusjon er merkelig nok forenlig med den skandinaviske likhetstanken".

Dette begrunner han med visen om Sportiga Marie. Jeg elsker Cornelis’ viser og det er udiskutabelt at han bryr seg om samfunnets utstøtte, men det er rett og slett ikke riktig at tekstene hans er synonyme med den skandinaviske likhetstanken.

At Marie selger sex til både herreman och dreng, bönder och soldater betyr ikke nødvendigvis at alle sosiale klassers adgang til Maries kropp er den skandinaviske likhetstanken i praksis. Det kan like gjerne bety at Marie er en lutfattig hore som ikke har råd til å avvise noen. Er det derfor hennes blick er död så som aska? Vel, Drevon går ikke inn på akkurat det, men opplyser at han tror Marie har et bevisst forhold til egne valg fordi hennes väg är bred. Ingen mening med att sluta fnaska.

"Man kan (...) ikke utelukke at sex med en prostituert kan være like tilfredsstillende som sex med en man elsker".

Dette begrunner han med den oppsiktsvekkende nyheten at det "ikke er nødvendig å definere en relasjon for å ha en sublim seksuell opplevelse". Det har han funnet ut via Alf Prøysens vise om Jørgen Hattemaker.

Men er ikke forholdet mellom hore og horekunde en definert relasjon? Jo, det er det. Dessuten er Drevon selv inne på at prostitusjon har sammenheng med ”fattigdom, slavehandel og organisert kriminalitet”. Det er altså ikke gitt at det i denne definerte relasjonen er den prostituerte som sitter på de beste kortene. Merkelig at han ikke går nærmere inn på dette.

Nå har han selvfølgelig rett i at vi ikke kan utelukke at sex med prostituerte kan være svært tilfredstillende. Og det er det heller ingen som har gjort. I alle fall har Drevon ingen eksempler på at noen har sagt, ment eller sunget viser om dette.

Man kan heller ikke utelukke at prostituerte har sublime seksuelle opplevelser med kjøperne. Drevon nevner ikke dette aspektet ved den definerte relasjonen hore-horekunde. Kanskje fordi han ikke syns det er viktig, eller mindre viktig enn kundens opplevelse med tanke på den definerte relasjonen hore-kunde (evt hallik-hore-kunde), kanskje er det fordi det finnes lite forskning på og visesang om prostituertes seksuelle opplevelser med kjøperne. Det er akkurat som om vi ikke skal få vite noe om dette, noe som er forferdelig mystisk. Er ikke kunnskap best?

"Vi kan stadig lese i avisen om norske jenter som prostituerer seg på sporadisk basis for å kunne kjøpe dyre klær".

Å? Selv leser jeg slike artikler relativt sjelden. Det er i så fall i løssalgsaviser, artiklene er gjerne overfladiske og sensasjonspregede og rikt illustrert. Men ettersom Drevon "stadig" leser slike artikler er dette kanskje svært utbredt blant norske jenter. Det ville jo være rart hvis han "stadig" skulle lese om noe som var helt marginalt og lite utbredt. Altså kan det være slik at norske jenter "stadig" selger sex, om enn sporadisk, for å kjøpe dyre klær. Eller kan det være at avisene og muligens herrebladene syns dette er godt og pirrende stoff og derfor stadig skriver om det? Tja, det er ikke godt å si.

”I filmen "Uanstendig forslag" fra 1993 betaler playboyen John Gage (spilt av Robert Redford), en million dollar for en natt med kona til en mislykket forretningsmann. Sistnevntes advokat er ikke bekymret over at mannen selger sin kone, Diana (spilt av Demi Moore), men at prisen er for lav: "For a woman like Diana I could have gotten you at least two millions"".

Her må det ha falt ut noen opplysninger. Jeg bidrar: det var Woody Harrelson som spilte den mislykkede forretningsmannen, og Oliver Platt spilte advokaten. Uansett blir dette avsnittet hengende litt i løse lufta. Det er uhyre nyansert å trekke inn denne viktige og interessante filmen, jeg kan vel ikke nekte for det, men jeg kunne samtidig ønske at Drevon ville fortelle hva poenget er. Igjen, hvis du skjønner poenget, vennligst skriv inn.

"Faktum er at folk bare reagerer på prostitusjon når virksomheten foregår åpenlyst".

Ja, det er sikkert riktig, og hva så? Jeg ønsker ikke et forbud mot prostitusjon, unntatt med slaver, barn og dyr, men jeg vil heller ikke at det skal foregå helt åpenlyst. Jeg vil ikke forby Amnesty eller Redd Barna, men jeg misliker sterkt de anmassende selgerne de plasserer i gatebildet. Er dette et forferdelig paradoks eller utslag av dobbeltmoral? Jeg tror ikke det. Det er ikke en rettighet å ha sex eller drive næringsvirksomhet overalt. Jeg syns man skal slippe å bli praiet av sex-selgere på gata, jeg vil ikke se prostituerte til salgs i utstillingsvinduer og jeg vil gjerne at Oslos gater skal være sexfrie soner.

Han spør: "Hvor mange militante kvinnefrontkjempere er det som bryr seg om eskortebransjen?"

Underforstått (hvis jeg forstår ham rett): ikke mange nok. Men hvem er de militante kvinnefrontkjemperne? På hvilken måte er de militante? Er de bevæpnet, uniformerte eller organisert etter militære prinsipper? Hvor mange slike frontkjempere finnes det i Norge i dag? Hva heter de? Har de skutt noen? Hvorfor har ingen hørt om dem? Hvis de finnes – har de et særlig ansvar for å bry seg om eskortebransjen? Og i så fall hvorfor? Hvis Drevon vil at vi skal møte prostituerte med vennlighet burde han da bare være glad for at militante grupper lar dem være i fred?

Han spør også om hvor mye Shabana Rehman har skrevet om glamourmodeller som bytter sex mot VIP-pass.

Underforstått: han syns ikke Rehman har skrevet nok om glamourmodeller som bruker sex som byttemiddel. Men hvorfor skulle hun det? Hvor mange spalter har Fredrik Drevon skrevet om glamourmodeller som selger sex back stage? Det virker som om han vet veldig mye om dette, hvorfor tar han da ikke ansvar for å skrive om emnet?

"Linn Ullmann, Sissel Benneche Osvold, Erling Rimehaug og (…) andre (…) bruker konfirmasjonsfoto som byline-bilde til sine aviskommentarer".

Jeg tror han skriver dette fordi han er en vidsynt type som er tolerant overfor andre mennesker og mennesker som er annerledes enn ham selv, noe som er viktig.

Han spør ovennevnte hvorfor en ikke navngitt kvinnelig norsk journalist blir "så oppskjørtet når en nigeriansk fleur d'amour setter seg ved siden av henne på trikken"?

Det er uklart om han henviser til et konkret tilfelle han har observert selv eller fått viderefortalt, eller om dette skjønnlitterært grep. Hvis det dreier seg om en virkelig hendelse lurer jeg på hvordan den kvinnelige journalisten kunne vite at nigerianeren var fleur d'amour, altså hore. Det kan man jo vanligvis ikke se på folk, så det må i så fall bety at de kjente hverandre fra før. Da er det spennende å tenke på hvorfor journalisten ble oppskjørtet. Hvis det er et skjønnlitterært grep tror jeg meningen er å formidle et bilde av den kvinnelig journalisten som bornert og lite verdensvant, kanskje prippen. (Dette da i skarp kontrast til Drevon selv, som er vidsynt og tolerant, se ovenfor.)

Han svarer selv på spørsmålet han stiller: "Det er ikke bare horen og horekunden som er ofre. Prostitusjon er en trussel mot den "hederlige" kvinnen fordi hun aner at den profesjonelle kurtisanen kan gi mannen noe han ikke kan få hjemme".

Nå er det altså kjærlighetsblomster og kurtisaner han snakker om. Det lyder vakkert, på grensen til det komisk eufemistiske. Hva er så en kurtisane? Ifølge fremmedordboka "en finere demimonde", demimonde: "halvfine folk, kvinner som er nær ved å være prostituerte". Hvor mange kurtisaner, halvfine eller ikke, går egentlig rundt i Oslos gater? Jeg vet for så vidt fint lite om det, men jeg kan ikke tro det er mange. Jeg mener, det er vel forskjell på mer eller mindre rusa junkiehorer, fattige innvandrere du kan kjøpe for noen skarve hundrelapper og profesjonelle kurtisaner?

Samtidig er han inne på noe når han tar opp frykten for utroskap. Ideen om at seksuelt utroskap er svik er svært utbredt både nasjonalt og globalt. Det er ikke lett å forstå hvorfor han gjør dette til en slags punchline. Er det dumt eller intolerant å ønske at ens partner ikke har sex med andre? Er sjalusi eller frykt for utroskap forbeholdt kvinnelige journalister? En kikk på sjalusimordstatistikken kan kanskje gi oss svaret.

Og er det sikkert at Drevon har rett i at kvinnen på trikken tenker at prostituerte "kan gi mannen noe han ikke kan få hjemme"? Kanskje tenker hun noe helt annet, for eksempel at avisenes julikronikker holder et uforståelig lavt nivå, eller at handelen med kvinner og barn har økt de siste årene, noe som betyr at prostitusjon ikke er en uforanderlig og evig størrelse, slik noen tror. Kanskje tenker hun at full aksept for prostitusjon er en trussel mot henne fordi hvis alle aksepterer at noen kvinner kan kjøpes, er det sannsynlig at noen vil tenke at alle kvinner kan kjøpes. Det kan bli ubehagelig. Kanskje tenker hun på voldtektsstatistikken, og lurer på hvorfor det er så sjelden at noen blir dømt for voldtekt på prostituerte. Blir ikke prostituerte voldtatt? Er det noe i arbeidssituasjonen som tilsier at de ikke kan bli voldtatt? Kanskje tenker hun at hun ikke vil at hennes datter skal se på prostitusjon som en grei måte å tjene penger på, kanskje føler hun et sterkt ubehag ved tanken på prostituerte kvinner utstilt i bordellvinduer, slik som i Nederland, et foregangsland på området. Men dette blir de reneste spekulasjoner. Vi kan ikke gjette hva kvinnen på trikken tenkte, like lite som Fredrik Drevon kan det.

Nå har jeg vært så presis jeg kan. Men jeg er fortsatt svært forvirret! Skjønner absolutt ikke poenget med julikronikken! Men fordi jeg mener julikronikkskribenter bør møtes med vennlighet, ikke med ukvemsord, skal jeg slutte her.