Bare en psykose?
Skal vi diskutere psykiatri eller kultur? Vel, er det virkelig noen som tror at psykiske lidelser utspiller seg i et kulturelt vakuum? Er det noen som tror det er kulturelt tilfeldig at det er en pakistansk mann som dreper sine tre søstre? Er det noen som tror det er kulturelt tilfeldig at vi aldri har hørt om et lignende norsk eller europeisk tilfelle? Er det noen som tror det er kulturelt tilfeldig at norske menn stadig dreper kone og barn på de mest grusomme måter, mens norske kvinner aldri utrydder familien sin på samme måte?
Det er selvsagt mulig at menn er biologisk disponert til å utøve vold og drepe sine nærmeste, men hvis det bare er biologi dette dreier seg om er det merkelig at søsterdrap kun forkommer i muslimske/asiatiske kulturer og er helt ukjent blant europeere. Så selv går jeg for den kulturelle komponenten.
Dette er tydeligvis ikke særlig populært blant representanter for minoritetsmiljøene. Saera Khan, Shabana Rehman og Shakeel Rehman er hederlige unntak. Men generelt er holdningen fra minoritetsmiljøene at de ikke vil "generalisere", de vil ikke snakke om ære, de vil ikke snakke om kultur. De vil bare snakke om "ukultur" og unntak der psykiatri, lav utdannelse og problemer knyttet til migrasjon er forklaringer. Dette mener jeg er misforstått.
Det er ikke et strengt skille mellom kultur og ukultur. Kultur og ukultur er oftest nøyaktig det samme, hvis man ikke med kultur utelukkende tenker på seremonier og ritualer. Kultur er måten vi lever på, på godt og vondt. Når nordmenn dør alene og ensomme eller vegeterer på sykehjem er det selvfølgelig et uttrykk for vår kultur, ikke noe vi kan plassere utenfor kulturen som "ukultur".
Flere har advart sterkt mot å snakke om æresdrap og tvangsekteskap når det gjelder drapene på søstrene Khan. Det er svært underlig ettersom Sobia Khan faktisk har forklart for Oslo tingrett at hun sa ja til tvangsekteskap fordi hun fryktet å bli æresdrept. Det vil si, hun sa at hun ikke våget å si nei til ekteskapet fordi hun mente det ikke var uvanlig at døtre ble drept i Pakistan dersom de sa nei til ekteskap familien ønsket.
Ikke uvanlig å bli drept.
Det sa Sobia Khan. Det er sterke ord. Det er vanskelig å fatte. Men hva hun sa er kanskje ikke så viktig? Hun var jo også bare en butikkdame, kanskje ikke en man behøver å bry seg om.
Det Sobia Khan sa passer ikke inn i bildet av at alle kulturer er like bra. Det passer ikke med ideen om at æresdrap er ukultur, ikke kultur. Det passer ikke inn i bildet multikulturalistene vil tegne.
Det Sobia Khan sa skal vi lytte til.
Selv kjenner jeg til to pakistanske familier der unge jenter tok selvmord fordi de skulle sendes til Pakistan og giftes bort. Nei da, de skulle ikke reise til Pakistan for i gifte seg. De skulle "sendes". Og det ville de ikke. Og så døde de. Jeg vet godt at ikke alle arrangerte ekteskap er tvangsekteskap, men i disse tilfellene tror jeg vi kan slå fast at det var tvang inne i bildet. Jeg mener, siden de foretrakk døden fremfor ekteskap. Den ene jenta var bare 16 år, det var like etter niende klasse. Siden det var selvmord var det strengt forbudt å snakke om det.
Ettersom jeg ikke kjenner så veldig mange pakistanere tenker jeg at det er litt rart at jeg vet om to unge jenter som har tatt brudeselvmord. Er ikke to ganske mange? Og jeg lurer på hvor mange slike tilfeller jeg hadde kjent til dersom jeg hadde kjent flere pakistanere.
13 kommentarer:
Jeg lurer også på hvor utbredt denne ekstreme og voldelige æreskulturen faktisk er. Er den verre enn den norske patriarkalske kulturen der et betydelig antall kvinner tortureres og forfølges av partnere? Jeg er ikke fremmed for at problemet er større i en kultur som er mindre fremskreden på likestillingsområdet.
Allikevel: Det går ikke an å generalisere til *alle* pakistanere, på samme måte som man ikke kan genreralisere til alle norske menn. Jeg skjønner at folk blir forbanna da. Jeg skjønner at unge jenter ikke vil bli sett som potensielle drapsoffer for sin familie hvis dette er langt fra deres virkelighet.
Jeg er enig med deg at vi må snakke om kultur, om patriarkalsk kultur og variasjoner over denne. Dette handler om makt over kvinner. Men at vi samtidig må være åpne for at det finnes gradsforskjeller, at noen har kommet lengre enn andre - også innenfor den pakistanske kulturen.
Ja, selvfølgelig har noen kommet lenger enn andre. Nei, selvfølgelig skal vi ikke generalisere til *alle* pakistanere. Poenget er at de glattpolerte talsmenn fra minoritetsmuiljøet + Fakhra Salimi og diverse eksperter er så redde for å generalisere at de ender opp med å minimere æreskomplekset til noe marginalt og helt unntaksmessig.
Det stemmer svært dårlig med hva myrdede Sobia Khan forklarte i tingretten - at det ikke er uvanlig at døtre blir drept hvis de ikke underordner seg familiens ønsker. Så spørsmålet er: hvem skal vi lytte til?
Jeg vet ikke jeg, fjordfitte, man kan jo lytte til dem som har erfaring og kunnskap om tema. Det vil si at man må ta på alvor hva offeret her har sagt, men at man også må ta på alvor unge kvinner som mener dette tross alt er et begrenset problem. Eller skal vi si at de lyver? At de ikke tør si sanneheten?
Jeg vet iallefall ikke nok til å uttale meg kategorisk om at det er æresdrap er vanlig eller uvanlig. Jeg håper tross alt jeg slipper å ta stilling til det uten å vite mer. Problemet må man uansett gjøre noe med.
Fine ord, men ull i mine ører. Hvem er det som har/hadde erfaring og kunnskap om temaet om ikke Sobia Khan selv?
Det er også verdt å merke seg at hun ikke var en mediepersonlighet med noen kake å mele eller noen gruppe å tale for, hun var bare en helt vanlig kvinne som forklarte tingretten hvordan hun levde.
La meg si det i klartekst da: Når jeg snakker om dette med min pakistanske kollega og hun forteller at æresdrap er noe hennes familie og venner fordømmer på det sterkeste, og at det ikke er noe hun er redd for i sitt miljø, skal jeg da si: Nei, du tar feil, det er vanlig i pakistanske miljøer at jenter blir drept om de gjør opprør?
Jeg har for øvrig aldri sagt at Sobia Khan ikke hadde innsikt i det hun opplevde og forjævlig nok ikke overlevde. Og jeg svelger ikke heller ikke det representanter for innvandrermiljøer sier, rått.
Drusilla: nei, det er da virkelig ingen grunn til å beskylde kollegaen din for løgn. Men det ville være svært overraskende om hun ikke kjenner til noen tilfeller av brudeselvmord, ikke kjenner til noen tilfeller av brødre som låser søstrene inne, ikke kjenner til noen tilfeller av unge kvinner eller menn som har underordnet seg tradisjonen mot sin vilje, ikke kjenner til noen kvinner som har blitt utstøtt av familien pga zana. Og nei, dette var ikke ment som en oppfordring til kryssforhør av din kollega om disse emner.
En parallell. Ensomme, forlatte eldre, dårlige levekår for homofile eller selvmord (vi ligger vel på topp av statistikken) er ikke noe som angår meg. Allikevel mener jeg alt dette er trekk ved den norske kulturen som vi som samfunn bør diskutere og ha et visst fokus på. (Har absolutt ikke blogget om disse emner selv, så guilty as charged.) Da er det i mine øyne et merkelig utgangspunkt å minimere problemene ved å si at dette er ukulturelle unntakstilfeller fordi det angår et mindretall.
Ja, her jeg fullstendig på linje med deg. Og jeg tror nok de aller fleste kjenner til de tingene du snakker om, sikkert også min kollega, uten at jeg har gravd så mye i det. At enkelte nordmenn ser det som sin oppgave å spørre fremmede jenter på trikken om de er omskjært eller kaller alle muslimske menn for "en sånn konebanker", mens det ikke kunne falle dem inn å kritisere norsk kultur, er ikke en unnskyldning for å ikke ta opp temaet på en ærlig måte. Men det spiller inn, det gjør noe med samtalen. Det er en greie som *jeg* synes det er vanskelig å ikke forholde meg til på et eller annet vis.
Noe av det mest fornuftige jeg har hørt i denne debatten var en voldsforsker som snakket om at alle må sitt ansvar i lokalmiljøet: at slekt og venner fortsatt inviterer den muslimske kvinnen som vil skille seg, eller foreldrene til jenta som går sine egne veier, at man slår av en prat med den ensomme gamle damen i naboleiligheten, at man ringer politiet når man er vitne til vold, osv osv. Lover har sin funksjon, alt må gjøres for å beskytte innbyggerne i dette landet, men vi kommer ikke noen vei utenom en holdningsendring, en atferdsendring i hverdagen. Som en god sosialdemokrat (hah!) har jeg en grunnleggende tro på at mennesker kan lære og endre seg. Mulig jeg feiloppfatter, men jeg har inntrykk av at enkelte debattanter (som Hege Storhaug), mener dette er fullstendig umulig. Hva gjør man da? Lager separate byer for menn og kvinner? Kaster ut hele miljøer av folk med innvandrerbakgrunn?
Mulig jeg feiloppfatter, men jeg har inntrykk av at enkelte debattanter (som Hege Storhaug), mener dette er fullstendig umulig. Hva gjør man da? Lager separate byer for menn og kvinner? Kaster ut hele miljøer av folk med innvandrerbakgrunn?
Svaret er kanskje enklere enn du er villig til å erkjenne.
http://www.rights.no/
05.10.06: Stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) tok i forrige uke kanskje sitt politiske livs største beslutning: Hun bestemte seg for å støtte en 24-årsregel for familiegjenforening til Norge via ekteskap og et tilknytningskrav.
Svaret er kanskje enklere enn du er villig til å erkjenne. Jeg skriver at lover har sin funksjon og må vurderes.
Men jeg regner med at ingen tror en aldersgrense kommer til å fjerne alle problemer knytta til kontroll av minoritetskvinner. Lover har sine klare begrensninger, de har f.eks. ikke uttryddet vold mot kvinner i norske miljøer. Så mitt spørsmål står fast: Hva gjør man dersom man ikke tror kultur kan endres og mennesker kan lære?
Jeg kan ikke svare på dette spørsmålet, og jeg vet ikke hvem som mener at kultur ikke kan endres.
Men når det gjelder den patriarkalske ære/skam-kulturen vil jeg nok si at minoritetsmiljøene i Norge har endret seg for langsomt. Det er selvfølgelig fordi det er enormt vanskelig å gå fra et førmoderne landsbyliv, evt føydalsamfunn til det moderne Norge på en generasjon eller to.
Men som samfunn kan vi ikke godta at det svakeste leddet skal betale prisen for dette. Som samfunn plikter vi å sørge for at alle har like rettigheter og muligheter. Det gjelder også om bestemor føler at hun må kveste kjønnsorganet ditt for å redde æren din eller om foreldrene dine ikke klarer å stå imot press fra utfattige slektninger i hjemlandet som vil ha deg som visum.
Et annet eksempel er brudeselvmord, som uansett hvordan man vrir og vender på det må sees som en variant av æresdrap og et resultat av ære/skam-kulturen. Jeg kjenner altså til to tilfeller. Det er teoretisk mulig at dette er de eneste to tilfellene i Norge, men det har jeg dessverre svært vanskelig for å tro.
Det er så vidt jeg vet ingen oppmerksomhet rundt fenomenet brudeselvmord. Hvorfor? Fordi samfunnet har vært villige til å ofre kvinners og barns rettigheter på kulturens, tradisjonens og religionens alter. Det er en form for rasisme. Og det er uakseptabelt - eller det burde ha vært det.
Ja, lover har selvfølgelig sine begrensinger, men jeg antar at vi alle er enige i at de faktisk har en normgivende funksjon og at det faktum at vold mot kvinner ikke er utryddet i Norge ikke er noe som helst argument mot lovgivning på dette feltet. Og i mine øyne er det nærmest utenkelig at holdninger skal endres i en gitt retning om ikke lovgivningen går i samme retning.
Hva gjør man dersom man ikke tror kultur kan endres og mennesker kan lære?
Det man tror er knyttet til hastigheten på prosessen.
Mitt inntrykk er at ingen i denne debatten ikke tror at mentalitet og holdninger kan forandres.
Spørsmålet er om enkelte lokale områder kan bli så belastet at vi ikke makter å sette inn adekvate tiltak.
Jeg tror faktisk Saera Khan (Ap)har tenkt gjennom de fleste sider av denne saken.
Jeg har faktisk fungert som støttekontakt i psykiatrisk ettervern så jeg vet noe om denne type familiekonflikter.
Fjordfitte: Jeg er fullstendig enig i at man ikke skal ofre mennesker på noe kulturrelativistisk alter. Regner med at den utlegningen ikke var myntet på meg. *Jeg* synes også alle burde bli tolerante og respektere menneskerettigheter over natta, but here we are.
Og ja, lovgivning har en normgivende funksjon. (Derfor er jeg blant annet for lov mot kjøp av sex). Men nå er det altså en lov mot tvangsekteskap, så jeg kan ikke se at en lov om aldersgrense kan ha en normgivende funkjson: Hva skulle det være? At man helst ikke skal gifte med en utlending før man er over 24 år?
Om man bør innføre en aldersgrense hviler ene og alene på om det vil ha effekt mot fenomenet man vil bekjempe. Jeg synes også det er veldig rart om folk ikke ser at dette kan ha uheldige sider.
Forøvrig har jeg selv jobbet på krisesenter for voldsutsatte kvinner, men jeg regner egentlig det for uvesentlig i denne debatten.
Nei, riktig, den utlegningen var myntet på det norske samfunnet og myndighetenes forhold til minoritetsbarn og -kvinner.
Jeg trodde du mente lover generelt når du sa at "lover har sine klare begrensinger". Når det gjelder aldersgrense på å hente ektefelle med utenlandsk statsborgerskap har ikke jeg noe klart standpunkt.
Det er jo i utgangspunktet forferdelig illiberalt og det strider mot alt jeg tror på. Det er absolutt et spørsmål om vi best bekjemper én illiberal praksis med en annen eller ikke. (Alle disse som jabber om at "kjærligheten tåler vel å vente", inkludert KK, har jeg liten sans for. Hvis voksne folk vil gifte seg så er det virkelig lite relevant at Bjørgulv Braanen sitter der og mener de kan vente noen år.)
Et annet spørsmål er om en lov mot tvangsekteskap er nok i seg selv. Jeg heller mot at det ikke er nok. Tvangsekteskap er også forbudt i islamsk lov. Har det hjulpet noe særlig? Nei.
Altså tror jeg det må andre tiltak til. Å redusere hente-ekteskap i seg selv kan være ett slikt tiltak, fordi det svært sannsynlig at alle tvangsekteskap er hente-ekteskap - noe som selvsagt ikke betyr at alle hente-ekteskap er tvangsekteskap.
Legg inn en kommentar