Sterke og flotte mannsskikkelser

Noen av de mannlige manuskonsulentene var misfornøyd med kjønnsbalansen i tv-serien min. De okket og jamret seg over persongalleriet, vet du. Mente at det ikke var "troverdig", fordi 50 % av verdens befolkning er menn, et faktum de følte ikke ble korrekt gjenspeilet i denne tv-serien. En skulle tro de tok det personlig, og ikke hadde en faglig tilnærming til emnet. Dessuten var de redde for at serien skulle bli oppfattet som "vulgærfeministisk" og "aggressiv". Jeg som kunstner gadd liksom ikke å ta den diskusjonen, tillot meg bare å peke på at prosentandelen menn er høyere enn 50 i India og Kina. Iaf, her er det jeg har klart å kryste ut av konseptet "en del kjekke menn og noen mer fallerte som opptrer i relasjon til seriens hovedroller, seksuelt eller familiært".

Truls
Truls er en hengiven og snill, kanskje litt troskyldig ektemann og småbarnsfar som er fortvilet over at konas karriere og overtidsarbeid går utover forholdet og familielivet. Truls gråter ofte sårt og hulkende på grunn av dette, faktisk hver gang han syns på skjermen, noe som alt i alt kan oppleves litt enerverende. Når Truls gråter prøver kona å trøste ham, men jeg må nevne at det aldri lykkes fordi hun alltid får en telefon fra jobben under ektemannens gråtetokter. Truls jobber deltid som vernepleier og er ivrig medlem av nudistforeningen. Han ringer og mailer kona veldig ofte for å mase om at hun må komme hjem til middag, samlivsterapi eller bli med til faren hans på kaffebesøk. Truls er overvektig og kvapsete og strever fælt med dette.

Frode
Frode er en flott, velbygd mann som vet å spille på sin mannlighet. Han liker rett og slett å vise frem kroppen sin, som han har all grunn til å være stolt av. Frode har alltid vært den kjekkeste gutten i klassen osv, noe som har ført til at han aldri har rukket å utvikle sin personlighet, sitt vidd eller sin intellektuelle förmåga. Derfor kan han virke litt grunn og selvopptatt. Mange kvinner oppfatter også Frode som en falsk lurepikk, fordi han kåter dem opp noe så jævlig før det viser seg at han ikke er interessert. Frode er nemlig lykkelig gift og sterk motstander av utroskap. Desto verre er det at hans kone har seg på si med hans beste venn. Frodes fritidsinteresser er tennis og nudisme. Han er sikkert katolikk.

Bjarne Daltorp
I likhet med Truls og Frode er også Bjarne medlem av nudistforeningen. Men i motsetning til Truls og Frode, som har valgt å være nudister, er Bjarne nudist av instinkt. Å være naken er noe som sitter så dypt i Bjarne at han ikke kan la være å rive av seg klærne. Særlig når han blir stressa eller frustert, noe han har en tendens til å bli på grunn av høyt blodtrykk og galopperende blodsukker. Da kan han plutselig og uten forvarsel skrike:

-Skal jeg kle av meg eller?! Skal jeg det eller?! Vil du se meg naken?! Det er det du vil ikke sant?! Du vil se pikken min ikke sant?! Du vil se kroppen min! Kroppen til Bjarne! Jeg visste det! Men se da! Er du kylling?! Jeg kler av meg, jeg! Du får vilja di! Skjorte! Bukse! Boxer! Sokker! Fornøyd?! Nå er jeg naken! No clothes! (Strekker seg og inntar ulike avslørende posisjoner) Hva syns du? Er jeg heit eller?! Skal du ransake meg eller!? Skal du kroppsvisistere meg?! Skal du finne ut hva jeg har i rassen eller?! Ta meg da! Der sola aldri skinner! Her er latexhanskene!

I tillegg til den instiktive nudismen er Bjarne svært seksuelt utagerende og promiskuøs og havner stadig i seksuelt ladede og tildels voldelige situasjoner som kommer ut av kontroll. Han er broren eller sønnen til en av hovedpersonene. La meg ikke glemme å nevne at Bjarne er en usedvanlig vakker, kjøttfull og velutstyrt mann. En sånn som stiller andre menn i skyggen.


Jeg har ikke helt bestemt meg for hvilke av hovedpersonene Frode, Truls og Bjarne skal knyttes til seksuelt og/eller familiært, men det kan jeg bare plotte inn etterhvert. Det viktigste for meg som kunstner er at jeg har klart å skape noen sterke og flotte mannsskikkelser som jeg vet at mange menn virkelig kan identifisere seg med og som vil gi oss mange hyggestunder foran skjermen. Som kunstner er jeg også spesielt glad for at disse rollene er kunstnerisk krevende og bare kan spilles av skuespillere som har et frigjort forhold til kunsten og mannligheten. Og så er jeg veldig glad for at jeg er såpass nyskapende, og at jeg som kunstner har klart å skape noe kvalitativt nytt.

Jeg - en super nova

Da er det bare å gratulere, for jeg har nådd det ypperste stadiet innen blogging, super nova-stadiet. Jeg har fått en stalker-blogg, rett og slett en nidblogg. Fjellvagina heter den.

Jeg vet bare om to andre bloggere som har oppnådd denne æren, nemlig Tonje Brustuen som ble beæret med den supermorsomme I hate Sandy cow girl blogg og VamPus som ble beæret med den betraktelig mindre vittige Vommpus' Verden. Og nå altså meg. Her skulle jeg gjerne lagt på litt musikk og fanfare, men det går dessverre ikke. Du kan vel bare ta en trudelutt for deg selv. Fint hvis du står i giv akt også og tar et par minutters stillhet. Smell hælene sammen for ekstra effekt, er du grei. Du kan også merke av en Fjordfittedag i kalenderen for å ære meg, din dronning. Jeg personlig mener du bør ta fri fra jobb/skole (husk melding fra foreldrene hvis du er mindreårig) denne dagen i året, men det blir egentlig opptil deg selv. Vi har jo full frihet og endel borger-retter her i Fitteland. Så lenge man ikke krenker meg, den supertotalitære og alltid politiske korrekte Fjordfitta, ved å si eller gjøre noe jeg ikke liker, har man full frihet.

Hvilken dato det ideelt sett bør være er jeg litt usikker på. Det kunne være 22. januar som jeg tror er datoen for opprettelsen av Fjellvagina, men det er litt kleint for meg å måtte vente et helt år til Fjordfittedagen skal markeres! Så kunne det være idag, men kanskje ikke alle rekker å ta seg fri og feire skikkelig, så kanskje det kunne være imorgen. Men det kan også være 18. mai, for det er jo allerede en innarbeidet fridag. Og dessuten en dag for reparasjon og kontemplasjon, verdier jeg for min del setter høyt.

Vel, tilbake til æresbevisningen Fjellvagina. Fordi jeg er så gjennomført narsissistisk og totalitært anlagt og dessuten kanskje er ekstremist ettersom jeg er så uheldig i min omgang med "de språklige virkemidlene" (dette har jeg fra veldig troverdige kilder), trodde jeg først at det var den flotte bloggeren Vox Populi som sto bak stalker-bloggen. Dette på grunn av at jeg nylig har motsagt ham på hans egen blogg, noe han har gitt klart uttrykk for at han ikke setter særlig pris på. Han føler seg latterliggjort, nemlig. Men nei da! Jeg, selveste Fjordfitta tok feil! Faktisk så anser ikke Vox Populi mine "skriverier for å være verdt det bryderiet som dette er". Som han sier: "Det får da være grenser for å ha høye tanker om seg selv". Og dessuten: "Jeg har faktisk en jobb å passe". Jeg må altså se etter en arbeidsledig blogger eller kanskje en snylter på trygd. Herregud, kanskje en somalier! Å, grøss. Det ville jo klart være en større ære å bli stalket av en blogger som har fast arbeid.

Men uansett, jeg er nå en super nova og du er min slave. Husk det og ikke glem det.

Konspiranoia

Først en innrømmelse. Jeg tilhører høyresiden innad i Arbeiderpartiet og jeg deltar i den nøye regisserte og godt timede kampanjen mot stakkars Valla som noen har planlagt i et bøttekott på Youngstorget. Akkurat nå sitter jeg faktisk inne i bøttekottet og tar regi av den formidable edderkoppmannen Kjetil Try. Da var det avklart. Her er det som egentlig skjedde, ditt dumme nek:

Stakkars, stakkars Valla er altså utsatt for en nøye planlagt kampanje som Stoltenberg, Yssen og Try står i spissen for. Denne konspirasjonen ble iverksatt for å ødelegge for stakkars Valla som er Norges mektigste kvinne, men ikke så mektig at man ikke kan knuse henne til støv gjennom å fremsette helt grunnløse påstander uten rot i virkeligheten. Og påstandene fra Yssen, advokat Reiss-Andersen, Øystein Mæland og Erna Ansnes er selvfølgelig helt grunnløse og mangler rot i virkeligheten.

Du skjønner, de snedige bakmennene i bøttekottet kalkulerte iskaldt med Vallas akilleshæl - hennes forhold til virkeligheten. Bakmennene visste at grunnløse påstander uten rot i virkeligheten ville få stakkars Valla til å gå fullstendig fra konseptene og glemme alt som heter jus, etikk, arbeidsgiveransvar og spilleregler i arbeidslivet. De visste at hun som toppleder er så svak på krisehåndtering og så inderlig i sitt engasjement for fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen og øh... spillereglene i arbeidslivet at hun ville måtte svare med å offentliggjøre fortrolige opplysninger fra medarbeidersamtaler, opplyse at LO mener dette er et eksempel til etterfølgelse for andre arbeidsgivere og deretter gå i hi. Det vi trengte i konspirasjonen var derfor bare tre ingredienser:

1) Noen helt grunnløse påstander uten rot i virkeligheten
2) VG
3) Gerd-Liv Valla, fagforeningsleder

Ingrediens 1 og 2 er egentlig ikke så viktige, de er bare rekvisitter i dramaet Valla. Mange toppledere har selvfølgelig måttet forsvare seg mot grunnløse påstander i VG. Det er jo på sett og vis en del av lederjobben, og alle vet at det blåser på toppene og alt det der. Krisehåndtering er noe toppledere og maktpolitikere stort sett tar seriøst. Men ikke stakkars Valla! Ikke Norges mektigste kvinne! Ikke Norges superstatsminister! Det er derfor det er så latterlig lett å konspirere mot henne. Du trenger ikke rot i virkeligheten. Du trenger ikke å anstrenge deg noe særlig. Du bare løfter lillefingeren så varlig, så listig og så vikler stakkars Valla seg frivillig inn i et finmasket nett av løgner og taushet. Og der blir hun hengende og sprelle.

So far, so good. Men Valla slo tilbake. Hun er jo en player. Hun er faktisk ingen pusekatt slik hun har prøvd å få folk til å tro de siste dagene. Etter forrige torsdags massive fadese skjønte Valla at hun var blitt rundlurt, at hun var offer for en konspirasjon. Hun måtte gjøre noe. Hun spilte Tønne-kortet.

Slik gjorde hun det: hun trakk seg ganske enkelt seg tilbake og sa ikke et ord på en uke. Slik eskalerte hun helt bevisst det som i utgangspunktet kunne ha vært en fillesak og karrieredödare for Yssen til en massiv krise for henne selv, for LO og for Arbeiderpartiet. For hver dag som gikk uten at LOs leder ville uttale seg økte trykket. For hver dag økte spekulasjonene. For hver dag økte skandalen. Alt dette visste Valla og staben hennes. De satt rolig i Folkets Hus og ventet på at Tore Tønnes venner skulle dukke opp i avisene. Man skulle begynne å snakke om heksejakt. Man skulle minne om at medietrykket kan bli for sterkt. Man skulle huske på at det bare er så mye et menneske kan tåle. Man skulle få sympati med stakkars Valla. Og konspirasjonsteoretikerne ville naturlig nok komme på banen. Slik ville Valla røyke oss ut.

Etter at Tønne-vennene hadde gjort jobben sin var det klart for å møte pressen igjen. Da var det bare for stakkars Valla å agere "sterkt preget" og gråtkvalt. Teaterfaglig gjorde hun en strålende innsats. Det var så ille at jeg måtte snu meg vekk flere ganger. Særlig når hun fikk spørsmål om Yssen, da bevret det faretruende. Det så ut som om hele dama skulle rakne. Bare rene politikkspørsmål fikk henne til å glemme rollen sin. Da smilte hun og svarte klart og greit.

Hvordan vet jeg at dette var spill? Nettopp fordi vi i bøttekottet vet at påstandene Yssen kom med var grunnløse og ikke hadde rot i virkeligheten. Når vi vet dette vet vi også at Vallas handlemåte er kalkulert spill. Et spill som går ut på å bygge opp en massiv krise, en mediestorm uten like og så hanke inn sympatien og konspirasjonsteoriene i den andre enden. Det er nemlig ingen som reagerer så sterkt og hemningsløst på grunn av grunnløse påstander uten rot i virkeligheten. Det er ingen som må gå i hi en hel uke på grunn av grunnløse påstander. Grunnløse påstander får ikke folk til å gå bananas. Grunnløse påstander er ikke nok til at toppledere setter hele organisasjonens troverdighet på spill. Hvis det altså ikke er kalkulert spill. Uansett innhold er grunnløse påstander en fillesak. Det er bare påstander det er hold i som er farlige. Det er bare påstander det er hold i som virkelig kan vippe folk av pinnen.

Det som bekymrer oss er at ikke alle forstår dette. Det som bekymrer oss er at Valla har outsmarted oss noe så jævlig.

Valla-gate

Syns vi hadde en beklagelig formsvikt med Vetle Lid Larssens døllorama i går, men i dag er vi right back on track. Forbundsleder Sture Arntzen ledet fint an i Standpunkt i går kveld, der han viste en imponerende evne til ikke å forholde seg til virkeligheten i det hele tatt. Særlig falt jeg for det der med at denne saken er helt spesiell, fordi det dreier seg om ”to sterke personer”, som om sterke personer ikke kan trakassere eller bli trakassert eller som om det fritar LO-lederen fra det lovverket alle andre norske arbeidsgivere må forholde seg til.

Så til dagens formtopp:

-Æ har mektige vænna!

I love! I adore! Dette er jo bare århundrets replikk, eller rettere sagt forrige århundres replikk, ettersom nyhetsdekningen om forholdene innad i Arbeiderpartiet ligger så mange år på etterskudd. Vi må vel også tenke litt på at høiresidens veldig, veldig seriøse politiske kommentator Olav Versto ”gjennomgikk saken” i 1997 og ”konkluderte” med at Valla hadde rett.

Jeg ønsker med dette å rette en personlig takk til LO-leder Valla. Olav Versto, du har også bidratt til tidenes underholdningssak, så du får også en liten takk, på tross av at du skriver såpass mye dumt.

Kommer snart til en blogg nær deg

Det føles riktig å mimre litt om fjoråret nå. De dager da stakkars Spalta følte seg utsatt for ”en aldri så liten boikott”, og skrev om ”utenforskap, konsensus og klikker i bloggbransjen” i den minneverdige posten ”Debatt-teknikk for bloggere”:

Et anonymt tips gjorde meg oppmerksom på at flere av de som tidligere har vært så greie å lenke til Spaltet.net nå har fjernet meg fra anbefalelseslistene sine. (…) hvis det er sånn at jeg blir boikottet fordi jeg er uregjerlig, så er det jo litt vittig.

Som ellers i livet er også blogosfæren organisert i klikker, og vi bedriver alle jovial spyttslikking sammen med våre utvalgte yndlinger. Det er ikke et tilfeldig utvalg som har kastet seg inn i kommentarfeltene denne gangen heller. 0803-bloggen har fått voldsomt mye ros og skryt, spesielt fra Hjorthens harem, en gruppe som stiller såpass sterkt i norsk blogging - og er så tøffe i tonen - at jeg tenkte at de kunne tåle et smålig angrep utenfra.

Ha ha! Jeg må le veldig mye når jeg tenker på denne hissige runden som så vidt jeg husker var noe av grunnen til at Hjorthen sluttet å blogge i ca 4 dager, noe jeg personlig tok meget tungt. Jeg gjetter at hvis Maren, Radiohode og Betty42 fortsatt blogger i 2008 kommer de til å møte seg sjøl i døra i klikkdebatten versjon 08. De kommer til å oppdage at det bare er mulig å følge med på et visst antall blogger, at ikke alle blogger der ute er like interessante for dem heller og at nye bloggere føler seg utenfor deres gode selskap.

Og så kommer en av dem til å skrive en like meningsløs post som dette. Og noen kommer til å minne om at den store blogg -og linkedebatten 2008 ble forutsett allerede 11. januar 2007.

Selveste 2008, så fjernt og allikevel så nært. Kommer snart til en blogg nær deg. Det er vel bare å starte å glede seg.

Den fryktinngytende kvinnekulturen

Vedrørende Haugsgjerd-gate, mener jeg fr. Martinsen har det beste forslaget:

BURKA NÅ!

VI KVINNER MÅ TA ANSVAR!

MØRKETID ER INNETID!

DESSUTEN KAN DU BEVARE DIN INDIVIDUALITET VED Å PYNTE BURKAEN MED FRYNSER OG GLASSPERLER!

På den annen side går Mihoe rett i baret når hun i fullt alvor(?) foreslår kvinnetaxi, skattefradrag for trygg transport for kvinner og ikke minst holdningskampanjer.

Jeg er enig i at shared taxi burde innføres straks av hensyn til miljøet og taxikøene, men jeg skjønner ikke hvorfor det skulle forbeholdes kvinner eller begrunnes med frykten for overfallsvoldtekter. Hvor stort er egentlig dette problemet?

Overfallsvold er selvfølgelig katastrofalt for dem som rammes, men så vidt jeg kan skjønne er frykten for slik vold fullstendig ute av proporsjoner. Jeg aner ikke hva tallene for overfallsvoldtekt er, og mange har ubehagelige opplevelser av ulik art på gata, men det må da være under 1% av den kvinnelige befolkningen som faktisk utsettes for overfallsvoldtekt?

Allikevel er nærmere 100 % av den kvinnelige befolkningen meget godt kjent med den knugende frykten for dette, noe som må være årsaken til at altfor mange kvinner og jenter benytter sin frie vilje til å ta ”fornuftige” forholdsregler og helt unødvendig innskrenker sitt eget livsrom. Jeg mener denne fryktinngytende kvinnekulturen er et langt større problem enn overfallsvoldtekt.

Og dette problemet kommer til å vedvare så lenge hvert eneste kull av nye mødre (og fedre) overfører denne ubegrunnede frykten til sine døtre, samtidig som de ignorerer å innpode sønnene – som i rollen som venn, kjæreste eller slektning vil stå for de reelle voldtektene – at det er et skille mellom sex og overgrep.

Rollebesetning

Vel, da er rollebesetningen klar. Slik ser den ut:

Johanna Galgeberg: Liv Ullmann
Tonje Stemland: Anne Marit Jacobsen
Tonje Stemland jr: Lea Hiorth
Tutta Stahr-Lieber Stoltenfelt: Linn Skåber
Tora Busk: Åse Kleveland
Laura Kvikkstad: Lise Fjeldstad
Farzana Baloch: Iram Haq
Brynhild Christiane Melden (née Johnsen): Anne Krigsvoll
Hedda Hylland Johansen: Gisken Armand? Linn Skåber? Christine Koht
Runa Blinding: Mari Maurstad
Ivana Neumanova: Vendela Kirsebom
Alexandra Eek: Helena af Sandberg Suzanne Reuter
Tilde Trøtterud: Frøydis Armand
Ørn Horten: Finn Bjelke
Charlotte Oxviken: Juliette Lewis (it's not a speaking part)
Drita: en vaskeekte albaner hentet inn fra Teatri Kombëtar
De drepte: de søteste guttene på Nissen, Fagerborg og Katta, etter audition

and introducing:
Monna Tandberg som Tonje Stemland d.e, tidligere XU-agent, etterretningssjef og statsminister.

Tomine Malmquist Harket som Tuva Stemland, politisk rådgiver i justisdepartementet, tidligere leder av Korsvoll AUF og Korsvoll Natur og Ungdom, et helt fiktivt lokallag som ble opprettet i forbindelse med EU-kampen.

Regien blir overraskende nok ved Pål Sletaune, som ble innkvotert etter kraftige protester fra en del mannlige manuskonsulenter i NRK og filmfondet. Jämställdhetsombudet (JÄMO) i SVT satte foten ned og fikk siste ord.

Manus, crucially, ved meg selv.

Og soundtracket skal være Albinonis Adagio og Chopins sørgemarsj.

Min drømme-tv-serie

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg ble temmelig forbløffet over det nærmest totalt mannlige universet i Jul i Tøyengata og Tv2s julenøtter. Jeg skjønner at manusforfatterne, bakmennene så å si, må være menn, men hva så? Lever de i en verden utelukkende befolket av menn, og trives de i så fall med det? Ja, kanskje det. Ikke for at Jul i Tøyengata og julenøttene er så viktig, men regn med at de folka kommer til å jobbe i norsk tv og film de neste tjue-tretti åra. Og regn med at det betyr at det ikke er siste gang ingen kan nomineres til "beste kvinnelige hovedrolle" når Amanda-prisen skal deles ut.

Vi er vel alle enige i at noe må gjøres. Noen andre får ta seg av film og teater. Jeg skal lage tv-serie. En tv-serie der vi skal gå over lik, bokstavelig talt snuble over dem. En skikkelig dritt-tv-serie. En tv-serie du kommer til å elske.

Serien skal handle om en uhyre hensynsløs seriemorder som dreper unge gutter og mishandler dem seksuelt, både før og etter at døden har inntruffet. Morderen holder en hel by som gissel, et helt folk lever i skrekk, flere generasjoner av menn og gutter traumatiseres dypt og inderlig osv, osv. Vi følger politiets og ekspertisens arbeid med å fakke den slemme morderen. Sentralt i serien står æresprofessor Johanna Galgeberg som obduserer ofrene. Det blir mange lange, dvelende scener fra obduksjonssalen, der vi følger Galgebergs nitide og ofte sjokkerende arbeid med de nakne, kvestede mannskroppene. Her skal det skjæres opp og sys igjen like there's no tomorrow. En del kroppsdeler skal også tilbake til sitt opprinnelsessted. Det er som om de mange obduksjonsscenene konstituerer et overgrep i seg selv, særlig når de akkopagneres av professor Galgebergs iskalde, nedrige kommentarer og hennes tendens til å holde opp avskårne kjønnsdeler til allmenn forlystelse for patologistudentene som bivåner det hele. Galgeberg jobber nemlig best for et publikum. Dessuten liker hun å få folk til å le.

De som er med:
Tonje Stemland (Ap), Oslos politimester, hvis "første pri" (hennes uttrykk) er å sørge for at folk blir arrestert, fengslet og fortrinnsvis dømt uten at noen har lest sakspapirene.

Tonje Stemland jr (tidligere leder av Oslo AUF), hennes datter, særboer med en ganske kvapsete vanekriminell og mafiamistenkt som har bestemt seg for å studere semiotikk i fengselet.

Tutta Stahr-Lieber Stoltenfelt (Ap), ”Tutta” blant journalister, justisminister med røft image og statsminsterdrømmer, i mellomtiden stiller hun gjerne opp på photo shoots utkledd som sheriff (bevæpnet) uten at noen ser noe galt i det.

Tora Busk (Ap), riksadvokat.

tidligere statsadvokat Laura Kvikkstad (Ap), hennes erkefiende, muligens sinnsyk, men ingen vet sikkert. Jobber for å få erklært Busk inhabil og innsatt seg selv som setteriksadvokat i forbindelse med seriemordersaken.

Johanna Galgeberg, patolog, æresprofessor i rettspatologi ved Hawaii University, definitivt sinnsyk, men betraktet som genial. Hjemkalt av justisministeren i forbindelse med saken.

Brynhild Christiane Melden (née Johnsen) (H), forsvarsadvokat og medieyndling som drømmer om å bli justisminister.

Farzana Baloch (uten å være klar over det medlem av både Sarpsborg Arbeiderparti, Oslo Arbeiderparti og statskirka), tidligere etterforsker ved Oslo politikammer, nå trafikkpoliti i Jolly Kramer-Johansens gate etter å ha blitt tatt av seriemordersaken av politimester Stemland personlig som fryktet at jobben som etterforskningsleder ikke var representativ for Den muslimske kvinnen. Litt hard på flaska (Lagavullin) og selvfølgelig lesbisk.

Hedda Hylland Johansen (V), rikssynser med doktorgrader i sosiologi, antropologi og rettspatologi, for tiden leder av forskningsprogrammet ReVit SocPat (Revitalising social antropology and forensic pathology in the public mind). Drømmer om å bli den nye Johanna Galgeberg.

Runa Blinding, bitter forbruksforsker som vil benytte seriemordene til å lansere seg som mannsforsker. Døv og blind, men allikevel forbløffende pratsom.

Ivana Neumanova, hennes dumme venninne, en biperson.

Alexandra Eek (FrP), sleazy korrespondent for Sveriges Radio med en utøvende interesse for velutviklede tenåringsgutter og derfor seriemordersaken, den obligatoriske svensken som skal sikre delfinanisering og at serien blir solgt til SVT med sendetidspunkt 00.30 tirsdag kveld.

Tilde Trøtterud (tidligere AKP (da det var populært), senere Ap, H, FrP og Det liberale Folkeparti, alt etter hvilken avis hun er redaktør for i øyeblikket), redaktør og kommentator som skriver rett fra levra om mordofrenes personlige ansvar i saken. Trøtterud skaffer seg også agentur på the male burqa, et beskyttelsesplagg mange foreldre kjøper til sønnene sine og som fornuftige gutter bruker av sin egen frie vilje.

Ørn Horten, en lykkelig og stort sett godmodig familiefar fra Grenlandsområdet som er politimester Stemlands hovedmistenkte uten at noen forstår hvorfor, men det er kanskje fordi han er mann og mordere statistisk sett er menn, noe som i dette tilfellet utgjør skjellig grunn til mistanke.

Charlotte Oxviken, rockemusiker og eneste overlevende øyenvitne i seriemordersaken, varetektsfengslet på ubestemt tid med brev og besøksforbud etter å ha slått ned og kvestet den mannlige kulturjournalisten Terje, politimester Stemlands yndlingsnevø.

Drita, ulovlig innvandrer og vaskehjelp i en del bedre hjem, blant annet hos Tutta (30 kr/t), riksadvokat Busk (28,50 kr/t), politimester Stemland (14 kr/t), forsvarsadvokat Melden (mot fri rettshjelp ved behov), korrespondent Eek (lønn etter avtale) og professor Hylland Johansens muse og "informant". Sitter på avgjørende opplysninger om mange av de involverte og fordi hun is not really here og bare kan si mopp, støvsuge, tørke støv, polere, grønnsåpe og ja (men ikke nei) betraktes hun dessuten som en meget troverdig og rettmessig representant for Den muslimske kvinnen.

En hel skokk med vakre, unge gutter som drepes og kvestes seksuelt på de mest utilgivelige måter. Det de har til felles er blankt, blondt hår, fiolblå øyne og velbygde kropper. Og feilfrie tenner.

En del kjekke menn og noen mer fallerte som opptrer i relasjon til seriens hovedroller, seksuelt eller familiært.

Jolly Kramer-Johansens gate, en gate der mange av mordene finner sted.

Boikottvarsel

Dersom du er borger av eller offisiell representant for Bushistan og/eller Guantánamo Bay har du dessverre ikke anledning til å linke til eller lese disse sidene. Du har SELVSAGT heller ikke lov til å legge igjen kommentarer, men det sier vel seg selv, eller hva?

Dette på grunn av at jeg har innført handelsboikott overfor Guantánamo Bay og Bushistan, eller USA, som dere ofte kaller det på språket deres.

Jeg ser at dette kan virke urettferdig og litt mongo, særlig overfor dem forsøker å demokratisere Bushistan innenfra, men jeg må forholde meg til gjeldende regelverk. Jeg har ingen personlig vilje i denne saken. Det er heller ikke aktuelt å tenke selv, eller noe sånt. Det ville ha vært subversivt og illojalt.

Dersom du har spørsmål om konseptet bes du ta kontakt på telefon 23 15 50 00.

Trenger du å skrive dikt da, du som er så pen?

For mange år siden så jeg en faksimile av et intervju med en kvinnelig lyriker, en debutant om jeg ikke husker feil. Lyrikeren ble intervjuet av en mannlig journalist som spurte: men trenger du å skrive dikt da, du som er så pen? Dette intervjuet ble brukt som illustrasjon på gamle dagers nedvurdering av kvinners arbeid og hvor ille det var i Norge før i tiden, på 70 og 60-tallet, jeg husker ikke helt hvilket tiår det gjaldt. Men hvorfor sitter jeg og fjaser om fortiden? Nå er det jo 2006, nei, faktisk 2007. Ja, det er det, men tiden står visst stille.

Kulturavisen Morgenbladet presenterer i siste nummer en oversikt over fjorårets platedebutanter. Dette er ikke akkurat en dyptpløyende artikkel, men den går da over to helsider og er kategorisert under "musikk" og "kultur". Anmelderen er naturlig nok innom både mannlige og kvinnelige platedebutanter. Om de mannlige debutantene skriver han kun om musikken, ikke et ord om hvordan de ser ut, mens tre av de kvinnelige musikerne i stor grad anmeldes utfra sin visuelle fremtoning, eller utseende om du vil.

Om Elvira Nikolaisen:
Nikolaisen (...) er avbildet i gjennomgående smakfullt svart-hvitt (selvsagt) med forsiktige ansiktsuttrykk og behagelig, dog stilig påkledning. Speilet står sentralt i et par bilder. Hun er også avbildet i studio sammen med sine medmusikanter, hun er først musiker, så syngedame.

Om Marit Larsen:
Marit Larsen er på sin side avbildet som en uskyldsren, kjolekledd og barskuldret ungjente. Hun er den eneste av de tre som aldri smiler og aldri ser i kamera på coverbildene: Blikket er enten vendt ned i bakken eller undrende oppover. I motsetning til Nikolaisen ser hun aldri helt bekvem ut der hun er, hun er stilt opp eller forlatt.

Om Mira Craig:
Mira Craig er visuelt og musikalsk den mest vinglete av årets tre mestselgende kvinnelige debutanter, men billedbruken gjør det klart at det er den amerikanske ny-R'n'B-tradisjonen som ligger til grunn. (...) De fleste plaggene hun har på seg på coverbildet er heklet av Craig selv. (...) På sitt beste høres musikken ut som forsidebildet: uren hud vist stolt frem sammen med oversminka øyne, blingøredobber og hekletopp. På sitt verste minner det mer om bildet hvor Craig sitter på en gråstein foran en skogselv -iført tiara og svart neglisje. Kanskje ment sexy, kanskje ment parodisk, men uansett mest skummelt.

Begrunnelsen "musikk"anmelderen gir for å anmelde musikk på denne måten lyder som følger:

Den eneste idiotsikre metoden for å forstå at dette er tre vidt forskjellige plater fra tre vidt forskjellige artister (foruten faktisk å høre på musikken) er å se på hvordan de unge damene lar seg avbilde i covrene.

Nå hadde det vært svært interessant å få vite hva slags musikkforståelse eller kultursyn som ligger bak denne "idiotsikre metoden" å anmelde musikk på, der det å lytte til musikken plasseres i en parentes og musikernes - det vil si "de unge damenes", men ikke "de unge herrenes" - visuelle fremtoning er relevant å anmelde. Men det får vi ikke vite noe om.

For meg er det et stort mysterium hvilken yrkesetikk og hvilke redaksjonelle vurderinger Morgenbladet opererer med. Det virker gammeldags og litt ekkelt å påpeke at "musikk"anmelderen som har skrevet artikkelen er mann, kulturavisens redaktør er mann og kulturavisens fungerende kulturredaktør er mann, men slik er det altså. Kan det være årsaken til at søppel som dette settes på trykk? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det, og jeg tror det egentlig ikke heller. Jeg har ikke noe inntrykk av at mannlige journalister og redaktører generelt er dumme eller ondskapsfulle, selv om jeg faktisk har et inntrykk av at kvinnelige musikere systematisk og konsekvent diskrimineres, usynliggjøres og latterliggjøres, særlig i MSM. Og altså også i kulturavisen Morgenbladet.

Det kan være at de som har fått dette på trykk rett og slett hadde en dårlig dag på jobben og glemte å forholde seg til alt som heter kvalitetskriterier. Eller er denne måten å skille mellom kvinners og menns arbeid Morgenbladets redaksjonelle linje?

For å finne løsningen på dette mysteriet mener jeg det hadde det vært mest korrekt å benytte kulturavisens Morgenbladets idiotsikre metode og anmeldt de involverte herrene Peter Vollset, Alf van der Hagen og Bjarne Riiser Gundersen visuelt. Bruker de "behagelig, dog stilig påkledning"? Har du uren hud? Ser de inn i kamera eller ned i bakken når de fotograferes? Lar de seg avbilde i svart-hvitt? Har de forsiktige ansiktsuttrykk? Smiler de på bilder? Har de heklede klær? Hvis vi legger Morgenbladets linje til grunn ville svarene på slike spørsmål ha sagt oss noe essensielt om disse herrenes journalistiske virksomhet og kvaliteten på arbeidet deres, og slik løst mysteriet om søppel på trykk. Derfor er det meget leit å måtte opplyse at jeg ikke har noe bildemateriale å gå utfra, slik at den idiotsikre metoden i dette tilfellet ikke kan benyttes.

Vi må sveve i det uvisse, kjære leser! Men vi kan jo tenke vårt.

Melding til mine abonnenter

Jeg er syk! Simpelthen forkjølet! Det føles svært riktig å kringkaste dette nå. Nettdagbok er jo så hyggelig. Så personlig, liksom. Og det kan være at jeg som kvinne ikke har klart å fremstå som tilstrekkelig sårbar, følsom og slike ting. Vel, det skal det bli en slutt på! Jeg kan opplyse at jeg er meget syk fra halsen og et stykke oppover. Kinnene føles litt innsunkne og øynene bare halvåpne. Det er slitsomt å snakke. Halsen er sår og opphovnet. Jeg føler meg stakkarslig og dårlig sammensatt. Sykdommen ser ut til å ha rammet deler av hjernen. Den delen av hjernen som styrer appetitten er lammet, noe som i mitt tilfelle regnes som svært alvorlig og et tein på at jei er virkeli syk, men den delen av hjernen som styrer sultfølelsen er i full vigør. Forsøk å forestill deg problemene dette skaper for meg! Samtidig kan jeg nevne at armer og bein føles friske og raske, noe som forkludrer sykdomsidyllen på en lei måte. Jeg er lei av å ligge på sofaen, for det ender bare med at jeg sovner og da får jeg ikke sove om natten og jeg får ikke tak i hyppere lenger og Flumipan virker bare ikke på meg. Tja, det var det egentlig.