torsdag, januar 04, 2007

Trenger du å skrive dikt da, du som er så pen?

For mange år siden så jeg en faksimile av et intervju med en kvinnelig lyriker, en debutant om jeg ikke husker feil. Lyrikeren ble intervjuet av en mannlig journalist som spurte: men trenger du å skrive dikt da, du som er så pen? Dette intervjuet ble brukt som illustrasjon på gamle dagers nedvurdering av kvinners arbeid og hvor ille det var i Norge før i tiden, på 70 og 60-tallet, jeg husker ikke helt hvilket tiår det gjaldt. Men hvorfor sitter jeg og fjaser om fortiden? Nå er det jo 2006, nei, faktisk 2007. Ja, det er det, men tiden står visst stille.

Kulturavisen Morgenbladet presenterer i siste nummer en oversikt over fjorårets platedebutanter. Dette er ikke akkurat en dyptpløyende artikkel, men den går da over to helsider og er kategorisert under "musikk" og "kultur". Anmelderen er naturlig nok innom både mannlige og kvinnelige platedebutanter. Om de mannlige debutantene skriver han kun om musikken, ikke et ord om hvordan de ser ut, mens tre av de kvinnelige musikerne i stor grad anmeldes utfra sin visuelle fremtoning, eller utseende om du vil.

Om Elvira Nikolaisen:
Nikolaisen (...) er avbildet i gjennomgående smakfullt svart-hvitt (selvsagt) med forsiktige ansiktsuttrykk og behagelig, dog stilig påkledning. Speilet står sentralt i et par bilder. Hun er også avbildet i studio sammen med sine medmusikanter, hun er først musiker, så syngedame.

Om Marit Larsen:
Marit Larsen er på sin side avbildet som en uskyldsren, kjolekledd og barskuldret ungjente. Hun er den eneste av de tre som aldri smiler og aldri ser i kamera på coverbildene: Blikket er enten vendt ned i bakken eller undrende oppover. I motsetning til Nikolaisen ser hun aldri helt bekvem ut der hun er, hun er stilt opp eller forlatt.

Om Mira Craig:
Mira Craig er visuelt og musikalsk den mest vinglete av årets tre mestselgende kvinnelige debutanter, men billedbruken gjør det klart at det er den amerikanske ny-R'n'B-tradisjonen som ligger til grunn. (...) De fleste plaggene hun har på seg på coverbildet er heklet av Craig selv. (...) På sitt beste høres musikken ut som forsidebildet: uren hud vist stolt frem sammen med oversminka øyne, blingøredobber og hekletopp. På sitt verste minner det mer om bildet hvor Craig sitter på en gråstein foran en skogselv -iført tiara og svart neglisje. Kanskje ment sexy, kanskje ment parodisk, men uansett mest skummelt.

Begrunnelsen "musikk"anmelderen gir for å anmelde musikk på denne måten lyder som følger:

Den eneste idiotsikre metoden for å forstå at dette er tre vidt forskjellige plater fra tre vidt forskjellige artister (foruten faktisk å høre på musikken) er å se på hvordan de unge damene lar seg avbilde i covrene.

Nå hadde det vært svært interessant å få vite hva slags musikkforståelse eller kultursyn som ligger bak denne "idiotsikre metoden" å anmelde musikk på, der det å lytte til musikken plasseres i en parentes og musikernes - det vil si "de unge damenes", men ikke "de unge herrenes" - visuelle fremtoning er relevant å anmelde. Men det får vi ikke vite noe om.

For meg er det et stort mysterium hvilken yrkesetikk og hvilke redaksjonelle vurderinger Morgenbladet opererer med. Det virker gammeldags og litt ekkelt å påpeke at "musikk"anmelderen som har skrevet artikkelen er mann, kulturavisens redaktør er mann og kulturavisens fungerende kulturredaktør er mann, men slik er det altså. Kan det være årsaken til at søppel som dette settes på trykk? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det, og jeg tror det egentlig ikke heller. Jeg har ikke noe inntrykk av at mannlige journalister og redaktører generelt er dumme eller ondskapsfulle, selv om jeg faktisk har et inntrykk av at kvinnelige musikere systematisk og konsekvent diskrimineres, usynliggjøres og latterliggjøres, særlig i MSM. Og altså også i kulturavisen Morgenbladet.

Det kan være at de som har fått dette på trykk rett og slett hadde en dårlig dag på jobben og glemte å forholde seg til alt som heter kvalitetskriterier. Eller er denne måten å skille mellom kvinners og menns arbeid Morgenbladets redaksjonelle linje?

For å finne løsningen på dette mysteriet mener jeg det hadde det vært mest korrekt å benytte kulturavisens Morgenbladets idiotsikre metode og anmeldt de involverte herrene Peter Vollset, Alf van der Hagen og Bjarne Riiser Gundersen visuelt. Bruker de "behagelig, dog stilig påkledning"? Har du uren hud? Ser de inn i kamera eller ned i bakken når de fotograferes? Lar de seg avbilde i svart-hvitt? Har de forsiktige ansiktsuttrykk? Smiler de på bilder? Har de heklede klær? Hvis vi legger Morgenbladets linje til grunn ville svarene på slike spørsmål ha sagt oss noe essensielt om disse herrenes journalistiske virksomhet og kvaliteten på arbeidet deres, og slik løst mysteriet om søppel på trykk. Derfor er det meget leit å måtte opplyse at jeg ikke har noe bildemateriale å gå utfra, slik at den idiotsikre metoden i dette tilfellet ikke kan benyttes.

Vi må sveve i det uvisse, kjære leser! Men vi kan jo tenke vårt.

12 kommentarer:

radiohode sa...

Gode poenger. Viser kanskje allerbest hvilken eksakt vitenskap anmelderi er? (Not!)

børge sa...

Godt sagt! Jeg føler vanligvis at Morgenbladet er en ganske bra avis, men dette var virkelig lavmål. Hva skal det liksom bety at den eneste måten å skjønne at det er forskjellige artister, uten å høre på musikken, er å se hvordan de lar seg avbilde? Hvorfor skal du bry deg om at det er forskjellige artister om du ikke hører på musikken? Og om du så bryr deg, så har slike beskrivelser fremdeles ingen ting med musikk eller musikkanmeldelse å gjøre.. Merkelig at det bare gjelder jentene, forresten.. Patetisk.

Amos Keppler sa...

Jeg har lenge ment at morgenbladet er elendig. Dette blir bare enda en spiker i kisten.

Jeg antar at poenget vedkommende prøvde å komme med er at utseendet betyr mer enn musikken, men det gjelder både kvinnelige og mannlige «artister/musikere», etter min mening.

Julie sa...

Jeg har ofte lagt merke til at plater av kvinnelige og mannlige artister anmeldes forskjellig. F.eks så skrives det ofte at kvinner får 'hjelp' av andre musikere mens menn 'samarbeider'.

Writer'n sa...

Metoden er kjent som semiologi. Bildeanalyse ligger til grunn for å tolke budskapet.Elementene og symbolene i bildet gir konnotasjoner. En helt idiotsikker metode i disse tre damenes tilfelle, da musikken er relativt perifer og uinteressant mht. salg. Rumperisting, blotting eller annen kroppsfiksert presentasjon er vel hovedsaken?

Pil&Bue sa...

Kudos, Fjordfitte

Marion sa...

Når Marit Larsen ble så voldsomt kroppsfiksert, blottet eller ristet rompa vet ikke jeg, men uansett. Kan du ikke sende dette til Morgenbladet som leserinnlegg? Vi kan jo ikke garantere at de leser bloggen din, tyvärr.

Lothiane sa...

Meget gode poenger, jeg forstår at jeg ikke går glipp av stort når jeg nå har sluttet å lese aviser. Det er i grunn bare en stor lettelse.

lotten sa...

En kvinne skal selvsagt alltid vurderes med utgangspunkt i utseendet og sitt kjønn.
Denne loven er nedskrevet samme sted som det står at mannen er Mennesket, Kunstneren, Forfatteren og Musikeren.

Enig med Marion. Send posten til Morgenbladet, eller en annen avis!

Fjordfitte sa...

Jfr Hilde Haugsgjerd har jeg innført handelsboikott overfor MSM og ser meg derfor ikke istand til å tilføre dem materiale. Vi kan dessuten være ganske sikre på at Morgenbladet, eller noen i Morgenbladet har lest dette, for når de søker etter Alf van der Hagen på blog search kommer de direkte hit.

Jeg er forresten også veldig overrasket over at Marit Larsen og Elvira Nikolaisen har vrikket på rompene sine og blottet seg for Writer'n. Lurer på hva han og de andre onklene i the Moral Majority hadde fått ut av Elvis og hans "obskøne" hoftebevegelser. Nei, det er sant, jeg vet jo det.

Writer'n sa...

Jeg kjenner til Mira Craig..men jeg innrømmer at jeg ikke aner hvem de to andre er. Jeg velger likevel å legge dem i sekkekategorien "pen dum/ung pike som synger junk mens hun viser frem magen sin/rumpa si". Eventuelt kan de føres opp som "missing".

Selv foretrekker jeg Mahler. Toppløs.

Anonym sa...

Bra skrevet, Fjordfitte! Og writer'n, jeg håper det var en spøk? Fellestrekket ved Elvira, Mira og Marit er at de er tre, unge singer/songwriters og ellers er de ganske forskjellige, spør du meg. Den eneste som rister rumpa er såvidt meg bekjent Mira Craig, men jeg syns det er forkastelig å trekke en parallell mellomk pen og dum, eller lettkledd og dum for den saks skyld.