torsdag, november 30, 2006

Søplemannen i debatten

Nå litt om søplemannen i debatten, en kulturell stereotypi som irriterer meg veldig mye. Spar tårene, for han er ikke et utrydningstruet offer for den slemme, feminazistiske vaginalstaten. Vi har tre kategorier søplemann i debatten:

Eksperten
Ok, akkurat Eksperten er kanskje litt utrydningstruet. I alle fall trodde jeg det helt til forbruksforsker Runar Døving dukket opp i rollen som mannsforsker. Det viste seg da at den kulturelle stereotypien Eksperten i debatten er alive and kicking. Dessverre. Slik oppfører Eksperten i debatten seg: han snakker om noe han ikke vet noe om. Når noen stiller kritiske spørsmål svarer han bare at akkurat det kan han ikke gå inn på fordi det er så vanskelig og komplisert. Og der stopper det. I Redaksjon En eksemplifiserte professor Runar dette på en strålende måte. Han opplyste at økonomi er knyttet til husstand, ikke individ, slik at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er viktige. Da en annen debatt-deltager påpekte at ikke alle kvinner bor sammen med en mann sa han bare: ”Men økonomi er komplisert!” Og dett var dett. Etter at Eksperten hadde stadfestet at økonomi var komplisert fikk han ikke flere spørsmål om økonomi.

Ropemannen
Ropemannen opptrer oftest i debatt med en kvinne, der er i alle fall der hans medfødte fortrinn stemmen kommer best til sin rett. Som alle vet har menn mer volum på stemmen enn kvinner, og kulturelt sett regnes menns stemmebruk som dynamisk eller livat, mens kvinners stemmebruk lett oppfattes som irriterende eller kjeftete. Dette vet Ropemannen å benytte seg av. Han skravler i vei og avbryter eller overdøver sin med-debattant av hjertens lyst. Han vet at dette ikke får noen konsekvenser, og vanlig folkeskikk er noe han ikke er så opptatt av.

Ettersom alle debatter foregår på tilmålt tid, blir dette etterhvert et demokratisk problem. De kvinnene som møter Ropemannen i debatt må bruke en uforholdsmessig stor del av sine tilmålte minutter til å be om ordet, eller be om å få fullføre setningen når de blir avbrutt, noe som både virker defensivt og jamrete og som gir mindre tid til å snakke om det diskusjonen faktisk skulle handle om.

Dessuten er det typisk at med-debattanten til slutt mister tålmodigheten og avbryter Ropemannen én gang etter at han har avbrutt og overdøvet henne gjentatte ganger i løpet av diskusjonen. Det vet Ropemannen å gjøre et stort nummer ut av, og roper krenket: NÅ MÅ JEG FÅ FULLFØRE! NÅ MÅ JEG FÅ SNAKKE UT! DU AVBRØT MEG, SELVESTE ROPEMANNEN! HVORFOR ER DU SÅ FREKK MOT MEG?!

Intimterroristen
Intimterroristen treffes ukentlig i debatt på radio eller tv. Og bare i debatt med en kvinne. Intimterroristen er en kar som konsekvent er på fornavn med sin med-debattant, mens hun like konsekvent er på etternavn med ham. Denne gjennomførte asymmetrien gir lytteren eller seeren inntrykk av at det er en voksen (mannen) som snakker med et barn (kvinnen) eller en som fortjener respekt (mannen) som snakker med en som ikke gjør det (kvinnen). Kjente intimterrorister er Øystein Djupedal i debatt med "Ine" eller "Ine Marie" og Per Sandberg i debatt med "Erna". Ine og Erna på sin side møter aldri Øystein eller Per i debatt, de er så høflige og respektfulle at de alltid debatterer med "Djupedal" eller "Sandberg".

Søplemannens allierte
Søplemannen i debatten hadde ikke overlevd så lenge som stereotypi i kulturen uten sine trofaste allierte. Ekspertens og Ropemannens viktigste allierte er debattlederen. Det er debattlederens oppgave å stille Eksperten de riktige spørsmålene og ikke godta hva som helst av stupide utsagn. Det er debattlederens oppgave å styre samtalen slik at Ropemannens gjentatte avbrytelser og overdøvinger ikke ødelegger diskusjonen. Dessverre viser det seg at nesten alle debattledere - jeg vil anslå 10 av 10 - setter sin allianse med søplemannen høyere enn hensynet til lytterne. Men når det gjelder intimterroristen er debattlederen uskyldig. Intimterroristens viktigste allierte er kvinnen han debatterer med. Hun som er så høflig og respektfull at det er parodisk og som gir faen i at hun er med på å opprettholde en kulturell stereotypi som er verdiløst, irriterende søppel.

fredag, november 24, 2006

Mihoe: tabloid oppsummert

Nei og nei, så treigt det er med langtekkelige bloggposter fulle av forbehold og omstendeligheter. Til slutt begynner man å lure på hva man selv egentlig mener fordi det er vanskelig å se forskjell på generell jabbing og det totale kaos. Derfor vil jeg nå presentere en tabloid oppsummering av forskjellene mellom Mihoe og meg selv, som jeg mener forklarer hvorfor denne posten gjorde meg vanvittig rasende. For bedre tabloiditet har jeg fjernet alle forbehold og irritasjonsmomenter, så jeg understreker at påstandene om Mihoe ikke er noe annet enn mitt inntrykk, slik jeg har forstått det, slik jeg oppfatter deg, osv osv. Så det betyr at jeg er klar over at jeg kan ha misforstått fullstendig.

*Du definerer muslimske kvinner utfra religionen. Det er oppsiktsvekkende fordi du ikke bruker samme standard på andre mennesker, for eksempel deg selv.

*Du er motstander av provokative og negative ytringer om religion fordi du ikke skiller mellom religion - spesielt islam - og religiøse mennesker - spesielt muslimer, særlig muslimske kvinner.

*Fordi ditt mål er endring er du opptatt av strategiske ytringer og handlinger.

*Fordi du spesielt ønsker endringer i muslimske kvinners livsvilkår er du spesielt opptatt av at muslimske kvinner skal opptre og ytre seg strategisk.

*Du har en aktivistisk tilnærming til feminisme og menneskenes livsvilkår, jeg har ikke det.

*Fordi jeg ikke er spesielt opptatt av muslimske kvinners livsvilkår er jeg ikke opptatt av at de skal opptre eller ytre seg strategisk.

*Fordi jeg er mer opptatt av å rope enn å skape en bedre verden, er jeg ikke så opptatt av at ytringer og handlinger skal være strategiske.

*Jeg syns provokative og negative ytringer om religion er uproblematisk fordi jeg skiller mellom religion og religiøse mennesker.

*Jeg setter samme standard for muslimske kvinner som for meg selv. Det betyr at jeg ser dem som individer, ikke gruppe.

onsdag, november 22, 2006

Mihoe: lett match!

Dette er et svar på denne posten, men igjen ble det for langt for kommentarfeltet. Jeg tar det punktvis.

1) Er det rekti a meg å kalle Mihoe moraltante? Jeg oppfatter deg som moraltante i forhold til muslimske kvinner, ikke overfor andre. Det du skriver her ga meg inntrykk av at du opererer med en strengere og annerledes moralkodeks for muslimske kvinner enn for oss andre. Slik jeg forstår deg her mener du at muslimske kvinner ikke bør ytre seg på en provokativ måte, noe som må være spesielt leit for kunstnere og kulturarbeidere. Har ikke sett at du kommer med lignende formaninger til andre. Dessuten er det uhyre spesielt at du sammenligner en menneskerettighetsjurist i et asiatisk militærdiktatur med en norsk skribent/stunter bare fordi de har muslimsk bakgrunn og utfra dette kritiserer Shabana Rehman fordi hun ikke jobber like ”strategisk” som juristen. Ja, jeg mener dette er moraltantete, og dessuten en type svart-hvitt-tenkning om mennesker som for meg er uforståelig. Hvis dette legger debatten død igjen, så ok for meg.

2) Jeg mener det er forskjell på å sammenligne en tankegang, som var det jeg mente å gjøre, og å sammenligne deg direkte med en ”hvit amerikaner…”. Tankegangen jeg mener er uheldig: det er ikke noe vits i at jeg sier hva jeg mener om slavefarmen/kristne privatskoler/islam fordi jeg er hvit/ateist/ikke-muslim. Jeg kunne ha valgt et bedre eksempel.

3) Jeg vet at du modifiserte utsagnet "bidra til feministisk teori og finspisse argumentasjon og rettighetstenkning", brukte sitatet bare som kroneksempel på en bistandstenkning jeg syns er usympatisk. Men som du altså ikke står for, ok.

4) Jeg har ikke kalt deg rasistisk bistandsfeminist. Her er du enten hårsår eller ute etter å tillegge meg motiver jeg ikke har.

5) Når ble bistand et skjellsord? Vel, det er jo tydeligvis ikke det for alle. Personlig har jeg dessverre fått en overdose av den norske merkevaren bistand, nødhjelp og fred på jord som profesjon. Dette på tross av at jeg mener vi skal bruke penger på å utjevne forskjellene mellom nord og sør. Jeg har dessverre problemer med å skille mellom fredsmegling som profesjon, kristen misjon, en hvit bistandselite som lever grandiost med tjenerskap, kjører rundt i Jeep og "hjelper" de innfødte og generell idioti. Jeg har nok et litt sykt syn på bistand og bistandsarbeidere, det skal jeg medgi. Jeg vet jo at Leger uten grenser ikke passer inn i dette bildet, for eksempel.

6) Du sier: ”Jeg har overhode ingen tro på at norske feminister kan endre muslimske kvinners livsvilkår”.

Her mister du meg. Først: hvordan skiller du mellom norske feminister og muslimske kvinner? Det er fullt mulig å være begge deler. Dernest: hva mener du med ”muslimske kvinners livsvilkår”? Mulig jeg misforstår deg, men det virker som om du tror at muslimske kvinner utelukkende lever i en muslimsk virkelighet. Men muslimske kvinner lever både i Oslo, Paris og på den kurdiske landsbygda. Livsvilkårene er svært ulike.

Jeg forstår ikke hvem og hva du tenker på når du snakker om ”muslimske kvinners livsvilkår”. Mulig det er innlysende at du mener muslimske kvinner i Norge, og at ”muslimske kvinner” per definisjon ikke mener det samme som ”norske feminister”, i så fall: er du like opptatt av at norske feminister ikke kan endre livsvilkårene til andre grupper som ikke mener det samme som ”norske feminister”? Får vel understreke at dette er noe jeg lurer på, ikke et retorisk spørsmål.

Hvis du mener dette, ok, for meg er det bare en litt merkelig innfallsvinkel. Jeg er feminist av instinkt, jeg jobber ikke aktivt for å endre livsvilkårene til for eksempel kristne karrieremenn som nedprioriterer samvær med egne barn. Jeg tror jeg er en abstrakt feminist, mens du og Pakkepiken antagelig er mer praktiske feminister eller aktivister.

7) "Endringer må komme innenifra, med utgangspunkt i muslimske kvinner selv og den troen som de bekjenner seg til".

Ja, alle endringer må komme innenfra. Men igjen, hvem er de muslimske kvinnene du snakker om? Alle muslimske kvinner er ikke troende, og troen de bekjenner seg til varierer like sterkt som troen katolske kvinner bekjenner seg til.

En parallell: jeg er for selvbestemt abort. Jeg mener denne retten bør gjelde alle kvinner, også de katolske kvinnene, uansett hva Paven og den mannlige guden sier. Mange ”katolske kvinner selv” er mot abort. Men det får ikke meg til å endre syn på retten til selvbestemt abort, eller føle meg unyansert og skandinavisk arrogant. Jeg syns ikke jeg ser verden i svart-hvitt fordi ”katolske kvinner selv” mener noe annet enn meg i viktige spørsmål. Riktignok syns jeg synd på alle barna og tenåringene i Latin-Amerika som må bære frem barn pga Paven og den mannlige guden, men det gir meg ikke noe behov for å endre katolikkenes livsvilkår. Er dette arroganse i seg selv? Ja, kanskje.

8) Du møter ofte påstander om at norske feminister er navlebeskuende. Ja, enig i dette, jfr 8. mars i år. Slik jeg oppfatter det er det to påstander om norske/vestlige feminister som jevnlig fremkommer i offentligheten:

a) de er navlebeskuende/arrogante/bortskjemte/selvopptatte
b) de er sykt kulturrelativistiske islamhorer

Begge deler kan selvsagt være riktig i enkelttilfeller (bortsett fra at jeg ikke helt vet hva islamhore er) og begge deler er like latterlig som generell påstand. Disse påstandene kommer dessuten oftest fra anti-feminister. Skal man ta slike påstander seriøst? Bare hvis man gidder. Man kan like lite uttale seg om ”norske feminister” som gruppe som om ”muslimske kvinner”. Særlig i dette landet, hvor jeg oppfatter at feminisme er en helt individuell greie og den organiserte feministiske virksomheten ligger brakk - muligens fordi en feministisk forståelse har bredd seg til samfunnet generelt. For Fett-redaksjonen fortoner det seg kanskje annerledes, men selv blir jeg alltid svært forvirret når folk snakker om "kvinnebevegelsen", igjen jfr 8. mars 2006. Hvem faen er kvinnebevegelsen?

Er jeg en navlebeskuende feminist? Sannsynligvis. Men jeg tar ikke det så tungt! Uten at det kommer klart frem på denne blogg, definerer jeg meg som tilhenger av demokratiet og rettsstaten i like stor grad som jeg definerer meg som feminist. Jeg jobber ikke aktivt for demokratiet og rettsstaten, og det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å dra rundt som valgobservatør eller spre demokratiet i diktaturer. Jeg tror dette gjelder mange andre som støtter demokratiet også. Allikevel møter vi så godt som aldri beskyldninger om å være navlebeskuende og bortskjemte demokratitilhengere. Men slike beskyldninger rettes gjerne mot feminister.

Jeg tror dette har sammenheng med en tradisjonell forestilling om at kvinner (og derfor feminister) bør være ekstra snille, gode og oppofrende og at de ikke må sluntre unna omsorgsarbeidet og de praktiske oppgavene. Jeg sier ikke at du Mihoe tenker slik. Jeg sier bare at det er påfallende at feminister ikke kan drive med fri tenkning uten å møtes med beskyldninger om å være navlebeskuende og selvopptatte. Og det er veldig useriøst og kleint, uansett hvor lavt nivået på min frie tenkning er.

9) Du spør meg hvordan "norske feminister kan bidra til at undertrykkingen av muslimske kvinner opphører".

Men er ”muslimske kvinner” undertrykt? Noen er det, andre ikke. Som du selv sier: ”jeg kan fortelle at jeg har møtt uttallige muslimske kvinner som verken oppfatter seg selv eller fremstår som undertrykt av det muslimske patriarkatet”. Nettopp. Det finnes ingen generell enighet om hva som er undertrykking og alle muslimer lever ikke på samme måte.

Jeg mener at hijab er et symbol på kvinneundertrykking, en som bruker hijab mener ikke det. Jeg mener flerkoneri, ulike skilsmisselover for menn og kvinner, halv arverett for kvinner osv er uttrykk for kvinnehat, en kvinne som mener dette er rett islam vil mene noe annet. Jeg syns det er uheldig at tilsløring av kvinner og småjenter brer om seg i samfunnet, for andre er det uproblematisk. Mitt poeng: som feminist er jeg mer interessert i å si hva jeg mener enn aktivt å forsøke å endre måten andre folk tenker/lever på eller deres syn på seg selv. Jeg syns det er uproblematisk at en kvinne i ansiktskamuflasje mener at hun ikke er undertrykt. Men jeg syns ikke ansiktskamuflasje er uproblematisk.

Jeg har altså ikke noe svar på hvordan norske feminister kan bidra til at undertrykkingen av muslimske kvinner (eller kristne menn låst i en uheldig mannsrolle) opphører. Men jeg mener det er helt grunnleggende at man opererer med samme standard overfor muslimske kvinner som overfor alle andre. Det innebærer blant annet at man ikke setter opp en strengere moralkodeks for dem enn for oss, ikke formaner dem om ikke å ytre seg provokativt, og definitivt ikke sammenligner jurister i asiatiske militærdiktaturer med kulturarbeidere i demokratiske stater!

10) Jeg har ikke anført Sobia Khan og brudeselvmorderne som sannhetsvitner om islam slik du har oppfattet. I posten du tenker på finnes så vidt jeg kan se verken ordene ”islam” eller ”religion”, så jeg skjønner ikke hvor du tar det fra. Jeg snakker utelukkende om kultur/ukultur. Og selv om jeg mener man ikke kan skille sylskarpt mellom religion og kultur bør det være klart at jeg her ikke uttaler meg om islam.

Dessuten tror du jeg mener dette: ”Den muslimske kvinnen, som tror på den mannlige guden, er og blir undertrykt”. Men det mener jeg ikke, har heller ikke sagt det. Jeg mener det er en klar forskjell på å si at ideen om den mannlige guden er årsaken til (eller for å være mer nøyaktig bidrar til) strukturelt og dyptgående kvinnehat og å si at alle kvinner (eller menn) som tror på den mannlige guden er undertrykt. Hvis noen ikke ser denne viktige nyanseforskjellen vet jeg ikke hva jeg kan gjøre med det. Men jeg skal da ikke beskylde noen for å se ting i svart-hvitt!

Rosemarie Køhn kan tjene som kroneksempel på kvinne som tror på den mannlige guden. Hun er vel ikke undertrykt. Derimot er det mulig at hun var diskriminert tidligere, jeg har i alle fall hørt at det var en viss form for motstand innad i den religiøse gruppen mot at hun skulle bli biskop, noe som visstnok skulle ha sammenheng med at hun var kvinne og ikke mann og at den mannlige guden hadde sagt bla bla bla. Er åpen for at jeg feiltolker historien på dette punkt og at de kristne kvinnene selv har oppfattet situasjonen helt annerledes.

11) Vi forstår begrepet multikulturalisme på helt forskjellige måter. Jeg skiller mellom et multikulturelt samfunn (=bra) og multikulturalisme som ideologi (=dårlig), og jeg trodde det var vanlig å gjøre dette skillet. Hvis man (som deg?) forstår multikulturalisme som ”en fjord der mange kulturer holder til” er jeg selvsagt for. Men jeg syns det er et viktig poeng at seriøse kritikere av multikulturalismen som ideologi oppfatter begrepet omtrent som jeg har skissert, et eksempel er Yasmin Alibhai-Brown i The Independent.

12) Hvem er multikulturalistene? Her er det er opplagt et problem at jeg kan navngi dem i like liten grad som Pakkepiken kan navngi imperialismefeministene. Jeg oppfatter at dette har vært en samfunnstrend på 70 og 80-tallet. Jeg kan ikke gi enkeltpersoner eller grupper skylden for at kun én sigøyner har fullført gymnaset, jeg kan bare konstantere at det er slik. Jeg mener dette er et stort problem, om ikke i kvantitet, så i kvalitet. Det samme gjelder barn av innvandrerforeldre som kunne forsvinne uten at noen slo alarm eller etterlyste dem, verken skolen, politiet eller barnevernet. Her har foreldrenes kollektive rettigheter til å utøve sin kultur åpenbart gått på bekostning av barna. Og ganske mange enkeltpersoner og institusjoner innad i myndighetene må over ganske lang tid ha ment at det var greit. Hvorfor?

13) ”Hverdagsrasistene”. Ja da, jeg møter også mange hverdagsrasister, eller bare rasister som jeg foretrekker å kalle dem. Jeg møter selvfølgelig også nordmenn som gjerne kaller muslimer kvinneundertrykkende mens de selv er anti-feminister på sin hals. Jeg oppfatter imidlertid ikke dette som "feministdiskurs" eller feministisk argumentasjon. Og selv om man i denne sammenhengen gjerne kan si at det personlige er politisk, syns jeg ikke det er så interessant å diskutere hva sullikene i nærmiljøet lirer av seg. Hvis det er slike ytringer du/dere tenker på er vi både uenige i hva som kan karakteriseres som ”feministdiskurs” og hva som er interessant å diskutere. Jeg trodde nemlig at vi diskuterte det offentlige ordskiftet. Det var derfor jeg spurte Pakkepiken om hvem hun tenkte på utover Hege Storhaug.

Alt i alt: du oppfatter meg som dogmatisk og en som ser verden i svart-hvitt. Som jeg har forsøkt å vise mener jeg du på mange punkter har misforstått meg totalt, noe som må bety at jeg slett ikke er en utmerket retoriker. Det er meget trist! Og det blir vel neppe noe bedre etter dette!

***

En rettelse til pkt 10: ser at jeg i nevnte post knyttet fenomenet søsterdrap til ”muslimske/asiatiske kulturer”, når jeg burde ha skrevet nord-afrikanske, arabiske, asiatiske kulturer, som såvidt jeg har forstått er de kulturene der søsterdrap er et kjent fenomen. Uansett syns jeg det er drøyt (kanskje til og med svart-hvitt) å forstå dette som at jeg anfører avdøde Sobia Khan som ”sannhetsvitne om islam”.

fredag, november 17, 2006

Død over bistandsfeminismen

Dette er egentlig en kommentar til Pakkepikens post
Imperialismefeminisme, men det ble for langt for kommentarfeltet. Pakkepiken innleder:

Jeg lider av eksistensiell kvalme. Det er kommet av at noen har tatt feminismen, tørket seg med den i rævva, plusset på med litt god gammeldags xenofobi og nå kaller det for «religionskritikk». (...) Jeg inviterer ikke til skyttegravskrig, men skulle så inderlig ønske at de som er så ivrige etter å gi de akkså forhatte innvandrermennene et og annet hoftespark, at de som oppriktig er indignerte over minoritetskvinners rettsstilling klarte å se seg selv litt utenifra, plasserte seg i en maktanalyse og besinnet seg litt.

Det er helt uklart for meg hvem hun tenker på utover Hege Storhaug, som de som bekymrer seg på vegne av "etniske minoriteter selv" oftest tenker på når de sier ”noen”, ”man”, ”mange” eller ”nå for tiden”. Men siden det hadde vært veldig artig å ha vært med på å forårsake noens eksistensielle kvalme, skal jeg forklare mitt ståsted:

-jeg er ikke feminist for å ”hjelpe” noen. At kvinner og menn skal ha like rettigheter osv er et ryggmarksinstinkt hos meg. Mihoes bistandstankegang om at norske feminister kan "hjelpe" feminister fra andre land med "å finspisse argumentasjonen" osv, gjør meg eksistensielt kvalm.

-jeg betrakter ideen om den mannlige guden som anti-tesen til feminismen, og den mest grunnleggende årsaken til strukturelt og dyptgående kvinnehat (om den mannlige guden sprang ut av kvinnehat eller omvendt er irrelevant når vi har mer enn 2000 års historie å dra på).

-jeg er klar over at det er mye rasisme i Vesten, men jeg syns ikke det er noen grunn til å la være å kritisere religion eller kulturelle praksiser jeg oppfatter som diskriminerende.

Pakkepiken bringer et sitat fra bell hooks det er lett å si seg enig i. (Merk også hva den fortvilte Pakkepiken noterte i margen da hun leste dette. Rørende!) Men så vidt jeg kan skjønne henvender hooks seg spesifikt til ”scholars who write about…”, og det hun sier har vel først og fremst relevans for akademikere, feminister eller ikke, som skriver om minoriteter. For dem er dette selvsagt viktig, men alle feminister er jo ikke akademikere. Og alle feminister er definitivt ikke interessert i bistandsarbeid eller å ”hjelpe” noen slik som Pakkepiken.

Fordi mange har så mye og så forfeilet respekt for autoriteter og alt som kan kalles forskning er det klart at en majoritets-akademikers ord om minoriteter kan oppfattes som “the ‘authoritative’ voice”, men dette kan ikke gjelde alt jeg som majoritetsperson sier om noe som angår minoriteten. Da blir det i alle fall veldig vanskelig å uttale seg i det hele tatt, og vi er snart tilbake til 70-80-tallets intellektuelle klima da ”ingen” snakket om kjønnslemlestelse, brudeselvmord eller problemene med sigøynerbarna som ble holdt hjemme fra skolen av kulturelle årsaker. Til dags dato har én norsk sigøyner fullført gymnaset. Det er noe storsamfunnet bør tenke litt på før de bøyer seg i støvet for minoritetenes "egne perspektiver".

Så kommer et avsnitt fra en artikkel av Fakhra Salimi som ifølge Pakkepiken er et angrep på vestlige feministers menneskerettighets -og liketillingsretorikk som ikke anerkjenner "minoriteters egne perspektiver" - som om noen kan sitte på sannheten om "minoriteters egne perspektiver", som om menneskerettigheter og likestilling ikke passer minoritetenes "egne perspektiver", og som om likestilling og menneskerettigheter er noe ekle, vestlige greier majoriteten holder på med. Vel, nok om det. Salimi skriver blant annet:

Det er i ferd med å vokse frem en feministdiskurs som konsekvent benytter seg av likestillings- og menneskerettighetsretorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner.

I den grad det finnes en feministdiskurs i et land uten noen feministisk virksomhet å snakke om (Hege Storhaug i seg selv utgjør jo ingen diskurs og Ottar, Kvinnefronten og deres døtre i Fett er ytterst marginale fenomener) – er det virkelig riktig at denne diskursen forsøker å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner? Nå uttaler jeg meg dessverre på sviktende grunnlag fordi jeg verken har kjennskap til den fremvoksende feministdiskurs eller det luftslottet som kalles ”kvinnebevegelsen”, men generelt har jeg oppfattet at norske feminister har vært og er livredde for å ta i problemstillinger som gjelder etniske minoriteter, nettopp av overdreven redsel for stereotypisering og å tråkke noen på kulturtærne. Dersom det er et engasjement på området, må det utspille seg i lukkede rom. Og hvor finner man den "feministdiskursen" som benytter seg av retorikk for å opprettholde stereotypier om minoritetskvinner?

Resultatet er at fokuset på debattene har forflyttet seg bort fra maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet.

Ja vel. Men er dette et problem? Skal ”debattene” generelt handle om ”maktforholdet mellom minoritets- og majoritetssamfunnet” eller er det feministisk debatt som skal ha dette fokuset? Er alt som foregår i minoritetssamfunnet er resultat av maktforholdet mellom majoritet og minoritet? Nei, mener jeg. Har de ulike minoritetssamfunnene levemåter og såkalte utfordringer som utspiller seg uavhengig av dette maktforholdet? Ja, mener jeg. Stikkord er ære-skam-kulturen, polygyni, kjønnslemlestelse, svært ulik oppdragelse av sønner og døtre, en hel generasjon av eldre innvandrerkvinner som ikke kan et ord norsk, fordi "deres egne" ikke ville la dem delta i det norske samfunnet og det norske samfunnet verken stilte krav eller gadd å bry seg om hva som skjedde innad i minoritetsmiljøene.

Salimis artikkel fikk Pakkepiken til å føle seg maktesløs fordi alt det hun ”har lest og lært ikke er verdt en dritt hvis ikke kartet stemmer med gangstiene minoritetskvinnene selv trer på”. Det skjønner jeg ikke noe av. Fakhra Salimi er jo ikke minoritetskvinnene, hun er én minoritetskvinne. Det burde være innlysende at ikke alle minoritetskvinner trår på de samme gangstiene som henne. Det burde være innlysende at Salimi ikke sitter på fasiten for minoritetenes ”egne perspektiver” akkurat som jeg eller Pakkepiken ikke har fasiten på ”majoritetens egne perspektiver” fordi vi er majoritetskvinner.

Jeg tror at Pakkepiken føler seg maktesløs fordi hun er en slags bistandsfeminist, drevet av et oppriktig og sikkert dyptfølt ønske om å hjelpe folk og være snill (jfr ”Kanskje det er på tide å lansere kampanjen "Har du snakket med din pakkis i dag?"). Men det er jo det aller, aller verste utgangspunktet man kan ha for menneskelig samkvem. En bistandsfeminist kan nok aldri noensinne bli fornøyd, for det kommer alltid til å finnes ufattelig mye elendighet rundt omkring og det er sikkert fryktelig slitsomt og leit å være bistandsarbeider i en verden som dette.

Jeg ønsker død og fordervelse over alle former for bistandsfeminisme og lyser herved fred over dens ekle og tarvelige minne.

Pakkepiken, føler du deg ikke mye bedre allerede?

mandag, november 13, 2006

Imamforum - der menn møter menn

Det er ingen hemmelighet at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ikke er feminist. Ministeren mener som kjent at feminister ikke er noe pene, og når vi tenker på hvilket fruktfat Pølsa selv er sier det seg selv at feminisme ikke er noe som passer for departementet han leder. Nå har departementet opprettet et imamforum, et garantert feministfritt all male forum der ministeren kan møte andre menn som heller ikke er feminister og snakke sammen om viktige saker og kanskje ha det trivelig også.

Orntli trivelig kan det være når menn møter menn.

Dette sier Pølsa om imamer:
-Akkurat som presten, gjør imamen mer enn å bare forkynne Guds ord. Han taler også om hvordan man skal fungere i samfunnet. (...) som religiøse ledere har de som oppgave å fortelle medlemmene i menigheten hvordan de skal fungere med medmennesker og i samfunnet generelt.

Dette sier den pakistanske jusprofessoren Shaheen Sardar Ali om imamer:
-I Norge gir dere imamene alt for mye makt. Norske myndigheter forstår ikke forskjellen på imamer og muslimske lærde. I Pakistan har ikke imamer den tilsvarende makten.

Dette sier Caplex om imamer:
imam (arab., forbilde, leder), islamsk bet. med flere betydninger:
(1) leder av den rituelle bønnen,
(2) ærestittel, brukt om fremtredende teologer,
(3) i sjia-islam brukes tittelen om profeten Muhammads etterkommere, som sjia-muslimene anser som de rettmessige ledere av det islamske fellesskapet.


Det kan altså se ut som om det er en viss uenighet om imamens rolle. Eller kan det være at Norges arbeids- og inkluderingsminister, sjølvaste Bjarne Håkon Hanssen rett og slett ikke aner hva en imam er, og derfor bare finner på noe han syns høres bra ut når han skal si noe om imamens rolle? Nei, det kanke værra mulig, vel? Folkens, i denne vanskelige og dypt kompliserte saken må hver og en selv finne ut hva som er mest sannsynlig.

Flere av imamene på forumet snakket ikke norsk, ifølge Dagbladet.no. De stilte med tolk eller snakket engelsk, på tross av at de har bodd i Norge i flere år. Det var jammen litt av en overraskelse! For hvordan kan imamene "tale om" "hvordan man skal fungere i samfunnet" når de ikke kan språket? Hvordan kan de i det hele tatt vite noe om det norske samfunnet når de verken kan følge med i aviser, på tv eller radio og ikke engang kan snakke med de innfødte uten tolk? Jeg lurer på om ministeren og mennene snakket om dette på det viktige møtet sitt.

Jeg lurer også på om Pølsa, ministeren vår, spurte imamene om det var et bevisst valg å ikke lære språket i landet de har bosatt seg i. Om det kanskje er på den måten imamene mener folk skal "fungere i samfunnet" og derfor selv går foran med et godt eksempel? Show, don't tell, er det kanskje det imamene holder på med? I så fall mener jeg de fortjener ros for sin innsikt i pedagogikk og metode.

En av mennene som deltok på forumet var Basim Ghozlan. La oss se litt nærmere på hva slags holdninger han har til medmenneskene og hvordan han taler om hvordan man skal fungere i samfunnet. På diskusjonsforumet til islam.no skriver han:

Jeg mener også at jenter som kler på seg "utfordrende" må/kan ha en del av skylden når en voldtekt skjer. Det er faktisk svart mange som mener dette, både muslimer og ikke muslimer.

Horene som befinner seg her i byen har også rett til å ikke bli voldtatt, ja, men voldtekten begått mot dem må ikke straffes like strengt som voldtekt begått mot en vanlig jente på vei til skolen. Den sistnevnte må straffes mye hardere mener jeg.


Joa, stødig type, Basim. Mann helt og fullt, og ikke det minste redd for å si det han mener om vold mot kvinner. Nå er det ikke godt å si om dette er hans private holdning som mann og kåt eller som imam - hvis det er imam han er. Men spiller det noen rolle? La oss forestille oss at en religiøs eller politisk leder hadde skrevet noe sånt som dette:

Jeg mener at muslimske kvinner som bruker hijab må/kan ta en del av skylden når voldelige angrep skjer. Det er faktisk svært mange av oss norske menn og kvinner som mener dette. Svært mange av oss blir provosert når vi ser kvinner i hijab.

Hijab-damene som befinner seg her i byen har også en rett til ikke å bli trakassert eller bli utsatt for vold, ja, men vold eller trakassering begått mot dem må ikke straffes like strengt som vold begått mot en vanlig norsk kvinne som ikke provoserer noen ved måten hun kler seg på.


Er det noen som tror at en som hadde skrevet noe sånt hadde blitt invitert til formalisert samarbeid eller dialogforum med norske myndigheter? Ikke det, nei? (Det er bra. Det betyr at vi har tillit til myndighetenes vurderingsevne.) Så hvorfor blir en mann som Basim Ghozlan invitert til å delta på departementets forum? For meg er det både fullstendig uforståelig og svært interessant. Etter å ha tenkt meg nøye om tror jeg årsaken er å finne i nedenstående alternativer:

a) fordi arbeids- og inkluderingsministeren er ikke-feminist finner han det naturlig å samarbeide med anti-feminister og/eller misogynister
b) som samfunn rangerer vi muslimer lavere enn andre mennesker og stiller derfor lavere krav til muslimer enn til andre mennesker
c) som samfunn rangerer vi kvinner, og særlig horer, lavere enn andre mennesker og aksepterer derfor holdninger til og handlinger mot kvinner vi ikke ville ha akseptert overfor andre grupper

Du kan skrive inn i kommentarfeltet hvilket bokstavalternativ du går for. Hvis du er Bjarne Håkon Hanssen eller jobber i vårt flotte og enestående Arbeids- og inkluderingsdepartement er det fint om du skriver en kortfattet redegjørelse.

fredag, november 10, 2006

Si unnskyld!

Erik Solheim! Du har ikke alltid vært enig med meg. Du har ofte hatt andre oppfatninger enn det jeg har hatt.

Si unnskyld!

Hvis det er noen andre der ute som ikke har vært enige med meg i noe:

Si unnskyld!

Jeg ber om at alle unnskyldninger går via Kongelig Demokratisk Norsk Utenriksdepartement da jeg nettopp har fått opplyst av min lege at jeg lider av en alvorlig personlighetsforstyrrelse som går i retning av det pompøse, grandiose og kryptototalitære.

onsdag, november 08, 2006

Samfunnsforskning/Utsira

Jeg liker samfunnsforskning. Det er jeg ikke alene om. Så hvorfor ler vi av samfunnsforskningen? Hvorfor ler vi så vi rister? Jeg har sett norske rørleggere le så de gråter av samfunnsforskning. Selv ikke snille bestemødre klarer å holde seg alvorlige når norsk samfunnsforskning kommer drassende. Hvordan kan dette ha skjedd? Alle vet at samfunnsforskning er veldig viktig og seriøst. Da er det upassende å le. Det er åpenbart noe muffens her. Det er helt klart ugler i mosen. Vi burde ikke le av samfunnsforskning i kunnskapsnasjonen Norge. Vi burde heller ikke le av aviskronikker. Vi burde absolutt ikke le av samfunnsforskere som skriver aviskronikker. Nå er det på tide å minne om at det ikke er langt fra ironi til forakt. Og forakt har lav status i samfunnet vårt. Og vi vil ikke ha lav status, vi vil ha høy status. Det er jo derfor vi skriver aviskronikker. Den viktige samfunnsforskningen er under press i vårt land. Kanskje særlig i vårt land, der Jon Sudbø ikke er et unntak, men et symptom på forskningens tilstand og den nasjonale karakter. Du forstår hvor jeg vil. Jeg vil si at kronikk-konkurransen i Aftenpoften har så lavt nivå at den ødelegger frokosten min.

søndag, november 05, 2006

The future's so bright

La oss si at din kjære lille hobby mistet glansen og du ble sur fordi du trodde det skulle bli vanskelig å finne en ny hobby som var like mrzm. Hva skulle du gjøre? Begynne med treskjæring? Nei, det var visst ikke noe for meg. Jeg tror jeg heller vil prøve å ødelegge Norge. Jeg tror det kan funke fordi a) jeg er pseudonym og dette er nettet = no rules! no ethics! og b) når jeg har ødelagt Norge vil det være utrolig mye å blogge om og da vil ens kjære hobby gjenoppstå som fugl føniks.

Metoden jeg skal bruke for å ødelegge landet er latterlig enkel. Jeg skal bare si det jeg egentlig mener. Ikke om de religiøse eller om de psykisk utviklingshemmede, men om FrPerne. Det er jo noe man normalt holder seg for god til fordi man plikter å være hyggelig mot de som har mindre håndbagsje og alt det der. Og på grunn av den mer eller mindre uttalte teorien om at dersom vi sier det vi egentlig mener om FrPerne kommer de til å få martyrstatus og da vil alle stemme på dem og så vil hele samfunnet eksplodere i rasistiske voldsorgier og alt vil bli ufattelig jævlig. Det er den teorien jeg går for, da. Jeg skal på en måte teste den ut.

Tenk deg alt vi kommer til å ha å blogge om hvis det virker. Du kommer til å takke meg. Tenk deg 'mann Siv som statsminister og Martine Aurdal som hoffnarr og minister for den hjemlige hygge. Kanskje hun kan skifte navn til Leni Riefenstahl? Per Sandberg og Ulf Erik Knudsen kan dra på total destruction tour hver dag. Runar "Rettferdig" Døving kan bli justisminister. Han er jo rett omsorgsperson.

Tenk deg at alle normale mennesker kommer til å være overvåket av det hemmelige politiet. Mobben styrer landet. De aller verste menneskene har makten. De som har schäfer! Europa vil sky oss. Vi kommer til å miste alt! Vi må melde oss inn i USA. Vi må ha dødsstraff! Vi må swear allegiance to the flag! Det kommer til å være korrupsjon overalt. Bygninger kommer til å rase sammen. Vi kommer til å sitte gråtende og kjæle med bøker av Stefan Zweig. Verden av i går kommer til å gå for enorme summer på svartebørsen. Og alt av Canetti. Simone de Beauvoir kommer til å bli forbudt. Og strengeinstrumenter. Og te! Og rødvin! Til og med valnøtter! Kan ikke ha fremmedkulturelle nøtter i det norske hjem! Antikvariatene blir stengt. Og bibliotekene. Og Cinemateket. Det blir forbudt å snakke georgisk. Vi kommer til å være avhengige av hemmelige alfabeter og å kommunisere i koder. Vi må sitte på parkbenker kledd i anonyme, beige trenchcoats og overlevere viktige beskjeder mens vi ser stivt rett frem.

Det kommer nok til å regne veldig mye i Norge på denne tiden. Det kommer alltid til å være kaldt og mørkt og guffent. Snøen blir aldri hvit igjen, bare grå og sørpete. Vinteren kommer aldri til å ta slutt. Det kommer alltid til å være november. Det kommer til å være mye forkjølelse og seiglivede infeksjoner, folk som dør av lungesykdommer. Alle kommer til å bo i mørke, fuktskadde leiligheter og alle må ha en forfulgt iraker gjemt på soverommet. På dagtid kan han sikkert skrive dikt eller spille cello. Med sordin! Det kommer til å bli en strålende blogg-gullalder. We must wear shades!

Men alt dette avhenger av at FrPerne kommer til makten, noe vi lettest kan ordne ved å gi dem martyrstatus. Og da må vi si det vi mener om dem. Så det oppfordrer jeg alle til å gjøre.

torsdag, november 02, 2006

FrP-regnskapet

Kan noen snart ta å regne ut hva de folka koster oss?

Ikke det?

Å nei.