Klassekampens kulturkamp

Forrige uke hadde Klassekampen en serie intervjuer som skulle belyse hvorvidt det foregår en kulturkamp mellom politisk islam og sekulære krefter. Venstresidens dagsavis lovet "bred debatt" og intervjuet i den anledning Hege Storhaug, Roy Jacobsen, Lena Larsen, Trond Ali Lindstad, Iffit Qureshi, Mohammed Usman Rana og Anne Sofie Roald.

Med forbehold om at jeg kun har lest avisa på nett kan jeg ikke se spor av bred debatt. Mye handler om Hege Storhaug. Journalistene er svært partiske. De kritiske spørsmålene går først og fremst til dem man åpenbart er uenige med (ikke-muslimene), mens dem Klassekampen er enige med (muslimene) med ett unntak (Roald) ikke får kritiske spørsmål. Dermed blir man som leser usikker på om avisa ønsker noen form for dialog med sekularister eller om intervju-serien er ment som et rent partsinnlegg for menigheten.

Utgangspunktet for intervjuet med Lena Larsen er for eksempel at Hege Storhaug har sagt at Larsen er en islamist norske myndigheter ikke bør samarbeide med. Dette utløser er grusom salve fra Larsen, som mener at man nå "kan si hva som helst om muslimer", at Storhaug er ekstremist, og helt utrolig: at muslimer behandles som jøder på 30-tallet. Hun begrunner ingen av disse påstandene, og på grunn av intervjuformen Klassekampen har valgt, får hun heller ingen spørsmål om hva hun egentlig sikter til. Dermed virker det som om alle påstandene hennes begrunnes med denne ene uttalelsen fra Storhaug. Det virker mildt sagt useriøst. Særlig i lys av salven hun selv fyrer av mot Storhaug.

Faktisk er hele intervjuet ren utskjelling av Hege Storhaug. Inntrykket man sitter igjen med er at Storhaug ikke kan si at Larsen - som blant annet mener at homofile muslimer ikke eksisterer - er islamist, mens det er uproblematisk at Larsen kaller Storhaug rasist, ekstremist med nasjonalistisk agenda osv, osv. Hvis det er dette Klassekampen kaller "bred debatt", tror jeg nesten jeg ville foretrekke ren personkrangel.

Jeg kan forstå at mange misliker det Hege Storhaug står for. Samtidig sier alle at hun er totalt uinteressant og irrelevant. Hvorfor da fokusere så sterkt på henne? Hvorfor velger journalistene en uinteressant personkonflikt, når de kunne valgt en saklig linje uten krangel mellom enkeltpersoner?

Klassekampen kunne for eksempel ha tatt utgangspunkt i kritikken fra Lars Gule, Walid al-Kubaisi eller Shazad Rana, som står på omtrent samme linje som Storhaug, men ikke vekker så sterke følelser. Ved å fokusere på Storhaug, som er norske muslimers fremste hatobjekt, tas fokus vekk fra sakens kjerne. Det er vanskelig å vite om dette er et bevisst politisk grep eller bare et utslag av tabloid stupiditet.

Uansett virker verken muslimene eller de partiske journalistene interessert i å forholde seg til innholdet i kritikken fra Storhaug og Shabana Rehman, som Iffit Qureshi trekker fram, (kort oppsummert: islam har problematiske sider). Her er det personangrep og karakteristikker som gjelder:

Qureshi: Rehman setter ikke pris på de verdiene mange muslimske kvinner setter pris på.

Jeg legger ikke vekt på det Storhaug sier i det hele tatt. Hun har ikke legitimitet i minoritetssamfunnene.

Rana: Storhaug framstår derimot som sekulær ekstremist. Hun driver et korstog mot islam, og jeg klarer ikke ta uttalelsene hennes alvorlig

Larsen: Nå skal åpenbart muslimene tas på samme måte som jødene før andre verdenskrig. Dette er renspikket rasistisk islamhets. (...) Frekkheten har ingen grenser. Det er i dette perspektivet Hege Storhaug må forstås.

Jeg er ingen beundrer av Hege Storhaug, og det er godt mulig hun faktisk er en ekstremist, slik muslimene i Klassekampens serie hevder. Det kommer vel an på hva en legger i begrepet. Uansett er det forbløffende lite oppmerksomhet rundt det faktum at Hege Storhaug har oppført seg eksemplarisk i debatten. Vi bør merke oss at verken Storhaug eller HRS har tydd til vold, oppfordret til vold eller henrettelser eller på noen måte forsvart vold som virkemidddel. Jeg syns Storhaug har fått mistenkelig lite honnør for dette, i motsetning til muslimer som avstår fra vold. Så la meg understreke det en gang til: Hege Storhaug har oppført seg aldeles eksemplarisk!

Kanskje hun er en moderat ekstremist?

Sjokk og vantro: jenter har jobb!

En herlig kuksur artikkel i Aftenposten idag, signert Helene Mo. Read it and weep:

Overskrift: "Unge jenter jobber mest"
Undertekst: "Arbeidsgivere vil hjelpe innvandrerjenter"
Ingress: "Minoritetsjenter i begynnelsen av 20-årene er bedre representert i arbeidslivet enn gutter. Holdninger hos arbeidsgivere får skylden, sammen med innsatsen på skolen."

Får skylden? For hva? Å, du skjønner, blant barn av ikke-vestlige innvandrere er 67,2% av jentene i arbeid, mot 64,7 % av guttene. Avisen Aftenposten føler at dette er et problem. Aftenposten ser ikke at gutter med sine dårligere forutsetninger (dårligere karakterer, dårligere verbale evner, mer ADHD, mer kriminalitet osv) bør være stolte over å gjøre det nesten like bra som jenter i arbeidslivet. Nei, her er det bare syting og klaging som gjelder.

Lederen av African Youth, Thomas Prestø, mener det skyldes at samfunnet ser på jentene som undertrykte de må hjelpe.

Han får støtte av den mannlige forskeren Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) som mener det skyldes "demonisering av minoritetsmenn". Han sier:

"De fleste arbeidsgivere kjenner jo ingen innvandrere selv og forholder seg til en stereotypi".

Videre: "Den fremstiller ifølge Rogstad minoritetsgutten som kriminell og arbeidsledig, mens jenta må beskyttes og hjelpes. Dermed blir viljen til å ansette jenter med ikke-vestlig bakgrunn større."

Jeg må si jeg liker denne tanken veldig, veldig godt. Norske arbeidsgivere ansetter altså ikke folk utfra kvalifikasjoner, erfaringer eller egnethet. Nei, de ansetter folk for å hjelpe og beskytte dem. Er det ikke søtt? Er det ikke idyllisk og deilig romantisk? Jeg blir i alle fall helt rørt når jeg tenker på hvordan arbeidsgiverne setter sine egne interesser til side for å hjelpe de stakkars jentene.

For det er selvfølgelig ikke slik at vi kan forklare innvandrerjenters suksess med at de er dyktige, arbeidsvillige og ambisiøse. I alle fall kan ikke denne mannlige forskeren det.

Samtidig er det noe som skurrer. De fleste arbeidsgivere kjenner altså ingen innvandrere selv. Det sier forskeren. Det er uklart om han har forsket på dette eller bare sitter på kontoret og fantaserer. I alle fall er det pussig at ca 65% av unge med ikke-vestlig bakgrunn faktisk har en arbeidsgiver. En skulle tro at det betyr at ganske mange arbeidsgivere, i hvert fall i Oslo, da kjenner noen innvandrere, og er fornøyd med innsatsen de gjør. En del arbeidsgivere har vel også selv innvandrer-bakgrunn. Men slik er det altså ikke. For det sier forskeren.

Nasra Hussen er et eksempel på en jente med ikke-vestlig bakgrunn som tydeligvis har blitt ansatt av en arbeidsgiver som ikke valgte den beste til jobben, men ansatte stakkars Nasra for å hjelpe og beskytte henne. Hun sier:

"Jentene er mer ambisiøse, og vil yte mer. Vi kjeder oss fortere enn guttene. Mine venninner og jeg tenker likt om arbeid og skole. Jeg sikter høyt".

Flere av venninnene hennes med afrikansk bakgrunn jobber like mye som henne, men færre av kameratene gjør det samme. Interessant nok tror ikke Nasra Hussen dette skyldes diskriminering og demonisering, men derimot at jenter og gutter har ulike verdier.

Det bringer oss til innsats på skolen og vitnemålene som følger. Som vi vet gjør jenter det bedre på skolen enn gutter, unntatt i det viktige faget gym. Dette nevnes såvidt i artikkelen, og får altså skylda for "problemet". Avisen Aftenposten takler tydeligvis ikke tanken på at arbeidsgivere som skal ansette ungdom ser på papirer fra skolen (karakterer og fravær) og utfra det trekker slutninger om arbeidsevne, egnethet og pålitelighet.

Den mannlige forskeren de har fisket fram spør hva resultatene fra skolen gjør med de unge innvandrerguttene:
"Hvilken tro får de på et arbeidsliv i Norge hvis muligheten ser ut til å være taxi-kjøring?"

Han kunne ha spurt hvorfor gutter gjør det så dårlig på skolen. Er de mindre intelligente enn oss? Har de andre verdier og prioriteringer? Er de annerledes oppdratt? Har de hormonelle problemer? Trenger de fastere rammer og mer omsorg? Men som den mannlige forskeren han er klarer ikke Jon Rogstad å tenke ut slike spørsmål.

Thomas Prestø i African Youth får siste ord. Han sier at gutter savner rollemodeller. Det skal være fordi "Alle ledere over et visst nivå er kvinner".

Og da har vi lært noe nytt idag også.

Gud - en rask analyse

Hvem er Gud? Gud er Far, Herre og Mester. Han er selveste alfa-hannen. Han er allmektig og bestemmer alt. Han er veldig voldelig, eller hvis vi skal være ærlige, ekstremt voldelig. Gud utøver alle former for vold, tenkelige og utenkelige. Svært mye av det Gud driver med kan jeg av redaksjonelle hensyn ikke komme inn på her, da jeg ønsker å holde en viss standard.

Alfa-hannen er flokkens ubestridte leder. Alle må underkaste seg ham. En gang ville Gud teste en av undersåttenes lydighet. Lydigheten måtte være total og absolutt, mente Gud. Han befalte at undersåtten skulle drepe sitt lille barn. Mannen syns dette var trist, men han kunne ikke gå imot Guds ordre, ettersom absolutt lydighet til alfa-hannen var en viktig plikt. Herrens vilje var lov. Mannen gikk derfor for å ofre barnet til sin herre. Etter å ha tenkt seg nøye om hadde han bestemt seg for å sette fyr på sønnen og brenne ham til døde. Gud var meget fornøyd. Barnefaren hadde vist seg ute av stand til selvstendig og kritisk tenkning. Han var totalt blottet for moral og ryggrad. Og han hadde vist total lydighet til sin herre. Slike undersåtter ville Gud ha. Han belønnet mannen ved å la ham bli stamfar for tre religioner. En stor ære eller en stor tragedie? Vel, det blir en definisjonssak. Av redaksjonelle hensyn kan jeg dessverre ikke utdype alt hva Abrahams etterkommere har bedrevet siden. La oss bare kort oppsummere at mange menn lydig har fulgt i Abrahams fotspor. Slik skjer Herrens hellige vilje.

Etter at Herr Gud hadde testet Abrahams evne til total lydighet og underkastelse bestemte han seg for å ofre sin egen sønn. Undersåttene skal minnes dette ved å drikke den myrdede sønnens blod og spise av kroppen hans. Du syns kanskje dette minner mistenkelig mye om tidligere tiders menneske-ofringer og kannibalisme. Men nei da. Dette er et helt annet konsept. Du må for all del ikke anklage Gud for plagiat eller kulturell påvirkning. Jeg veit ikke hvorfor, men sånn er det.

Noen menn er impotente. De er det motsatte av Herr Gud. Gud er nemlig omnipotent. Det er et flott konsept, ikke sant? Drømmen om den omnipotente hannen er sterk. Kanskje er det en slags drøm å klamre seg til for mange. Ettersom Herr Gud er så ufattelig potent har han mange barn. Ja, han er faktisk alle barns far. I tillegg har han et barn som er blanding av Gud og menneske. I én versjon parrer Herr Gud seg med en jentunge som så føder dette blandingsbarnet (en sønn, selvfølgelig, alfa-hannen får ikke døtre) for ham, i en annen skal han på et tidspunkt parre seg med en mann, slik at hans sønn skal slippe å bli født av en svak og lunefull fristerinne. Dette er noe vi ikke bør snakke om, fordi det kan bringe tankene hen på at selveste Herr Gud muligens er homosexuell, og det er noe vi absolutt ikke må snakke om for da kan mange bli lei seg inni seg. Det er uhyre viktig at Guds underkastede ikke blir lei seg. Husk det og ikke glem det.

Herr Gud er altså absolutt ikke homosexuell, noe som ville være ekkelt, men at han er sosialt homofil er udiskutabelt. Gud foretrekker rett og slett menns selskap. Det er jo ikke noe galt i det, vel. Menn er reale, ridderlige og mandige. De er så rene og ranke. Kvinner er fristerinner, svake, lunefulle vesener som lett blir påvirket av Satan. Derfor liker Gud best samkvem med menn. Staute karer som Moses, Abraham, Jesus, Sankt Peter, og Muhammed. Det var en dame som het Maria Magdalena, men hun var hore. Typisk, ikke sant?

Herr Gud liker total lydighet, men ikke kritikk. Heldigvis er Gud svært tilpasningsdyktig. Det beskytter ham mot kritikk. I gamle dager kunne man ikke være kritisk til Gud fordi det var blasfemi, som tilfeldigvis var den tidens absolutte onde. I dag kan man ikke være kritisk til Gud fordi det er rasisme, som tilfeldigvis er vår tids absolutte onde. Før i tiden var ikke rasisme så ille. Gud var helt for rasisme på den tiden, fordi de innfødte var såpass vemmelige.

Men det er ikke til å komme forbi at det aller mest geniale med Gud er konseptet hellig. Det som er hellig unndrar seg nemlig alle former for kritikk. Du kan ikke ha diskutere rasjonelt med det hellige, altså Herr Gud, det ligger jo i sakens natur. Det hellige er mystisk og fornemt og utilsnakkelig, ikke treigt og sosialdemokratisk. Du kan heller ikke kritisere det som er absolutt og totalt hellig, altså Herren, for da kan mange bli lei seg inni seg. Og som vi husker, det må de ikke bli.

Det som er absolutt forbudt er å le av den omnipotente alfa-hannen, vår herre og mester. Dersom du ler kan menn gå totalt fra konseptene. Det er ikke fordi menn er lunefulle sveklinger med skvalpende testosteron-nivå. Nei da, det er bare fordi kravet om lydighet til Herren er totalt og altomfattende og fordi kravet om identifikasjon med alfa-hannens ønsker er absolutt. Hans vilje er folkets lov. Én Herre, én vilje, ein volk. Det er et veldig sofistikert konsept dette, som mange ikke har evne til å verdsette eller forstå, dette med Herren, Den sterke mann og folket, de villige massene. Men nei da, Herr Gud er ikke sånn. Han er bare veldig hellig, veldig mystisk og veldig wagnersk i anslaget.

Do-skriblerier, de unødvendige ytringene

Skal ytringsfriheten kun beskytte de nødvendige ytringene? Eller de dannede, respektfulle ytringene som ikke kan oppleves som støtende? Etter hva jeg forstår er det det de nye fromme ønsker seg. Det er en ytringsfrihet de kan få billig.

For eksempel blir denne jævla fittebloggen da ikke omfattet av ytringsfriheten – eller skal vi si ytringsansvaret. Jeg har jo fornærmet og irritert noen. Det finnes de som misliker det jeg skriver og ordene jeg bruker. Særlig er fitte et ekkelt og ufyselig ord for mange, et ord de i hvert fall ikke vil lære de små døtrene sine. Dersom jeg skulle forholde meg til ytringsansvaret og den fornuftige, respektfulle selvsensuren de fromme ønsker seg måtte jeg stilt meg disse spørsmålene:

Kan jeg bruke det folkelige, men upopulære ordet fitte når det gir uheldige, kanskje pornografiske assosiasjoner?

Kan jeg si at jeg ønsker meg et ord som hore vi kan slenge etter menn og unge gutter for å få dem til å føle seg ille til mote?

Kan jeg si at jeg hater Saudi-Arabia når wahabismen ikke er min kultur og jeg som vantro ikke har noe med hvordan dypt troende muslimer lever ut gudstroen sin?

Kan jeg si at wahabismen er ond og pervers når mange muslimer rammes av rasisme?

Kan jeg gjøre narr av dyrkingen av Erik Bye når den åpenbart gir mening for mange?

Svarene her ville bli nei, nei, nei, nei og nei.

Videre ville jeg måtte stille meg spørsmålet om noe av dette er nødvendige/fornuftige/respektfulle/smakfulle ytringer som bidrar til fred og toleranse. Svaret ville helt klart være nei. Hele denne bloggen er unødvendig, smakløs, tildels intolerant og uegnet til fredsskapende virksomhet.

Derfor er jeg personlig glad for ytringsfriheten slik vi kjenner den. Den er bra for fitter som meg. Jeg tror ikke jeg vet alt eller har rett i alt. Derfor er jeg glad for ytringsfriheten. Den lar folk motsi meg.

Noen mener Muhammed-karikaturene er en dårlig sak for ytringsfriheten fordi de er som do-skriblerier. Nå kan jeg være enig i at do-skriblerier generelt hører hjemme på do og ikke i avisen. Men saken er at jeg syns disse tegningene var både treffende og morsomme (som do-skriblerier jo av og til er). Særlig den med Muhammed med en bombe i turbanen - et meget godt bilde på terroristenes tolkning av Muhammeds budskap - og den med den livredde tegneren som har skrudd av lyset, trukket for gardinene og så kikker seg engstelig over skulderen mens han tegner den fredelige profetens ansikt. Hva er tegneren så redd for? Religionen som betyr fred? Det er da ustyrtelig komisk.

Det sies stadig at vi har mistet forståelsen for det hellige, og at det er derfor vi ikke kan forstå "muslimenes" reaksjon på karikaturene og hvor ufattelig dyp krenkelsen er. Mulig at dette er riktig. Det ingen sier er at vi dermed også har mistet en hel rekke grusomme sider ved vår kultur. Jeg nevner kort kvinnehat, homohat, aksept for vold mot kvinner og barn, seksualfiendtlighet, autoritetsangst, respekt for tilranet makt. Det sies heller ikke at ideen om det hellige – hos oss forstått som den mannlige, allmektige guden - er uløselig knyttet til disse fenomenene.

Hvis man som jeg ser ideen om den mannlige guden som en trussel mot egne verdier og hardt tilkjempede rettigheter blir dette en prinsipielt viktig sak, ikke et spørsmål om dårlig smak er fornuftig eller ikke. Og uansett mener jeg at do-skriblerier kan ha mye for seg og selvsagt bør omfattes av ytringsfriheten. Men det er vel ikke så rart, for jeg er jo bare en fitte.

Dialog

-Vi må snakke sammen
-Hva skal vi snakke om.
-At vi må respektere hverandre.
-Jeg respekterer deg.
-Men du har ikke folkeskikk og du håner Profeten.
-Hva så.
-Du må forstå konsekvensene.
-Ja, jeg ser det blir bråk.
-Hva forventet du. Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over.
-Jeg har ikke fylt opp noe beger.
-Nei, men du må være ansvarlig og vise respekt. Vi håner aldri Moses og Jesus.
-Samma for meg.
-Er ikke dette et eksempel til etterfølgelse.
-Nei. Jeg liker blasfemi. Jeg håner Moses og Jesus så mye jeg kan. Og paven.
-Det er ikke bra å tulle med religion.
-Jo, det er det.
-Hvorfor det.
-Fordi religion er hysteri og homofobi.
-Du mobber meg.
-Nei, jeg sier bare det jeg mener. Religion er latterlig.
-Her går grensen! Jeg blir krenket.
-Hvorfor det.
-Religion er ikke latterlig. Religion betyr fred. Snart blir det krig.
-Ok.
-Du må forstå meg.
-Men det gjør jeg ikke. Jeg forstår deg virkelig ikke.
-Er du dum. Vet du ikke at religion er hellig. Vet du ikke hvor mye Profeten betyr for oss.
-Vet du ikke hvor mye blasfemi betyr for meg.
-Blasfemi er rasisme.
-Hvorfor det.
-Fordi Vesten er arrogant. Det begynte med korstogene.
-Men jeg er ikke Vesten. Og jeg var ikke med i korstogene.
-Dette ble ikke noen bra dialog.
-Enig. Jeg gidder ikke mer.
-Ciao.
-Ciao.

To munker samtaler i scriptoriet

Jorge: Komediene ble skrevet av hedninger for å få tilskuerne til å le og det har de ingen rett til.

William: Jeg skulle gjerne vite hvorfor De er så avvisende overfor tanken om at Jesus noensinne skulle ha ledd. Jeg tror at latter er en god medisin.

Jorge: Latteren ryster kroppen, deformerer ansiktet og får mennesket til å likne en ape.

William: Aper ler ikke, latteren er karakteristisk for mennesket, et tegn på dets rasjonelle innstilling.

Jorge: Ordet er også et tegn på den menneskelige rasjonalitet, og ved hjelp av ord kan man forbanne Gud. Alt som er karakteristisk for mennesket er ikke nødvendigvis godt. Latter er tegn på dumhet.

Å le av det gode betyr at man ikke kjenner den kraft med hvilken det gode er i stand til i seg selv å overvinne alt.

Latter er kilde til tvil.

William: Men ofte er det riktig å tvile.

Jorge: Det ser jeg ingen grunn til. Når man tviler er det best å vende seg til en autoritet, lytte til ord fra en prest eller lærd, og all tvil vil forsvinne.

Fra Rosens navn av Umberto Eco.

Fjordfitte får besøk av Utovertiss

En herre som går under det smakfulle og befriende lite vulgære navnet Utovertiss har avlagt meg et besøk og skrevet om det på bloggen sin. Sånt smigrer, så jeg føler jeg må gjengjelde visitten.

Først litt om Utovertiss, slik han beskriver seg selv:

Han er en type som aldri har ”syntes særlig om selvutnevnte feminister”. (Jeg er litt usikker på hvordan dette skal forstås. Liker han feminister utnevnt av andre? Eller liker han ingen feminister i det hele tatt?)

Han mener likestilling er så selvfølgelig at vi bør diskutere detaljer ”i stedet for å slåss om begreper og vulgære ord”. (Her kan det innvendes at vulgarismer er nettopp detaljer, men slik føler tydeligvis ikke Utovertissen det.)

Han ”tror på feminisme som debatt og diskusjon”. (Tissen har altså tro på feminismen, selv om han ikke liker selvutnevnte feminister. Her faller jeg litt av lasset, det får jeg bare innrømme.)

Utovertiss har sett på fire blogger skrevet av kvinner: Dagens Onde Kvinner, VamPus Verden, Fjordfitte og En Kvinne i Kamp. Utovertissen mener disse bloggene er feministiske, selv om, som han påpeker ”Det kjempes ikke for likhet med nakne kvinner i protestmarsj".

Det er en interessant observasjon. For er det noe som ellers preger kampen for likhet så er det vel nakne kvinner i protestmarsj. Rart at det er så få slike marsjer, egentlig.

Utovertissen føler at vi skriver "engasjert om vår kvinnelighet". I kid you not, han skriver faktisk det. Det tissen ikke ser ut til å forstå er at vi ikke nødvendigvis skriver om "vår kvinnelighet", selv om vi er kvinner som skriver. Det er mulig at dette er et litt svårt konsept som er vanskelig tilgjengelig for en del. Jeg vet ikke, for meg er det innlysende.

Slik jeg ser det skiller de fire nevnte bloggene seg fra hverandre slik:

Kvinne i Kamp: selvbiografisk, dypt personlig, apolitisk
VamPus: dels selvbiografisk, dels politisk
Drusilla: upersonlig, politisk, nøktern
Fjordfitte: upersonlig, politisk, ikke nøktern

Det som overrasker meg mest er at Utovertiss ser på Kvinne i Kamp som feminist, ettersom hun skriver en helt apolitisk dagbok. Kanskje tenker tissen på slagordet om at det personlige er politisk, og tolker det som at alt som er personlig er politisk. Eller kanskje er det så enkelt som at han verken liker (selvutnevnte) feminister eller det Kvinne i Kamp skriver og derfor tror hun må være feminist?

Jeg kan forsåvidt si meg enig i at Kvinne i Kamp og VamPus skriver ”om sin kvinnelighet”, ettersom de er selvbiografiske. Allikevel stusser jeg litt over denne måten å forstå en blogg på. Jeg har nemlig aldri sett noen beskrive en blogg skrevet av en mann på denne måten. Nå skal ikke alt måles mot en mannlig standard, så å si, men i dette tilfellet synes det nyttig.

Jeg lurer på om grunnen til at Utovertissen reagerer så voldsomt på Kvinne i Kamp og meg, Fjordfitta, er at det er vanskeligere å skille mellom kvinne(lighet) og tekst enn mellom mann(lighet) og tekst. Utovertiss er en mann som reagerer svært negativt på vulgært språk og taktløshet. Dette er ting han føler ikke stemmer overens med ”typisk kvinnelighet” (se avsnittet om Kvinne i Kamp, som jeg for min del ser på som både konvensjonell og typisk kvinnelig), og dermed reagerer han følelsesmessig. Det er muligens også dette som gjør at min blogg gir ham ”en følelse av å ha fått kjeft”.

Akkurat det syns jeg er veldig interessant, psykologisk sett. Hvorfor i all verden føler han det slik? Det hender at jeg leser noe jeg irriterer meg over eller syns er vulgært, la oss ta Kjetil Rollness og Fjordmann som tilfeldig valgte eksempler. Men jeg har aldri følt jeg har "fått kjeft" av en tekst.

Det er nærliggende å tenke som Saccarina, at tissen har andre forventninger til kvinner enn til menn, slik at det ikke skal så mye til for at en kvinne oppfattes som taktløs eller kjeftete. Men dette benekter Utovertiss selv. Så da vet jeg ikke. Annet enn at jeg har stort utbytte av slike kuriøse besøk fra utovertisser.

Islam.no krenker Fjordfitta

Dette skriver forstander Basim Ghozlan på nettstedet islam.no i diktet "Jeg er israel":

"Jeg er Israel – som har full kontroll over USA og hele den amerikanske administrasjonen. Det er jeg som i praksis styrer landet. Alle vedtak som blir vedtatt i USA er først og fremst ment til å tjene meg og mine egne interesser.

Jeg har, lenge nok, brukt USA som en vaktbesje og melkeku. USA er nå blitt en meget god og lydig vakthund for meg. Alle veto jeg trenger er klare på null komma null. Penger og våpen kan jeg få når jeg vil uten grenser.

Jeg kontroller også de amerikanske media. Det er nesten ingen nyheter som slippes ut der uten at jeg gir grønt lys til det. Både CNN, New York Times og mange andre er under min kontroll".

Jeg syns dette er avskyelig og skammelig skrevet. Jeg syns personlig at forstander Ghozlan burde skamme seg over å spre klassisk anti-semittisk propaganda som dette. Når jeg leser det blir jeg forbannet og kvalm. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å skrive noe sånt.

Eller, jo. På en måte kan jeg forstå at palestineren Ghozlan ikke har kunnskap om den europeiske historien eller innsikt i hvor krenkende denne retorikken er. Han forstår ikke hvor mørk vår historie er. Han kan ikke kjenne kvalmen og angsten. Han ser ikke røyken fra krematorie-ovnene. Dette er ikke hans historie, ikke hans språk. Han har sannsynligvis ingen forutsetninger for å forstå hvilke virkninger ordene hans har og hvilken tradisjon han skriver seg inn i.

Kanskje burde han derfor latt være å publisere dette diktet på islam.no. Det ville ha vært pent gjort, det ville ha vært å vise oss respekt og det ville ha vært en hyggelig gest overfor europeerne generelt og den lille jødiske minoriteten spesielt.

Men Basim Ghozlan er ikke hyggelig, ikke dannet, han viser oss ikke respekt. Han bryr seg ikke om oss og vår historie. Hva skal jeg gjøre med det?

Ingenting.

Jeg er krenket. Jeg er forbannet. Jeg føler avsky. Jeg kunne virkelig ønske at religiøse autoriteter og andre ikke spredde klassisk anti-semittisk hatpropaganda og teorier om den jødiske verdenskonspirasjonen. Jeg kunne virkelig ønske at de lot være å såre andre og var kloke og kunnskapsrike. Men det er de ikke, slik er ikke verden.

Jeg er glad for at Basim Ghozlan har rett til å krenke oss.