Jonas - en rask analyse

Ifjor protesterte jeg mot at Morgenbladet kåret Jonas Gahr Støre, utenriksminister og sosialdemokrat til en av 10 norske überseksuelle menn. Nå angrer jeg. Min protest bygget mest på at Jonas virker uflidd - ja, rett og slett litt uvasket. Barberkniv og hårkur er visst ikke noe for vår Jonas. Dette har ikke endret seg. Joe er framleis like ustelt og derfor ingen liste-topp.

Men nå har han vist andre, mer sjarmerende sider av seg selv. Han er altså ikke bare uvasket, halv-autistisk og dyster. Jeg ser nå at Jonas har vilje til makt. En veldig sterk vilje. Det er noe wagnersk og uimotståelig over dette.

Jeg gjetter at Jonas ikke er noen fan av Kristin Halvorsen. Halvorsen er fnisete, ekkel og folkelig. Det er kvalmt. Dessuten tafser hun på folk. Jeg gjetter at hun ikke tafser på Jonas. Det er som om noe stopper henne. Kanskje den stumme, dannede forakten Jonas utsondrer.

Jonas sier at SV's kritikk av regjeringens utenrikspolitikk er "forfriskende". Det er Joe-speak for sinnsvakt og utilgivelig. Du må sannsynligvis være SVer for ikke å skjønne det.

Viljen til makt gjør Jonas til jeger. Ah, denne urgamle mannsrollen. Kjøtt og død, det er jegerens métier. Lenge sitter jegeren urørlig. Han venter på at byttet skal komme til ham, la seg lure ut av stillheten. Taust og tålmodig venter han. Helt til han plutselig og uten forvarsel angriper. Når angrepet kommer er det massivt og dødelig. Det staves slik:

Dear Condi

***

En mann sitter ved et bord. Han spiser med god appetitt. Han har nedlagt byttet selv og latt kjøttet steke i sitt eget fett. Jonas heter han, og når han har spist seg mett tørker han seg forsiktig rundt kjeften med et stykke damask. Nå er han regjeringens nummer to.