Et prinsipielt forsvar for søskenekteskap

Medisinskfaglig er jeg helt enig i at det er økt risiko for dødfødsel, spedbarnsdød og medfødte misdannelser ved svangerskap i søskenekteskap. Samtidig er jeg sterk motstander av et generelt forbud mot søskenekteskap. Det er ingen tvil om at inngifte øker risikoen for abnormt avkom, og befolkningen bør derfor advares om denne risikoen. Men dette forbudet mot søskenekteskap på bakgrunn av helserisiko er etter min mening en vanvittig politikk som danner grunnlag for inkonsekvens og forskjellsbehandling.

For det første faller loven mot søskenekteskap på sin egen urimelighet hvis hovedhensikten er å redusere forekomsten av spebarnsdød og abnormt avkom ettersom loven ikke forbyr voksne søsken å ha sex eller være samboere. Det er inkonsekvent, nei vanvittig inkonsekvent, med ekteskapsforbud når sex og samboerskap er tillatt. Og i det moderne samfunnet vi lever i kan selvsagt søsken inngå et ”moderne samboerskap”, ha sex og få barn uten at loven setter en stopper for det.

Og det er jo mye annen atferd som også øker risikoen for abnormt avkom, uten at det finnes forbud mot slik atferd. Eksempler på dette er røyking eller inntak av alkohol under svangerskapet, samt bruk av sæd fra menn over 40. Jo eldre mannen sæden kommer fra er, jo større er risikoen for abnormt avkom. Men graden av risikoen ved de ulike faktorene er prinsipielt sett uinteressant.

Jeg gjentar: graden av risiko er uinteressant for oss som tenker prinsipielt.

Denne herlig prinsipielle tankegangen med hensyn til risiko for avkommet er nøkkelen til å forstå at søskenekteskap og røyking under svangerskapet prinsipielt sett må likestilles.

Faktum er at disse andre risikofaktorene må forbys hvis forbud mot søskenekteskap skal rettferdiggjøres i helseøyemed. Når det ikke finnes lover mot absolutt alle risikofaktorer under svangerskapet skjønner jeg ikke hvorfor akkurat søskenekteskap skal være forbudt. Hvor er logikken?

Mao virker helseargumentet i loven mot søskenekteskap mer som et skyggeargument enn reell medlidenhet med barn av søskenpar. For hvis man reelt sett bryr seg om barns helse må man være 100 % prinsipiell og konsekvent. Det nytter ikke med juridiske gråsoner slik som forbud mot søskenekteskap, men ikke forbud mot søskensex og -samboerskap, eller en oppfatning om at staten kan sette grenser på visse områder, men ikke på andre, når vi snakker om risikoen for spebarnsdød eller abnormt avkom.

En prinsipiell diskusjon ville nødvendigvis også måtte dreie seg om hvordan staten ønsker å forhindre dårlig arvemateriale i befolkningen gjennom reproduksjonskontroll. Et uunngåelig spørsmål blir da hva som skiller forbud mot søskenekteskap fra 1900-tallets eugenikk/rasehygiene.

Hvis man først skal forby søsken å gifte seg og få barn, burde man ikke dermed forby andre par å gifte seg dersom en av dem har en arvelig sykdom? Burde man ikke forby folk å få barn dersom det er en viss prosents sjanse for at de viderefører arvelig sykdom eller funksjonshemming?

NB! Her ser jeg selvsagt helt bort fra at det er en fundamental forskjell på enkeltmenneskets rett til å få barn på tross av eventuelle arvelige sykdommer og det at to friske slektninger bevisst velger å øke egne barns risiko for sykdom og spebarnsdød.

Jeg ønsker å være prinsipiell, skjønner du. Og når man tenker prinsipielt er det naturlig å se bort fra slike ulikheter mellom par. For vi er jo alle mennesker. Det er helt prinsipielt.

Satt på spissen kan vi spørre hvorfor ikke sterilisering er en mulighet for å forhindre reproduksjon blant par det knytter seg helserisiko til. Det er selvfølgelig utenkelig, men hvorfor er forbud mot ekteskap for en viss gruppe nettopp for å hindre reproduksjon mer legitimt? Er dette omskriving av en gammel maktpraksis, der målet er å regulere reproduksjon og der enkeltmenneskets frihet må vike for kollektivets forestillinger om barns beste?

Her ser vi et søskenpar som er diskriminert av staten og av populistiske, folkelige forestillinger om ”folkehelsa” og barns beste. Søskenparet elsker hverandre dypt og inderlig og har fire barn sammen. Deres høyeste ønske er å leve sammen som mann og kone. To av barna er utviklingshemmede, noe paret mener skyldes at de er premature, ikke innavl. Dessuten har de som foreldre og indivder tatt et bevisst valg. Og de mener at utviklingshemmede barn har like mye menneskeverd som alle andre mennesker. Dermed bør det prinsipielt være innlysende at storsamfunnet ikke har rett til å sette seg til doms over disse menneskenes individuelle valg.

***

Argumentene er hentet fra:
Doktor Wasim Zahid, sykehuset Buskerud
Doktor Sheraz Yaqub, lege og stipendiat ved Akershus universitetssykehus og Bioteknologisenteret i Oslo
Doktor Randi Gressgård, minoritetsforsker, Universitetet i Stavanger