torsdag, april 12, 2007

Fjordfitte, statskirkas forsvarer

Jeg vurderer om jeg skal melde meg inn i statskirka. Eller kanskje det ikke er nødvendig. Ettersom Den norske kirke akkurat som Det norske Arbeiderparti er kjent for å trikse og svindle med medlemstallene kan det godt hende at jeg allerede er medlem i statskirka. Dette må jeg finne ut av før jeg eventuelt bestemmer meg for å melde meg inn. Hvis jeg allerede er medlem på grunn av organisert svindel, mer korrekt organisert kriminalitet er det naturlig å gå til politi og påtalemakt.

Jeg må da saksøke statskirka. Jeg må take them to court og rive dem i filler. Jeg og min advokat kommer ikke til å nøye oss med løgner og bortforklaringer om systemsvikt. Vi skal finne de ansvarlige personene i samtid og datid, dette har jo som kjent pågått i tiår etter tiår, og de skal straffes og de skal forklare seg og de skal se meg inn i øynene og si meg hvorfor jeg har blitt et offer for organisert krim.

Jeg vil også ha en klekkelig erstatning for tort og svie. Det fører for langt å redegjøre for mitt hat mot og min forakt for den mannlige guden og hans folk her og nå. Det får jeg ta i retten. Denne erstatningen må skape presedens slik at de ti tusenvis, eller hundretusenvis andre – ingen vet jo helt hvor mange som har vært utsatt for dette svindleriet, siden det dysses ned på en svært kompakt måte – som har vært utsatt for det samme utbetalt samme beløp. Det ville være svært hyggelig om dette førte til at kirka gikk konkurs og havnet i panteretten.

Men hvis jeg ikke er medlem vurderer jeg altså å melde meg inn da jeg har kommet til at statskirka er det eneste botemiddelet mot den mannlige guden, hans folk og det grunnleggende kvinnehatet de representerer.

Det er selvfølgelig innlysende at statskirkeordningen historisk har vært det store, kanskje det eneste siviliserende element for norsk kristendom. Uten statskirkeordningen hadde det ikke vært noen kvinnelige prester, ingen kvinnelige biskoper, ingen homofile prester, i det hele tatt ingen sivilisasjon eller et akseptabelt menneskesyn i kristendommen, noe som ville ha vært svært uheldig med tanke på dens posisjon i samfunnet.

Inntil nå har jeg derfor ment at statskirkeordningen slik sett har vært gunstig, men at den bør avvikles av prinsipielle og moralske årsaker. Jeg tror ikke lenger at tiden er moden for dette.

Det er svært trist å måtte konstantere at den mannlige guden og kvinnehatet hans nå er på fremmarsj. Dette gjelder både hos vår nærmeste allierte og overordnede, USA, i den tredje verden og i Europa. På grunn av religionens egenart – dette at den per se ikke kan kritiseres på grunn av tidenes PR-stunt, konseptet ”hellig” - og fordi den later som om den er apolitisk er det særdeles vanskelig å bekjempe denne tendensen.

Dette ser vi klarest i forhold til muslimske menigheter og talspersoner. De kan si og gjøre nærmest hva som helst. Siste eksempel på dette er de hatefulle uttalelsene fra Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat menighet. Dette er hate speech i sin reneste form. Med unntak av litt oppmerksomhet i VG og ti minutter på tabloid er det ingen som løfter et øyebryn. Dette har selvfølgelig dels å gjøre med frykten for rasisme og dels at vi ikke forventer at muslimer har noen etisk standard. Men det har også å gjøre med religionens stilling i samfunnet.

Man kan ikke kritisere innholdet i troen fordi troen er ”hellig” og ”vakker”. Og fordi religion ikke har noe fastlagt innhold – det finnes selvsagt ingen fasit – er de fleste også redde for å kritisere adferd og uttalelser fra religiøse personer og representanter. Man vet ikke om man kritiserer og dermed krenker troen.

Det er umulig å vite om hate speech er kurant islam eller om talsmannen for Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat bare er en kåt faen som heller vil tenke på sex enn å diskutere menneskesynet i menigheten han er talsmann for. Siden verken menigheten hans eller Islamsk Råd har tatt avstand fra uttalelsene hans er det dessverre mest trolig at det han sa er uttrykk for trosinnhold. Hva kan vi gjøre med dette? Absolutt ingenting så lenge religionsfriheten er en hellig ku.

Den eneste religionen som kan kritiseres i Norge er statsreligionen. Årsaken er utelukkende den statlige ordningen. Også her finnes det selvfølgelig grenser og reaksjonær motstand:

Men det er udiskutabelt at vi har kommet svært, svært langt i å sivilisere og forbedre statskristendommen de siste 50 åra. Jeg kan ikke se at dette hadde vært mulig hvis kirka hadde vært frittstående. Og det er ikke trolig at denne prosessen vil fortsette dersom vi avvikler ordningen nå. Da vil alle religiøse mennesker og organisasjoner miste et viktig moralsk kompass. Dette kompasset har ikke noe med religion å gjøre, det har å gjøre med statens krav til likestilling og rasjonalitet og vern mot diskriminering.

På sikt bør derfor alle religioner legges under staten. Bare slik kan de siviliseres, bare slik kan vi redusere det ødeleggende kvinnehatet som følger troen på den mannlige guden. Bare slik kan det hatefulle budskapet fra Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat plasseres der det hører hjemme - i historiens kloakksystem.

8 kommentarer:

Mari sa...

Personlig skulle jeg nok heller ønske at man kunne bli kvitt religioner heller enn å forbedre dem, men så har jeg jo alltid hatt liten tålmodighet med dem som insisterer på at de har en usynlig venn som forteller dem at de er mye bedre enn alle andre og kan behandle folk deretter.

Hvis du vil melde deg ut av statskirken (og jeg ville ikke blitt forbauset om du er medlem) -lykke til. Undertegnede måtte mase lenge før hun ble utmeldt. Først ville de at jeg skulle snakke med presten (jeg nektet). Da jeg så sjekket at de hadde meldt meg ut 1 måned seinere var jeg fremdeles medlem trass fagre løfter fra kirkekontoret. Etter det var det mer prestemas og forsinkelser. Det ble insistert på framskaffelse av dåpsattest, men ettersom man ikke er døpt var jo det litt vanskelig. Tror jeg er utmeldt nå, skjønt man vet jo aldri. Uansett, lykke til.

Avil sa...

Eg elskar denne posten.

Hyperion sa...

pakkeløsningsargumentasjon dette.

Ellers ser det ut til at det er mer følelsesmessig enn prinsippielt for din del, men pytt.

Fjordfitte sa...

Naturligvis reagerer jeg følelsesmessig på en statlig institusjon som inntil nylig har vært ekstremt mannssjåvinistisk og som fortsatt skamløst diskriminerer homofile. Naturligvis reagerer jeg følelsesmessig for denne skampletten på min nasjon, min stat. Noe annet ville ha vært høyst merkelig.

Skulle gjerne ha svart på påstanden om "pakkeløsningsargumentasjon" hvis du hadde forklart hva du mente med det.

Vox populi sa...

Meget velformulert og lesverdig. På ett vesentlig punkt er er uenig i dine argumenter.

At det er statskirkeordningen som historisk har vært det siviliserende elementet.

Jeg vil nesten hevde det motsatte. Statskirken har vært konserverende, mens det er opprørske enkeltpersoner og menigheter som har bidratt til at man har flyttet merkesteiner og utviklet innholdet i statskirken.

Ikke glem at statskirken siden 1997 har et vedtak på at homofile ikke kan bli prester. Derfor er biskop Kvarme på "trygg grunn", selv om mange av oss er meget misfornøyd med hans standpunkt. Det er noen få som har utfordret dette vedtaket. Men uansett så er det statskirkens offisielle syn.

Det var også en opprørsk biskop Kristian Schjelderup som vigslet Ingrid Bjerkaas i 1961, mens 2/3 av det øvrige bispekollegiet var sterke motstandere.

Problemet er at argumentene om at vi ikke hadde fått en biskop Stålsett uten statskirke er de samme som kan brukes om biskop Kvarme. Vi er altså prisgitt hvem som regjerer om vi skal få liberale eller konservative biskoper.

Så lenge statskirken brukes aktivt av ca. 5,5% nordmenn er dens innhold overlatt til politikere. Og derfor er de svært uvillig til å slippe taket.

For de fleste blir det en staskirke der våre besøk begrenses til dåp, konfirmasjon, bryllup og som kulisse for å få juleribba til å gli lettere ned.

Til sammenligning er i USA 55% kirkegjengere, i Irland ca. 40%.

Jeg synes den 40-årige homofilidebatten viser at mørkemenn-argumentene og konservative kupp av kirken dersom den "avstates" ikke er relevante.

Mener du virkelig at vi har kommet så veldig langt i å forbedre statskristendommen i løpet av 50 år. Når vi kan ha en homofilidiskusjon som vi har i dag? Og når man har et 10 år gammelt vedtak om å nekte homofile prester? Det synes ikke jeg.

Dersom kirken hadde vært en folkekirke finansiert av folket, ville man i større grad måtte lytte til folket. Og der har flertallet et langt mer åpent syn på homofili. Og så langt er det dissidentene i statskirken som har sikret oss pluralismen.

Fjordfitte sa...

Vel, jeg skal ikke påberope meg detaljkunnskaper om den norske kirkes indre liv. Jeg ser statskirka fra utsiden. Og jeg ser et trossamfunn som på tross av alle feil og mangler er fundamentalt ulikt de andre trossamfunnene i Norge.

De ikke-statlige trossamfunnene - jødiske, katolske, pinsvenner, ”fri-kirker”, islamske - fremstår for meg som langt mer reaksjonære enn statskirka. At det finnes en og annen kvinnelig rabbi, pater/mater eller imam et eller annet sted i utlandet endrer ikke mitt syn.

Dette kan selvsagt skyldes at evangelisk-luthersk kristendom rett og slett er en overlegen tro, og ikke den norske statskirkeordningen i seg selv. Det mener jeg er en usannsynlig forklaring, ettersom frikirker og pinsevenner så vidt jeg vet også er evangelisk-lutherske. Det er derfor jeg oppfatter at det er selve statskirkeordningen som har vært det siviliserende element.

At den norske kirke som helhet ikke har kommet særlig langt er det lett å være enig i. Det er da helt naturlig ettersom ideen om den mannlige guden og forestillingene og menneskesynet som følger med i sin natur er anti-feministiske og anti-homofile (men pro-homososiale). Men det finnes altså lommer av håp og sivilisasjon i statskirka som jeg ikke kan se hos katolikkene, muslimene og de andre ikke-statlige.

Om man i større grad ville måtte lytte til folket i en folkekirke finansiert av folket (ved direkte betaling, ikke gjennom skatt?) er jeg usikker på. Det blir en litt for enkel markedstenkning som jeg ikke helt har tro på i denne sammenhengen.

Det storslagne ved en staskirke der det store flertallet av befolkningen (mis)bruker organisasjonen til egne formål og feiringer er at folket sakte, men sikkert avkristner kristendommen, og, som vi har sett, tilfører et element av sunn fornuft. Og det er jo simpelthen genialt.

Vox populi sa...

Jeg er heller ingen stor kjenner av det indre liv og ser absolutt at du har et poeng i siste avsnitt.

Den enkle markedstenkningen som du ikke tror på, er jo til stede i statskirken i dag. Det er jo ved at man har utviklet kirken (uhyre langsomt) mot en form for flertall av kirkegjengere at vår statskirke har blitt mindre reaksjonær enn andre trossamfunn. Og dette har skjedd ved at man har tilpasset seg den hånd som man har blitt matet med.

Nå er det jo en annen side ved det hele og det er at siden kristendom (og andre religioner) er basert på TRO og tolkning og ikke fakta, så må settingen nødvendigvis bli reaksjonær. Man skal jo tro på noe som skjedde i litt forgangen tid, mens man i vår sta(t)skirke prøver å tilpasse budskapet til den tid vi lever i. Vel, enhver er salig i sin tro eller mangel på sådan.

For meg er statskirke og monarki forskjellige sider av samme sak. Begge deler er utgått på dato.

Strappado sa...

Bra tekst!
Jeg tror at statskirken muligens har vært modererende, men tiden er forbi for å moderere religion. Nå kan vi heller rive ned.

Før måtte man godsnakke med religiøse, men nå kan vi si hva vi vil. Enn så lenge, så det gjelder å snakke fort!

Jeg er utmeldt mange ganger!