Fjordfitte, statskirkas forsvarer

Jeg vurderer om jeg skal melde meg inn i statskirka. Eller kanskje det ikke er nødvendig. Ettersom Den norske kirke akkurat som Det norske Arbeiderparti er kjent for å trikse og svindle med medlemstallene kan det godt hende at jeg allerede er medlem i statskirka. Dette må jeg finne ut av før jeg eventuelt bestemmer meg for å melde meg inn. Hvis jeg allerede er medlem på grunn av organisert svindel, mer korrekt organisert kriminalitet er det naturlig å gå til politi og påtalemakt.

Jeg må da saksøke statskirka. Jeg må take them to court og rive dem i filler. Jeg og min advokat kommer ikke til å nøye oss med løgner og bortforklaringer om systemsvikt. Vi skal finne de ansvarlige personene i samtid og datid, dette har jo som kjent pågått i tiår etter tiår, og de skal straffes og de skal forklare seg og de skal se meg inn i øynene og si meg hvorfor jeg har blitt et offer for organisert krim.

Jeg vil også ha en klekkelig erstatning for tort og svie. Det fører for langt å redegjøre for mitt hat mot og min forakt for den mannlige guden og hans folk her og nå. Det får jeg ta i retten. Denne erstatningen må skape presedens slik at de ti tusenvis, eller hundretusenvis andre – ingen vet jo helt hvor mange som har vært utsatt for dette svindleriet, siden det dysses ned på en svært kompakt måte – som har vært utsatt for det samme utbetalt samme beløp. Det ville være svært hyggelig om dette førte til at kirka gikk konkurs og havnet i panteretten.

Men hvis jeg ikke er medlem vurderer jeg altså å melde meg inn da jeg har kommet til at statskirka er det eneste botemiddelet mot den mannlige guden, hans folk og det grunnleggende kvinnehatet de representerer.

Det er selvfølgelig innlysende at statskirkeordningen historisk har vært det store, kanskje det eneste siviliserende element for norsk kristendom. Uten statskirkeordningen hadde det ikke vært noen kvinnelige prester, ingen kvinnelige biskoper, ingen homofile prester, i det hele tatt ingen sivilisasjon eller et akseptabelt menneskesyn i kristendommen, noe som ville ha vært svært uheldig med tanke på dens posisjon i samfunnet.

Inntil nå har jeg derfor ment at statskirkeordningen slik sett har vært gunstig, men at den bør avvikles av prinsipielle og moralske årsaker. Jeg tror ikke lenger at tiden er moden for dette.

Det er svært trist å måtte konstantere at den mannlige guden og kvinnehatet hans nå er på fremmarsj. Dette gjelder både hos vår nærmeste allierte og overordnede, USA, i den tredje verden og i Europa. På grunn av religionens egenart – dette at den per se ikke kan kritiseres på grunn av tidenes PR-stunt, konseptet ”hellig” - og fordi den later som om den er apolitisk er det særdeles vanskelig å bekjempe denne tendensen.

Dette ser vi klarest i forhold til muslimske menigheter og talspersoner. De kan si og gjøre nærmest hva som helst. Siste eksempel på dette er de hatefulle uttalelsene fra Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat menighet. Dette er hate speech i sin reneste form. Med unntak av litt oppmerksomhet i VG og ti minutter på tabloid er det ingen som løfter et øyebryn. Dette har selvfølgelig dels å gjøre med frykten for rasisme og dels at vi ikke forventer at muslimer har noen etisk standard. Men det har også å gjøre med religionens stilling i samfunnet.

Man kan ikke kritisere innholdet i troen fordi troen er ”hellig” og ”vakker”. Og fordi religion ikke har noe fastlagt innhold – det finnes selvsagt ingen fasit – er de fleste også redde for å kritisere adferd og uttalelser fra religiøse personer og representanter. Man vet ikke om man kritiserer og dermed krenker troen.

Det er umulig å vite om hate speech er kurant islam eller om talsmannen for Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat bare er en kåt faen som heller vil tenke på sex enn å diskutere menneskesynet i menigheten han er talsmann for. Siden verken menigheten hans eller Islamsk Råd har tatt avstand fra uttalelsene hans er det dessverre mest trolig at det han sa er uttrykk for trosinnhold. Hva kan vi gjøre med dette? Absolutt ingenting så lenge religionsfriheten er en hellig ku.

Den eneste religionen som kan kritiseres i Norge er statsreligionen. Årsaken er utelukkende den statlige ordningen. Også her finnes det selvfølgelig grenser og reaksjonær motstand:

Men det er udiskutabelt at vi har kommet svært, svært langt i å sivilisere og forbedre statskristendommen de siste 50 åra. Jeg kan ikke se at dette hadde vært mulig hvis kirka hadde vært frittstående. Og det er ikke trolig at denne prosessen vil fortsette dersom vi avvikler ordningen nå. Da vil alle religiøse mennesker og organisasjoner miste et viktig moralsk kompass. Dette kompasset har ikke noe med religion å gjøre, det har å gjøre med statens krav til likestilling og rasjonalitet og vern mot diskriminering.

På sikt bør derfor alle religioner legges under staten. Bare slik kan de siviliseres, bare slik kan vi redusere det ødeleggende kvinnehatet som følger troen på den mannlige guden. Bare slik kan det hatefulle budskapet fra Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat plasseres der det hører hjemme - i historiens kloakksystem.