lørdag, desember 06, 2008

Ugler i mosen

Beklager å måtte si det, men det viktige arbeidet med å revidere det styggeste ordet i språket slik at det kan bli en del av dagligtalen og få samme høye status som den svenske snippan har støtt på uventede problemer. Den fine navnet Bendik Wold lå jo lenge godt an, og de fleste mente dette nydelige og kanskje litt mystiske ordet var den naturlige løsningen på dette så problematiske, så vanskelige og så veldig, veldig stygge ordet fitte. Unntatt Lindkvist, vår venn fra Lappland, som ikke helt kunne bestemme seg etter at den sterke og flotte minoritetskandidaten snøscooter dukket opp fra det store intet. Plutselig skjøt da snøscooter fart. Ingen vet hvorfor. Ingen vet hvem som stemte frem dark horse snøscooter. Men det ryktes nå at det norske minoritetsmiljøet har mobilisert på en unaturlig måte med kampanjer, ringerunder og bestikkelser. Visstnok skal hele minoritetsfamilier ha troppet opp på internettet i den ene hensikt å gruse det fine ordet Bendik Wold.

Beate Gangås har levert inn klage på at de transseksuelles kandidat snipp snopp snute ikke fikk en eneste stemme. Vårt kjære likestillingsombud mente at det ikke burde være lov med konkurranser der de transseksuelle fikk nul points og truet stakkars Fjorditte med sanksjoner. Dessuten var hun misfornøyd med at de transsekuelle ikke var blitt spesielt oppfordret til å stemme.

En viss Mads Larsen har også ringt inn for å klage. Intet er nytt under solen, Mads Larsen følte seg undertrykt, tråkka på og seksuelt diskriminert. Storgråtende og hikstende fikk han til slutt hulket frem sitt ærende: hvorfor var Bendik Wold foretrukket foran det fine ordet Mads Larsen. Var det fordi de navlebeskuende, hvite middelklassekvinnene forsøkte å innføre apartheid? Nei, det er fordi du er et fittetryne uansett, sa jeg, kasta telefonen i do og trakk ned.

På toppen av det hele har Anathema kunngjort at "slike diskusjoner" får henne til å føle seg "fremmedgjort blant feminister". Noe som *sjokk* *sjokk* kan bety at vi fortsatt har en vei å gå når det gjelder befolkningens evne til å skille mellom én veldig obskur blogg skrevet av én feminist og feminister som sådan.

Så sorry folkens, det heter fortsatt fitte. Henvend dere til Marte Michelet hvis dere har noe å klage på. Uansett var hele greia hennes ide, så jeg tar det for gitt at hun har noen skikkelig gode forslag.

søndag, november 23, 2008

Da Fjordfitte skulle flytte til Tyskland

Oder: Deutsch, ein schlechtes Wort.


Ich fühle mich wie ein unfreiwillig Deutsch. Ich habe ein bisschen deutsche Blut, sprache Deutsch sehr gut und ich unterstütze der formalen Rechte für die Deutschen. Trotz das bin ich nicht gestempelt als deutsch. Geheimnisvolle, oder was? Ich frage mich, was macht das jemand ist gestemplet wie die Deutschen und andere nicht? Das persönliche Hygiene? Die Zähne? Die Schuhe? Schwarze Reitstiefel = deutsch, rosa pantoffeln = französisch?

Noch ja, also wollen ich flütte nach Deutschland. Deutschland für Deutsche, nichts? Also telefonierte ich ein Freund. Zu fragen um tips und tricks. Er sagte Schreckenslagen: Deutschland? Flütte nach Deutschland? Sie sind verrückt. Vergessen das, Fjordfitte. Sie scherz nicht mit den Volka der.

Aber ich hatte allereden beschlossen mich. So fort ich angekommen am Bahnhof Zoo, samlet ich die Deutsche Volk und sagte:

Ich bin ein von ihnen, aber er ist unfreiwillig. Für ein, ich habe ein gute persönliche Hygiene. Zweitens, ich bin keine Fan von dem wort "Deutsch". Ein schlechtes wort! Und das Wort "Deutschland". Auch schlecht. Ein wort mit schlimmen Schwingungen. Also brauchen Wir ein neues namen für Sie, ein, das ist nicht so... was sollen wir sagen, so historisch belastet. Ein Name, der nicht klingt so als wir sind schmutzige Massenmördere mit merkwürdige Schuhe. Nun, was sagen sie? Fragte ich freundlich die Kinder vom Bahnhof Zoo.

Nächsten Tag erwachte ich in einem Krankenhaus für illegale Ausländer und wurde vanför für das Leben geworde. Jetzt verstehe ich dass mein Freund hatte Recht. Die Deutschen sind wirklich hässliche Menschen. Das deutsche Volk hatte gestohlen meine Liebe für alles deutsch (uh, ein so schlechtes wort!) und meine glauben an das Gute in Menschen.

Ich möchte warnen alle anderen junge Mädchen aus guten Familien. Lassen sie meine Geschichte ist eine Warnung!

Kilder:
Duden, das Deutsche Wörterbuch (fritt etter hukommelsen).
Meine eigene Nabel.

torsdag, november 13, 2008

Klipp ut fitta di, allmøte

En undersøkelse på internett viser at 15 % mener det STYGGE ordet fitte nå må byttes ut med et FINT ord, slik at fitta kan bli en del av dagligtalen. Dette har blitt gjort med stor suksess i Sverige, og jeg kan rapportere at Den Svenske Fitta har økt sin anseelse betraktelig etter at den fikk et nytt FINT navn, nemlig snippa basert på det fine ordet snopp, som jo betyr guttetiss.

Nå er det allmøte. Det er obligatorisk å delta, og alle må ha med seg filt, saks og pappmasjé, for det er slike verktøy som vi kommer til å få bruk for når vi skal diskutere språk, hat og tabuer. Interessen for etymologi og historie håper jeg dere har lagt igjen på historiens skraphaug eller hvor dere nå hører hjemme.

Det fine navnet Bendik Wold seiler allerede opp som storfavoritt med tunge forhåndstemmer fra Avil og Lindkvist. Det har også kommet inne noen flunkende nye forslag. En flott familie fra Larkollen har foreslått pikkoline (av pikk), ettersom snopp og snippa ikke akkurat gir noen mening på norsk. Legeforeningen foreslår poco loco fordi det harmonerer så fint med uterus/hysteria. Norske Samers Riksforbund foreslår snøscooter, fordi det er det fineste ordet samene vet om, fordi det er ikke knyttet noen skam eller tabuer til ordet snøscooter, og fordi det er et nydelig ord som passer til alle anledninger. Forresten, nevnte jeg at vi har en same i regjeringen? Men det har vi i hvert fall. Fikk du det med deg? En same i regjeringen!

Beate Gangås ber spesielt om at hennes forslag, snippp snopp snute blir nevnt på prominent plass, ettersom dette er det eneste forslaget som tar de transseksuelles behov på alvor.

Håper alle legger merke til at nesten alle forslagene er hannkjønnsord. Det er fordi at i språket er hannkjønnsvariantene mye finere enn hunnkjønnsvariantene. Hunnkjønnsord virker oftest veldig rotete og klamme. Det er fordi det er noe galt med de ordene, rent estetisk. Dette kan åpenbart bidra til å senke fittas status. Dessuten kan Virrvarr rapportere fra den litterære verden: I konsulentuttalelsen var det bekymring om at å bøye fitte til fitta gjorde teksten støtende å lese. Så når fitta nå endelig skal få et nytt FINT navn er det best å slå til skikkelig så vi kan forskånes fra de støtende a-endelsene.

Vel, da er det bare å gå til stemmeboksene. Og husk pappmasjéen.


forex Poll

onsdag, november 05, 2008

Aaaaaah!

Thank you, America.

tirsdag, november 04, 2008

Klipp ut fitta di med Marte Michelet

Så hvis du var kommentator i landets mest grisete avis, den kvasi-feministiske kvinneavisa der ”kvinner er kvalitetsbevisste”, der seksualisert vold og overgrep mot barn alltid er SEX, der lemlesting av jenter helst er omskjæring, der det er fast politikk å umyndiggjøre kvinner ved å omtale dem ved fornavn, mens menn høflig omtales ved etternavn, der CV-spaltene oppsummerer menns prestasjoner og kvinners tilknytning til mann og barn, der seksualisering av kvinner i skrift og bilde er dagens orden, ja, og hvis du dessuten var så inni helvetes tjukk i pappen at du ikke var istand til å forstå de mest opplagte former for ironi, hva i all verden skulle du ha funnet på når det var din tur å leke bekymret og skrivekyndig samfunnsrefser? Vel, mye tyder på at du ville ha kommet opp med noe sånt som dette:

Skammen og tabuet rundt det kvinnelige kjønnsorganet er innvevd i vår kultur. Vi har ikke engang ord for det, annet enn kliniske uttrykk eller skjellsord. Et slående eksempel på hvor vanskelig vi har for å snakke om det, kommer fra Inga Marte Thorkildsen, helsepolitisk talskvinne i SV, som sier underlivssjekk kan "bidra til avmystifisering av denne lille blomsten som er så sårbar og unevnelig". Snakk om avmystifisering...

(…) Den seige endringsprosessen for å få vekk puritanismen må skje i offentligheten, i kulturen. Jeg skulle gjerne fått laga en ny utgave av Trond-Viggo Torgersens ”Kroppen vår”, med store kvinnelige kjønnsorganer i pappmasjé og filt flytende rundt på skjermen.

Vi bør dessuten gjenoppta 70-tallsfeministenes idé om å finne opp et nytt, brukbart ord for det kvinnelige kjønnsorganet. I Sverige har de gjort det, der er "snippan" blitt en del av dagligtalen.


Ja? Klippe ut fitter i filt – er det noe som frister? Er pappmasjé et relevant verktøy i kulturelle endringsprosesser? Kan nye, meningsløse ord som snippa (av snopp, altså pikk) hjelpe mot puritanisme og kvinnehat?

Alle kan vel sympatisere med Marte Michelets gode intensjoner. Hun mener det så godt, vet du. Hun kjemper en kamp. I Dagbladet. Mot 1000 års kristent kvinnehat. Mot en kultur der det det mannlige fortsatt er standard og det kvinnelige er kjønn. Marte Michelet vil fjerne skammen og tabuene rundt kvinnekjønnet med filt, pappmasjé og meningsløse ord. Og du, hva med deg? In the spirit of Florida, la oss stemme over det:



casinos poll



Neste gang i serien Klipp ut fitta di med Marte Michelet skal vi ha allmøte – akkurat som på 70-tallet!! – for å finne ut hvilket nytt FINT ord som kan erstatte det STYGGE ordet fitte. Blant forslagene som har kommet inn hittil er pompadour (en klassiker!), rosenknopp og altså snippa. Nils-Øivind Haagensen foreslår Bendik Wold. Og Bendik Wold foreslår Nils-Øyvind Haagensen. Beate Gangås krever at de transseksuelle blir tatt på alvor og foreslår snipp snopp snute.

fredag, oktober 17, 2008

En perfekt kombinasjon!

Altså nypepulver. Kjøpepulver er dyrt, temmelig grovmalt og litt gusjete i fargen. Og så smaker det vondt. Det du lager selv kan du male så fint du vil, fargen blir sprakende frisk og fin, og smaken er mye mildere. Dessuten kan du male det opp etter hvert slik at du ikke behøver å bekymre deg for oksidering og næringstap. Men det er fortsatt ikke direkte godt, det må vi vel kunne si. Og det er på en måte litt dumt når du har glass på glass med tørkede nyper som du skal konsumere fordi du har bestemt deg for å basere kostholdet ditt på nyper.

Etter å ha tenkt lenge og hardt kom jeg på at jeg kunne blande det med multeyoghurt. Og det var kjempegodt! Jøss! Det smakte ikke nypepulver i det hele tatt. Det var en helt perfekt kombinasjon! Tror nyper og multer har et eller annet på gang som vi ikke vet om, en form for kjemi, den gode samtalen eller noe sånt. Men kjøpeyoghurt – det har jeg jo virkelig ikke tenkt å begynne med. Et sted må grensen gå. Så da var det bare å gakke hen til frysedisken og kjøpe seg multer til den hyggelige pris av 74 kr per desiliter. Flotte saker, gitt. Dette løser også et annet problem, nemlig at yoghurt ikke er så godt i kulda. På denne årstiden blir i alle fall yoghurt for syrlig og sommerlig for min sarte gane, og så blir jeg så kald i lungene. Vet ikke om jeg burde ta det som et hint. Kanskje er det ikke bare klimatiske, men også ernæringsmessige årsaker til at yoghurten ble oppfunnet i varmere strøk og rømmen ble oppfunnet nordpå. På den annen side, også skyterne og sarmaterne hadde sin vinter og sin isnende sno og de spiste alltid yoghurt med godt humør. Naturligvis også bulgarerne og krigerfolkene i Kaukasus. Da vil man jo ikke være dårligere selv. Vel, her er den fullstendige oppskriften hvis det er noen andre der ute som strever med å basere kostholdet sitt på nyper:

Multesyltetøy
multer
sukker

Rør det

Yoghurt
1 l H-melk, gjerne upasteurisert og økologisk, men husk at du bor i et kapitalistisk-totalitært drittland der dette er en forbudt vare. Oh, the beauty of capitalism! Hva blir det neste, politikere uten pass?
2 ss yoghurt naturell, romtemperert
termos
2 store panner
(steketermometer)
gas eller kaffefilter i nylon

Ta yoghurten ut av kjøleskapet. Kok opp melka. Hell den over i den største panna. Kjøl ned til mellom 40 og 50 °C (42-43 er perfekt, men det er ikke så nøye), dvs varmere enn fingervarmt, men ikke så varmt at du brenner deg. Det tar 20-30 minutter å kjøle ned en liter. Rugg litt på panna innimellom så det ikke blir snerk. Rør inn yoghurten. Rør fint, ikke hardt. Hell på termos. La stå i 8-10 timer. Renn av til ønsket konsistens. Sett i kjøleskap. Spar mysen hvis du holder på med sånt.

Nypepulver
nyper
komfyr
tresleiv
kaffekvern e.l

Rens og vask nypene. Tørk av med kjøkkenhåndkle. Kast de stygge. Del i to hvis du gidder. Tørk på 40 °C med ovnsdøra på gløtt til de er harde. Det tar 10 til 20 timer, avhengig av størrelse. Ruller brettene ved behov. Nypene skal være helt røde og skrukkete. Kast de som blir brent. Mal opp det du trenger i den nærmeste fremtid. Obs: du trenger en ganske kraftig kvern for å male hele nyper.

Bland yoghurt, syltetøy og nyper etter smak.

fredag, september 05, 2008

Forviklingar!


Hadde Bristol verkelig kyssesjuken eller var ho på tjukken?
Er ho på tjukken no?
Virker ikkje abstinence only-teorien!?
Kvifor testar ein fanatisk pro-lifar barnet sitt for Downs?
Kvifor kunne ingen sjå på den 44 år gamle firebarnsmora at ho var gravid då ho var i sjuande måned?
Kvifor var her state of pregnancy not apparent by observation då ho var i åttande måned?
Har ho skifta kropp siden denne graviditeten?
Korleis fiksa ho det?
Kvifor set ho barnets liv i fare med ein ni-timers flytur frå Texas til Alaska etter at vannet har gått?
Er det slik pro-liferane gjer det når dei er gravide med Downsbarn?
Er det ikkje alltid så viktig med det der life greiene allikevel?
Kvifor valgte ho føde på eit småbysjukehus utan fasilitetar for prematurbarn når ho landa i Anchorage der sjukehusa har slike fasilitetar?
Baby Trig er født på Mat-Su Regional Medical Center 18. april.
Så kvifor er han ikkje med på denne lista?
Kvifor går ei super-mor med ekstremkristne familieverdiar tilbake til arbeid 3 dager etter å ha født ein prematur gut med spesielle omsorgsbehov?
Til og med ateistiske feminister tykkjer no det er vel beskt. Men kan dei seie det høgt?
Kvifor ser Sarah Palin alltid så stiv og unaturleg ut saman med baby Trig?
Kvifor skyt ho rygg?
Kvifor ser dottera Bristol ut som om ho held på å sprekke av morskjærleik?
Og sist, men ikkje minst, hvor er Harald Mæle når du trenger han til å lese opp bloggpostene dine?

fredag, august 29, 2008

Må du i fengsel? Finn det ut

1 Du er
a) samfunnstopp, politiker, tidligere politiker
b) vanlig
c) fremmedkulturell

2 Hvilken betegnelse passer best på deg?
(spør minst 10 vanlige nordmenn hvis du er i tvil)
a) en selvgod, pompøs gjøk
b) bare en gjøk
c) en snylter, en snik, en slask, en sabb

3 Du blir anklaget for trygdesvindel. Hva gjør du?
a) stiller opp i alle kanaler og skjeller ut de ansvarlige, altså de håpløse menneskene som har sendt deg pengene. Hvorfor har de ikke passet jobben sin på en ordentlig måte? Hvorfor skal DU plages med disse smålige, banale reglene? DU har ikke gjort noe galt. Osv, osv.
b) ringer NAV og lærer at du er pliktig å sette deg inn i regelverket og forstå det
c) koker noen småbarn i olje og forter deg ned på hawala-kontoret for å overføre en trygdemillion til al-Qaida

4 Og hva gjør Carl I. Hagen?
a) gir deg en klapp på skuldra
b) gir deg en litt klam omfavnelse
c) gir deg et spark bak

5 Beløpet vi snakker om
a) en halv mill eller et par mill eller noe
b) mer enn 231 kroner, mindre enn 100 000 kroner
c) samma det

6 Hva driver du med på dagtid?
a) jobber med fred og menneskerettigheter!
a) har en del styreverv
a) golf
b) følger med på Days of our lives
b) og Dr. Phil
c) se 3 c)

7 Ditt forhold til økonomi
a) du sier som Celina: penger betyr ingenting
b) du handler som regel på Statoil og skjønner ikke hvorfor maten er så dyr i Norge
c) du vet at familien i hjemlandet er avhengig av beløpet du sender hver måned


**********************************************************************************
BLIR DET FENGSEL? BLIR DET FENGSEL? OJ, NÅ ER DET SPENNENDE!**********************************************************************************

Flest a: Ha ha! Du skal da ikke i fengsel. Hva trodde du? Ha ha ha!

Flest b: Dette er meget alvorlig. Trygdejuks er omfattet av strafferetten. Det blir ubetinget, minst seksti dager. Subsidiært en grundig avkortning av trygden. (Det kommer basically an på hvor mange a du hadde.)

Flest c: Ha ha! Du skal i hvert fall i fengsel! Hva trodde du egentlig? Ha ha ha! DUST!

tirsdag, august 26, 2008

søndag, august 24, 2008

What on earth could possess you?

Bilder av kvinner gjør meg ofte veldig utilpass. Utilpass som i WTF!? Utilpass som i unnskyld, jeg må ha kommet til feil galakse, kan du hjelpe meg hjem? Her er et godt eksempel:

What ever happened to Baby Jane? Well, now you know.

Modell: Helene Sandvig
Foto: Christian Berset
Styling: Hilde Ottem
Publikasjon: EVA (9/2008)

Ikke for å henge ut noen spesielle, men hva faen er dette? Hva er det som får en godt voksen og lett grovbygd kvinne til å undergrave seg selv på denne måten? Er det ironi? Er det sexy? Feminint? Er det lekkert og delikat? Er det en psykiatrisk diagnose? En form for ungpikefeber fra Evy Bøgenes-land? Er det alle kvinners drøm å bli visuelt mishandlet på foto sjut? Og hvorfor skjer dette hele tiden?

For dette handler selvfølgelig ikke om Helene Sandvig (40) og hennes personlige estetikk. Det handler om den måten voksne kvinner konsekvent fremstilles på og i svært mange tilfeller lar seg fremstille på i mediene. Med tanke på at det er et fritt land må man vel kunne anta at det er et stort element av frivillighet med i bildet.

Ok, I live in the real world. Jeg skjønner at menn ikke blir spurt eller bedt så pent om å stille opp på slike bilder. Ingen forventer at voksne menn skal trashe seg selv på denne måten. Jeg skjønner at dette er noe de hyggelige folkene i MSM kun gjør mot kvinner. Jeg vet at det ofte er vanskelig å si nei, at det kan være vanskelig å stille krav til andre mennesker, sikkert særlig til fotografer og stylister når du som intervju-objekt er avhengig av en viss velvilje fra disse, og det nærmer seg deadline og de har lagt mye arbeid i å finne frem jævlige tyllkjoler og paraplyer med rysjer. Jeg tror jeg skjønner noen av mekanismene som er i sving. Men ikke for mitt bare liv kan jeg fatte at så mange kvinner aksepterer skit som dette.

Noe av det samme av fr.martinsen.

mandag, august 11, 2008

Ble invitert i selskap, avslørte språkløst tabu

(Eller: Rundlurt av kvinnebevegelsen)

Tidligere i sommer ble jeg invitert i selskap. Selskap? Det minnet om en svunnen tid. Jeg kjente et blaff av smurte rundstykker, kokekaffe og gabardinbukser.

Selskap viste seg å være en slags fest. Det vil si, selskap er kanskje 70 % møte og 30 % fest. Ok, ok! 80-20, da. De fleste gjestene var i femti-årsalderen og virket vellykkede og velkledde, selv om de var litt skrukkete etter min smak. Snart kom samtalen inn på den historisk lave sædkvaliteten, et emne som opptar meg sterkt. Særlig er jeg interessert i konsekvensene av dårlig sæd, så som spontanaborter, misdannelser, kreftrisiko og mannen som utgiftspost på samfunnslegemet. Til slutt kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg måtte vite det. Måtte bare vite svaret på det spørsmålet jeg visste alle hadde på tungen, men som av en eller annen uforståelig grunn ikke ble stilt. Jeg sa så høyt kunne:

-Hvor mange av mennene som er til stede her i kveld har eller har hatt dårlige svømmere?

Den nervøse stillheten som oppsto var til å ta og føle på, til å skjære med kniv, til å stikke seg på, til å... ja, du skjønner. Alle stirret på meg. Men ingen smilte. Det var akkurat som om det ble litt dårlig stemning helt plutselig. Hvis en ikke visste bedre kunne en tro jeg hadde sagt noe plumt. Jeg tenkte jeg kunne prøve en annen vinkling. Jeg sa:

-Hvor mange av mennene som er til stede her i kveld har oppsøkt lege på grunn av urologiske problemstillinger?

Igjen: den störste möjliga tystnad. Ikke én mann våget å stå frem.

Dette var virkelig unormalt. Alle her var jo hyggelige voksne som ikke baksnakket. (Det er som kjent noe man slutter med når man fyller 25.) Og så våget ikke herrene å snakke om sine urologiske problemstillinger? Ikke en eneste en av dem? Hva var dette for noe? Var den norske mann emosjonelt og språklig forkrøplet? Ubotelig, sjelelig ensom? Åndelig invalidisert av smertefull anger? Kort sagt - hadde jeg uforvarende snublet over et språkløst tabu?

Resten av kvelden ble jeg sittende litt alene, enda jeg bruker masse Sterilan. Kan jeg ha dårlig ånde, tro? Får huske å pusse tennene litt ekstra nøye i tiden fremover.

Men altså. Her har man hele livet gått rundt og trodd at den norske mann var sterk og flott. At han hadde frigjort seg fra sånt borgerlig jåleri som å skille mellom det private og det offentlige. Alt som er privat er jo politisk, altså offentlig, det vet da alle i våre dager.

I likhet med de fleste andre hadde jeg tatt det for gitt at den norske mann anno 2008 var moden nok til å diskutere sine kroppslige erfaringer og sin pasienthistorie i godt lag. MEN NÅ FORSTO JEG AT JEG VAR BLITT LURT! RUNDLURT! AV KVINNEBEVEGELSEN! Ergerlig, hva? Samtidig vet jeg at jeg er privilegert fordi jeg er så dyp og reflektert og ikke ser alt i svart hvitt slik som mange andre. Opptatt av gråtonene, vet du.

Da jeg kom hjem klarte jeg ikke å glemme det sjokkartede møtet med selskapslivet. Måtte bearbeide det litterært. Skrive! Skrive! Det er jeg flink til. Jeg er så flink med ordene, jeg. (Det sosiale - not so much kan det virke som.) Jeg bare lasser på med bisetninger, rørende adjektiver og romantiske anekdoter fra gymnastiden. Det imponerer alltid, vet du. Jeg skrev:

Kjære Alf van der H
Blah blah, blah blah blah, blah blah blah blah. Blah? Blah, blah! Blah, blah, blah, blalh, blah. Blah, blah, blah, blah. blah, blah, blah... Blah, blah blah. Blah blah, blah blah blah, blah blah blah blah. Blah, blah.

Hjertelig hilsen Fjordfitte

torsdag, august 07, 2008

Hva er sæd?


casinos poll



Neste gang i Fittepoll: hva er uterus? (En form for hysteri? En statlig rettighet? Skamløs mannsdiskriminering?)

Følg med i den forbløffende utviklingen i befolkningens syn på organer, kroppsvæsker og rettigheter. Ja, hold deg oppdatert!

onsdag, august 06, 2008

Fjordfitte: -Aarebrot kan bli nødt til å trekke seg

Det er mye som tyder på at karrieren til Frank Aarebrot henger i en tynn tråd. Den verdensberømte eksperten og Arbeiderpartimannen kan antagelig bare redde seg ved å holde kjeft de neste ti åra. Og han må begynne NÅ, skriver Fjordfitte på sin blogg.

-Folk er nå så lei av Frank Aarebrot at dette kan bli en situasjon som kan utvikle seg videre. Dette kan bli dramatisk for Frank. Det kan vise seg at han har uttalt seg i flere saker han ikke veit noe om og da må han gå.

Avviser
Frank Aarebrot selv avviser at det kan være mulig at folk har fått nok av ham.
-Jeg er en flott gutt med en fantastisk utstrålig, sier den kjente bergenseren. Mine venner vet at jeg har god greie på det meste. Jeg tror at Helga Pedersen må trekke seg.

Fjordfitte mener dette svekker rikssynseren:
-Ja, i ganske stor grad. Både fordi det føyer seg inn i en rekke saker med overdrevet mediekjør og fordi kjønnsdimensjonen er så åpenlys, sier Fjordfitte, som i likhet med mange kritikere mener det er påfallende at kravet om ærlighet og dydighet rammer kvinnelige politikere og ledere i så stor grad, mens deres mannlige kollegaer slipper unna.

Frank Aarebrot på sin side kan bekrefte at de mannlige statsrådene i den rød-grønne regjeringa aldri har jugd i politikken eller tatt noen snarveier i byråkratiet. Mannlige næringslivsledere har heller aldri behandlet sine medarbeidere dårlig eller mobbet noen, stadfester Franken.

Ikke bare Frank!
-Folk er drittlei av at statsråder må gå av hele tiden. Derfor ligger skinnhellige kommentatorer og eksperter tynt an nå. Så dette gjelder ikke bare Frank, advarer Fjordfitte. Det virker som om flere av våre rikssynsere og kommentatorer er i samme situasjon. De prater for mye, og det de sier er sjelden særlig interessant for andre enn dem selv.
-Seriøst?
-Ja, sier den erfarne bloggeren kort.
-Men hvordan i all verden kan det ha seg? Trenger ikke vi nordmenn ekspertkommentatorer som minner oss på at politikk først og fremst handler om ærlighet, sanndruelighet og en sunn livsstil?
-Joda. Men folk tar det faktisk for gitt at politikere juger, særlig om alvorlige saker. We get it, liksom.
-Er det sant? I’m deeply shocked. Jonas Gahr Støre har vel aldri jugd?
-Nei, nei, det sier jo seg selv. Vår Jonas er unntatt fra de politiske tyngdelovene som felte Gerd-Liv, Manuela, Åslaug og den type folk. Jonas Gahr Støre har aldri jugd, aldri gjort vennetjenester, aldri nektet å svare på kritiske spørsmål fra journalister, aldri skitnet til hendene sine i det hele tatt. Han har heller aldri vært overlegen mot noen. Att på til er han utenriksminister! What a man!
-Enig. Hva med Jens Stoltenberg, har han jugd?

Innavl i embetsmannsstanden?
Fjordfitte trekker på det. Blir stille noen sekunder. Ser seg diskret rundt før hun svarer.
-Det blir en litt annen sak. Ingen i min familie er narkomane! I hvert fall ikke hvis vi hopper over de reseptbelagte legemidlene. Men søstera til Stoltenberg jr er jo junkie. Tenk så dysfunksjonelt. Dette kan ha genetiske årsaker.
-Vi snakker dårlig arvemateriale?
-Ja, nettopp.
-Innavl i flere generasjoner?
-Meget mulig.
-Søskenbarnekteskap?
-Kan ikke se bort fra det! Du vet, embetsmannsstanden har aldri likt å menge seg med folk som ikke vet hvordan de skal spise sjøkreps. Det kan derfor være at Jensemann har jugd en gang eller to i løpet av karrieren.
-Tror du han må trekke seg hvis det blir oppdaget?
-Tror ikke det.

onsdag, mai 07, 2008

Hvilket år er det igjen…


Å, jeg husker ikke. Det er så vanskelig å huske. Jeg, jeg mener jeg har en god hukommelse. Jeg mener jeg har en evne til å huske - også årstall. Slikt er vanligvis lett å huske, derfor husker jeg det. Men nå, nå står jeg fast. Det kan bety at det ikke er et år i år. Jeg skal ikke si det for sikkert. Det er synd at jeg ikke husker hvilket år det er. Hvis jeg hadde husket det, kunne jeg også ha husket hva slags teknologi som er tilgjengelig i det aktuelle året. Jeg kunne ha husket om er mulig å spore teletrafikk, så som telefonoppringinger, SMS*, avsender og mottager. Tenk om jeg hadde visst om denne teknologien var tilgjengelig. Da hadde det ikke vært noen sak. Da kunne vi fått fakta på bordet, noe jeg er tilhenger av. Men som sagt, siden jeg ikke kan huske hvilket år det er, er det krevende for meg å vite hva slags teknologi som er tilgjengelig. Dermed er det umulig å finne ut hvem som lyver, hvem som snakker sant. Så jeg får bare si som sant er, jeg husker ikke. Vel, jeg beklager.

*Nå vet jeg strengt tatt ikke om det er teknologisk mulig å sende SMS, da jeg ikke vet hvilket år det er, kanskje vi er på 80-tallet en gang, who knows kanskje vi er i juratiden.

Relaterte poster
Kven skulle trudd
Så svart, så hvitt

søndag, april 27, 2008

Andre akt

Nora og den filippinske au-pairen (egentlig svart ansatt papirløs husholderske, men Helmers foretrekker den mer sosialt aksepterte betegnelsen au-pair) Mary Ann diskuterer børnene.

NORA. Si meg, Mary Ann, det har jeg ofte tenkt på – hvordan kunne du orke å forlate ditt børn for å bo med fremmede?
MARY ANN. Det måtte jeg jo, når jeg skrev kontrakt med Helmers.
NORA. Jo, jo. Men at du ville det?
MARY ANN. Når jeg fikk en så god plass? En fattig pike må være glad til.
NORA. Å, jeg vet ikke. Jeg kunne aldri... Men savner du ikke noen ganger din lille datter der nede på Filippinene? En mor gjør vel det?
MARY ANN. Jo, men hun er så stor nu, at hun ikke trenger sin mor like meget som før. Dessuten har jeg jo båret frem Ivar, Emmy og Bob, så de føles nesten som mine egne.
NORA (blidt). Men det er de jo ikke. Det var mine egg og Torvalds sæd, ikke sant?
MARY ANN (beskjemmet). Yes, ma’am.
NORA (klapper den andre på hodet). Å, jeg er så glad for at vi to har et så nært forhold. Vi kan snakke om alt, vi. Det er virkelig deilig!
MARY ANN. Yes, ma’am.

Nora minner Mary Ann på at hun må huske å rydde i Emmys klesskap

Torvald får SMS fra Chris. Han ber Torvald fortelle Nora om Røkke-saken. Chris mener det bare er et tidsspørsmål før saken er på forsiden av VG. Hvis Torvald ikke comes clean to Nora er han fortapt. Han kommer til å bli skilt og miste kontakten med barna og bli uføretrygdet sånn som Chris. Chris vet det, for sånn har det gått med ham selv og alle gutta på Botsen. Det er statistisk bevist at menn klarer seg dårligere enn kvinner etter en skilsmisse, advarer han.

Torvald blir irritert og tar seg i å ønske at barndomsvennen aldri hadde dukket opp. Denne kvisearrede, uføretrygdede blandingsmisbrukeren må da ha bedre ting å foreta seg enn å plage ham, Torvald, med alt sitt pjatt. Han tar seg en tur på kontoret for å ordne med dekk-situasjonen i Norge. Plutselig er Krogstad der. Hun vil vite om Torvald har snakket med Nora. Det har han ikke. Krogstad blir forbannet og truer ham. Torvald sier han vurderer selvmord. Han forklarer Krogstad at Nora sikter mot en statssekretærstilling. Han kan overhodet ikke risikere at hun får vite noe. Krogstad ler ondt og illevarslende og kjører ned til byen i sin skotskrutete Porsche.

Senere på ettermiddagen diskuterer Helmers hva de skal ha på seg i morgendagens middag i Kristiania Forum. Nora bekymrer seg over at Torvald har lagt seg ut etter forrige skreddersøm og at han, med sin dysleksi og generelt lave kunnskapsnivå ofte skjemmer henne ut overfor viktige venner. Torvald lover å passe munnen sin i selskapet. Men innvendig er han bitter over at konen ser ut til å ha glemt sin ungdoms idealer om likhet og brorskap. Solidaritet med mørke og mystiske skoletapere er tydeligvis ikke in lenger.

Parets trofaste venn, kjønnsforsker Dr Rank kommer innom. Han føler seg krank som vanlig. Han frykter spredning til vitale organer. Mens Torvald ornamenterer skjegget og barberer brystkassen diskuterer de mannens vanskelige stilling, middelklassekvinnens iboende elitisme og nederdrektighet og om Ranks fars dårlige sædkvalitet er årsaken til Ranks skjebne. Ranks far var jo en forferdelig usunn type som både røkte og drakk og satte til livs enorme mengder bearbeidede kjøttfarseprodukter og junk, og aldri spiste han frukt eller grønt, og han trimmet heller aldri. Rank forteller at han alltid har elsket Torvald. Torvald skriker til. De som har tatt badstu sammen og vokset hverandres rygger. Og så har Rank hele tiden gått og siklet etter ham. Disgusting! Hvis gutta i dekkbransjen får vite dette er det ute med ham, det er i hvert fall sikkert. Han får Rank til å sverge på å holde tett om sin brennende kjærlighet.

Hvor høyt elsker du meg egentlig, spør Torvald nysgjerrig. Mer enn alt, sier Rank, mer enn livet selv. Torvald funderer på om han kan få Rank til å ta på seg skylden for Røkke-affæren på en eller annen måte. Rank kan for eksempel si at han har forfalsket Torvalds signatur og hacket seg inn på den sveitsiske kontoen hans. Tross alt, hvis man elsker noen mer enn livet selv, vil man vel gjøre alt for den personen, særlig hvis man allikevel har spredning til vitale organer.

fredag, april 25, 2008

På oppdrag for ytringsfriheten!


I dag gjorde jeg noe jeg ikke trodde var nødvendig i Norge i 2008: jeg demonstrerte for ytringsfriheten! Sammen med AUF, SU, RU og Arena X deltok jeg i en viktig demonstrasjon foran Oslo Rådhus for å forsvare retten til ytringsfrihet i 17. mai-toget: Flaggfrihet er ytringsfrihet.

Det var ikke så mange som kom, og det ble også gjort til et poeng av de tilstedeværende medier. Det er nesten ingen som vil gå med AUF-fanen i 17. mai-toget. Litt skuffende! Men for meg fullstendig irrelevant. Så lenge det finnes én person, én person, én eneste jævla person sier jeg deg som ønsker å holde en annen fane enn det norske flagget (eller samiske, eller FN-flagget) i hånden i barnetoget på 17. mai, skal jeg forsvare vedkommendes rett til å gjøre det. Fordi flaggfrihet er ytringsfrihet.

Når Oslos 17. mai-komité tar til orde for at politiske paroler og AUF-faner ikke er velkommen som en del av 17. mai-toget i hovedstaden, er det nødvendig at noen, nemlig den fabelaktige Fabian Stang, setter komiteens arbeid til side og bestemmer selv. Det er også nødvendig at noen, nemlig vi som forstår at ytringsfrihet er flagg- og parolefrihet, tar bladet fra munnen og forsvarer Grunnlovens verdier. Her er den aldeles rørende appellen jeg holdt i anledning demonstrasjonen:

" Flaggfrihet er ytringsfrihet! 17. mai er en flott dag, en unik dag. Vi feirer dagen med glade barn i alle fasonger og klesdrakter, som vifter med flagg, spiser pølser og is, og roper hurra for Norge. Noen barn ønsker også å rope hurra for AUF og framfylkingen, noen barn ønsker å rope hurra for Sverige, noen ønsker å rope hurra for Tyskland, noen barn ønsker å rope hurra for Fabian Stangs demokratiske innstilling. Skal da ikke disse barna få uttrykke sin tilhørighet og sin glede på 17. mai? Skal vi rive disse ungene ut av toget med makt og slenge dem brutalt på glattceller bare fordi de vil uttrykke sin stolthet for sitt egentlige hjemland eller for foreldrenes politiske ståsted?

Nei, sier jeg, nei! Det er en skam og en skjensel å kaste gråtende skolebarn inn på mørke glattceller på barnas egen dag. Hvis ikke barn får lov til å si og gjøre nøyaktig som de lyster i 17.mai toget mister jo hele dagen sin betydning. Da kan vi bare avlyse ytringsfriheten dah. Tenk på stakkars Wergeland! Han vil vri seg panisk i sin grav! Ja, hvis ikke skjelettet hans har gått i oppløsning for lenge siden dah. Det vet jo ikke jeg noe om, jeg er jo ikke patolog heller.

Det finnes absolutt ingen argumenter for å forby politiske paroler i 17. mai-toget. 17. mai er grunnlovsdagen våres. Og grunnloven handler om politiske friheter! Og demokratiet står og faller på politisk deltagelse! Og så skal man forby politiske paroler og faner i selveste 17. mai-toget!? Hvor åns kan man bli dah?

Flaggfrihet er ytringsfrihet!"

torsdag, april 24, 2008

Dukkehjemmet, første akt

Dekk-kongen Torvald kommer fornøyd hjem til sitt velsignede Lykkebo med massevis av pakkenelliker og nye saker til SUVen. Torvald og hans kone, den feterte advokat Nora Helmer krangler godmodig om hans lettsindige forhold til penger og forbruk.

Den polske vaskehjelpen melder at en gjest spør etter Torvald. Det er Chris Ali Linde, hans gamle venn fra drabantbyen. Det har tydelig gått nedover med Chris siden sist, men nå er han i hvert fall løslatt. Chris spør om Torvald kan skaffe ham en jobb i dekkbransjen. Torvald lover å prøve og forundrer seg høylytt over hvor vellykket og heldig han selv er, og hvor sliten og gammel Chris virker. Chris er enig. Det er ikke lett å være uføretrygdet blandingsmisbruker. Da sier Torvald at alt sannelig ikke har vært så lett for ham heller, for eksempel møtte Nora veggen for noen år siden og selv har han hvitvasket 100 millioner kroner for Kjell Inge Røkke mot et vederlag på kun 10 mill. Chris blir sjokkert, og frykter at barndomsvennen har tatt seg vann over hodet.

Sakfører Linn Krogstad fra BA-HR ringer på. Hun vil snakke med Nora. Idet hun er vei ut stopper Torvald henne. Han vil vite hva hun og Nora snakket om.
KROGSTAD (listig). Noe BA-HR-relatert.
TORVALD (nervøst). Du har vel ikke glemt avtalen vår?
KROGSTAD (kjølig). Det kommer an på.
TORVALD. Kommer an på? Vi var jo sammen om dette.
KROGSTAD. Mulig det, men jeg vil ha en høyere stilling innad i BA-HR. Du må snakke med Nora for meg.
TORVALD. Umulig! Umulig! Hun er i jo permisjon for å skrive børnebok og trene på dagtid. Dessuten hører hun aldri på meg. Bare snakker meg etter munnen og lar meg styre fjernkontrollen for at jeg skal tro jeg er sjefen i Lykkebo.
KROGSTAD (insisterende). Men du vet at hun fortsatt er den egentlige sjefen der nede. Hvis du ikke hjelper meg, forteller jeg alt.
TORVALD. Da går du og Røkke med i dragsuget. Du er like innblandet i ”Whitewater” som meg.
KROGSTAD (foraktelig). Ditt nek! Jeg er jurist, du er bilmekaniker -
TORVALD (avbryter). DEKK-KONGE!
KROGSTAD (fortsatt foraktelig):... bilmekaniker med lese- og skrivevansker. Tror du virkelig det er noen ting som knytter meg til den affæren?
Torvald stirrer stumt og skrekkslagent på henne.
TORVALD (sakte). Jeg vet jo hva som skjedde
KROGSTAD. Og hvem tror du mediene vil finne mest troverdig? Dessuten er Elisabeth Skarsbø Moen en av mine beste venninder. (Ler iskoldt og går)

Nora kommer ut av sitt arbeidsværelse. De krangler om penger, Torvalds stadige nye biler, hans generelle overforbruk og infantile kosthold. Nora anklager ham for å feile på disse områdene og flere andre og sier at hun ikke orker fete, uformelige menn med livsstilsdiabetes og dårlige tenner. Hun frykter at hun kan bli frigid hvis ikke Torvald slanker seg, slutter å røyke, begynner å lese skjønnlitteratur og følge med i samfunnsdebatten. Torvald føler at hun ikke respekterer ham som mann, og ringer gråtende sin kjære venn Dr Rank for å diskutere den vanskelige mannsrollen. Rank trøster Torvald etter beste evne og lover å komme på besøk så fort som mulig

onsdag, april 23, 2008

Det virkelige dukkehjemmet

Lykkebo

Personene

Advokat Helmer, pt i permisjon fra BA-HR for å skrive børnebok og trene på dagtid

Torvald, hennes mann, dekk-konge

Chris Ali Linde, uføretrygdet blandingsmisbruker, Torvalds gamle venn

Sakfører Krogstad, Helmers innpåslitne venninne og kollega fra BA-HR

Dr Rank, bekymret kjønnsforsker

Mary Ann, den filippinske au-pairen

Den polske vaskehjelpen

Ivar, Emmy og Bob, Helmers børn

Et bybud

torsdag, april 17, 2008

Frøken Fitteland 2008

Hjertelig aldeles velkommen til Frøken Fitteland 2008! Som jeg håper vil foregå i verdighetens tegn. Alle husker vel skandalen fra i fjor, da Lothiane avslørte at "Frøken" Runar hadde vært gift! NOE SOM ER DISKVALIFISERENDE I DENNE KONKURRANSEN. Vel, her er årets deltagere:

*Little Shop of Horrors, kjent fra TVNorge
*Vår flotte honnørdeltager, Kristin Spitznogel, som er kjendis og "sexolog"
*Per Heimly, en trivelig liten tykksak med stirrende øyne
*En veldig tynn dame med langt hår, som jeg ikke husker hva heter.
*Tror det er med en annen mann også, men jeg husker ikke helt.

Som dere ser er to runner ups fra i fjor som har fått en ny sjanse i år. Flott at dere ikke gir dere selv om dere drar på åra, jenter!

De som dessverre ikke rakk opp i konkurransen i år var Jan Thomas, Fabian Stang, Anders Grønneberg, Peter Vollset, Joacim Lund og Tom Stalsberg. De røyk ikke ut bare fordi de hadde dårlig teint. Her skortet det både på sjarm, ydmykhet, bon ton og vanlig folkeskikk. Men verst av alt var kanskje at de ikke hadde jobbet med sin maskulinitet. Og da har man ingenting i denne konkurransen å gjøre.

Som vanlig er jeg hoveddommer. Nytt av året er at jeg har fått med meg tre flotte meddommere, nemlig Lena Lindgren fra boulevardpressen, Mathias Fosse fra Scientologikirken og Vendela – the supermodel. Lena skal vurdere om deltagerne er smellvakre, gjennomsnittelige eller stygge. Hun skal også vurdere deltagernes "star quality" (kort sagt hvor tjukk eyelinerstreken er + noen kriterier som er Lenas forretningshemmeligheter).

Mathias skal vurdere deltagernes personlighet ved hjelp av et stensilert hefte som han har. Mathias’ fagekspertise er personlighet og personlig utvikling. Så er han da også en av Norges mest tillitvekkende og sjarmerende menn. Alle kan ha noe å lære av Mathias’ vinnende vesen og varme smil! Mathias har også ansvaret for security and surveillance. Og han er ikke redd for å ta i et tak. Så hvis dere psycho bitches fra Ottar og Kvinnefronten dukker opp for å lage KVALM og ØDELEGGE for normale folk som OSS får dere ta konsekvensene SELV.

Vendela the supermodel skal vurdere om deltagerne er sexy eller vulgære (da er det RETT UT), noe som tydeligvis er en vanskelig balansegang for enkelte, særlig for de yngste. Det er tydeligvis ikke alle som har skjønt at dette IKKE er en lurvete PORNO-KONKURRANSE. NEI, dere skal IKKE drive å jukke på oss i fagjuryen som kåte bikkjer. Dere skal IKKE skjemme dere ut på foto sjut. Dere skal IKKE henge rundt i Tollbodgata. Vendela og Grace Kelly gjorde aldri det. Lær av dem. Og dere skal IKKE posere for Vi Menn eller lignende. Vi skal ikke ha useriøse og horete deltagere som driver med nakenbilder. Hvis det dukker opp bilder av brystvortene deres er det RETT UT. Dette er en seriøs konkurranse for hele familien! Dere kan vise alt annet av puppen (fortrinnsvis må dere jo vise en del kropp for at vi skal kunne vurdere dere), men IKKE selve strålekransen. ER DET FORSTÅTT! Dere kan heller ikke vise fitta på bilder. Må jeg virkelig spell it out? Rompeballene - ja. Lår og skinker - ja. Strekkmerker - nei. Celluliter - selvfølgelig ikke. Kjønnshår - NEI! NEI!! Vi er IKKE en sånn konkurranse. For å vinne må du være deg selv, ha en personlighet og utstråling og ikke være vulgær. Og fjerne kroppshåret før du viser deg frem.

I dag har vi hatt undertøysdag og foto sjut i Frøken Fitteland. En flott opplevelse for deltagerne! Foto sjut er jo alle jenters drøm, som du vet. Deltagerne har posert for oss i fagjuryen i nydelig undertøy fra Lindex (for å uttrykke sin personlighet fikk de velge selv om de ville ha lakserosa eller gusjegult). Vi i fagjuryen ga klar beskjed om at alle har litt å jobbe med. Det er visst ikke akkurat kremen av norsk ungdom som har meldt seg på i år. Noen av dere virker forunderlig lite ambisiøse. Hvorfor har dere meldt dere på egentlig? Bare for å elge dere innpå Mathias? Her var det både bingoarmer, fleskevommer, ustelte neglebånd og splittede hårtupper. Dette er utrolig skuffende.

I Sør-Amerika er jo misskonkurranser big business og alle pene jenters drøm. HVORFOR kan det ikke være sånn i Fitteland også? Hvorfor er det bare plain janes og folk med uren hud som som melder seg på? Jeg fatter det ikke. Vi kan ikke SPARKLE frem utstråling, folkens. Og photo shop funker ikke på tv. Og vi er en konkurranse som sendes på tv.

På grunn av den lave kvaliteten på råmaterialet er det derfor fortsatt mulig å melde seg på. Dette vil være en opplevelse for livet og du vil treffe mange spennende gutter og jenter (og jurymedlemmer) som kanskje vil bli dine venner for livet! Et kriterium som jeg har glemt å nevne er at dere ikke kan være lesbiske - vi er ikke en SÅNN konkurranse, men det er selvfølgelig helt ok å være bifil. Spesielt for dere jenter, da.

lørdag, april 12, 2008

Kven skulle trudd

Alle juger, men noen er hvitere enn andre

En undersøkelse foretatt for SKUP viser at 25 % av norske journalister mener det finnes rasistiske holdninger hos kollegaer. Kven skulle trudd!?

fredag, april 11, 2008

Fjordfittegarantiene

Politisk garanti
Jeg ser meg ikke som et naturlig statsministeremne, og garanterer at jeg vil ikke promotere meg selv eller smiske med andre i denne sammenheng.

Oprah and all that crap-garanti
Jeg garanterer at jeg skal kjempe mot Tommy Olssonskolen, dens disipler og pjatterisme. Dessuten skal jeg sørge for at skolen får tilbake sitt rette navn, nemlig Bjørn Gabrielsenskolen. Er det virkelig bare jeg som husker de sinnsvake film-anmeldelsene Bjørn Gabrielsenskolen forpestet samfunnet med før i tiden? Var det virkelig bare jeg som pustet lettet ut da vedkommende skoleleder fikk ny jobb?

Kroppsvasksgaranti
Jeg garanterer at jeg ikke skal offentliggjøre mine rutiner hva angår personlig hygiene, hårfjerning og lignende.

Romangaranti
Jeg garanterer at jeg ikke skal skrive Den Store Norske Innvandrerromanen. Jeg skal heller ikke plage andre med snakk om Den Store Norske Innvandrerromanen.

Kjønnsmaktgaranti
Jeg garanterer at jeg så ofte som mulig skal omtale personer som mannlig ditt og datt, og kun i ytterste nødsfall som kvinnelig ditto. Dette er for øvrig svaret på en utfordring fra Forum Blikktromme og vil fungere som en balanserende hersketeknikk i en ellers ekstremistisk offentlighet.

Rett pronomengaranti
Jeg garanterer at jeg ikke skal misbruke pronomenet ”vi”. Således skal jeg aldri skrive ”vi” når jeg egentlig mener ”jeg”, ”dere” eller ”de der”. Skal også kjempe mot andres pronomen-misbruk ved leilighet.

Grapefruktdiett OG kakeoppskriftgaranti
Jeg garanterer at jeg ikke blir sjokkert over ”paradokser” i ukeblader og abortloven. (Hva?? Kakeoppskrifter OG grapefruktdietten? Alarm! Så forvirrende! For kvinner! Hva? Begynner virkelig livet i 13.uke? Hva! Hva!)

Z-z-z-garanti
Jeg garanterer at jeg ikke skal skrive for å zkape debatt.

Alfabetgaranti
Jeg garanterer at smiley og emoticons ikke er en del av det latinske alfabetet.

Ånsgaranti
Jeg garanterer at jeg vet forskjellen på å skrive om viktige emner og å skrive viktige tekster. Jeg kan garantere deg at jeg ikke skal være trumpete eller bebreide deg for at jeg skriver uviktige tekster.

Garantien er gyldig fra nå og ut neste stortingsperiode.

torsdag, april 03, 2008

Porr, horor och feminister

Petra Östergren
Porr, horor och feminister
Pocketförlaget


Den tidligere radikalfeministen Petra Östergren tegner i denne boka et overveiende positivt bilde av porno og sexsalg – og et entydig negativt bilde av feminister (unntakene er henne selv og et par andre). Dette bygger hun på det hun hele tiden refererer til som sin forskning, noe jeg stusser litt over. No offence, men det virker som om forskning på svensk er det vi kaller å gjøre research. Forskningen hun har bedrevet er å se en del pornofilmer (antall filmer og materialets eventuelle representativitet uavklart, blader og nett utelatt), gå på noen strippeklubber, samtaler med et tjuetalls sexselgere* gjennom flere år (vad de själv tyckte prostitutionen innebar, hur de tyckte att de behandlades i samhället och varför, (...) vad de själv ville föra fram) og en kritisk og interessant gjennomgang av en del svensk prostitusjons”forskning” (med betydelige innslag av manipulasjon) fra 70-tallet som skal ha dannet grunnlaget for landets politikk på området.

Som en motvekt mot nevnte ”forskning” er det ting hun ikke ville berøre i samtalene med sexselgerne, som traumer og oppvekstvilkår: lika lite som jag forsökt få fram uppgifter om Inger Segelstöms eller Gudrun Schymans eventuella svåra uppväxt och privatliv har jag inte gjort det med sexsäljarnas.

Det er forsåvidt et godt poeng, og det har antagelig lettet kommunikasjonen med informantene, som i stor grad gir uttrykk for å være lei av nedlatende forståsegpåere fra bistandsindustrien. På den andre siden mener Östergren at forestillingen om årsakssammenheng mellom for eksempel seksuelle overgrep i barndommen og valget å selge sex er en dum feministisk myte. Det kan så være, men denne myten kan i alle fall ikke motbevises eller avsløres ved simpelthen å hoppe over temaet slik Östergren gjør i sin forskning.

I den grad dette er forskning er det altså kvalitativ forskning. Jeg skjønner poenget med en slik tilnærming til personer, men ikke til pornografisk materiale, som jeg syns hun har en banal og rotete tilnærming til. Utenfor den spesielle, svenske subkulturen Östergren har tilhørt (et slags krisesenter-selvforsvarsmiljø med anstrøk av sekt) er det virkelig ikke en nyhet at seksuelle skildringer ikke er misogyne i seg selv eller at pornografien er mangfoldig og uensartet. Selvfølgelig er pornografien mangfoldig, men er det det som kjennetegner den? Er den mer ensartet enn uensartet, har den en viss slagside knyttet til maktforhold? Når seksualisert vold mot kvinner er en så viktig del av mainstream underholdning, som film, tv-serier og skjønnlitteratur - er pornografien forskånet fra det underliggende tankemønsteret? Det er dette som er interessant, og det er spørsmål som ikke kan besvares med Östergrens lett dunkle forskningsmetode.

Derimot nevner hun en studie fra Australia der landets 50 bestselgende pornofilmer er analysert. Studien viste at kvinnorna var aktiva, hade kontroll och inte porträtterades som sexobjekt utan som aktiva sexuella agenter. (Hvordan mennene ble fremstilt er dessverre ikke opplyst, kanskje fordi leseren forventes å ta det for gitt at menn portretteres som subjekter.) Jeg skjønner ikke hvorfor ikke Östergren i sin forskning har gått systematisk til verks på samme måte. Inntrykket er at dette er en tidligere ekstremist som overveldes av at hun har tatt feil, og derfor vil gjøre bot ved å fokusere på det positive, fremfor å være systematisk og etterrettelig. Om ”gangbang” skriver hun for eksempel at det inte ska översättas med ”gruppvåldtekt”, utan snarare med gruppsex där en persons njutning står i fokus. Men om dette er ideal eller realitet i pornobransjen går hun ikke inn på.

Den falne kvinnen
Det jeg hadde mest utbytte av, og som jeg oppfatter som den minst lettvinte og generaliserende delen av boka, var avsnittene om horestigmaet og den falne kvinnen, ideer som selvfølgelig ikke er forbeholdt anti-feminister. La oss se på noen godbiter:

Hun ser brukt ut, syns bloggeren Spindellett. Hun bør holdes ansvarlig på nett, mener psykologistudenten HvaHunSa.

Det finns en underliggande politisk logik som underordnar kvinnor i forhållande till män, menar sociologen Gail Pheterson. Nyckeln till denna logik är horstigmaet, en social kontrollmekanism som drabbar alla kvinnor och som ständigt gör dem vaksamma på sitt beteende. Kvinnor vet om att kvinnor i den ”dåliga” och ”fallna” kategorien blir betraktade som paria, utstötta ur den sociala gemenskapen och utsätts för straff och sanktioner. Andra kvinnor skyr henne och hon ”tilhör” ingen man som kan beskydda henne.

På grund av kulturella föreställningar som finns om mannlig sexualitet och kvinnlig försvarslöshet har kvinnor tvingats till ett köpslåande som fått konsekvenser både för privatlivet och den feministiske sexualpolitiken. (...) om kvinnor er ”bra” det vill säga sexuellt försiktiga, beskyddar män dem. Om de däremot inte är bra kan män förgripa sig på dem och bestraffa dem.
Jfr det høye antallet nordmenn som mener en kvinne er medansvarlig for voldtekt hvis hun går ute alene, har hatt sex med mer enn én mann eller går i såkalt voldsoppfordrende tøy.

Trots att många kvinnor anser att denna ordning är orättvis, ologisk eller kvinnoförnedrande så är de ändå styrde av den, menar Vance. Jfr den kvinnelige avisredaktøren som stadig kjørte forbi kvinnelige fotgjengere når hun tok taxi hjem sammen med mannen sin, og derfor følte det nødvendig å advare kvinner mot å være ute på kveldstid uten noen til å passe på dem.

Östergrens informanter har glede og personlig tilfredsstillelse av å selge sex, og mener problemet for sexselgere er omgivelsenes - og særlig feministers - holdning. De må holde sin virksomhet skjult eller risikere sosial utfrysning og fordømmelse - formodentlig ikke bare fra feminister. Det vi (dvs jeg) vanligvis forestiller oss mange sexselgere er utsatt for, som vold fra kunder eller følelsesmessige skadevirkninger ser ikke ut til å ha forekommet. Östergren mener derfor at kvinnorörelsens negative holdning til sexsalg dels skyldes en generelt sex-negativ kultur og dels forestillingen om den falne kvinnen og kvinners personlige erfaring med horestigmaet: Horstigmats smittande kvalitet förklarar varför inte flere feminister vill ta sig an prostitutionsfrågan ur sexsäljarnas perspektiv.

Ettersom boka ikke gir noe svar på om Östergrens informanter utgjør et representativt utvalg (hun intervjuer for eksempel ingen øst-europeere eller ungdommer, som jeg ville trodd utgjør en stor del av markedet, gateprostituerte og junkier har hun bevisst utelatt pga tidligere overfokusering på disse) er det vanskelig å vite om utvalgets erfaringer er typiske eller atypiske, eventuelt noe spesielt for situasjonen i vårt alltid så velordnede naboland. Derfor vet jeg ikke om horestigmaet og sex-negativitet er hele svaret på prostitusjonens dårlige omdømme. Men selvfølgelig er det noe i det. Feminismen jo i like stor grad som andre –ismer belemret med politisk daukjøtt og moralister, og som flere kan bevitne er avskyen mot den falne kvinnen, den uforsiktige kvinnen, den dårlige rollemodellen alive and kicking også blant folk som kaller seg feminister.

Det finnns också en förväntan på att den falna kvinnan ska uttala ånger och gör hon det har hon mycket att vinna.

Feminister = radikalfeminister = svikere?
Jag brukar säga att först var det svartrockarna, sen vitrockarna och sen rödstrumparna. Där kyrkan skuldbelade oss och läkarna sjukdomsförklarada oss gör kvinnorörelsen båda delarna.
Lilian Andersson


Dette sitatet oppsummerer både hvordan Östergren og sexselgerne omtaler feminister. Det er liksom ingen ende på all jævelskap feministene har stelt i stand for sexselgere. Jeg kan skjønne at sexselgerne er entydig negative til feminister, siden vi snakker om personlige erfaringer, jeg er mer skeptisk til Östergrens fremstilling (og utvalg) av feminister, som må kunne kalles nattsvart. Et annet eksempel på hvordan hun tenker: feminism [kan] också handla om att kvinnor kväser det som inte anses passande, (…) feminister finns ju i dag innom byråkratin. For å låne hennes egne ord: Det er då det kan kännas lite hopplöst att diskutera vidare. Faktisk!!

Jeg fatter at poenget med debattbøker er å polemisere og til dels mane frem skremmebilder av motparten, men for min del blir det litt over kill. Er den svenske kvinnorörelsen virkelig så gjennomført klein eller er det bare den rollen den tildeles på den gode, gamle måten?

Et annet spørsmål, som Östergren også stiller, er om dette i det hele tatt dreier seg om feminisme eller om svensk dogmatisme og væremåte. Skyldes den svenske sexkjøpsloven (radikal)feminisme eller generell svensk moralisme? Så vidt jeg skjønner går Östergren for det første fordi hun har møtt så mange sprø (radikal)feminister, men jeg går for det siste, for jeg har faktisk møtt veldig mange merkelige og opphengte svensker.

Svensken er jo ofte litt spesiell som type.

Jeg syns det er påfallende at både Petra Östergren og Liv Jessen har bakgrunn fra et såkalt radikalfeministisk miljø, noe de får mye polemikk ut av. Desto mer irriterende er det at de verken definerer hva radikalfeminisme er, eller problematiserer hvor innflytelsesrik eller marginal radikalfeminismen er/har vært. Utfra det de skriver skjønner jeg at radikalfeminisme er noe skikkelig crazy og guffent og de har dårlige personlige opplevelser å vise til. Men jeg får ikke svar på om denne ideologien har hatt noen som helst relevans utenfor de spesielle og ganske små miljøene Östergren og Jessen har tilhørt.

Dessverre er det fristende å spekulere i om dette er personer som først og fremst trekkes til det ytterliggående og aktivistiske, og om det kan være litt hipp som happ hvor de ender opp. For eksempel skriver den omvendte radikalfeministen Östergren:

En del skiljer mellan ”påtvingad” och ”frivillig” prostitution. Den uppdelingen kan man i och för sig göra, men det är lite förenklad. För finns det verkligen något som är helt och hållet ”frivillig” när det kommer till lönearbete och livsval? (...) Uppdelingen gör också att just tvång i prostitution blir skiljt från annat påtvingad arbete, om det så handlar om att arbeta med jordbruk, i hem eller på fabriker.

Jeg er nok av dem som har et litt forenklet syn på prostitusjon. For jeg syns definitivt at "just tvång i prostitution" er noe helt annet og verre enn andre typer tvang/slavearbeid/livegenskap (som er ille nok i seg selv). Jeg kan heller ikke forstå hvordan sex kan sammenlignes med arbeid generelt. Dette synet deler også flere av sexselgerne i boka. De gir uttrykk for at å selge sex bare passer for ”sterke” personer og er såpass spesielt at det ikke kan sammenlignes med vanlig arbeid, selv om det er noe de personlig trives med. Prostitusjonsforskeren Östergren er altså mer avantgardistisk eller radikal i sin tilnærmning til sexsalg enn mange av de sexselgerne hun har intervjuet. Det er jo interessant.

Forskningsnytt: arbeiderklassekvinner passer bedre til å selge sex!
Mens Östergren er sterkt kritisk til prostitusjonsutrederen Inga-Britt Törnell som mener menn passer bedre til å selge sex enn kvinner (män anses ha störra förmåga att isolera sexuella aktiviteter som enskilda händelser medan kvinnor är mera känslomässigt involverade och därmed mer sårbara), har hun ingen innvendinger mot den norske sosiologen May-Len Skilbreis teori om at arbeiderklassekvinner passer bedre til å selge sex enn middelklassekvinner, ettersom arbeiderklassekvinner kan ha et mer instrumentelt forhold til sex.

Denne teorien har Skilbrei kokt ihop etter å ha gjort feltarbeid på et såkalt massasjeinstitutt der de fleste massøsene hadde arbeiderklassebakgrunn og lest forskning om hvordan tjeier använder kvinnlighet och sexualitet i skolmiljö. Forskningen skal ha vist at arbeiderklassejenter har et mindre romantisert forhold til kjærlighet og sex enn middelklassejenter. Oversatt til prostitusjonsutrednings-svensk kan vi altså si at arbetarkvinnor anses ha störra förmåga att isolera sexuella aktiviteter som enskilda hendelser, medan medelklasskvinnor är mära känslomässigt involverade (romantiserar sex) och därmed mer sårbara.

Middelklassekvinnen slik vi kjenner henne.

Östergren knytter denne teorien til sin observervasjon at kvinnor med medelklassbakgrund verkar oftare se prostitution som et extraknäck under en viss tid av sitt liv, som under studietiden , mens kvinnor med mindre priviligerad bakgrund oftere uppfattar prostitutionen som et heltidsarbete. Mens Skilbrei erkjenner at arbeiderklassen er mer sårbar på arbeidsmarkedet, er Östergren ikke interessert i det økonomiske sporet. Det er øyensynlig det frie individuelle valg og de personlige (om enn klassebestemte) verdier som gjelder, ikke hvordan sosioøkonomisk status gir muligheter og begrensinger. Hvis dette er tilstanden i folkhemmet er det jo bare å gratulere.

Om det er lignende skiller mellom middelklassemenns og arbeiderklassemenns forhold til seksualitet problematiseres ikke. Men det er kanskje bare fordi vi ikke snakker om menn på den måten i vår kultur. Jeg kan i alle fall ikke huske én eneste diskusjon om middelklassemenn vs arbeiderklassemenn, mens det er standard å sette middelklassekvinner og arbeiderklassekvinner opp mot hverandre i alskens sammenhenger. Og resultatet er som vi vet at middelklassekvinner fremstår som temmelig nedsnødde og bornerte, i motsetning til de ekte og flotte arbeiderklassekvinnene. Som Östergren så forutsigelig skriver om arbeiderklassekvinnene: Sex för dem är heller inte så märkvärdigt.

Det forblir uklart om de økonomiske klassenes ulike seksualmoral også gjelder kjøp av sex. Hvis det er slik at sexhandel er et utrykk for arbeiderklassens avslappede og instrumentelle forhold til sex og feministers motstand et uttrykk for middelklassens romantisme, er da også kjøperne først og fremst fra arbeiderklassen? Eller er det slik at sex er en tjeneste arbeiderklassen passer til å tilby og middelklassen (og overklassen) passer til å benytte seg av? Vel, Östergrens forskning går dessverre ikke inn på dette interessante emnet.

Etnisk bakgrunn er heller ikke problematisert, på tross av at en høy andel av sexselgere i Vest-Europa har etnisk minoritetsbakgrunn, og på tross av at den en informanten med minoritetsbakgrunn er den definitivt mest entusiastiske sexselgeren. Med Skilbreis metode må vi nødvendigvis spekulere i om de innfødtes seksualmoral skiller seg fra for eksempel albaneres og afrikaneres og om sistnevnte har et mer instrumentelt, mindre romantisk forhold til sex. Men Östergren utelater altså det etniske perspektivet, noe jeg opplever som en svakhet ved forskningen hennes.

Inntrykket jeg sitter igjen med er gjennomgående at Petra Östergren driver med rosemalende liksomforskning for å oppveie for tidligere svartmalende liksomforskning. Man kan jo sympatisere med utgangspunktet, og som debattbok har den sikkert fungert etter hensikten, men utover det er det naturligvis vanskelig å få noe ut av Östergrens forskning når det virker som om hun først og fremst er ute etter å misjonere og overbevise, altså bevise, ikke motbevise sine teorier (porno = bra, selge sex = bra, feminister = dårlig). Allikevel er Porr, horor och feminister en artig og interessant bok som jeg absolutt kan anbefale, spesielt ettersom en kopi av det svenske forbudet mot kjøp av sex ser ut til å være på trappene. Og dessuten, la oss støtte den kundevennlige og sympatiske svenske bokbransjen så ofte vi kan, slik at den kan vokse og blomstre. Til latterlige 58 kroner er dette selvfølgelig et røverkjøp.

*En viktig definitionsfråga är vad den som säljer sex ska kallas och om det är ett arbete eller inte att sälja sex. (…) Många menar att termen prostituerad antyder passivitet, att något görs med kvinnan, inte att hon gör något själv. Hon är prostituerad. Det går att jämföra med andra benämningar, man säger inte ”sjuksköterskad” eller ”gruvarbetad” eller ”advokatad”. "Prostituerad" atyder också en identitet eller ett slags socialt och psykologisk drag hos kvinnor. Det är något hon är, inte något hon gör.

tirsdag, april 01, 2008

søndag, mars 16, 2008

Hva er feminisme?


Feminisme er ideen om juridisk, politisk og sosial likestilling mellom kjønnene.

fredag, mars 14, 2008

Femifobi i Dagbladet

Den fantastiske kvinneavisa Dagbladet feiret Kvinnens Egen Dag med blant annet klassisk pisspreik fra Kjetil Rollnes, et intervju med en *litt* dopa overklassekvinne som sa opp jobben for å "skrive barnebok" og trene på dagtid, mens forsørgeransvaret var outsourcet til ektemannen, barnepasset til en institusjon og husarbeidet til en polakk. Den velstående og sympatiske overklassekvinnen var opptatt av at feministene burde ha tatt ansvar for å gjøre feminismen mer attraktiv for sånne som henne.

Men det beste med kvinneavisas feiring av Kvinnens Egen Dag var kanskje kommentaren Brun feminisme av Marte Michelet. La oss se på noen av de mest problematiske påstandene i denne kommentaren:

Kampen for likestilling ble kuppet og redusert til en kamp mot islam

Som "bevis" for påstanden nevner Michelet to eksempler:
-BNP har laget en dum brosjyre, "lover å forsvare britisk likestilling" og partiets tilhengere har flere ganger banket opp tilfeldig forbipasserende muslimske jenter.
-en kanton i Sveits nektet to personer statsborgerskap pga hijab, før landets høyesterett avviste avgjørelsen som grunnlovsstridig. Det rasistiske Sveitsiske Folkepartiet gjorde et brakvalg og lover å kjempe for å endre grunnloven og forsvare "sveitsisk likestilling".

Tilfellene er beklagelige. Men de er selvfølgelig ikke eksempler på at "kampen for likestilling" er "kuppet og redusert til en kamp mot islam". Da er i så fall 9/11, 7/7 og annen terror utført i islams navn eksempler på at islam er kuppet og redusert til kamp mot sivile liv. En slik påstand ville uten tvil ha blitt stemplet som rasistisk og islamofob av Dagbladet.

Spørsmålet er hvorfor avisa tillater seg å være så uærlig og ondskapsfull i omtalen av feminisme. Hvis vi bruker Dagbladets egen standard må svaret være at Marte Michelet er femifob.

Med tanke på avisas generelt reaksjonære kjønnspolitikk - jfr "CV-spaltene" der Dagbladet regner navn på ektefelle/samboer/kjæreste og antall barn som viktig informasjon om kvinner, men ikke om menn - og Dagbladets nedrige omtale av for eksempel Susanne Sundfør er det ikke noe spesielt oppsiktsvekkende i dette. Det nye er at Marte Michelet har gitt kvinnehatet innpass på kommentatorsidene. Det er nytt, men ikke spennende. Føles vel mer gammelt og råttent, egentlig.

Det vi ser er at den generelle hetsen mot muslimer, basert på ideen om at de truer "vår" likestilling, nå fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk.

At rasistisk vold og hets øker er én ting. At rasistisk vold mot muslimske kvinner er basert på feminisme og ideer om likestilling er noe helt annet. Hvis dette er sant er det virkelig oppsiktsvekkende. Rasistiske voldsutøvere må ha gjennomgått en metamorfose av dimensjoner! Men hva denne meget interessante påstanden bygger på opplyser ikke Michelet. Det er antagelig fordi det ikke finnes noe materiale som viser at generell hets mot muslimer skyldes oppfatningen at "de truer "vår" likestilling", og således er kvalitativt ulik rasistiske angrep mot andre minoritetsgrupper.

Når man samtidig sementerer likestilling som en statisk vestlig "verdi" hindrer man også den nødvendige diskusjonen om kvinneundertrykkingen som fortsatt preger det hvite majoritetssamfunnet.

Det er litt uklart hvem Michelet mener "sementerer likestilling som en statisk vestlig "verdi"", men det kan virke som hun sikter til det hun så elegant kaller "Hege Storhaug-aktige aktører". Det er lett å være enig i at det er tåpelig å sementere likestilling - eller et hvilket som helst annet fenomen - som "en statisk vestlig "verdi"". Det er en grunn og kunnskapsløs måte å tenke på.

Men det er svært vanskelig å forstå at disse skulle hindre "nødvendig diskusjon" om forhold i majoritetssamfunnet. Det er rett og slett ikke sannsynlig at folk som tenker på denne måten er så mange eller har så stor innflytelse at de hindrer nødvendig diskusjon om kvinneundertrykking i det hvite majoritetssamfunnet.

Om Marte Michelet som kommentator i en av Norges største aviser eventuelt selv skulle føle at noen hindrer henne i å ta nødvendige diskusjoner er et personlig problem for henne og hennes arbeidsgiver. Dette kan åpenbart hindre Marte Michelet å skjøtte sitt viktige arbeid som kommentator på en tilfredsstillende måte. Å generalisere utfra eventuelle personlige evnemessige problemer på denne måten er uheldig. Det må karakteriseres som misbruk av kommentatorrollen.

Undertrykkingen av afghanske kvinner er like ille som før invasjonen, om ikke verre.

Dette står i følge Michelet å lese i "to nye rapporter". Siden hun ikke opplyser hvilke rapporter som viser dette, er det vanskelig å motsi den oppsiktvekkende påstanden.

Men allikevel: under Taliban var det forbudt for jenter å gå på skole, forbudt for kvinner å bevege seg ute uten teologisk korrekt vaktmann, forbudt for kvinner å ta lønnet arbeid, strenger straffer for kvinner som viste ansiktet, forbudt for kvinner å gå til en mannlig lege, osv, osv, osv. Jenter og kvinner var reelt sett fanger i egne hjem og fratatt de aller mest grunnleggende rettigheter og muligheter. De var degradert til undermennesker og slaver.

Selv om situasjonen i Afghanistan fortsatt er ekstremt vanskelig, og selv om den afghanske kulturen og religionen åpenbart er grunnleggende kvinnefiendtlig, er det ikke slik lenger. Det er sterkt beklagelig at Dagbladet i sin femifobi velger å desinformere om dette.

I Irak har invasjonen og den sekteriske volden ført til en vanvittig eskalering av overgrep og seksuell vold mot kvinner

Dette er riktig. Men det har naturligvis ingenting med feminisme eller likestillingsretorikk å gjøre. Det er relativt velkjent at det dypt religiøse og derfor anti-feministiske (jfr bistandspolitikken) Bush-regimet brukte demokrati, "krigen mot terror" og masseødeleggelsesvåpen som påskudd for invasjonen. Feminisme var aldri nevnt i som begrunnelse for invasjonen. Å knytte den katastrofale situasjonen i Irak til feminisme og likestilling er derfor uærlig og manipulativt.

Den mest kritiske utfordringen for dagens feminister bør være åpenbar: Vi må vriste likestillingsretorikken ut av hendene på de destruktive kreftene som misbruker den.

Vel, det er sikkert at misbruk av retorikk er et alvorlig problem, kanskje særlig blant femifobe og priviligerte journalister. Men den som tror at "misbruk av retorikk" er den mest kritiske utfordringen for dagens feminister må leve i en beskyttet boble langt bortenfor all virkelighet.

mandag, mars 10, 2008

Diskriminert? Ta Rana-testen

Frykter du at du er diskriminert og omgitt av ekstremister? Ja? Å, trist. Trist at du skal ha det slik i 2008! Det er ikke et demokrati verdig at du skal gå rundt og føle deg diskriminert. Dette er noe vi må få slutt på før vi kan kalle oss et virkelig moderat demokrati. Men først av alt må vi kartlegge omfanget av diskriminering og ekstremisme.

For å være helt sikker på at du har rett i dine mistanker om at du er a) diskriminert og b) omgitt av ekstremister vil jeg derfor anbefale deg å ta Rana-testen, et vitenskapelig testverktøy som er utarbeidet av den prisvinnende høykastemuslimen Mohammed Usman Rana for å påvise diskriminering og ekstremisme.

Slik tester du deg:
Delta på et offentlig møte eller i debatt om et gitt tema, for eksempel sivilbefolkningens rettigheter eller tortur og KZ-metoder. Du kan delta enten som privatperson eller som representant for en organisasjon. Du kan også teste deg i vanlig omgang med kjente eller ukjente.

Når du får spørsmål om hva du mener om emnet som debatteres sier du at du personlig er mot at for eksempel den norske staten holder en befolkning fanget, sultet og ydmyket i tiår etter tiår, men presiser samtidig at du ikke vil ta avstand fra staten Israels metoder overfor palestinere generelt og i Gaza spesielt, ettersom du er norsk og bosatt i Norge, og det derfor er helt unaturlig for deg å si noe om den israelske statens metoder.

Eller si at du personlig er mot bruk av tortur og KZ-metoder, men presiser samtidig at du ikke vil ta avstand fra Bush-regimets bruk av tortur og KZ-metoder, ettersom du er norsk og bosatt i Norge, og det derfor er helt unaturlig for deg å si noe om USAs bruk av tortur og KZ-metoder.

Slik får du test-resultatet:
Hvis du får kritikk eller negative reaksjoner etter å ha Rana-testet deg er du diskriminert og omgitt av ekstremister.

Hvis du får ros eller positive reaksjoner etter å ha Rana-testet deg er du ikke diskriminert og heller ikke omgitt av ekstremister.

Hvis du ikke får noen spesielle reaksjoner må du re-teste deg, altså teste deg på nytt. Uansett kan det være en fordel å teste seg flere ganger. Re-testing øker test-resultatets troverdighet, og kan i tillegg ha en modererende samfunnseffekt, ved at flere blir oppmerksomme på problemet med diskriminering og ekstremisme.

Be andre teste seg!
Jeg håper du er enig i at det er viktig å kartlegge omfanget av diskriminering og ekstremisme i samfunnet. Be derfor alle du kjenner å teste seg. Og så kan vi begynne på den viktige oppgaven med å gjøre samfunnet mer moderat, mindre ekstremistisk.

lørdag, mars 08, 2008

Den onde dronningen


Queen: O.E. cwen "queen, female ruler of a state, woman, wife," from P.Gmc. *kwoeniz, ablaut variant of *kwenon (source of quean), from PIE *gwen- "woman, wife" supposedly originally "honored woman"

Quean: "young, robust woman," O.E. cwene "woman," also "female serf, hussy, prostitute" (cf. portcwene "public woman"), from P.Gmc. *kwenon (cf. O.S. quan, O.H.G. quena, O.N. kona, Goth. qino "wife, woman");

A slut, or worthless woman, a strumpet. (The 1811 Dictionary of the Vulgar Tongue, by Francis Grose.)

The story begins in midwinter, with a Queen sitting and sewing, framed by a window. As in so many fairy tales, she pricks her finger, bleeds, and is thereby assumed into the cycle of sexuality, giving birth "soon after", to a daughter, "as white as snow, as red as blood, and as black as the wood of the window frame".

The real story begins when the Queen, having become a mother, metamorphoses also into a witch, - that is, into a wicked step mother: "... when the child was born, the Queen died, and "After a year had passed the King took to himself another wife".

The Queen's husband and Snow White's father never actually appears in this story at all, a fact that emphasizes the almost stifling intensity with which the tale concentrates on the conflict in the mirror between mother and daughter, woman and woman, self and self. At the same time, though, there is clearly at least one way in which the King is present.

His, surely, is the voice of the looking glass, the patriarchal voice of judgement that rules the Queen's - and every woman's - self-evaluation. He it is who decides, first, that his consort is "the fairest of all", and then as she becomes maddened, rebellious, witchlike, that she must be replaced by his angelically innocent daughter, a girl who is therefore defined as "more beautiful still" than the Queen.

But if Snow White is "really" the daughter of the second as well as the first Queen (i.e if the two Queens are identical), why does the Queen hate her so much? The traditional explanation - that the mother is threatened by her daughter's "budding sexuality" as the daughter is by the mother's "possession" of the father - is helpful, but does not seem entirely adequate, considering the depth and ferocity of the Queen's rage. It is true of course, that in the patriarchal Kingdom of the text these women inhabit the Queen's life can literally be imperiled by her daughter's beauty, and true that, given the female vulnerability such perils imply, female bonding is extraordinary difficult in patriarchy: women almost inevitably turn against each other.

An angel in the house of myth, Snow White is not only a child but (as female angels always are) childlike, docile, submissive, the heroine of a life that has no story. But the Queen, adult and demonic, plainly wants a life of “significant action”, by definition an “unfeminine” life of stories and story-telling. And therefore, to the extent that Snow White, as her daughter, is a part of herself, she wants to kill the Snow White in herself.

****************************************

The first death plot the Queen invents is a naively straight forward murder story, she commands one of her huntsmen to kill Snow White. But the huntsman is really a surrogate for the King, a parental figure "who dominates, controls, and subdues wild, ferocious beasts". In a sense then, the Queen has foolishly asked her patriarchal master to act for her in doing the subversive deed she wants to do in part to retain power over him and in part to steal his power from him. Obviously he will not do this. As patriarchy's angelic daughter, Snow White is after all, his child, and he must save her.

Hence he kills a wild boar in her stead, and brings its lung and liver to the Queen as proof he has murdered the child. Thinking that she is devouring her ice-pure enemy, therefore, the Queen consumes, instead, the wild boar's organs; that is symbolically speaking, she devours her own beastly rage, and becomes of course even more enraged.

Certainly when the kindly huntsman-father saved her life by abandoning her in the forest at the edge of his kingdom, Snow White discovered her own powerlessness. Though she had been allowed to live because she was a "good" girl, she had to find her own devious way of resisting the onslaughts of the maddened Queen.

The seven dwarfs probably represents her own, dwarfed powers, her stunted selfhood, for they can do as little to help save the girl from the Queen. Her life with them is an important part of her education in submissive femininity, for in serving them she learns valuable lessons of service, of selflessness, of domesticity. That Snow White is a house keeping angel in a tiny house conveys the story's attitude towards woman's work: the realm of domesticity is a miniaturized kingdom in which the best of women is not only like a dwarf, but like a dwarf's servant.

****************************************

After the Queen's artfulness has killed Snow White into art, the girl becomes if anything more dangerous to her "step" mother's autonomy than she was before.

For, dead and self-less in her glass coffin, she is an object, to be displayed and desired, patriarchy's marble opus, the decorative and decorous Galatea with whom every ruler would like to grace his parlor. Thus, when the Prince first sees Snow White in her coffin, he begs the dwarves to give "it" to him as a gift, "for I cannot live without seeing Snow White. I will honor and prize her as my dearest possession". An "it", a possession, Snow White has definitively proven herself to be patriarchy's ideal woman, the perfect candidate for Queen. The fairest in the land, she will marry the most powerful in the land.

What does the future hold for Snow White, however? When her Prince becomes King and she becomes Queen, what will her life be like? Trained to domesticity by her dwarf instructors, will she sit in the window, gazing out on the wild forest of her past, and sigh, and sew, and prick her finger, and conceive a child white as snow, red as blood, black as ebony wood? Surely, fairest of them all, Snow White has exchanged one glass coffin for another, delivered from the prison where the Queen put her only to be imprisoned in the looking glass from which the King's voice speaks daily. There is, after all, no female model for her in this tale except the "good" (dead) mother and her living avatar the "bad" mother.

-Fra The Madwoman in the Attic, av Gilbert & Gubar

søndag, mars 02, 2008

Gutten som ville være a public intellectual

I den psykologisk interessante serien ungen-til-Kjartan-Fløgstad-skriver-nedlatende-og uinformert-om-kvinner-han-misliker-i-et-anerkjent-tidsskrift har vi kommet frem til episoden Åsne Seierstad. I et såkalt bokessay i Prosa gir Aslak Nore uttrykk for hva han føler om Åsne Seierstad og bøkene hun har skrevet.

Innledningsvis beskriver han forfatterskapets undertekst slik:
menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring.

Denne underteksten, som Seierstad bare virker seg delvis bevisst, kan ikke forstås uten å skjønne det historisk-kulturelle miljøet Seierstad er et barn av, bokstavelig talt, en virkelighet der «jentene gjør opprør».

Menneskene som befolker det seierstadske univers (...) er gode på bunnen.


Etter å ha gjennomgått forfatterskapet bok for bok oppsummerer han:
Hun forstår ikke (…) livsbetingelsene til kvinnene hun skriver om, like lite som hun reflekterer over egen bakgrunn.

Få journalister har beskrevet ikke-vestlige kvinners intimsfærer med større innlevelse enn Åsne Seierstad.

Det problematiske med hennes litterære journalistikk er at hun ikke forstår at hun ikke forstår en verden svært forskjellig fra den særnorske sekstiåtterkulturen som formet henne.


Nå vet vi hva Aslak føler om forfatterskapet som helhet og om forfatterens kompetanse. Det kan være moro å ta en titt på hvordan han har kommet frem til sine konklusjoner, hva følelsene hans bygger på. La oss ta det kronologisk:

Med ryggen mot verden
lovende (…) mangler den en gjennomgående fortelling som kunne sette de polyfone stemmene sammen til en bok (…) en sjelden empatisk og klar journalistisk fortellerstemme [anes].

Bokas problem er av mer fundamental antropologisk art. Sett Seierstads intervjuobjekter opp mot persongalleriet i stjerne-regissøren Emir Kusturicas (…) filmatiske univers, og det blir tydelig hva som skurrer. Hans karakterer kjennetegnes av en enkel handlingsorientering. Når de foretar sine valg, er de aldri idealistisk fundert. Menneskene handler instrumentelt, for egen vinnings skyld, for penger og sex, for ære og makt i et overdådig Balkan-karneval. Denne siden av Balkan forstår Seierstad bare delvis.

Intervjuobjektene i ”Med ryggen mot verden” ”skurrer” altså i forhold til Kusturicas persongalleri - mens hans ikke ”skurrer” i forhold til hennes. Seierstads bok har et problem av ”fundamental antropologisk art” - Kusturicas filmer har det ikke. Det må bety at Kusturicas persongalleri (evt. Aslaks tolkning av dette) representerer en antropologisk korrekt/uproblematisk fremstilling av menneskene på Balkan, og at den som vil ”forstå Balkan” fullt og helt, i motsetning til ”bare delvis” slik som Seierstad, må fremstille menneskene der på samme måte som filmregissøren Kusturica. Altså: balkanere, i dette tilfellet serbere, er kjennetegnet av ”enkel handlingsorientering”, de ”handler instrumentelt, for egen vinnings skyld”, valgene de tar er ”aldri idealistisk fundert”.

Vel. Jeg kjenner at ord blir fattige – så veldig fattige - i denne situasjonen. La meg nøye meg med å si at det et fundamentalt intellektuelt problem at Gyldendals nye ARENA-redaktør har dette synet på mennesker fra Balkan.

For henne blir mennene (en småkriminell, en maktservil teaterregissør, en apparatnik etc. stort sett stereotype uttrykk for maktas korrumpering. Kvinnene (blant dem flere opposisjonelle), som forfatteren naturlig nok kommer tettere inn på, representerer håp og framtid.

Her er spørsmålet om de blir de det for forfatteren eller for leseren Aslak (og om Aslaks syn i så fall er interessant for andre enn ham selv og foreldrene hans). Det er uansett viktig å forstå at Jugoslavia var et dypt patriarkalsk samfunn både under Milošević og Tito (uavhengig av sosialistisk likestillingsglasur), der menn hadde adskillig lettere tilgang til makta enn kvinner. Det gjaldt antagelig særlig under krigene på 90-tallet, da samfunnet ble mer voldelig og mer religiøst, altså mer mannsdominert. Dermed er det naturlig (ja, naturlig) at flere av de som er knyttet til maktapparatet vil være menn, og det en fordel at de som skriver om landet forholder seg til det.

Men kanskje Aslak (født 1978), som jo er formet av et mindre patriarkalsk samfunn, syns at alle bøker skal være likestillingsbaserte, i den forstand at menn og kvinner skal fremstilles likt, uavhengig av makt og realiteter? Da er det ikke rart han er skuffet over denne boka. Det er ikke rart, men det er irrelevant.

Videre føler altså Aslak at det er ”naturlig” at forfatteren kommer tettest inn på en viss type mennesker (kvinner). Da må det også være ”naturlig” at denne typen mennesker (kvinner) fremstilles mer nyansert, mindre stereotypt, enn de menneskene (menn) forfatteren av ”naturlige” årsaker ikke kommer så nært inn på. Her kan en gjerne være uenig i hva som er naturlig, men det er i alle fall underlig at Aslak ikke ser denne sammenhengen.

Kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive) er dermed etablert fra første bok.

Dette er en forvrengt beskrivelse av "Med ryggen mot verden". Det ville være riktig å si at flere kvinner i denne boka er opposisjonelle og flere menn er knyttet til regimet. Se ovenfor. Men hvordan Aslak får dette til å tilsvare kjønnsdikotomi aktiv-passiv er uforståelig.

Her er noen eksempler:
Deda Bora (først og fremst representant for en utdøende generasjon eller først og fremst representant for sitt kjønn?)
Fader Sveta (passiv?)
sykepleieren Mira (aktiv i betydningen hardt arbeidende, men håp og framtid?)
den resignerte flyktningen Verica (aktiv? håp og fremtid?? opposisjonell?)
Ana Rodić (aktiv ja, opposisjonell nei)
Rambo Amadeus (korrumpert av makta??? passiv?)

Hva han mener med at dikotomien "kvinner (aktive) og menn (passive)" er ”etablert fra første bok”, altså utgjør et mønster i forfatterskapet, skal vi se nærmere på i omtalen av Seierstads neste bøker, blant dem:

Bokhandleren i Kabul
[Seierstad tilslører] sin kritikk av forholdene i landet med en skjult og allvitende fortellerstemme som beskriver et familiedrama med passende doser eksotisme, dramatikk og lidende kvinneskikkelser

Litt forenklet er dette en blanding av to sjangere: 1800-tallets realistiske roman- og scenekunst på den ene siden, og eksotiske «bak sløret»-fortellinger på den andre. (...)

Bokhandleren i Kabul (...) har fått merkelappen «New Orientalism»


det metodiske hovedproblemet [er at] forfatteren inngår en dokumentarisk sannhetspakt med leseren, samtidig som hun skriver en roman.

en metodisk utdatert bok [fordi] den amerikanske New New Journalism-retningen kjennetegnes av fraværet av indre monologer hos sine intervjuobjekter, en metode Tom Wolfe og hans generasjon nyjournalister tok i bruk.

Her har jeg ingen innvendinger, bortsett fra at jeg er uenig i at bokas form "tilslører" kritikken av samfunnsforholdene, og bortsett fra at show fortsatt er bedre enn tell, slik at det er interessant å vise orientalistiske elementer i en tekst, mens å påpeke at noen mener en tekst har slike elementer er relativt uinteressant. Her mislykkes Aslak. Jeg skjønner heller ikke begrunnelsen for at boka skal være ”metodisk utdatert”. Finnes det en rett linje her, der datert/utdatert er klart definert og er det i så fall viktig for forfattere å benytte moderne metoder? Endelig finnes merkelig nok ingen spor av ”kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive)” som jo skulle være ”etablert fra første bok”.

Hundre og én dag
[I åpningen] vises Seierstads begrensinger som litterær stilist.

Den andre delen (...) [er] en slags krigsmemoar (...) Denne delen mangler likevel reporterens sedvanlige nærhet til sitt stoff, det er spennende og velskrevet (...)

Imponerende nok kan siste del av Hundre og én dag leses som en framsynt advarsel mot Irak slik landet har utviklet seg etter invasjonen. Frykten for borgerkrig og sekterisk vold har ligget under mange av samtalene gjennom hele fortellingen, men på slutten blandes det sammen med antydninger om amerikansk «mismanagement» og arroganse. Her makter også Seierstad å forene den kaotiske politiske situasjonen i Irak anno april 2003 med sin empatiske portrettkunst


Dette er vel en grei beskrivelse av "Hundre og én dag", men igjen er det bemerkelsesverdig at det ikke er spor av ”kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive)” som skulle være ”etablert fra første bok”. Jeg kan heller ikke se noe annet i denne beskrivelsen (eller for den del i boka) som peker frem mot Aslaks generelle konklusjoner, som at forfatteren "ikke forstår at hun ikke forstår" osv, vanskene med å komme inn på irakerne er jo snarere problematisert. Det han kaller undertekst; ”menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring” kan ha å gjøre med at Saddams maktapparat faktisk var mannsdominert. Som i tilfellet Serbia er det heldig, ikke uheldig, at teksten gjenspeiler dette. Bortsett fra det stemmer ikke Aslaks påstand om hvordan kvinner og menn er fremstilt. Et eksempel er tolken Aliya, som er noe av en hovedperson i boka. Denne luntende, passiv-aggressive, ekstremt regimetro kvinnen fremstår minst av alt som en aktiv opposisjonell. Dette i slående motsetning til for eksempel presten Fader Albert, som er mann.

Så langt, så mystisk, altså. Men vi har jo bare sett på 3 av Seierstads 4 bøker. Kanskje forfatterens siste bok vil klargjøre hvor Aslaks konklusjoner kommer fra? La oss kose oss med en lite utdrag fra "De krenkede" så lenge:

Vi fant slektningene i kjelleren, de levde i jorden, i et hull dekket av jordtak. Da vi gikk ned trappen, luktet det råttent, og jeg fikk følelsen av å gå ned i en grav, en grav full av lik. Alpata lå på ryggen på jorden og stirret på oss med tomme øyne, og ba mamma se om hennes to sønner levde. De lå litt lenger bort. De levde, men alle var syke. De lå på rekke og rad og ventet på å dø. Alpatas svoger lå også der. Han sa: å dø er ikke ille, men å råtne levende. Alpata ba oss flytte henne over på siden. Over hele ryggen hennes vrimlet det av mark. Det var derfra den råtne stanken kom. De spiste av tante Alpatas kropp.

**************************************

Fortsettelse følger.